Popcorn og politikk

2005 har vært et dårlig år for Hollywood, i følge et nokså unisont filmkritikerkorps. Det kan godt hende, om kriteriene er billettsalg og liter champagne per premiérefest. Men film er mer enn Hollywood. Og min påstand er at 2005 har vært et svært godt filmår.

For det første: asiatisk film har de siste årene etablert seg som det mest spennende arnestedet for stilmessig og fortellermessig utvikling. Koreansk film har vært 2000-tallets mest fengende refreng så langt, og i stedet for å forsøke å svare på sine egne premisser har dessverre Hollywood bare diltet etter med svake remakes, eller annenrangs etterligninger.

For det andre: i år har vi sett en tendens til mer seriøst meninginnhold, også i storfilmene. Det er ingenting galt med popcorn, men det kan ikke spises til frokost, middag og kvelds. I tillegg til rene underholdningsfilmer trenger vi filmer som har et budskap, som er kritiske og stiller viktige spørsmål.

Warner Independent Pictures er inne i en spennende stim. George Clooney har laget Good Night, And Good Luck om 50-tallets kommunistparanoia og senator McCarthys heksejakter; Paradise Now følger to desperate palestinske menn som har vervet seg som selvmordsbombere; I Looking for Comedy in the Muslim World drar en komiker til India og Pakistan, på oppdrag fra amerikanske myndigheter, for å finne ut hva som får muslimer til å le.

Spennende er også filmene fra Participate Productions, ledet av e-Bay-milliardær Jeff Skoll. Syriana graver i den korrupte oljeindustrien i Midtøsten, mens North Country er feminismens comeback til kinolerretet.

Den store Oscar-grossisten blir nok uansett Steven Spielberg som er i ferd med å ferdigstille Munich, der Mossad-agenter er på jakt etter hevn i etterkant av drapene på 11 israelske deltakere i München-olympiaden.

I mellomtiden er filmverdens to kjedeligste land for tiden Storbritannia og Norge. Britene er låst fast i en håpløs fetisj for dårlige skuespillere (Keira Nightly, Orlando Bloom etc.), mens vi her på berget har tilløp til gode idéer, uten at vi tør å tråkke til og "dytte på konvolutten" (forvrengt frase).

Lost – gjerrig på fremdrift

TV-serier på DVD er den beste nyvinningen siden brødskiven. Du slipper reklamepauser og du velger helt selv når du er klar for neste episode. Dessuten er prisene slett ikke ille, Platekompaniet kjører ofte fine tilbud på serie-bokser. Hvem kan for eksempel motstå første sesongen av Twin Peaks til 249 kroner?

Den amerikanske serien Lost har gått på TV-Norge, og har gitt en ellers stusselig fjernsynskanal oppsiktsvekkende seertall. Jeg har sørget for å ligge unna serien mens jeg har ventet på DVD-utgivelsen. I november kom den endelig, og nå har jeg sett gjennom førstesesongens 25 episoder. Hva er så dommen?

Positivt:
+ En fullstendig glimrende pilot-episode.
+ Fokus på mystikk og ubesvarte spørsmål.
+ Interessante karakterer.
+ De viktigste karakterene får hver sin episode, der bakgrunnshistorien deres rulles opp i flashback. Velfungerende grep.
+ Serien ser veldig bra ut, veldig bra filming og klipp.
+ Bra musikk og lydmix. Anbefales varmt i 5.1-lyd!

Negativt:
- Mange svake skuespillere. Dominic Monaghan, mest kjent som Merry i Ringenes Herre-filmene, er et hederlig unntak, sammen med Terry O’Quinn som spiller John Locke.
- Serien har en tiltakende mangel på fremdrift. Den mister momentum.

Konklusjon: Lost er absolutt severdig, glimrende julegaveidé. Men jeg har mine bekymringer for sesong to. Et mysterium som Lost er basert på å plante nok hemmeligheter, at seerne stiller seg spørsmål. Men samtidig må noen av disse spørsmålene besvares, og gjerne erstattes med nye mysterier. Lost er dessverre litt for gjerrig med fremdriften – grensen mellom fascinerende og irriterende er snublende nær. Her kunne serieskaperne tatt litt lærdom fra HBO, kanskje spesielt seriene Carnivàle og Rome.

Ytringsfrihet

Morten som blogger på Morbus Norvegicus har gitt den norske bloggosfæren en liten utfordring:

I svensk høyesterett pågår for tiden en ankesak der pastor Åke Green står tiltalt for "hets mot folkegruppe" (homofile). Jeg synes denne saken er svært interessant, både i seg selv, og i særdeleshet med de prinsipielle spørsmål den reiser, om grensene for ytringsfriheten.

Her hjemme førte saken om nynazisten Terje Sjølie til debatt om det samme for noen år siden.

Spørsmålene jeg vil utfordre dere på er derfor: Bør ytringer som Greens og Sjølies være straffbare? Hvor bør grensene for ytringsfriheten gå?

Både Hjorthen, Tonje og Inkognito har skrevet sine innlegg om saken, og Fjordman har ravet om islam, som vanlig. Jeg synes utfordringen er viktig - her er mitt syn:

Skal Greens og Sjølies ytringer være straffbare? Nei, jeg synes ikke det.

Men likevel synes jeg alle slike saker bør gjennom hele rettsystemet, helt opp til høyesterett hver gang. Samtidig bør media og pressen dekke sakene nøye og kjøre kontinuerlig debatt. Bloggere bør blogge, folk bør snakke.

Nynazisten Sjølie er en enkel mann: han hater mørkhudede mennesker. Green er ikke særlig mer komplisert: han takler ikke at folk av samme kjønn kan bli glade i hverandre. Men disse enkle sjelene har en rolle å spille - de tvinger oss til å ta stilling til enkelte grunnleggende spørsmål. Slik kan ironisk nok hatske og løgnaktige ytringer få en opplysende effekt. For å si det litt banalt: opp av møkka Green sprer om seg kan det vokse blomster.

Moro med google

Ok, prøv denne:

1) Gå til googles søkeside.
2) Skriv inn "failure" i søkefeltet.
3) Trykk på "Jeg prøver lykken"-knappen.

Hva venter du på?

Norge i revers

Etter at den frihetselskende Bondevik-2-regjeringen måtte gi fra seg nøklene til regjeringsminibaren til de rød-grønne, har det blitt erklært retningsskifte i norsk politikk. Særlig de siste årenes forsøk på å avskaffe alle trafikkregler, det høyresiden kalte ”privatisering av trafikk-etikken”, står for fall.

- De rødgrønne setter Norge i revers, raser FrPs Siv Jensen.

Og på debattsidene til Vredens Gnag går debatten friskt:

Hvorfor skal staten fortelle oss hvordan vi skal kjøre i trafikken? Ansvaret må ligge hos hver enkelt bilist! Det er vel sånn at folk har ansvar for egne liv her i landet, er det ikke? Nå må politikerne slutte å detaljstyre livene til folk, vi ønsker ikke å være en Sovjetstat.
Skrevet av Dull Bull — 19 Okt 2005, 10:42

Personlig synes jeg statsmakten blander seg inn i ALTFOR mye av mitt privatliv som det er. Om en mørkhudet, ikke-vestlig og antakelig kriminell muslim skulle bli truffet av bilen min, får det være hans ansvar. Man velger selv om man vil delta i trafikken eller ikke. Staten skal ikke passe på alt og alle!
Skrevet av Bloggehelten Vikingman — 19 Okt 2005, 11:02

Drittlei av å få ei stor nisselue dratt over trynet av politikerne. Ingen skal bestemme hvordan jeg skal kjøre. Norge var i ferd med å bli et ganske fritt land med den forrige regjering. Det skal bli farlig spennende og se hva de vil gjøre med oss nå!!! Heia Kristin
Skrevet av Lars Kristian — 19 Okt 2005, 11:08

Lars Sponheim maler fanden på veggen. Og nok en gang ligner fanden mistenkelig på Gerd-Liv Valla. Dagfinn Høybråten frykter på sin side at familiepolitikken blir skadelidende:
- Skal veien fra Soria Moria være full av vikepliktskilt og trafikkontroller? Jeg hadde håpet på litt mer fokus på barna, altså de som er fruktene av et kirkelig inngått heterofilt forhold.

Nobelprisen til Pinter

Svenska Akademien fikk mye tyn i fjor for å ha gitt litteraturprisen til Elfriede Jelinek. Hvis noen gir dem tyn for årets pris skal jeg erklære kritikerne bitter krig. Aldri har en pris vært mer fortjent.

For i år gikk den til Harold Pinter.

Pinters dramatikk fra debuten i 1957 frem til hans nyeste korttekst Press Conference fra 2003, står i en egen klasse - ingen andre samtidige dramatikere er i nærheten av hans språkkunst, rytme, tematikk og humor. Jon Fosse kan ta seg en bolle.

[Kva sa du?
Ein bolle
Kva?
Bolle
Kvifor?

Lang stille

Berre om du spanderar]

Jeg har selv satt opp Pinters Elskeren og Kjøkkenheisen. Neste år skal vi sette opp One for the Road. Å jobbe med Pinter-tekster det mest givende jeg vet om.

Så her er en oppfordring: unn deg en Pinter i dag! Gå på biblioteket, gå til P-hylla og finn fram (eksempelvis:) No Man's Land, Moonlight eller The Caretaker.

Eller sjekk ut Pinters hjemmeside.

Og les i alle fall Svenska Akademiens notis om Pinter.

Powells skam

Husker du februar 2003?

Det gjør Colin Powell. Han var USAs utenriksminister den gangen, og foran FNs sikkerhetsråd og hele verden la han frem beviser for at Irak hadde mengder av masseødeleggelsesvåpen klar til bruk. Mange trodde på Powell - han er en dyktig politiker og lett å ha tillit til.

