Ytringstomhet

Er det et brudd på menneskerettighetene at det ikke er tillatt å vise politisk reklame på norsk TV?

Er det i så fall et brudd på mine menneskerettigheter at staten vil tvinge meg til å bruke bilbelte i trafikken? Eller at jeg ikke kan kaste fra meg søppelet mitt hvor jeg vil?

Slik kan det meste snus på hodet.

Ytringsfrihet er et upresist begrep, og det skaper mye forvirring. Å kritisere et undertrykkende regime er en ytring. Å lokke barn til å kjøpe helseskadelige burgermenyer med manipulerende TV-reklame er også en ytring. Et opplyst samfunn vil kunne se at vi ikke kan tillate og beskytte alle slags ytringer. Det finnes nemlig budskap som underminerer demokratiet vårt, som serverer oss løgner, som gjør oss dummere og som drukner viktigere saker i støy.

Vi trenger en mer presis definisjon av hva en ytring er og ikke er. Ytringsfriheten skal beskytte og tillate radikale og upopulære meninger. Men det er ikke dermed sagt at det skal være fritt fram for alt. Karikaturtegninger av profeter og messiaser på trykk er ytringer. Å spraye hakekors og "jødesvin" på en synagoge er ikke en ytring.

Vi snakker ikke nok om hva forskjellen er. Om hvor grensen går for hva som kan regnes som en ytring beskyttet av menneskets rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om politisk reklame er saken egentlig forbløffende enkel, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen tar dessverre riv ruskende feil. Alle politiske partier får ytre sine meninger uten begrensninger. Bare ikke i form av reklame.

Demokratiet vårt er truet, noe valgforskere har påpekt i lengre tid. Men det er ikke truet av islamister eller et undertrykkende sosialistregime. Det er truet av apati, lav valgdeltakelse og en innholdsløs, polarisert og personfiksert politisk debatt.

Å tillate politisk reklame er kanskje et steg framover. Problemet er at vi står på kanten av et stup.

Se også Abres innlegg om lokking av stemmekveg.

A priest, a rabbi and a mullah walks into a bar

Hijab har vært månedens ord. Den politiske debatten har vært fullstendig dominert av kjeklingen om muslimske politikvinner skal få bære hijab til politiuniformen eller ikke. Det er lenge siden jeg har sett en mer bortkastet og misforstått diskusjon. Det eneste resultatet er at temperaturen har økt ytterligere der det var ganske hett fra før. Den påståtte Oss mot Dem.

Diskusjonen er fullstendig uinteressant, noe de fleste ikke har forstått. Religionsfrihet må nemlig først og fremst bety frihet fra andres religion. Med det som ledende prinsipp finnes selvsagt bare et svar på hijab-spørsmålet: politiet er en ordensmakt, og skal ha vanntette skott mot alt religiøst. Ingen hijab.

Men skautkrisen, som Siv Jensen selvsagt har lagt sin elsk på, er også en del av et større problem. Det rådende narrativet siden 2001 er at vi har en kamp mellom sivilisasjoner: den jødisk-kristne mot den muslimske. Og de fleste intelligente mennesker har latt seg lure inn i denne falske polariseringen. Men de virkelige frontene står mellom det vitenskapsbaserte verdensbildet og abrahamsreligionene.

I alt bråket og våpengnyet fra kristne som slåss med muslimer som slåss med jøder som slåss med muslimer, er det fort gjort å glemme at de religiøse har samme gud og samme verdensbilde. Men det betyr selvsagt ikke at de kan leve sammen i fordragelighet. Den eneste måten abrahamsreligionene kan overleve på er ved å lage mest mulig bråk og å stritte mot historiens gang. For Jahve, Allah og gud har selvsagt fått sitt dødsstøt for lenge siden. Det neste steget i menneskets utvikling er å kvitte seg med religion.

Dypest sett er det nettopp det alt bråket dreier seg om. Abrahamsreligionenes dødskamp. Vi skal lures til å tro at det finnes bare to sider å velge mellom i alle disse konfliktene. Palestinerne eller Israel. Al Qaida eller NATO. Hijab eller Fremskrittspartiet. Blasfemi eller helligdom. Dypest sett er de alle på samme side.

