Å blogge med venstre hånd

Det har vært mye skriverier rundt politiske blogger, og mange på venstresiden bekymrer seg for at bloggosfæren domineres av den politiske høyresiden. Bekymring er en ufruktbar idrett. La oss tenke progressivt.

Før jeg går videre, en avklaring: jeg spiller et sted ute på venstrevingen. Partipolitisk har jeg problemer med å plassere meg, men ligger nok nærmest SV. Min viktigste politiske fanesak er at demokratiets betingelser er truet i Norge, fordi den politiske debatten er satt ut av funksjon av avpolitiserte, overflatiske medier. Det er en sak jeg tror mange kan enes om, uavhengig av hvilken politisk flanke de tilhører.

I denne sammenhengen ser jeg et rikt potensiale i bloggingen. Jeg nærer ingen naive pipedrømmer om at weblogging kan redde verden, men jeg mener bestemt at den kan berike den offentlige meningsbrytningen, og bli et viktig alternativ til en forkrøplet dagspresse.

Politisk debatt er ikke krig, selv om vi bruker språklige metaforer som kan tyde på nettopp dette. Vi snakker om ”motstandere” i diskusjoner som kan ”vinnes” og ”tapes”. Min oppfatning er at blogging innbyr til en annen, og mer dynamisk oppfatning av politisk meningsbrytning. Hvordan blogge politisk? La meg komme med noen forslag:

Les et bredt spekter av blogger. Demokratiet må være multiperspektivisk (klønete begrep) for å fungere. Å kun lese synspunkter du er enig i er ikke debatt – det er nærmere religion. Blogger du med venstre hånd, les mange høyrehåndsblogger.

Blogger skal ikke bare leses – de skal også brukes. Legg igjen kommentarer og lenker. Skriv innlegg på din egen blogg som svar på andres artikler.

Uenighet er bra. Du trenger ikke gå i forsvars- eller angrepsposisjon, for debatt er ikke krig. Skill person fra sak. Hold skjellsordene for deg selv.

Det er lov å spekulere og tenke høyt. Gode medbloggere vil ikke bite hodet av deg når du våger å stikke hodet frem. Men husk å si fra i klartekst om du føler du er på trygg grunn, eller på tynn is.

Leserne dine vet mer enn deg. Teksten din er klokere enn deg. Den viktige erkjennelsen er ikke noe enkeltpersoner sitter på (det kalles nemlig baken), men noe som oppstår i kommunikasjonen mellom mennesker.

Summen av en politisk spredning i bloggosfæren, med skribenter som utfordrer hverandre og våger å ta tak i følsomme spørsmål, kan i beste fall bli en ”borgerlig offentlighet” Habermas ville glist av. I beste fall.

Men vi kommer ingen vei, om vi ikke går noen vei. Blogg i vei, enten du taster med høyre, venstre eller begge hender! Jeg lover å stikke innom og kommentere.