Er det en fugl? Er det et fly?

Nei, det er Jens Stoltenberg. Super-Jens. Og det som blafrer heroisk bak ham er ikke en helte-kappe, men den nye pensjonsreformen.

Pensjonsreformen ja. Hva skjedde egentlig der? Fikk du det med deg? Jeg forsøkte å få med meg innholdet i denne avtalen da den kom - hva den faktisk betydde i tekst og tall. Men det var ikke enkelt. Avisene var mest opptatt av Jens, og hans store enkeltprestasjon. "Noen sier at Jens Stoltenbergs tale på LO-kongressen kan måle seg med Eirik Raudes tale til medbrakte bønder ved ankomsten til Grønland," skriver Dagbladet. Snakk om kritisk journalistikk. Kan noen gi meg litt av det de røykte?

Fikk du øye på avtalens innhold i skyggen av Jens, Gerd-Liv og blitzlampenes blendende lys? Jeg lot meg et øyeblikk lure til å tro det var en reform med sosial profil. Men når jeg så Høyres parlamentariske leder si "Vi er alle vinnere i kveld," med et glis du kunne oljet et sykkelkjede med, skjønte jeg at det var mer komplisert enn som så.

Fakta er nemlig at dette er en sparereform. Det dreier seg om å kutte "statlige utgiftsposter" langt inn i fremtiden. Lurer på hva ordet "utgiftsposter" betyr? Det betyr "mennesker". Vi har en skremmende svak venstreside i norsk politikk, det innser jeg. Politikk har blitt en var som skal selges gjennom sjarmerende smil på TV og i avisene.

Kjøpte du pensjonsreformen Jens solgte oss? Eller var det omvendt? Var det vi velgere som ble solgt av kjøpmannen Stoltenberg til en glisende høyreside?

Vi snakkes mer om dette i 2050 over en pulverkaffe og hjemmebakt fyrstekake. Hvis pensjonen vår rekker så langt.