Det som skjer når vi snakker om hijab hele dagen, leser om det i avisen og ser tåpelige debattprogram om det på TV, er at vi distraheres bort fra det som er viktig. Våre egne liv. Infrastruktur. Astronomi. Kreftforskning. Fornybar energi. Det er disse tingene som neste generasjon skal arve av oss. Men i stedet for å gi dem en bemannet ferd til Mars, ser det dessverre ut til at de fleste planlegger å gi dem den arvelige sykdommen som heter religion.

Den virkelige religionsfrihet er frihet fra religion.

Vaginalstaten - kvinnenes verdensherredømme

Norge er en vaginalstat. Vi er alle under feministenes kontroll. Mennene er tapere på kjønnsmarkedet, og helt prisgitt kvinnens seksuelle makt.

Hørt disse påstandene nylig? Kanskje lest det i anonyme kommentarer på nettavisene, eller i lange, ravende innlegg hos bitre bloggere?

For meg hørtes disse påstandene umiddelbart ut som småparanoide konspirasjonsteorier. Men det var før jeg snuste frem litt statistikker og fakta. Nå har jeg fått et innblikk i kvinnefelleskapets hemmelige plan for verdensherredømme. Og jeg er skremt. Vettskremt, faktisk. Jeg skriver dette innlegget i all hemmelighet, innelåst på badet, uten samboerens viten. Hun må ikke oppdage at jeg vet for mye.

Skal jeg vise deg mønsteret?

Ta en kikk på listen et lite stykke ned på denne siden. Oversikten viser hvor mye norske aksjemeglere tjente i "gullåret" 2007. Her er kroner og øre du aldri kommer til å se på din egen lønnsslipp, for å si det slik.

Hva har alle de 78 personene på lista til felles?

De har penis. I alle fall har de navn vanligvis knyttet til penisbesittelse. Guttenavn altså.

Antallet vaginaer på lista er 0.

Deretter klikker du deg inn på sidene til Statistisk Sentralbyrå, og kriminalstatistikken sortert etter kjønn. Så tar du en kikk på Statistikken over dødsårsaker - nede på punkt 58 finner du tallene på "voldsomme dødsfall".

Ser du sammenhengen nå? Aner du mønsteret? Har du, som jeg, avslørt den utspekulerte vaginalfascistplanen? Legg igjen en diskret kommentar, så møtes vi i løyndom i kommentarfeltet.

Økonomisk overtro

Før europeerne gikk i land i Mellomamerika, var Aztekerne det mektigste folket i området. I deres religion var det et sentralt dogme at solen ikke ville stå opp hver dag, om de ikke ofret mennesker til Solguden. I dag vet vi bedre. Nå vet vi at opprettholdelsen av det økonomiske systemet vårt er det som får solen til å stå opp om morgenen.

Da bankene kollapset for noen måneder siden var markedsliberalistene kjapt ute med å erklære unntakstilstand. Sosialisme og statlig innblanding er ondskapen selv. Bortsett fra når staten må redde ræva mi fra uføret jeg selv har skapt, selvsagt. Bankene fikk viljen sin. Skattebetalerne ble samlet i et tvungent spleiselag for å redde bankene fra sine egne råtne utlån. Krisepengene gikk direkte til bankene.

Noen ville påpeke at dette var å spenne kjerra foran hesten, en slags bizarro-hjelpepakke. Det mest rasjonelle ville selvsagt å fjerne de råtne lånene med krisemidlene. Altså at statene betaler ned lånetakernes gjeld. På den måten havner pengene også hos bankene, men samtidig får du operert bort kreftsvulsten: de råtne lånene.

Hvorfor ble ikke dette gjort?

Spør du en økonom eller en finansdisippel vil han le hånlig og si at du er naiv og mangler forståelse for økonomiske systemer. Antakeligvis vil du tro ham og rusle slukkøret tilbake til huslånet ditt. Akkurat slik du tror på boligmeglere når de sier at boligmarkedet er på bedringens vei.

Men sannheten er en annen. Banksjefene, spekulantene og økonomene frykter nemlig at Solguden ikke vil kjøre vogna si over himmelen i morgen, om vi bruker krisepakken på lånetakerne fremfor bankene. For å bygge en solpyramide trenger du nemlig arbeidere, og om de står i gjeld til presteskapet kan de ikke nekte å lempe stein.