Men Powell løy.

Kanskje visste han det ikke selv. Men innerst inne hadde nok Colin en nagende mistanke om at alt bevismaterialet CIA hadde utstyrt ham med var diktning og tankespinn.

Det vet han nå. Det vet hele verden nå. Powell skammer seg:

- "Den talen er en skamplett på rullebladet mitt. Jeg var den som presenterte dette til verden på vegne av USA, og dette vil alltid være en del av mitt rulleblad."

Kanskje andre også hadde hatt godt av å si dette høyt? Trodde du på Powells tale? Trodde Kristin Krohn Devold på USAs bevis? Når noen fører deg bak lyset, lyver deg opp i ansiktet, og bruker den løgnen til å gå til krig: hvordan reagerer du? Trekker du bare på skuldrene, legger fra deg avisa og glemmer hele greia?

Du er ikke alene. Hele verden er med deg. Vi har kort hukommelse, og tilgir det meste. Som ei mishandlet kone som alltid tar sin voldelige løgner av en ektemann i forsvar.

Ros til Dagbladet

Men først litt ris...

Den 21. mai skrev jeg et innlegg om en uttalelse fra Dagbladets sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var om Dagbladet måtte vie førstesider og lange artikler på Idol-konkurransen, og Eriksens svar var: "Hvis ikke Dagbladet og Aftenposten kan skrive om det som samler en fjerdedel av befolkningen rundt tv-skjermene i kveld, da blir vi kjedelige."

Vel, kjære sjefsredaktør: fasiten har kommet inn. I dag ble det nemlig kjent at "Dagbladet hadde sin dårligste salgsdag i år med førstesideoppslaget "Jentene avgjør Idol". Det solgte i 111.000 eksemplarer."

Vi vil nok ikke ha Idol og kjendisstoff i Dagbladet. Vi vil ha mer innhold og bedre journalistikk.

Så, endelig, kommer litt ros: Dagbladets Mina Hauge Nærland har involvert seg aktivt i bloggosfæren, og skrevet denne artikkelen. Hun har tatt pulsen på debatten rundt ikke-vestlig innvandring på norske blogger - i likhet med mitt innlegg forleden. Nærlands artikkel er godt skrevet, basert på originale metoder - rett og slett god journalistikk.

Problemet med nettdebatt

Det er viktig å debattere USAs rolle i internasjonal politikk. Men det er nesten umulig. Det er viktig å debattere ikke-vestlig innvandring knyttet til kriminalitet. Men det fungerer rett og slett ikke.

For hver intelligente, velartikulerte blogger som debatterer pro USA og/eller kontra ikke-vestlig innvandring (og hvorfor skal de to alltid henge sammen?), finnes et par hundre individer med degenererte, rasistiske og menneskefiendtlige synspunkter. Og på nettet roper som kjent alle like høyt.

Kjære "pro-USA-kontra-innvandring-blogger":
Hvordan føles det å få små Goebbels-papegøyer på skuldrene til enhver tid, som hyler og bærer seg, og driter på skuldrene dine med slike innlegg (fra db.no):

dine billige sv teorier
Skrevet av anonym 04.09.05 13:21

holder ikke vann. Dere sosser, skal alltid hakke på USA, og synes synd på negrene. Sannheten, er a negrene i USA, har samme mulighet som alle andre, hvite, gule eller røde. At så mange av dem, blir hengende i sumpa, har helt klart , rasemessige årsaker. Alle raser, er ikke like bra . Det er mange muslimer blant negrene, da islam ser ut til å ha en viss gjennomslagskraft i det svarte miljøet der borte. Islam , er som vi vet, en meget destruktiv religion, og kan ha bidratt til å øke problemene i forbindelse med orkanen. Muslimenes konspirasjoner, kjenner ingen grense, og blandingen islam og negre, er eksplosiv.

Beklager, men dere virker nemlig ikke så ukomfortable med det halehenget dere har fått. Dere får lassevis med lesere og kommentatorer - og brorparten av dem er bleike, sinte menn i blodtåka. Og vet dere hva, kjære "pro-USA-kontra-innvandring-bloggere"? Dere utstyrer disse sinnsforvirrede menneskene med argumenter. De leser deres velartikulerte og etterettelige innlegg, tygger det, og kaster det opp igjen rundt om i bloggosfæren, med de samme gamle refrengene (og dette er bare de snilleste):

- Det finnes en "politisk korrekt mafia", styrt av SV
- Alle muslimers ypperste mål er å ha et sugerør i statskassa, inntil de sprenger seg selv i lufta
- Aha, men først etter de har gjort Norge til en islamsk nasjon
- Og skriv for helvete ikke islam med stor -i
- Hadde det ikke vært for USA, hadde vi alle snakket tysk nå
- Ha ha, vi ler av all kritikk mot USA og Bush - så naive og PK dere er haha

OK, tankeeksperiment: la oss si at jeg hadde like mange lesere som eks. politikkbloggen på dagbladet.no. De aller fleste svar på dette innlegget ville antakelig vært fra de nevnte Himmler-papegøyer som hadde slengt skjellsord og drøvtygde argumenter skjult bak mye orddeling og kjip grammatikk. Men så hadde det kommet et par velformulerte, rasjonelle svar fra høytaktede "pro-USA-kontra-innvandring-bloggere" - som kanskje hadde svart noe i denne retning:
- Venstresiden har også svin på skogen
- Ytringsfriheten må gjelde også de upopulære ytringene
- Osv.

Beklager, men slik jeg ser det fremtrer dere mer som et rasjonelt alibi for frådende ekstremisme, enn som reelle deltakere i en samfunnsnyttig debatt. Ikke fordi dere ikke har menings rett. Ikke fordi debatten om USA og om ikke-vestlig innvandring ikke er viktig. Først og fremst fordi dere nekter å feie for egen dør.

Nå kommer sosialistene og tar deg...

Valget nærmer seg som en løpsk dampveivals med kurs mot en barnehage for døvstumme barn med koordinasjonsvansker. I den forbindelsen kjører Adresseavisen et velgerpanel, der utvalgte Trondheimsborgere lufter sine politiske oppfatninger. Det er ikke pent å henge ut folk, men den godeste Nikolas Adam i Adressas velgerpanel får ha meg tilgitt. Han kunne jo valgt å holde kjeft.

Innlegget hans bærer tittelen ”Høyere skatt er dårlig.” Javel. Greit, tittelen skjemmer ingen. Men sjekk hvordan Adam følger opp (direkte sitat, men ikke mobb grammatikken, han er gresk):

”Jeg er lei av å høre sosialistene, med SV i spissen, si at regjeringen gir skattelette til de som har mye fra før. De fleste som har fått skattelettelse i de siste årene er de som har en vanlig inntekt. Hva er forslaget fra sosialistene? Å øke skattenivået i Norge. Hvem skal først merke dette? De vanlige lønnsmottakere!”

Hvem er disse sosialistene det snakkes om i valgkampen? De er visst nok veldig skumle, ute etter å rasere alt som er fint og glimrer av gull her i Norge. Kanskje ”sosialist” er synonymt med ”muslim”? De tillegges mange av de samme destruktive egenskapene, i tabloide fora. Kanskje vår kjære Nikolas kan gi oss flere spor?

”Sosialistene vil skape et samfunn hvor alle er like, men da blir alle like fattig! Politikere fra sosialistisk sida vil at de skal bestemme for hva folk vil gjre med sine penger, de vil ha en hånd inn i folkets lommepenger og forsyner seg fritt!”

Okay, sosialistene vil altså at alle skal være fattige – og de vil ha hånda si inne i lommepengene dine. Ble vi klokere? Vel, heldigvis gir Nikolas oss flere kjennetegn for å kunne kjenne igjen denne rare og sjeldne fuglen. Sosialistene vil:
- at det skal være ulønnsomt å jobbe.
- at ingen skal orke å skape nye arbeidsplasser.
- at alle skal være ansatt i offentlig sektor.
- at vi skal stenge oss inne i Norge og tro at vi klarer alt selv.

Takk for informasjonen, Nikolas Adam. Som sagt, det er ikke meningen å henge deg ut. Det klarer du fint selv.

Grenser for toleranse III

Egil Svartdahl
Kristin Krohn Devil (sic)
Måker
Oliven på pizzaen
Trance-musikk
Folk som prater på kino, midt under filmen
Australske dramaserier
Greske servietter (en murstein absorberer bedre)
Ord deling












"Bøh!"

Alt dette selvsagt i tillegg til ballett og astrologi.

Dagens anbefaling

For alle som er interessert i film vil jeg gjerne anbefale å ta en titt på denne bloggen. Det finnes sørgelig få nettsider som er genuint interessante og lesbare, i alle fall her i filmverdenens bakgård, Norge. Gjemmestedet, som bloggen heter, skrives av to filmentusiaster som holder seg herlig oppdatert på det meste som rører seg rundt det hvite lerretet. De har jevnlige filmanmeldelser, lenker til nye trailere og generelle diskusjoner rundt det som rører seg i filmverdenen.

Sidene oppdateres dessuten flittig - ikke minst listene over hvilke filmer de har myst på. Det mest interessante, for min del, er selvsagt å finne ut hvilke punkter jeg er uenig i. Gjemmestedets gbang mener for eksempel at Two Towers "blir nok stående som den sterkeste av de tre," (av filmene i LotR-trilogien), mens jeg mener den var uengasjerende og full av Philippa Boyens' irriterende screenwriting-for-dummies-teknikker. Sekvensen med data-wargene kunne jo ta matlysten fra enhver filmfan.

Uansett, klikk deg over på Gjemmestedet, og hold deg oppdatert på filmnytt! Og hvis gutta bak bloggen noen gang fikk tid og mulighet, hadde de godt kunne startet et norsk diskusjonsforum for film. De som allerede finnes funker heller dårlig.

