1. Gi journalistene bedre tid til å gjøre jobben sin.
2. Denne tiden kan de benytte til å skrive flere featureartikler og gå i dybden på saker.
3. Kjendisstoffet ut av dagsavisene.
4. Dyrke frem bedre journalister – både skrivemessig, menneskelig, journalistfaglig og allmenkunnskaplig.
5. Rette et kritisk blikk på pressens forhold til kapitalmakt og politisk makt. Er den frie pressen virkelig fri?
6. En vridning bort fra virkemidler som bygger opp konfliktlinjer og overforenkler.
7. Bedre den faglige innsikten hos skribentene. Bort med synsingen!
8. Rydde plass for, og hente inn nye, dyktige skribenter fra utenfor mediesfæren.
9. Vinklinger som seksualiserer eller spiller på sjokk og frykt må ryddes bort.
10. En journalistikk som aktiviserer leseren, til å tenke, mene og skrive selv. Provoserende, engasjerende og kritisk – ikke ferdigfordøyde nyheter.
Jeg tok meg den friheten å ha ”min egen lesning” av Gongs forslag – og jeg fant faktisk nøyaktig ti konkrete punkter helt uten å jukse…
Er det flere som har gode forslag er det bare å pøse på – jeg vil oppdatere ”tipunktsplanen” fortløpende.
Bjørn Stærk diskuterer dette emnet på Dagbladets politikkblogg.
5 kommentarer:
1. Enig. Men hvem ønsker ikke det i jobben sin? Og hvem har den tiden?
2. Er det noe det virkelig er nok av i alle medier, er det featureartikler. Tipper du mener dybdeartikler/bakgrunnsartikler.
3. Kan jeg si meg delvis enig i, men livet blir så mye kjedeligere uten.
4. Dette har vi i høyeste grad allerede. De fleste journalister under 50 år har høy utdannelse, bred kunnskap osv. Det menneskelige er variabelt, som i samfunnet for øvrig. Skrivemessig likeså, men i internasjonal sammenheng har norske journalister høy standard.
5. Pressen har aldri vært helt fri og vil aldri bli det,all den tid journalistikk først og fremst handler om valg. Man velger sak, velger vinkling, velger bildene - gir en flik av virkeligheten, men forhåpentlig litt til i det lange løp. Men pressen har faktisk aldri vært friere rent politisk enn i dag. Økonomisk sett kan jeg dog si meg enig. Men lønnsomhet på bunnlinjen er et absolutt eierkrav, som i alle andre moderne bedrifter. Like it or not.
6. Ved å konkretisere en sak gjennom en konflikt er det lettere å gjøre den forståelig for folk, så den er nok uungåelig. Det samme er forenkling. Aviser er ikke særoppgaver. Det er ikke uten grunn at det heter massemedier, men forenkling er ikke nødvendigvis det samme som fordumming.
7. Mange har god faglig innsikt og har jobbet med samme fagfelt i en årrekke, men en vanlig allroundjournalist må dekke stort sett alle saksområder. I større publikasjoner er det mulig å fordype seg. Men siden en meget stor andel av norske journalister jobber i lokalaviser som er konstant underbemannet og sliter for å unngå nedleggelsesspøkelset, er ikke dette mulig for alle. Dessverre.
8. Dette skjer konstant. Journalist er ingen beskyttet tittel. Norske journalister rekrutteres fra en rekke utdannelser/yrker. Selv i dag hvor det er blitt vanligst at man har journalistutdanning for å få innpass. For øvrig er det jo mange ikke-journalister som ytrer seg i kronikker, leserbrev og annet. Vanlige nyhetsartikler er og bør være journalistens oppgave, ikke hvermansen sin.
9. Enig i at dette er overfokusert, men livet består av både seksualisering, sjokk, vantro og mye mer. Det skulle da også bare mangle om ikke dette også speiles i mediene.
10. Dette er selvsagt det ideelle. Og de ganger det skjer, er da det er aller best å være journalist. Helt klart.
Yes, jeg er en av standen - med 12 år i yrket. Har jobbet i lokalavis, regionavis, magasin + tabloid og fullformat i Akersgata.
Jeg synes det er flott at så mange er opptatt av journalistikk og er enig i av pressen bør bli mer selvkritisk utad. I en ideell verden ville alle fått enorm innsikt i krig og fred og politikk og sånn via hver bokstav som trykkes i en avis. I en kommersiell verden hvor gjennomsnittspersonen bruker fem minutter på en avis og faller i søvn av alle artikler som har et fremmedord i seg, er dessverre realiteten en annen. Både journalister og folk flest bør stå på for å beholde en kristisk og opplysende og analyserende journalistikk, men problemet er rett og slett at kjedelige ting ikke selger. Det dramatiske opplagsfallet i Akersgata vil dog fremtvinge store endringer i nær fremtid, slik at papiravisene vil utfylle nettet og ikke kjøre dobbeltløp i lengden, slik som nå. Trur eg.