Gjesteblogger: Mullah Rouge

[Dagens gjesteblogger er en funky islamreformator: den musikalelskende imamen som går under kallenavnet Mullah Rouge. Denne rettroende hunken lar ikke Koranen stå mellom ham og hans store kjærlighet: glitrende paljetter, prangende sangnumre og rosa diamanter dyppet i champagne. I anledning spetakkelet på Gazastripen vil Mullahen også svare på spørsmål fra leserne i tiden fremover - fyr løs i kommentarfeltet!]

Det er ingen tvil om at vi muslimer sliter med imageproblemer. Ikke all PR er god PR. Vestlige fjernsynskanaler finner alltid frem til de sinteste muslimene, de som går lengst mellom hver dusj og manikyr. Dette er byoriginalene som kaster sandaler på statuer og lager latterlig dårlige strådukker som skal forestille norske utenriksministre. Så blir det selvsagt slik at den gjengse europeer eller amerikaner, som jo tar for god laks alt han ser på TV, tror at alle muslimer er hysteriske. Dermed kan vi oppleve at unge og relativt oppegående nordmenn frykter at muslimene skal ta over landet, mens de såkalt etnisk norske sover ut rusbrusfylla.

Muslimsk terror har aldri drept eller skadet noen innenfor Norges grenser. Men 256 mennesker ble drept i trafikken i fjor. Likevel frykter ikke nordmenn den virkelige dødsfaren representert ved en 19 år gammel Kent Ronny fra Stjørdal som nettopp har kjøpt seg en Audi med større potens enn unggutten kan håndtere. Krigen mot terror skal Norge altså bidra i, mens krigen mot trafikkdøden ikke blir vurdert som viktig nok. Og det verste den fryktede muslimen kan gjøre med en nordmann er å bidra til kolesterolnivået med en nattlig kebab eller fem.

Men mye av imageproblemet må altså vi muslimer selv jobbe med. Et godt sted å begynne er med den tradisjonelle arabiske mannsrollen. Tiden der den strenge patriarken voktet over en kuet familie væpnet med sylskarp hengebart, er over for lengst. Dette årtusenet skal tilhøre den metroseksuelle muslimen. Mange av oss Allahs mannlige disipler går jo allerede i kjole, selv om vi kaller det noe annet.

Inntil neste gang: allahu akbar! Som forresten betyr Gud er stor - ikke Gud er en smålig, hevngjerrig grinebiter.

Pål T. Jørgensens øyenbryn

[Dagens gjesteblogger er ingen mindre enn nasjonalpoeten Nordahl Grieg. Til tross for sin langvarige status som avdød, er Nordahl i glitrende form, og han følger stadig med på internasjonal politikk. Bidraget hans er i diktform, og er levert via en av de mange klarsynte vi har her i trøndelagstraktene.]

Israel invaderer sier Pål T. smilende skjevt
Hadde han øyenbryn ville han dem hevt
Det finnes ikke bedre underholdning en lørdag kveld
enn den direktesendte urett som ikke rammer deg selv
Jeg raper en blanding av grandiosa og cola
Så er 21-nyhetene slutt for Kari og Ola

En israelsvenn sitter rødmusset over sitt tastatur
Han pynter bloggen med sitt hat mot arabisk kultur
For et barneliv på Gaza er jo verdt ingenting
stilt opp mot apokalypsen i Johannes Åpenbaring

Mer porno, færre voldtekter

Det er et grunnleggende menneskelig behov å ha noe å skylde på. Hadde det ikke vært for homofile partnerskap ville ikke familien som institusjon vært truet. Hadde det ikke vært for Judas Priest ville ikke nabogutten begått selvmord. En av de mest yndede syndebukkene de siste tredve årene har vært pornografien.

Her er en håndfull påstander: Porno er kvinnefornedrende. Porno skaper seksuelt frustrerte tapere. Porno gir ungdom et skjevt syn på seksualitet. Porno skaper voldtektsmenn. Porno fører til moralsk forfall og økt kriminalitet.

Jeg skulle ønske noen av de ovenforstående påstandene var sanne. Det ville forenklet problemstillingen og gitt oss et tiltak som kan gi umiddelbar gevinst. Fjern pornoen og få et bedre samfunn.

Dessverre er det ikke slik. Og i mange tilfeller kan det, forbløffende nok, vise seg å være motsatt.