"Voldtektsmannen stemte Fremskrittspartiet"

[Valgkampbrosjyre fra KrF. Bildet på fremsiden viser en blekfet mann med cowboyhatt, spritflaske, åpen smekk og svensk rullings i brystlomma.]

Dette er en spade. Det er på tide å kalle den for en spade, og ikke, for eksempel, en neger.

Det er dessverre en kjensgjerning at Fremskrittspartiets velgere er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Det viser Statistisk sentralbyrås statistikk. Spesielt er det sedeligheten og moralen som lider. Unge jenter er fritt vilt. Hjemmebrent, svensk flesk og rulletobakk florerer.

Hvor ofte, kjære "folk-flest", har vi ikke sett avisoverskrifter som:
- 15-årig jente sex-misbrukt på FrP-møte.
- FrP-leder kaster miljøfarlig avfall i naboens rosebusker.
- Homofil FrP-prest hadde samleie med 15-årig jentes nusselige kaniner.

I enkelte FrP-styrte kommuner hersker nå nesten lovløse tilstander. Moralske mennesker som DEG og MEG tør ikke lenger bevege seg fritt i gatene. Redselen er stor for å bli voldtatt, påkjørt, eller spurt om du har en røyk å bomme bort.

Det er opp til deg å ta tryggheten tilbake! KrF vil bygge opp et mer tolerant/kristelig/moralsk/trygt (stryk det som ikke passer) samfunn. Bare gi oss din stemme, og vi vil sørge for resten. Du vil aldri trenge å bekymre deg mer, noensinne.

[Med liten skrift:] Merk: enkelte, få, unntaksvise FrP-velgere kan muligens være delvis lovlydige. Eller stemt FrP ved en tilgivelig feiltakelse. Gud tilgir det meste, også for dem.

Plastikkbryllup

I forbindelse med jobben har jeg, i år som i fjor, vært sjokkert øyevitne til en del bryllup i sommer. Ikke at jeg er fiendtlig innstilt til ringutvekslelse sånn i utgangspunktet. Til tross for skilsmisseraten og "the unclear family" er jeg faktisk litt romantiker. Det er jo fantastisk om noen presterer å elske og være hverandre hengivne livet gjennom. Og selve seremonien burde jo være viktig - overgangsritualer har en uvurderlig funksjon i samfunns- og identitetsbyggingen vår.

Men brylluper er jævlige. De stinker. Vanligvis oppegående, unge mennesker utsetter seg for hysteriske tanter og psykopatiske onkler, mens den lokale landsbyidioten får voldta "Wonderful Tonight" på trekkspill og whiskystemme. Og på hver plass ligger et rosa hefte fullt av obskønt dårlig lyrikk, som liksom skal være "sanger til brudeparet" - tilpasset dødelige melodier som "Jeg er havren" og lignende.

Hvem har bestemt at norske bryllup skal være upersonlige, smakløse og tonesatt av heismusikkens onde tvillingbror?

Svar utbedes.

Grenser for toleranse II

Jeg er, som tidligere nevnt, en tolerant mann. Vel, sånn passe i alle
fall. Men det finnes grenser for alt (unntatt Israel). I denne
føljetongen forsøker jeg å trekke opp hvor mine toleransegrenser går.
Hva skal jeg hakke løs på denne gangen?

Astrologi.

Stjernetegn og horoskop. Platt husmorokkultisme. Hvis du går rundt og
tror du er en vannmann og helst ikke bør flørte med en Tvilling mens
månen er i det syvende huset, Skytten gallopperer i vinkel og Venus
blotter seg ved Uranus, så har jeg kun ett budskap til deg:

Ta medisinen din, din skroting!

Hørte jeg noen mumle: "Åh, stakkars bloggemannen. Tenk så trist å ikke
tro at det finnes mer mellom himmel og jord enn luftfuktighet og
tabloidaviser."

Hør her: det finnes ikke noen plan på stjernehimmelen, ingen skjebnekart
skrevet i dyrekretsen. Livet er kaotisk, meningsløst og absurd inntil
det mannevonde. Trenger du bevis? Gå og se en tretimers ballettforestilling -

and all will be revealed to you...

Kortspillet debatt

Visste du at debatt var et kortspill? Ikke?

Rent metaforisk omtaler vi diskusjon og debatt som krig. Du vinner en diskusjon - du leverende knusende motargumenter - tvinger motstanderen på defensiven og så videre. Filosofene og språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson gir en rik beskrivelse av disse fenomenene i boka Metaphors we live by. Men å forstå debatt som et slag som kan vinnes og tapes skaper mange problemer. Det finnes ikke rom for reell empati og forsøk på å forstå din såkalte motpart.

Derfor min litt alternative forståelse: debatt er et kortspill.

Ta for eksempel bloggeren Jan Hauglands innlegg om Kåre Willoch på dagbladets politikkblogg. Det interessante i vår sammenheng er ikke nødvendigvis Hauglands misnøye med den gamle Høyre-demagogen. Det fascinerende skjer først i meningsbrytningen i kommentarfeltet. Noen sier seg uenige med Hauglands innlegg, og kortspillet er i gang.

Her er nemlig argumenter og "fakta" kort som debattantene slenger på bordet. En Bush-motstander spiller det såkalte "Korstog-kortet", og som i vri-åtter er fargen på spillet nå bestemt: vi spiller om temaet "religion i amerikansk politikk".

Problemet i Kortspillet Debatt er ofte at ingen er helt enige om styrkeforholdene på kortene. Når noen spiller "WMD-kortet" (som innebærer argumentet: invasjonen av Irak var begrunnet med WMD. Men Saddam hadde ingen likevel. Ergo: krig på falske premisser) er nok de fleste enige om at det er et sterkt kort. Men enkelte på den politiske høyresiden mener de har en trumf: å bli kvitt Saddam var verdt noen "hvite løgner". Her er det spillet blir forvirrende. Alle spiller med sine egne regler, og tillegger kortene egne valører.

For et godt eksempel på slik forvirring, ta en kikk på kommentarene til Hauglands innlegg. En motstander av Haugland spiller "Øst-Timor kortet". Dårlig trekk. Haugland er overbevist om at han sitter på en trumf. Samtidig spiller han i blinde "Chomsky er en dust-kortet". Det faller på stengrunn. Motspilleren har nemlig ikke lest Chomsky, og lar seg ikke provosere.

Her kan vi analysere spillet, nesten som i avisenes Bridgespalter. Haugland blir overivrig når han skal svare på Øst-Timor-utspillet, og slenger utpå en uoverveid anti-Chomsky. Han er overmodig og havner snart på defensiven.

Haugland viser seg også som en litt uerfaren Debatt-spiller når han gjør følgende utspill:

Ellers må jeg påpeke at når du kommer trekkende med "krig for olje"-argumentet, så har du egentlig markert deg selv som en useriøs og uvitende debattant.

Han mener altså at "Krig for olje-kortet" er verdiløst, og spiller noe klønete et "jaha-og-du-er-en-dust-kort". Beklager, Haugland, det går nok mot tap i dette partiet.

Men, for all del: Haugland kan ha en lysende fremtid i Debatt-spillet. Han spiller brukbart i de første stikkene, men når han oppdager at motspilleren har et par trumfer mister han hodet, og svarer med sine dårligste kort. Her kan det være mye å lære av Bjørn Stærk, som også har en gjesteopptreden i nevnte parti. Stærk er en lur rev, venter tålmodig, lar motspilleren spille sine sterke kort uten å selv få panikk.

Hva med deg? Har du sterke kort på hånda?

Overstått festival

Moldejazz er overstått, og etter bilturen hjem rakk jeg såvidt å stikke
snuten innom heimen før jeg måtte på jobb igjen. Sommeren er alltid den
mest hektiske årstiden. Note to self: prøv å fikse rom for sløving og
ørkesløshet til neste sommer.

Fikk vi med oss noen bra konserter på festivalen, spør du? Joda, her er
en kort oversikt:

Scorch Trio/The Thing fikk jorda til å riste på Kulturhusets scene
tirsdag kveld. Jazzmenigheta var begeistra over den energiske blandinga
av Jimi Hendrix og frijazz. En fotograf var sterkt imponert over
samspillet som var utstudert fraværende, og kom med følgende kommentar:
"Har dem aldri møtt hverandre før, eller?"

Forvirret? Ok, i et nøtteskall: mange mente det var festivalens beste
konsert. Jeg syntes det var helt greit.

Mitt personlige høydepunkt kom under konserten med Kimmo Pohjonen og
Kronos Quartet i Bjørnsonhuset på onsdag. Den finske
trekkspillpsykopaten Kimmo har skrevet stykket Uniko, som kommer i
plate- turnéform til neste år. I år ble det kun fremført på Moldejazz,
og jeg tok selvsagt turen, sammen med min gode venn, bloggfantomet
Gong.

Musikken var pompøs og mektig, overraskende melodisk. Scenen var
velddesignet og visuelt var konserten svært vakker, med kameraer på
scenen og bilder som ble projisert på skjermer bak musikerne. Det
luktet stadionrock og dramatisk filmmusikk lang vei - og jeg storkoste
meg. Gong påpekte etter konserten at fyren med elektronikken og
sampleren var litt overflødig, men ellers tror jeg han likte spetaklet.
Kjæresten min sovna.

På torsdag varma Ralph Myerz opp for Lauryn Hill på Romsdalsmuseets
utescene. Det var kjedelig og uengasjerende. Hopalong Knut, senere på
kvelden, var minst tre ganger så moro.

På fredag tok vi første akevitt tidlig på formiddagen, og resten av
dagen ligger i tåke.

På lørdag gikk turen igjen til museet hvor Moldes egen Ane Brun ventet
med sine snikende viser. Selv om Ane var litt stille og sjenert var
konserten koselig - en fin måte å avslutte festivalen på.

