Veiledning for museumsgjester

Hjorthen ga oss forleden en nyttig innføring i skikk og bruk for hotellgjester. I samme ånd vil jeg nå gi noen enkle holdepunkter for hvordan du kan få besøket på folkemuseet i sommer til å bli en hyggelig opplevelse, uten fiendskap og ondt blod.

1. Lær deg riktig teknikk for kroppsholdning. På et museum legger du begge hendene bak på korsryggen, som en skøyteløper. Bøy deg lett forover i hofteleddet, som om du trekkes frem av de kunnskapstørste øynene dine. Har du mage er det greit å slippe den løs, og vise den stolt frem – den skyldes god levestandard. Med riktig teknikk vil du føle deg kultivert og kledelig interessert.

2. Har du barn er det greit å huske at en museumsbillett ikke fritar deg for foreldreansvaret. Hvis ritalin-knaskeren din går fullstendig i blodtåka og biter omviseren i leggen, tolkes dette sjelden som ”sjarmerende” av dine medgjester. Hvis dere passer på at avkommet holder snørrfingrene unna skrøpelige kulturskatter, og døyver det verste desibelnivået med en pose snop eller fem, er dagen reddet.

3. Får du gode ideer om hvordan museet kan investere i forbedringer og bruke masse penger på opprusting, så hold dem for deg selv. Å drive et museum er nemlig 40 prosent konservering, ti prosent formidling og 79 prosent tigging. Summen av dette er langt over 100 prosent – det sier noe om hvor lavt museet på bukke og skrape i støvet for å få nok penger til å holde de gamle husene oppreiste.

4. Mange er av den politiske oppfatning at skattebetalernes penger ikke skal gå til å ”sulle med gamle gårder og hardingfeler”. De samme menneskene mener ofte at museet må lære å ”selge seg til kundene” og finne kreative metoder for å profittere på historien. Mitt vennlige råd til disse elskelige personene er: forsøk å prostituere deg i en ukes tid, og se hvor godt du liker å møte urimelige lønnsomhetskrav.

5. Ja, du må betale billett, selv om du bare skal gå deg en tur på området, eller bare følge onkel-Schweinhund-fra-Hamburg ned i utstillingen. Om du synes billettprisen er urimelig, se punkt 4.

6. Hvis du tror det er underholdende å forsøke å sette fast omviseren i en krangel rundt om St. Olavs-antemensalet opprinnelig sto i Haltdalen Stavkirke eller ikke, tenk over følgende: de førti franskmennene som står rundt deg har ikke reist hit for å høre deg kverulere. Hadde du gjort det samme hos en frisør? Med en rørlegger?

7. Om du forsøker å hygge deg og oppleve noe interessant, lykkes du som regel. Om du synes verden er bæsj og at det er alle andre enn din sin feil, så kan nok verken museumsansatte, eller en trippel dose lykkepiller hjelpe deg med det.

8. Nei, det er ikke greit å stryke den søte, blonde guiden over håret og spørre hva hun heter til etternavn og hvor hun bor.

9. Det går ikke an å prute ned portoen for et postkort.

10. Det er lov å tipse museumsverter. Sedler er enklest.