Allerede i 1968 etablerte president Lyndon B. Johnson en Commission on Obscenity and Pornography. Kommisjonen gjorde grundig forskningsarbeid og presenterte sine konklusjoner for Kongressen og president Nixon i 1970. Kommisjonen fant ingen kausale sammenhenger mellom folks bruk av porno eller erotisk lektyre og kriminalitet eller sosiale problemer. Overraskelsen blant politikerne var stor, for vitenskapen anbefalte å forske videre på pornografiens positive effekter, etablere en åpnere og mer fordomsfri seksualundervisning, og ikke legge restriksjoner på produksjon og salg av porno utover vanlige sedelighetslover.

Kongressen og president Nixon var rasende. Dette var ikke sannheten de hadde håpet på - derfor avfeide de resultatene som uriktige.

Senere satte president Reagan ned en lignende kommisjon av lydige ideologer, som vridde og vrengte på beviser til de kom fram til ønsket konklusjon. Om frykten deres for pornoens skadevirkninger var riktige, ville snart verden få merke det. 80-tallet var VHS-tiåret, da pornobransjen virkelig eksploderte i størrelse og omfang. Om pornoen virkelig forårsaket voldtekt og økt kriminalitet ville ting forverre seg i takt med pornobransjens vekst.

Og vondt burde bli til enda verre. På slutten av 90-tallet gjorde internett pornografien universell, uendelig, gratis og umiddelbart tilgjengelig. Om moralistene hadde rett ville voldtektstallene gå i taket, og samfunnet være på vei mot dommedag.

Likevel skjedde det motsatte. I USA var tallet på voldtekter i 1980 2,7 per 1000 innbyggere. I 2004 viste samme undersøkelse at tallet per 1000 innbyggere var 0,4 (Kilde: U.S. Department of Justice • Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics, National Crime Victimization Survey. The National Crime Victimization Survey. Includes both attempted and completed rapes.)

Altså en nedgang i antall voldtekter på 85%.

Årsakssammenhengene i en slik sak er aldri enkle. Mange vil trekke fram mulige faktorer: bedre seksualundervisning, strengere straffer, flere voldtektsmenn i fengsel, at gutter har lært seg at nei betyr nei osv. Ingen av de framsatte teoriene gir troverdige forklaringer på nedgangen i antall voldtekter.

Jusprofessor Anthony D'Amato har en mer dristig forklaring: økt tilgjengelighet på pornografi bidrar sterkt til nedgangen i antall voldtekter. D'Amato trekker blant annet fram statistikk over voldtektstall i relasjon til internettilgang. I de fire amerikanske statene som har færrest antall innbyggere knyttet til internett (og dermed porno) har antallet voldtekter per 1000 innbyggere faktisk økt med 53 prosent siden 1980. I de fire statene med flest innbyggere knytter til internett har antallet sunket med 27 prosent.

Men bevis på proporsjonell og samtidig utvikling er ikke bevis på kausalitet. D'Amato er selv klar over dette og nevner et lignende eksempel på upopulær statistikk. Legalisert abort har i USA en tydelig sammenheng med nedgang i kriminalitet. Forskerne fant her en klar kausal sammenheng: nemlig at uønskede barn statistisk sett har en mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn resten av befolkningen.

Det hadde vært interessant med seriøst forskningsarbeid rundt hypotesen "mer porno, færre voldtekter". Utvilsomt vil svaret ikke være enkelt, det er det aldri i samfunnsforskning. Det vil aldri være slik at porno på blå resept kan helbrede unge menn med skrudd og usunn seksualitet. Men kanskje vil det være sunt for oss å la den konservative moralisten holde kjeft en stund (som i tilfellet legalisert abort), slik at vi kan lete etter løsninger der vi minst venter det.

Kanskje kan mer åpenhet og friere lovgivning rundt pornografi bidra (blant flere tiltak) til en sunnere seksualitet og et samfunn med færre voldtekter? Kanskje kan legalisering av heroin bidra til nedgang i narkotikakriminalitet, et verdigere liv for misbrukere og færre overdosedødsfall? Kanskje kan lovlige aborter være en viktig sikkerhetsventil for et samfunn uten at vi mister etisk fotfeste?