Jaga Jazzist gikk på scenen etter frøken Brun, men vi gikk etter halve
konserten. Jaga hører hjemme i et tett klubblokale, litt malplassert på
et folkemuseum.

Festivaltid

Så er jeg vel ankommet årets Moldejazz. Trygt plassert i et provisorisk kontor omgitt av tusenvis av liter Ringnes skal jeg gjøre papirarbeid for festivalen uken til ende. Men blogge kan man jo også gjøre. Skal prøve å legge ut daglige rapporter om konserter og folkeliv.

Verdt å merke seg er at årets festival satser tungt på økologisk mat. Jeg er spent på å se hvordan det fungerer. Det blir i alle fall skyflet innpå enorme mengder mat og drikke i løpet av jazzuka, og om festivalen når sin målsetning om at 30% av sulamitten skal være økologisk, så er det faktisk ingenting å kimse av.

Jeg kimser ikke. Kimser du? Hva er egentlig kimsing?

Den lokale brusfabrikken har produsert økologisk brus. I praksis betyr det at de har benyttet økologisk sukker. Tre smaker: sitron, tranebær og fersken. Godt? Vel, det funker som blandevann.

Den frie pressen legges i lenker

I går ble journalisten Judith Miller fengslet i den amerikanske hovedstaden for å ha nektet å oppgi navnet til en konfidensiell kilde. Miller, som jobber for NY Times, stenges inne på ubestemt tid, eller inntil hun oppgir kilden sin til myndighetene. Med denne dommen sender myndighetene et klart budskap: den frie pressen er maktesløs overfor myndighetene. Storebror krever å få se og vite alt.

Mens bombene smeller i London er altså konfidensielle kilder fritt vilt i Washington. Situasjonen vil bli mye verre før den forbedrer seg. Dette var Millers kommentar fra fengselet i dag:

"They put shackles on my hands and my feet. They put you in the back of this car. I passed the Capitol and all the office buildings I used to cover. And I thought, 'My God, how did it come to this?'"

Pass deg for trafikken

Det er ferie i bloggosfæren. Innleggene kommer i bedagelig tempo -
kanskje vil agurktiden prege bloggerne også?

Jeg benyttet et par fridager til å få med meg barndomsheltene Iron
Maiden i Oslo Spektrum. Konserten var stas, og det var kjekt å besøke
hovedstaden igjen. Men den 100 mil lange kjøreturen tur-retur kunne
fått selv Gandhi il å miste troen på menneskeheten. Grusomme
forbikjøringer, skammelige toaletter og jordbærkurver med stivere pris
enn heroin. Et bredt utvalg av Norges rike fauna lå med innvollene
spredt utover asfalten med jevne intervaller. Katt, rev, grevling, hare
- noen helt uidentifiserbare.

På vei sørover på E6 prøvde føreren av bilen foran å sove og kjøre bil
samtidig. Det gikk ikke særlig bra. Bilen skar ut i grøfta, traff en
stor stein og lettet fra bakken som en to-tonns spurv. Etter å ha
snurret rundt tre ganger landet bilen på hjulene igjen, ganske så
smadret. 20 sekunder senere er jeg på tråden med 113. Problemet er at
jeg ikke vet hvor jeg er. Skau og bergknauser er alt som er å se -
ingen skilt eller landemerker. "Det har vært en bilulykke. Jeg vet ikke
hvor. Dere får bare sende en ambulanse ut på leting."

Uansett, det gikk bra. Ambulansen fant oss etter ti minutter - vi var
omtrent en mil nord for Minnesund. Føreren av bilen var ikke hardt
skadet, men satt fast i bilen - men det fikset brannvesenet raskt når
de kom med sine duppeditter. Jeg begynte snart, i god George
Costanza-stil, å bekymre meg mer for om jeg rakk konserten. Det samlet
seg en saftig kø på et par kilometer i begge retninger. Heldigvis fikk
vi lov til å snike oss avgårde etter en halvtime - med et godt
forsprang på køen.

Konserten rakk vi fint - vi rakk til og med et par pils på Galway først.
Og dagen etterpå hadde jeg et hyggelig gjensyn med Gong - vi har ikke
møttes siden forrige århundre. Vi gikk på kafé og ble utsatt for en
utrolig eksentrisk og upålitelig (men blid) serveringsdame.

Ah, ok. Det er varmt, jeg er på jobb. Det var egentlig alt jeg ville si.
Og husk på hva morra di pleier å si:

Pass deg for trafikken!

Sensur?

De siste dagene har vi i kunnet lese om nettsteder som tjener store penger på lettkledde tenåringer. På deiligst.no sender hundretusener av norsk barn og ungdom inn bilder av seg selv, mange av dem med lite tekstiler og mye hud.

Mye moralsk forargelse er ute og går. Selv synes jeg det er trist og etisk tvilsomt at det å vise seg frem på nettet er en populær hobby blant barn, og at det finnes gründere som tjener millioner på dette. Men kan vi egentlig stoppe det? Om disse nettstedene ikke faktisk bryter norsk lov, kan vi egentlig gjøre noe mer enn å akke og bære oss?

En kan ikke forby og sensurere alt en ikke liker.

Men jeg gruer meg fælt til jeg får tenåringsbarn.

Twin Peaks og INLAND EMPIRE

Ventetiden har vært lang for oss som lengter etter at sesong to av Twin Peaks skal slippes på DVD. Artisan, som sitter på rettighetene, mente at salgstallene for førstesesongen var for lave til å gi ut sesong to. Men i september går rettighetene tilbake til Paramount, og de har heldigvis bestemt seg for utgivelse. De har fått med seg Lynch selv for å kvalitetssikre overføringen til DVD, og forhåpentligvis blir den seende like lekker ut som sesong en. Men vi må smøre oss med tålmodighet - herligheten kommer ikke ut før til våren neste år.

I mellomtiden kan vi kose oss med andre TV-godbiter: sesong fire av Seinfeld har kommet i butikkene, og andresesongen av Carnivàle er nervepirrende og vakker. Den er forresten ikke utgitt... It fell off the back of a truck...

Apropos Lynch så er han også i gang med en ny spillefilm. Den får tittelen INLAND EMPIRE (ja, med store bokstaver), og på rollelisten står navn som Laura Dern, Justin Theroux, Harry Dean Stanton og Jeremy Irons. Lynch har også blitt DV-frelst: "For me, there's no way back to film. I'm done with it."

Hva handler filmen om? "It's about a woman in trouble, and it's a mystery, and that's about all I want to say about it." Hmmm, høres kjent ut.

Erlend Loe og norsk film

Forfatteren Erlend Loe gir seg etter flere år som vokter av den norske filmpengesekken. Han konkluderer med at det skrives for dårlige manus, at folk i bransjen er for lite sjenerøse og sliter med å forme langvarige samarbeidsrelasjoner. Han mener norsk film har mye uforløst potensiale.

Hva mener tåkesinn?

For det første er det et stort problem at filmskaperne løper i flokk. Norske spillefilmer er smale og snevre i forhold til stil og historiefortelling. Her hjemme på berget klarer vi å skille mellom Elling og Buddy, Monstertorsdag og Kvinnen i Mitt Liv – men når vi sender dem utenlands faller de på steingrunn. Filmene er for like.

Det skrives skammelig dårlige manus. Et meget grymt eksempel var utvilsomt Kvinnen i mitt liv, som hadde et krampaktig forsøk på å skrive en romantisk komedie i stilen Love Actually/Fire bryllup og en gravferd. Et hederlig unntak var Hawaii, Oslo - selv om resultatet ikke ble så fantastisk som mange filmkritikere ville ha det til.

Norske filmskapere våger for lite. For mye nærhet og kos. Vi trenger filmer som sparker litt rumpe, og vi trenger større sjangerspredning. Sats på det særnorske – ikke prøv å etterligne amerikanske/britiske/danske filmsuksesser. Hva med en norsk Hero/Flyvende Dolker basert på norske sagn om hulder og underjordiske? Hva med en real grøsser (nei, Mørkets Øy teller ikke)? Hva med en screwball-komedie? Hva med en serie episke filmer basert på Snorres kongesagaer? Sikt litt høyt!

Man kan si mye rart om Liv Ullmann, men når hun vil lage en svær film i Norge og har med seg navn som John Cusack og Kate Winslet på laget, så må vi kaste penger etter henne! Men hva gikk pengene til? Svidd Neger og 37 ½.

Takk og farvel, Erlend Loe. Du bidro ikke med mye, selv om du prøvde ditt beste.

Sitater

I think that this is a very hard choice, but the price - we think the price is worth it.
- Madeleine Albright, as US Secretary of State, on the 60 Minutes TV programme, 12 May, 1996.

(Dette var Albrights kommentar til FNs FAO-rapport som viste at ca. 567000 irakiske barn under fem år hadde dødd som en følge av internasjonale sanksjoner.)

These so-called ill-treatments and torturing in concentration camps, stories of which were spread everywhere amongst the people, and particularly by detainees who were liberated by the occupying armies, were not, as assumed, inflicted methodically, but by individual leaders, sub-leaders, and men who laid violent hands on them.
- Rudolf Höss, kommandant for Auschwitz frem til 1943.

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Grenser for toleranse

Man skal jo være flink gutt, høre på Kants kategoriske imperativer og leve lenge i landet. Men det finnes grenser for alt. Unntatt Israel.

En av mine grenser går ved ballett.

Har du prøvd å se en ballettforestilling? Døvstumme mennesker i strømpebukser som frenetisk tripper på syre. Jeg har en god venninne som sier at hun "føler det er lettere å uttrykke seg gjennom dans enn med ord." Med all respekt: danse kan man gjøre når man er for full til å vite bedre. Når man har noe å si er ord ofte mer effektive enn tre-timer-med-tåtripping-og-hysterisk-veiving-med-armene.