Ine
http://www.innfall.net
Ine: tid er snakk om prioriteringer - både fra journalisters og sjefers side. Nok tid motvirker overfladiskhet og burde være et satsningsområde for den type reformerte aviser vi drømmer om her... :)
En overfladisk lesning av kommentaren din gir meg inntrykk av at du mener at status quo kommer til å (bør?) bestå, fordi:
a) kritikken er unødvendig siden situasjonen er så bra den kan få blitt, med politisk uavhengige og dyktige journalister som rapporterer virkeligheten som den er og lager morsomme og interessante aviser,
og
b)alternativene er urealistiske, siden avisene er avhengig av å være kommersielle, og vi kan ikke vente oss bedre eller annerledes journalister eller mediedekning vi har i dag. Altså kommer situasjonen til å fortsette, enten vi liker det eller ei.
Mitt poeng er at avisenes mandat burde undersøkes på nytt, vekk fra å tjene mest mulig penger (overlevelse er greit nok) til å sette fokus på folkeopplysning og kulturkritikk.
Mitt syn er at journalister (og avisene de representerer) har en særskilt ansvarsposisjon i samfunnet, når det gjelder dagsorden, premissleveranse og virkelighetskonstruksjon (aviser "speiler" ikke bare virkeligheten). Derfor bør det stilles høye krav både til faglig og etisk bevissthet. Det må tyde på noe når så mange i dag direkte eller indirekte gir uttrykk for at de har mistet respekten og tilliten til massemedier som VG og Dagbladet.
Samtidig er jo også målgruppe et relevant tema her. VG retter seg vel egentlig mot alle i Norge som kan lese. Den avisen vi skisserer ville kanskje henvende seg til voksne, samfunnsengasjerte mennesker og behøvde kanskje ikke komme ut daglig en gang. Og selv om den ikke ville solgt godt ville kanskje en slik avis få flere til å tenke og snakke, framfor å riste på hodet og få følelsen av å bli behandlet som en kåt og redd kanin.
Et samfunn av kåte og redde kaniner er en dårlig forutsetning for et levedyktig demokrati.
Forresten spennende tanke du hadde om at pressen bør bli mer selvkritiske utad. Betyr det at dere er det innad?
Ellers anbefaler jeg Bjørn Stærks innlegg på Dagbladets politikkblogg, Redd oss fra den dvaske journalistikken.
Jeg skal være kort: Totalt og utterly enig.
Henning
http://www.omvendt.net
Det må være vondt å evaluere seg selv hele tiden uten at noe grunnleggende forandrer seg... Mitt inntrykk er at pressen evaluerer seg selv primært i henhold til kommersielle standarder (selger vi eller selger vi ikke). Stiller dere mer grunnleggende spørsmål til deres egen virksomhet? Hva som er hensikten med å lage avis, for eksempel? Hvordan dere betrakter leseren? Hva journalistens rolle bør være? Hvordan samfunnet bør være?
Jeg tror disse "overforenklede" blogginnleggene sprang ut fra en reaksjon på VG og Dagbladet spesielt, ettersom det er de største avisene på landsbasis. Helt enig i at mangfold er bra, og at salg ikke er et onde i seg selv - spørsmålet er bare hva man selger.
Personlig synes jeg Morgenbladet blir litt for intellektuell og nevrotisk til å være min drømmeavis. Det hadde vært fint med en avis som kombinerer både hjerne og menneskelighet, istedenfor en mediesituasjon som lager en kunstig polarisering mellom selvhøytidelig åndselite og "folkelig" lavmål...
Men hvis det ikke er Morgenbladleserne som er åndseliten i landet, hvem er det da? :)
Mangfold er selvsagt bra og viktig. Men en god avis blir ikke nødvendigvis selvhøytidelig. Jeg synes f.eks. Dagbladet er vel så pompøse, hårsåre og selvhøytidelige som Morgenbladet.
Det finnes dessuten ukeblader der sladder, kjendiser og sexsjokk hører hjemme. Avisene bør ha en annen funksjon, og jeg tror de ville tjene på å skille seg fra ukebladene.
Mer diskusjon på nyere innlegg på denne bloggen...
Legg inn en kommentar