Det var en gang en finanskrise

Erkjennelse er ikke noe som faller oss mennesker lett. Vi trives best med å forstå verden rundt oss gjennom ferdige støpeformer, narrativer vi setter på nesetippen som briller for å filtrere virkeligheten. Særlig gjelder dette måter vi forstår politikk og økonomi på. Vi utstyrer oss med et sett eventyr, og fortløpende plasserer vi hendelser og personer som brikker i et mentalt puslespill, inntil vi føler vi har fått et helhetlig bilde.

I Eventyret om det rettferdige samfunnet er helten den vanlige arbeideren. Han sliter seg gjennom en verden av rovdyr og grådige adelsmenn, mens han leter etter veien til Soria Moria slott - der alle mennesker lever i fellesskap som en stor, lykkelig familie som deler alt likt.

I Eventyret om det frie markedet er helten sønn av den ene sanne guddommelige kraften: Markedet. I denne panteistiske myten blir menneskene lovet et evig paradis om de bare bekjemper stat og fellesskapsløsninger for å kjempe seg fram til naturtilstanden laissez-faire, der Markedets usynlige hånd vil lede oss inn i tusenårsriket.

Det finnes flere eventyr, noen mer kompliserte og noen mer bisarre - som for eksempel eventyret om Eurabia. Det de har til felles er selvsagt at de er nettopp eventyr. Du begynner med konklusjonen, et låst verdensbilde, og så tvinges alle hendelser og fakta inn i dette mønsteret. Slik blir staten helt i det ene eventyret og troll i det andre.

Eventyrene er forførende, for de gir en hurtig følelse av forståelse - et slags fast-food-virkelighetsbilde. Dessuten er mange av mytene bygget på vitenskaplig solide økonomiske modeller, noe som gir eventyrene et alibi av rasjonalitet.

Nå som verdens finansmarked har kollapset har eventyrene nådd et kritisk punkt i handlingen. Askeladden er innesperret og trollet vokter den eneste veien ut. I den ene sidens eventyr har Staten rollen som trollet, mens den andre siden ser Det Utemmede Markedet som uhyret.

Hvem har rett?

Svaret er selvsagt: ingen av dem.

Vi kan benytte oss av narrativer og metaforer for å føle oss frem, prøve å sette fenomener inn i et system. Problemet oppstår når vi velger oss én eksklusiv myte som vi bruker til alle anledninger. Vi kan ikke begynne med konklusjonen og tvinge virkeligheten inn i de trange metaforene våre. Vi må begynne i den andre enden. Ikke i den enden der statlig regulering påkaller hysteriske rop om "Sosialisme!" når Trollet gjør det; mens det kalles kløktig strategi når Espen Aksjeladd gjør det samme.

Begynn heller med å sette den røde eller blå evetyrsamlingen tilbake i bokhylla, før du setter deg godt til rette og leser Kåre Willochs kronikk i Aftenposten i dag.

(PS. Jeg har plassert min blogg i Trondheim på bloggportalen Bloggurat.)

A strange and bitter crop

1937: Abel Meeropol, en jødisk lærer fra Bronx, skriver et dikt etter å ha sett et fotografi av to lynsjede afro-amerikanere. Diktet publiseres under tittelen Strange Fruit i et lærertidsskrift i New York.

1939: Jazzsangerinnen Billie Holiday spiller inn sin versjon av Strange Fruit på det ukjente plateselskapet Vocalian Records. Holidays egentlige plateselskap Columbia takker nei av frykt for boikott og hevnaksjoner.

1964: En koalisjon mellom demokrater og republikanere i nordstatene får endelig avskaffet Jim Crow-lovene.

1999: Time Magazine kårer Strange Fruit til song of the century.

2008: Barack Obama blir den første afro-amerikaner som vinner det amerikanske presidentvalget.

Southern trees bear strange fruit,
Blood on the leaves and blood at the root,
Black bodies swinging in the southern breeze,
Strange fruit hanging from the poplar trees.

Pastoral scene of the gallant south,
The bulging eyes and the twisted mouth,
Scent of magnolias, sweet and fresh,
Then the sudden smell of burning flesh.

Here is fruit for the crows to pluck,
For the rain to gather, for the wind to suck,
For the sun to rot, for the trees to drop,
Here is a strange and bitter crop.