[Intern spøk: Lurer på om jeg hadde klikket om noen hadde skrevet ballett med stor B?]

Veiledning for museumsgjester

Hjorthen ga oss forleden en nyttig innføring i skikk og bruk for hotellgjester. I samme ånd vil jeg nå gi noen enkle holdepunkter for hvordan du kan få besøket på folkemuseet i sommer til å bli en hyggelig opplevelse, uten fiendskap og ondt blod.

1. Lær deg riktig teknikk for kroppsholdning. På et museum legger du begge hendene bak på korsryggen, som en skøyteløper. Bøy deg lett forover i hofteleddet, som om du trekkes frem av de kunnskapstørste øynene dine. Har du mage er det greit å slippe den løs, og vise den stolt frem – den skyldes god levestandard. Med riktig teknikk vil du føle deg kultivert og kledelig interessert.

2. Har du barn er det greit å huske at en museumsbillett ikke fritar deg for foreldreansvaret. Hvis ritalin-knaskeren din går fullstendig i blodtåka og biter omviseren i leggen, tolkes dette sjelden som ”sjarmerende” av dine medgjester. Hvis dere passer på at avkommet holder snørrfingrene unna skrøpelige kulturskatter, og døyver det verste desibelnivået med en pose snop eller fem, er dagen reddet.

3. Får du gode ideer om hvordan museet kan investere i forbedringer og bruke masse penger på opprusting, så hold dem for deg selv. Å drive et museum er nemlig 40 prosent konservering, ti prosent formidling og 79 prosent tigging. Summen av dette er langt over 100 prosent – det sier noe om hvor lavt museet på bukke og skrape i støvet for å få nok penger til å holde de gamle husene oppreiste.

4. Mange er av den politiske oppfatning at skattebetalernes penger ikke skal gå til å ”sulle med gamle gårder og hardingfeler”. De samme menneskene mener ofte at museet må lære å ”selge seg til kundene” og finne kreative metoder for å profittere på historien. Mitt vennlige råd til disse elskelige personene er: forsøk å prostituere deg i en ukes tid, og se hvor godt du liker å møte urimelige lønnsomhetskrav.

5. Ja, du må betale billett, selv om du bare skal gå deg en tur på området, eller bare følge onkel-Schweinhund-fra-Hamburg ned i utstillingen. Om du synes billettprisen er urimelig, se punkt 4.

6. Hvis du tror det er underholdende å forsøke å sette fast omviseren i en krangel rundt om St. Olavs-antemensalet opprinnelig sto i Haltdalen Stavkirke eller ikke, tenk over følgende: de førti franskmennene som står rundt deg har ikke reist hit for å høre deg kverulere. Hadde du gjort det samme hos en frisør? Med en rørlegger?

7. Om du forsøker å hygge deg og oppleve noe interessant, lykkes du som regel. Om du synes verden er bæsj og at det er alle andre enn din sin feil, så kan nok verken museumsansatte, eller en trippel dose lykkepiller hjelpe deg med det.

8. Nei, det er ikke greit å stryke den søte, blonde guiden over håret og spørre hva hun heter til etternavn og hvor hun bor.

9. Det går ikke an å prute ned portoen for et postkort.

10. Det er lov å tipse museumsverter. Sedler er enklest.

Democracy

There's no escape.
The big pricks are out.
They'll fuck everything in sight.
Watch your back.

Harold Pinter Februrary 2003

Friidrettsinnvandring

All politikk burde bedrives på pub, litt over midnatt med bordet dekket av duggende ølglass. Vi hadde et svært fruktbart møte i går kveld, og i en tverrpolitisk allianse kom vi frem til et forslag til ny norsk innvandringspolitikk.

Kulturkløfter er den største hindringen for vellykket integrering. Idrett er også kultur, og her kan vi finne viktige fellesnevnere. Vi nordmenn er dyktige på ski og andre idretter vi har funnet opp selv. Men vi hevder oss dårlig i sommeridrettene, og særlig friidrett er et sørgelig kapittel. Ta løping for eksempel. Når så du sist en blek, blond løper i finalen på 100 meter?

Okay. Hva om alle som søker asyl blir internert i en friidrettsleir ved grensa. Der tester vi O2-opptaket deres, og kjører dem gjennom et par tikamper. Slik finner vi sportstalenter som kan sette Norge på det olympiske sommerkartet. De dyktigste sender vi rett på høydeopphold i Trysil. Om de kan norsk eller ikke er uvesentlig. Sport er et universelt språk.

De beste friidrettsutøverne kommer oftest fra Afrika. De andre verdensdelene er jeg mer i tvil om. Jeg tror asiater er gode på kampsport og turn. Men turn en litt tvilsom idrett, litt for feminin og for lite viking-barskt liksom. Så kanskje litt mer restriktive regler for asiater enn afrikanere?

[Advarsel: denne bloggen kan inneholde ironi og tåkeprat. Om du føler deg svimmel eller rasende, kontakt lege umiddelbart.]

Dagblablabla

Dagbladet sliter for tiden. Det kuttes i viktige redaksjoner, mens eierne nylig tok ut 30 millioner i aksjeutbytte. Journalistene har ingen tillit til sjefsredaktør og ledelse. Innholdsmessig er avisen også i fritt fall. Det mest interessante på trykk for tiden er kommentarer skrevet av utenforstående - det ser ut til at de faste skribentene er bundet på hender og føtter til å skrive forbruker- og kjendisstoff.

Fra dagens avis anbefaler jeg kommentaren reklamekvinnen Benedicte Wessel-Holst har bidratt med. Reklamebransjen liker tydeligvis dårlig at avisredaksjonene har begynt å gjøre deres jobb, attpåtil til dumpingpriser:

Tanken om at Dagbladet kan skrive om sofaen eller vinopptrekkeren du akkurat har designet er selvfølgelig besnærende. Og billig. Avisene kan gi redaksjonell omtale, altså effektiv reklame, som er gratis for kunden og som for leseren ikke framstår som en reklame.

Tone Rønning er fra Dagbladets egne rekker, og skriver i dagens utgave om språket som er stjålet av de blå. Alt språk tilpasses markedet, alt blir varer. Dette har ingen bitrere erfart den siste tiden enn Dagbladets journalister. Blårussen fra konsulentselskapet Boston Consulting Group har valset inn med mye kunnskap om kroner og øre, men null forståelse for journalistikk og pressens samfunnsrolle. 89 dagblad-ansatte får fyken, vi kan vinke farvel til det lille håpet vi inntil nylig hadde. Håpet om at Dagbladet kunne bli en viktig og kulturradikal avis. Blårussen får ei knute i lua for hver avis de klarer å ufarliggjøre.

Valgkamp i bloggosfæren?

VG har planer om å la partilederne blogge på avisens nettsider frem mot valgkampen. Forberedelsene er helt i startgropa, og VG vil foreløpig ikke kommentere de mulige nettdagbøkene. Her er mine umiddelbare tåketanker.

Tåkeprat stiller seg positiv til valgkampsbloggene. Debatten forut for de siste stortings- og kommunevalgene (ingen følger vel med på fylkestingsvalg?) har vært amputert og snever. Vi trenger en mer åpen meningsbrytning som alle kan delta i - og weblogging er etter min mening det mest egnede mediet vi har.

En annen fordel er at debatten er skriftlig fremfor muntlig. Slik slipper vi høyrøstede politikere som snakker i munnen på hverandre - og trynefaktoren får langt mindre å si.

Hvem skal sette dagsorden? Politikere fanges altfor lett i de "populære" debattene - innvandring, skatt, alkohol. Vi trenger kanskje en styring av ordskiftet i en slik bloggedebatt? Et tema per uke eksempelvis? Videre må nok kommentarene modereres - holdes fri for personangrep og altfor vide digresjoner. En annen ting å vurdere er å kun åpne kommentar-/spørsmålsmuligheter for registrerte brukere.

Jeg tror jeg hadde blitt mye klokere av å følge en valgkamp via blogg, enn gjennom fjernsyn og aviser. Det er lettere å gjenkjenne bortforklaringer og unnvikelsesmanøvre i skriftlig form. I slike blogger får også politikerne full kontroll over hvordan de selv formulerer seg. Vi slipper journalistenes vinklinger og klipp-og-lim sitater.

Om dette bør skje i regi av en bestemt avis, altså VG, er jeg mer usikker på. Ideelt sett hadde det nok vært et bedre utgangspunkt om partiene forsøkte å administrere dette selv. Vi får vente og se...

Er det en fugl? Er det et fly?

Nei, det er Jens Stoltenberg. Super-Jens. Og det som blafrer heroisk bak ham er ikke en helte-kappe, men den nye pensjonsreformen.

Pensjonsreformen ja. Hva skjedde egentlig der? Fikk du det med deg? Jeg forsøkte å få med meg innholdet i denne avtalen da den kom - hva den faktisk betydde i tekst og tall. Men det var ikke enkelt. Avisene var mest opptatt av Jens, og hans store enkeltprestasjon. "Noen sier at Jens Stoltenbergs tale på LO-kongressen kan måle seg med Eirik Raudes tale til medbrakte bønder ved ankomsten til Grønland," skriver Dagbladet. Snakk om kritisk journalistikk. Kan noen gi meg litt av det de røykte?

Fikk du øye på avtalens innhold i skyggen av Jens, Gerd-Liv og blitzlampenes blendende lys? Jeg lot meg et øyeblikk lure til å tro det var en reform med sosial profil. Men når jeg så Høyres parlamentariske leder si "Vi er alle vinnere i kveld," med et glis du kunne oljet et sykkelkjede med, skjønte jeg at det var mer komplisert enn som så.

Fakta er nemlig at dette er en sparereform. Det dreier seg om å kutte "statlige utgiftsposter" langt inn i fremtiden. Lurer på hva ordet "utgiftsposter" betyr? Det betyr "mennesker". Vi har en skremmende svak venstreside i norsk politikk, det innser jeg. Politikk har blitt en var som skal selges gjennom sjarmerende smil på TV og i avisene.

Kjøpte du pensjonsreformen Jens solgte oss? Eller var det omvendt? Var det vi velgere som ble solgt av kjøpmannen Stoltenberg til en glisende høyreside?

Vi snakkes mer om dette i 2050 over en pulverkaffe og hjemmebakt fyrstekake. Hvis pensjonen vår rekker så langt.

Nytt om nytt

Debatten går friskt her på Tåkesinn, samt en rekke andre blogger, om krisen hos de store løssalgsavisene. Samtidig skjer det mye nytt i Dagbladet. En gigant i krise har gitt 89 medarbeidere fyken, og forsøker seg på en ny profil. Hva det innholdsmessige resultatet blir, gjenstår å se.

En undersøkelse gjennomført av InFact viser at 66 prosent av den norske befolkningen mener avisene har blitt mer "kommersielle" de siste tiåret - 57 prosent mener dette svekker journalismen. Disse tallene bekrefter at tåkepratet mitt for en gangs skyld er "i takt med folket" (dette gjør meg vel ikke til populist? Please?). Samtidig skulle jeg likt å se en lignende undersøkelse gjennomført blant journalister og redaktører. Kanskje det trenges flere utskiftninger på portvaktnivå?

Den samme undersøkelsen viser også at bare 17 prosent er positive til at avisene stilles overfor et avkastningskrav fra sine eiere. 66 prosent er positive til pressestøtten - og tallene tyder på at folk ønsker en mer aktiv mediepolitikk fra parlamentarisk nivå. En konklusjon kan altså være at kapitalen har spilt fallitt i det norske mediespillet. Profitt er ikke en målestokk for kvalitet, og en blind tro på markedskreftene er ikke nok til å produsere gode nok aviser. (Dagbladet gikk med solid overskudd i fjor, men blåste de pengene bort på utbytte til sine korpulente aksjonærer).

Helge Øgrim, redaksjonssjef i sjokk-krise-avisen Dagbladet bidrar til debatten med følgende kommentar: "Men det virker interessant at medienes kritikere er så fjerne fra innsikt i marked. Ikke noe moralsk galt idet. Men: Markedet er et vibrende community der "kunden" på en måte alltid har rett. Vi "stemmer" ved å velge og er ikke mindre verdige i markedet enn ved urnen."

Øgrim tar feil. Mediekritikerne har god innsikt i hvordan markedet fungerer. Vi ser nemlig det Øgrim (med "blodrød" fortid, kongeblå nåtid) ikke ser - at markedet ikke er ufeilbarlig, og at det finnes alternativer til blind profittorientering.

Sosialistiske journalister, impotent journalistikk

Hele 65 prosent av norske journalister støtter AP eller SV. Blant velgere generelt er tallet omkring 44 %. FrP som har ca. 20 prosent velgeroppslutning har taket på kun tre prosent av journalistene.

Skribentene er altså solid i utakt med folket, med en sterk overbalanse til politisk babord. Men dette er en ikke-sak i norske medier. I likhet med mange andre viktige politiske saker.

Som venstreorientert burde jeg altså være overlykkelig over å ha den norske journalisthorden på min side. Men det er jeg altså ikke. Dette er fordi mediene lider av den samme mangelsykdommen som partipolitikken. En slags blodfattig narcissisme.

Hvis dere unnskylder en litt platt metafor: debatter må være fruktbare. De må møtes til hett samkvem og formere seg. Vi har et impotent media som ikke klarer å prestere politisk, og en sterilisert politikk som stadig har hodepine. Et havarert ekteskap.

Kan bloggosfæren tilføre litt viagra?

Bøker jeg har spist

Det går en litterær utfordring gjennom den norske bloggosfæren for tiden, og gbang på gjemmestedet kastet hansken i min retning. Jeg takker for utfordringen - her er mine svar:

1. Hvor mange bøker eier du?
Omkring 200.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?
In the Company of Men - av Neil LaBute. Manuset til filmen av samme navn.

3. Hvilken bok var den siste du leste?
I likhet med mange andre leser jeg alltid flere bøker i slengen. Sist ute er Gode Reklamefilmer? av Kathrine Skretting, Neverwhere av Neil Gaiman og Når vi døde våkner av Henrik Ibsen.

4. Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.
Å lese bøker flere ganger har jeg dessverre sluttet med. Så her må jeg hente frem bøker fra barndommen og nerde-perioden i ungdomstida. Ringenes Herre kommer ikke som noen bombe (har lest den åtte ganger). Neuromancer av William Gibson, Dune av Frank Herbert, The Catcher in the Rye av J.D. Salinger og Onde Fabler av Pär Lagerkvist følger tett på.

5. Oppfordre fem personer til å fylle ut disse spørsmålene i bloggen sin
Okay. Jeg er ikke så lommekjent i bloggenorge, men la meg forsøke. [Lyden av Palode som klikker seg rundt på blogger han kjenner til]. Det ser ut til at de fleste har fått utfordringen - kjeden nærmer seg kanskje slutten? Oppdager også at minst to andre har utfordret meg. Men hvis Ingvild på den veldesignede bloggen inspirasjon.net leser dette, og ikke har fått utfordringen, så vil jeg gjerne høre om hennes bokverden.

Å blogge med venstre hånd

Det har vært mye skriverier rundt politiske blogger, og mange på venstresiden bekymrer seg for at bloggosfæren domineres av den politiske høyresiden. Bekymring er en ufruktbar idrett. La oss tenke progressivt.

Før jeg går videre, en avklaring: jeg spiller et sted ute på venstrevingen. Partipolitisk har jeg problemer med å plassere meg, men ligger nok nærmest SV. Min viktigste politiske fanesak er at demokratiets betingelser er truet i Norge, fordi den politiske debatten er satt ut av funksjon av avpolitiserte, overflatiske medier. Det er en sak jeg tror mange kan enes om, uavhengig av hvilken politisk flanke de tilhører.

I denne sammenhengen ser jeg et rikt potensiale i bloggingen. Jeg nærer ingen naive pipedrømmer om at weblogging kan redde verden, men jeg mener bestemt at den kan berike den offentlige meningsbrytningen, og bli et viktig alternativ til en forkrøplet dagspresse.

Politisk debatt er ikke krig, selv om vi bruker språklige metaforer som kan tyde på nettopp dette. Vi snakker om ”motstandere” i diskusjoner som kan ”vinnes” og ”tapes”. Min oppfatning er at blogging innbyr til en annen, og mer dynamisk oppfatning av politisk meningsbrytning. Hvordan blogge politisk? La meg komme med noen forslag:

Les et bredt spekter av blogger. Demokratiet må være multiperspektivisk (klønete begrep) for å fungere. Å kun lese synspunkter du er enig i er ikke debatt – det er nærmere religion. Blogger du med venstre hånd, les mange høyrehåndsblogger.

Blogger skal ikke bare leses – de skal også brukes. Legg igjen kommentarer og lenker. Skriv innlegg på din egen blogg som svar på andres artikler.

Uenighet er bra. Du trenger ikke gå i forsvars- eller angrepsposisjon, for debatt er ikke krig. Skill person fra sak. Hold skjellsordene for deg selv.

Det er lov å spekulere og tenke høyt. Gode medbloggere vil ikke bite hodet av deg når du våger å stikke hodet frem. Men husk å si fra i klartekst om du føler du er på trygg grunn, eller på tynn is.

Leserne dine vet mer enn deg. Teksten din er klokere enn deg. Den viktige erkjennelsen er ikke noe enkeltpersoner sitter på (det kalles nemlig baken), men noe som oppstår i kommunikasjonen mellom mennesker.

Summen av en politisk spredning i bloggosfæren, med skribenter som utfordrer hverandre og våger å ta tak i følsomme spørsmål, kan i beste fall bli en ”borgerlig offentlighet” Habermas ville glist av. I beste fall.

Men vi kommer ingen vei, om vi ikke går noen vei. Blogg i vei, enten du taster med høyre, venstre eller begge hender! Jeg lover å stikke innom og kommentere.

Speil reflekterer speil

Må avisene skrive om idol?

Dagbladets sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen mener definitivt ja. "Hvis ikke Dagbladet og Aftenposten kan skrive om det som samler en fjerdedel av befolkningen rundt tv-skjermene i kveld, da blir vi kjedelige."

Men hvilke konsekvenser har en slik journalistikk? Medier omtaler medier, selvrefererende stoff fortrenger annet stoff. TV2 skaper sine egne "nyheter" som tabloidene kjører på forsidene. Eneggede tvillinger siterer hverandre. Speil reflekterer speil. Innholdsløst. Tomt.

Kjedelig.

Akademikertyper

Når man sitter opp til ørene i hjemmeeksamen er det nødvendig med litt atspredelse innimellom. Her kommer en gammel slager:

Av og til er det gøy å klassifisere, gi ting merkelapper. For en som har vanket på universitetet i en del år kjennes det på høy tid å få klarhet i ulike typer akademikere.

En kjent variant er skrivebordsakademikeren. Han/hun sitter og synser trygt innelåst i instituttets trygge livmor. Han liker å kritisere andres arbeid, særlig de som faktisk har kontakt med andre levende mennesker. Denne personen er aldri opphavet til en genuint ny tanke eller idé - men trives best med å klippe og lime i andres teorier. En slik type på mitt fakultet krevde 80% oppmøte for studentene, mens han, som var fagansvarlig, kom kun på det første orienteringsmøtet. Han understreket at det var strengt forbudt for studentene å ta kontakt med ham - spør først foreleser, så læringsassistent, så instituttkontor. Om han likevel måtte involveres skulle beskjeder inn og ut gå gjennom instituttet. Var han på forskningsreise, tror du? Nei han satt på det jævla kontoret sitt hele jævla semesteret.