Remember Wayne Morse

Lynkurs i logikk

If Barack Obama wants to show he meant what he said about bridging the blue state-red state divide, there's an easy way do it: Ask the best of President Bush's appointees to stay on and adopt some of Sen. John McCain's better ideas.
- USA Today på lederplass

Og logikken i argumentet er som følger: Hvis Obama virkelig mente det han sa, så burde han ikke gjøre de tingene har sagt, og gjøre de tingene McCain sa i stedet.

Retten til ikke å bli kritisert

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

- First Amendment to the United States Constitution

Visepresidentkandidat Sarah Palin uttalte nylig i et radiointervju at hennes first amendment rights ble truet av medier som kritiserte hennes kampanjemetoder. I følge Palins eksentriske tolkning av grunnlovstillegget bør altså pressen bare holde kjeft og sitere henne i rikt monn, når hun forsøker å spre usannheter om at motstanderen hennes vanker med terrorister og USA-hatere.

Palin er ikke den første som feiltolker det første grunnlovstillegget. Legg merke til de fem første ordene i teksten: "Congress shall make no law..." Det første grunnlovstillegget er en rettesnor for lovmakere og rettsvesen, og slår fast at disse borgerrettighetene skal ikke begrenses av lovgivning og -håndheving.

Dermed har Palin oppfattet the 1st amendment nøyaktig motsatt av dets egentlige betydning. Det finnes ingen lover som beskytter deg fra kritikk og nærgående spørsmål. Heldigvis.

Ikke nok med det. Samme lovtillegg skal garantere the right of the people peaceably to assemble. Dette kalles "right of association", og skal sørge for at ingen blir lovfelt eller diskriminert på grunnlag av hvem de omgås. At Obama skulle være uskikket som folkevalgt på grunnlag av at han har hatt samtaler med en påstått terrorist (den ikke lovfelte William Ayers), vil faktisk være i strid med the 1st amendment.

Det later til at pitbuller med leppestift ikke har særlig innsikt i juridiske emner.

You're all Joe the Plumber

4. november er det klart for finalen i denne runden av American President. Et par av sirkushestene har sikret framtiden om ikke seerne skulle stemme dem helt til det hvite hus. Sarah Palin skal få sitt eget talkshow, og Joe the Plumber håper på platekontrakt.

McCain selv har planer om å kaste seg på Dancing With the Stars.

Vote Democrat, and the Democrat will kill you

What one Dick said to the other

I opptakten til Irak-krigen, tilbake i 2003, jobbet visepresident Dick Cheney hardt for å få støtte for invasjonsplanene. Det var ikke lett, siden all etterretning viste at Irak hverken hadde bånd til al-Qaida eller massødeleggelsesvåpen av noe slag. Cheney lot seg selvsagt ikke stanse av fakta.

En av de som fikk smake Cheneys egen spesielle brand of intelligence var republikanernes House Majority Leader Dick Armey. En mann som i alle fall i teorien burde være trygt plantet på Cheneys side fra før. Men Dick nummer en hadde et problem: Dick nummer to (Armey) var ikke overbevist av Colins PowellPoint og andre Curveballs Bushadministrasjonen serverte verden på den tiden. Dermed dro Cheney med seg Dick inn på kontoret for noen alvorsord. Heldigvis lot Cheney hagla ligge denne gangen.

Inne på kontoret drar Cheney fram en masse dokumenter og mapper som han slenger på bordet. "La meg forklare deg hva som egentlig foregår," sier Dick 1 til Dick 2. "Saddam er mye farligere enn det vi forteller offentlig." Cheney forteller så at Saddam og hans familie har nære og direkte bånd til al-Qaida. Ikke nok med det. Irak er også på nippet til å ha ferdigutviklet atomvåpen i minyatyr, små nok til å bære i kofferter.

Dick Armey gikk fra Cheneys kontor, og stemte for krigen mens han gråt. I ettertid har det vist seg at alt Chenys menn foret oss med var løgn.

Nylig fortalte Armey om denne hendelsen for første gang til Washingtons Posts journalist Barton Gellman, i forbindelse med boka Angler: The Cheney Vice Presidency. Dick nummer to er fremdeles sinna:

I deserved better than to be bullshitted by the vice president.

Helt riktig, Dick. Du og alle oss andre. Selv de som likte å bli lurt, og fremdeles holder løgnen kjær. Slik som VGs Olav Versto.

It's all man-made you see

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?