En mer sympatisk variant er gutteromsakademikeren. Denne finner en barnslig glede i vitenskapen og kombinerer gjerne en faglig debatt med en runde Playstation 2 på kontoret. Han liker å menge seg med studentene og skriver gjerne faglige artikler om ting han elsket når han var i puberteten ("En Jungiansk lesning av Star Trek").

Har du flere varianter?

Your art imitates crime

Gong reflekterte forleden over kunst og imitasjon på sin utmerkede blogg. Jeg er ingen kunstner, og kjennskapen jeg har til eksempelvis billedkunst er sterkt begrenset. Teater er derimot noe jeg har drevet med lenge, mest som skribent og regissør. Teater er vel strengt tatt en kunstart, men det har aldri føltes slik – det føles mer som håndtverk når du står midt oppe i produksjonen. Betyr det at mine oppsetninger ikke har vært kunst? Og i så fall: innebærer det et dårlig teater?

Grunnelementene i teatret bør og skal være den fysiske situasjon og den intellektuelle tanke, i følge Jens Bjørneboe. Jeg er både enig og uenig med Bjørneboes teatersyn. Gamle Jens hadde det meste av sine teatertanker fra den gamle verfremdungs-mesteren Bertolt Brecht. Man skal by på politiske sannheter, uten illusjoner. Publikum skal ikke leve seg for mye inn i stykkets handling, eller få for sterke følelser for karakterene. Det skal være en bevisst distanse mellom publikum og handling – teateret skal forelese om politikk og historie, ved hjelp av episk dramatikk.

Mitt utgangspunkt er, som nevnt, litt annerledes. Jeg vil ikke at teatret skal ta avgjørelser som bør ligge hos publikum. En karakter skal ikke spilles som verken ond eller god, en handling skal ikke fremstilles som gal eller riktig. Om vi gjør det lager vi en fortelling full av fordommer – i den forstand at vi har dømt mellom riktig og galt på forhånd. Dette er publikums jobb.

Jeg ønsker et teater som tar opp aktuelle problemstillinger og spissformulerer dem i dramatisk form. En slik dramatikk stiller mange spørsmål, provoserer og engasjerer publikum til refleksjon, til å tenke selv. Men vi gir ingen svar.

Eksempelvis satte jeg nylig opp A Clockwork Orange her i Trondheim. Stykket handler om fri vilje, og drar spørsmålet til ytterste konsekvens: hva om den frie viljen brukes til å skade andre? I vår oppsetning dømte vi ikke på forhånd, og vi ga ingen klar moralsk pekefinger. Vi fortalte en historie med karakterer og situasjoner vi ikke satte i bås på forhånd. Stykket ble godt mottatt av publikum, og skapte mange diskusjoner og debatter. Men Bjørneboe hadde utvilsomt hatt mye å utsette på hvordan vi løste det. Vi hadde et kor bestående av førti jenter som omringet publikum, masse lys, musikere på scenen – ting Bjørneboe oppfattet som degenererende staffasje. Jens og jeg er altså ikke helt enige.


Fra A Clockwork Orange

Men jeg er enig at teatret skal være viktig i samfunnsmessig forstand. Det skal ikke bare være pynt og paljetter uten tanke og innhold bak. Vi trenger et teater som imiterer kriminalitet (dette er en spissformulering). Drama som tøyer grenser, bryter seg inn i lukkede rom, stjeler det fastgrodde og setter det inn i nye sammenhenger. Et teater som ikke forsvarer, men angriper. Vi trenger teater om pyramidespill, gyldne fallskjermer, næringslivets beleiring av universitetene. Ibsen og Shakespeare var flotte fyrer, ingen tvil om det. Men de var viktigst i sin egen tid. Vi har andre ting som trenger teatrets skarpe blikk nå. Dessverre har vi ikke dramatikere som følger opp.

Hadde det ikke vært fint med et farlig teater?

Må jeg mene noe om Islam?

Noen emner har jeg lyst til å holde meg unna. Det finnes mange ting jeg har lyst til å lukke øynene for, gjøre meg usynlig for, unngå å ha meninger om. Det er eksempelvis lett for meg å kritisere turbokapitalister, rasister, USAs okkupasjon av Irak og Israels apartheid-politikk. En ting jeg, og hele den norske venstresiden holder kjeft om er Islam.

Må jeg mene noe om Islam? Jeg vil helst slippe.

Jeg er relativt oppegående, håper jeg. Jeg vet at menneskeverd har ingenting med rase og hudfarge å gjøre. Jeg er heller ikke religiøs - den ene skriftreligionen er like grumsete som den andre, slik jeg ser det.

Men hva skal jeg si når muslimske innvandrere gjengvoldtar ei norsk jente? Hva skal jeg si når dette gjentar seg, gang på gang?

Må jeg si noe? Vel. Det har ingenting med arv, gener og rase og gjøre. Men det har alt å gjøre med kultur og miljø. Disse menneskene har mye grums de må rydde opp i. Kan de gruppevoldta kurdiske jenter like lett som norske? Eller er de norske jentene fritt vilt fordi de er vantro og mennesker av mindre verdi? Hvis det er riktig, skal jeg finne meg i det? Hva gjør jeg om voldtektsofferet en dag er min egen søster? Tør jeg mene noe om Islam da?

Kan jeg nekte på at Islam har et groteskt kvinnesyn, bare for å slippe å komme i trøbbel? Er slike voldtekter og økende gjengkriminalitet en pris vi plikter å betale i toleransens navn? Kort sagt: kan voldtekt være en bivirkning av det å være muslim?

Svaret på det er nei! Jeg sier ikke dette for å være politisk korrekt, eller for å unngå en fatwa på mitt uvitende hode. Hvite protestanter (akkurat som oss) invaderte og okkuperte Irak. Siden okkupasjonen har det blitt avdekket i overkant av tusen seksuelle overgrep utført av amerikanere.

Her er en hypotese: Hvite, kristne menn som kommer til land med andre kulturer blir statistisk sett oftere seksuelle overgripere, enn tilfellet er med arabiske, muslimske menn som kommer til vestlige land. En hypotese til: det har ingenting med religion å gjøre, men det har alt å gjøre med kulturkollisjoner og fremmedgjøring.

Før du hisser deg for mye opp: det er bare to hypoteser, jeg vet ingenting helt sikkert. Jeg har heller ikke sett noe statistikk eller forskning på dette.

Men hva mener jeg om æresdrap blant muslimske innvandrere? Eller hva med norske menn som henretter kona med barna som øyenvitner? Eller hvite, norske, kristne menn som utsletter seg selv og hele sin familie? Hva er det med oss menn (både muslimske og kristne) som gjør at vi voldtar og dreper?

Må jeg mene noe om familietragedier og æresdrap? Jeg vil helst slippe.

Vi vil ikke være nyhetsforbrukere!

Takk til journalisten Ine for hennes innspill på Tåkesinns punktplan for bedre avisinnhold. Jeg vil kort kommentere hennes synspunkter, før jeg tar min ginflaske fatt og drar på bursdagsfest. Jeg siterer Ine:

”Økonomisk sett kan jeg dog si meg enig. Men lønnsomhet på bunnlinjen er et absolutt eierkrav, som i alle andre moderne bedrifter.”

Om jeg tolker dette riktig er kjendisstoff og overflatisk journalistikk altså et resultat av eiernes lønnsomhetskrav. Da er det på tide at eierne våkner opp og lukter den nykokte kaffen: salget av løssalgsaviser går sterkt ned. Jeg vil foreslå at avisfolket tolker dette på denne måten: vi vil ha bedre aviser! Nyheter er ikke en forbruksvare - konsekvensene av det er farlige (hvem vil være katastrofeforbruker?).

”Ved å konkretisere en sak gjennom en konflikt er det lettere å gjøre den forståelig for folk, så den er nok uungåelig. Det samme er forenkling. Aviser er ikke særoppgaver. Det er ikke uten grunn at det heter massemedier, men forenkling er ikke nødvendigvis det samme som fordumming.”

Helt uenig. Bak begrepet ”massemedie” ligger det et syn på på publikum som passive mottakere, som trenger ferdigfordøyd informasjon. Hvis forutsetningen for journalistgjerningen er: ”leserne skjønner ingenting hvis jeg skriver godt og går i dybden – så derfor forenkler jeg og konstruerer konflikter” må det være noe grunnleggende galt. Mange journalister trives dårlig med denne utviklingen. De ansatte i Dagbladet mener eksempelvis at avisen "har blitt mindre viktig", og at journalistikken glemmes bak all forretningsdriften.

”Enig i at dette [sex og frykt] er overfokusert, men livet består av både seksualisering, sjokk, vantro og mye mer. Det skulle da også bare mangle om ikke dette også speiles i mediene.”

Hvor mange sexsjokk får man i løpet av et vanlig liv? En overfokusering er en fordreining – en fordreining er en form for løgn. Dermed speiler ikke et sex- og fryktfokusert media samfunnet slik vi opplever det. ”Problemet er rett og slett at kjedelige ting ikke selger,” skriver Ine. At noe selger er ikke godt nok argument for å kjøre på. Sex selger – det vet både VG og trafficking-industrien, som på hver sine måter søker å profittere på det. Dette betyr ikke at det skal være fritt frem.

Avissalget svikter altså, først og fremst hos ungdommen. Avisene forsøker å fenge ungdommen, og ender opp med å undervurdere dem ved å kjøre på med overflatisk kjendismas. Jeg vil påstå at det er noe grunnleggende galt i å betrakte en avisartikkel som en vare som skal selges til en forbruker. Avisenes funksjoner bør først og fremst være innen politikk, informasjon og meningsbrytning.

En annen ting: å kritisere mediene bør være grunnleggende progressivt og ikke et konservativt prosjekt. Alt var ikke mye bedre før. Men jeg har stor tro på at ting kan bli bedre i fremtiden, bare vi diskuterer, grubler og ytrer meningene våre. Det er kommersialiseringen og overflatiskheten som har blitt gammeldags og avleggs. Sexsjokk-avisene er moden for plukking.

PS: Rett etter jeg publiserte dette innlegget, poppet dette opp på dagbladet.no... Snakk om aktuell debatt hehe...

Bedre aviser! Nå!

Etter å ha kommet hjem fra to eksamener og et obligatorisk forelegg, er det ikke lett å være krativ. Heldigvis har min gode venn Gong tatt opp utfordringen fra i går. Her kommer en kort oppsummering av Gongs forslag for å bedre avisjournalistikken:

1. Gi journalistene bedre tid til å gjøre jobben sin.
2. Denne tiden kan de benytte til å skrive flere featureartikler og gå i dybden på saker.
3. Kjendisstoffet ut av dagsavisene.
4. Dyrke frem bedre journalister – både skrivemessig, menneskelig, journalistfaglig og allmenkunnskaplig.
5. Rette et kritisk blikk på pressens forhold til kapitalmakt og politisk makt. Er den frie pressen virkelig fri?
6. En vridning bort fra virkemidler som bygger opp konfliktlinjer og overforenkler.
7. Bedre den faglige innsikten hos skribentene. Bort med synsingen!
8. Rydde plass for, og hente inn nye, dyktige skribenter fra utenfor mediesfæren.
9. Vinklinger som seksualiserer eller spiller på sjokk og frykt må ryddes bort.
10. En journalistikk som aktiviserer leseren, til å tenke, mene og skrive selv. Provoserende, engasjerende og kritisk – ikke ferdigfordøyde nyheter.

Jeg tok meg den friheten å ha ”min egen lesning” av Gongs forslag – og jeg fant faktisk nøyaktig ti konkrete punkter helt uten å jukse…

Er det flere som har gode forslag er det bare å pøse på – jeg vil oppdatere ”tipunktsplanen” fortløpende.

Bjørn Stærk diskuterer dette emnet på Dagbladets politikkblogg.

En utfordring

Morten er en del av sekskløveret bak Morbus Norvegicus – en blogg som mener alvor når det kommer til å reflektere over ”de store spørsmålene”. En stund tilbake hadde han et mediekritisk innlegg jeg gjerne vil kommentere.

Mortens hovedpoeng er at de store mediene er breddfullt med fordummende innhold. Overflatiske artikler om popstjerner, kjendissladder, ”selvutvikling” osv. fortrenger et fokus på viktigere ting. Og her er det min hodepine ligger. Hva vil jeg egentlig at tabloidene skal skrive om? Hva er disse viktige tingene?

Jeg er helt enig med Morten i hans utgangspunkt. Mye av mediestoffet er ren tidsslukende bedøvelse – fylt av uvesentligheter og kjendisdyrkelse. Men et problem vi medie- og samfunnskritiske ofte støter på (og her ligger vår store svakhet) er at vi er flinke å peke ut hva vi ikke vil ha – mindre flinke til å komme med alternativer. Vi plukker fra hverandre og gjennomskuer mediene, kapitalismen, internasjonal politikk – you name it – og vi finner alltid symptomene på det vi oppfatter som en samfunnssykdom. Men hva er kuren?

Roland Barthes kalte dette for ”verken/eller”-kritikken. Vi liker verken aspekt A eller aspekt B, men kommer sjelden med løsninger. Stakkars Roland gjennomskuet seg selv og sine meningsfeller. Vi kritikere er flinke til å plukke fra hverandre, men mindre flinke til å sette noe sammen, å bygge opp noe.

Morten kommer heller ikke med spesifikke hentydninger til hva han ønsker mediene skal være. Men det hadde vært veldig interessant å høre hva han tenker om emnet. Så Morten (og alle andre som måtte lese dette), her er utfordringen: klarer vi å samle sammen en tipunkts-liste for bedre medieinnhold? Jeg tror de aller fleste vet hva vi synes er galt med mediene – la oss prøve å formulere helt konkret hva vi ville synes var riktig.

Denne debatten virker ikke. Kan jeg få en ny?

Det er stortingsvalg i år. Så å si alle norges stemmeberettigede leser aviser og ser fjernsyn hver dag. Dette er vår offentlighet, der skal vi få informasjon om, og mulighet til å debattere det som berører demokratiet Norge. Problemet er at medienes politiske funksjon er i ustand. Den er i stykker, havarert, i vranglås, kaputt.

Hva kan vi gjøre?

Tåkesinns første forslag er: BLOGG til folket! Blogging er åpent, demokratisk og kan gå i dybden uten å bekymre seg for salgstall og seer-ratinger. Blogg-floraen er selvsagt av varierende kvalitet, akkurat som avisutvalget – men de gode bloggene finnes. Problemet er at de leses av relativt få, kanskje bare 100 per blogg per dag, om vi er heldige.

Tåkesinns andre forslag er dermed: vi møtes på Torget (i den byen/bygda der du bor) og går i samlet flokk til avisredaksjonen. Der slenger vi blekka på bordet og utøver forbrukermakta vår: ”Denne debatten virker ikke. Kan jeg få en ny?”

Stortingets egen makt- og demokratiutredning har konkludert med at Norges representative demokrati fungerer heller dårlig. Valgdeltakelsen er lav og stadig synkende. Regjeringspolitikk dreier seg om hestehandel bak lukkede dører – Stortinget minner mer om et privateid konsern enn en demokratisk institusjon. Mye av problemet ligger i at politikk har tapt for underholdning og trynefaktor i mediene våre. Det er vanskelig å engasjere seg i en politikk som oppleves som overflatisk og intetsigende.

Det er valg-år i år. Jeg lurer også på om det er lemen-år. Noen ganger er det vanskelig å skille de fenomenene fra hverandre. Lemen og politikere har det med enten å sprekke av sinne, eller lede alle som følger dem utenfor stupet.

Les mer hos Fredrik.

Nyere forskning

Nyere forskning viser at du ikke kan leve av vitaminpiller alene. Nyere forskning viser at forskere slår alarm oftere enn de forsker. Nyere forskning viser at forsøket med å destillere lykke til pilleform endte i tenners gnissel. Tenners gnissel er ikke bra for emaljen, for hvis emaljen slites bort trenger bakterier inn i tanna, smyger seg innpå nerven i ly av natten og slår til som en snikende tiger med et dødelig slag, før den etser seg inn i tannkjøttet, finner blodåreveien sørover til pumpesentralen, og da dør du av karies på hjertet. Viser nyere forskning.

Nyere forskning viser også at:
Hvis de trettiåtte prosentene av befolkningen som har søvnproblemer blir overvektige som en følge av insomnia – kan de bare kaste badevekten, så blir helsa deres bedre.
Tre glass vin innabords er sunt, før du skal spørre mor og far hvilke sykdommer de har overført til deg.

Jeg har faktisk også forsket litt. Nylig. Med google. Og nyere forskning viser at vitenskaplige resultater ikke lar seg oversette til tabloidspråket. Faktisk er det til stor fordel å være en kanin, siden tabloidmedia skriver for vesener som har bare to tilstander i sitt følelsesregister: enten laidback, søt og klar for sex, eller på vill flukt i sanseløs panikk.

Om denne bloggen

Etter å ha øveblogget i nesten et år, på et sjelden oppdatert og ganske famlende hjørne av verdensveven, skal jeg nå prøve meg på nytt. Den som tør lese må regne med både humor og satire så vel som sinne og selvhøytidelighet. For jeg har nemlig ikke tenkt å sensurere meg selv i særlig grad. Men jeg blogger ikke for å få fiender, så om du føler behovet for å slenge skjellsord og starte en vendetta ber jeg deg innstendig: vurder å bli lokalpolitiker.

Hva skal jeg skrive om? Refleksjoner over ting som jeg snubler over på mitt fagfelt: medievitenskapen. Altså ting som måtte dukke opp i aviser og fjernsyn, pluss bøker, filmer og musikk.I tillegg til masterstudiene driver jeg et produksjonsselskap, og jeg sysler med teater og tekster. Kanskje blogger jeg om det også.

Hva finner dere ikke på denne bloggen? Dikt, bilder av katta, treningsdagbok, sladder eller intime betroelser. Slike ting plager jeg vennene mine med.

Anbefalt lesning

Jeg skal prøve å ligge unna selvfølgelighetene så godt jeg kan...

Skjønnlitteratur
Frank Herbert: Dune - en rik kombinasjon av økologi, diplomati og språkkunst.
Harold Pinter: skuespillene The Dumb Waiter, No Man's Land og
One for the Road.
Anthony Burgess: A Clockwork Orange - utmanøvrerer banaliteten og klisjeene som hindrer språket i å håndtere voldsbruk.

Faglitteratur
Roland Barthes: Mytologier - avdekker samtidsmytene vi møter i hverdagen og i media.
Douglas Kellner: Media Culture
Marshal Berman: All that is Solid Melts into Air
Pierre Bourdieu: Distinksjonen
Judith Weston: Directing Actors

Film og Musikk

Skal prøve å unngå det opplagte, og heller gå for det interessante. Listen vil vokse etter hvert.

FILM OG TV
Carnivàle - tv-serie på HBO.
Ingmar Bergman: Stillheten, Persona, Det Syvende Innseglet, Fanny og Alexander.
Abbot og Achbar: The Corporation
Riget I og II - TV-serie av Lars von Trier.

MUSIKK
Mr Bungle: "California"
Portishead: "Dummy" og "Portishead"
Renaud Garcia-Fons: "Oriental Bass"