onsdag, mai 11, 2005

En utfordring

Morten er en del av sekskløveret bak Morbus Norvegicus – en blogg som mener alvor når det kommer til å reflektere over ”de store spørsmålene”. En stund tilbake hadde han et mediekritisk innlegg jeg gjerne vil kommentere.

Mortens hovedpoeng er at de store mediene er breddfullt med fordummende innhold. Overflatiske artikler om popstjerner, kjendissladder, ”selvutvikling” osv. fortrenger et fokus på viktigere ting. Og her er det min hodepine ligger. Hva vil jeg egentlig at tabloidene skal skrive om? Hva er disse viktige tingene?

Jeg er helt enig med Morten i hans utgangspunkt. Mye av mediestoffet er ren tidsslukende bedøvelse – fylt av uvesentligheter og kjendisdyrkelse. Men et problem vi medie- og samfunnskritiske ofte støter på (og her ligger vår store svakhet) er at vi er flinke å peke ut hva vi ikke vil ha – mindre flinke til å komme med alternativer. Vi plukker fra hverandre og gjennomskuer mediene, kapitalismen, internasjonal politikk – you name it – og vi finner alltid symptomene på det vi oppfatter som en samfunnssykdom. Men hva er kuren?

Roland Barthes kalte dette for ”verken/eller”-kritikken. Vi liker verken aspekt A eller aspekt B, men kommer sjelden med løsninger. Stakkars Roland gjennomskuet seg selv og sine meningsfeller. Vi kritikere er flinke til å plukke fra hverandre, men mindre flinke til å sette noe sammen, å bygge opp noe.

Morten kommer heller ikke med spesifikke hentydninger til hva han ønsker mediene skal være. Men det hadde vært veldig interessant å høre hva han tenker om emnet. Så Morten (og alle andre som måtte lese dette), her er utfordringen: klarer vi å samle sammen en tipunkts-liste for bedre medieinnhold? Jeg tror de aller fleste vet hva vi synes er galt med mediene – la oss prøve å formulere helt konkret hva vi ville synes var riktig.

4 kommentarer:

gong sa...

Leste en gang en leder i studentavisa Universitas som påpekte at vi alle ”elsket å hate” tabloidaviser som VG, fordi vi føler oss smartere enn det som står der og, tror vi, de som skriver der. Når det gjelder for eksempel Morgenbladet får vi ofte den motsatte følelsen – at vi leser noe som er skrevet av noen som kan mer, vet mer, har tenkt mer – og vi hater det også. Men uten å elske det. Da er det morsommere å ergre seg over VG.

Jeg sier ikke vi alle skal kutte ut tabloidene og fordype oss i elitiske akademiske artikler og dødsseriøse intervjuer. Her er noen forslag til en ”ny” allmenn presse:

1. Gi journalistene tid til å gjøre en ordentlig jobb. Journalister flest jobber under et vanvittig tidspress – uten tid til å gå i dybden, grave, forske, se sammenhenger. La oss få flere interessante featureartikler hvor ulike perspektiver og hendelser søkes å knyttes sammen. Slik det er i dag tror jeg mange journalister ikke har tid til å gjøre den jobben de egentlig kunne gjort. Man styres av ”øyeblikkets tyranni”.

2. Mindre kjendisstoff, mer mangfold. Desken og redaksjonen må skjerpe seg. Jeg vet om eksempler på at journalister faktisk skriver viktige, interessante artikler om ting vi ikke vet så mye om fra før – men de sensureres bort av desk og redaksjonelle føringer, som for eksempel velger å kutte ut et intervju med en eksperimentell dramatiker dersom Britney plutselig føder for tidlig og trenger plass i avisa.

3. La oss få journalister vi kan se opp til som mennesker. Still krav både til journalistfaglige, skrivemessige, allmennfaglige og menneskelige egenskaper… Journalister burde kurses i å bli ”ordentlige mennesker”, som kan leve seg inn i andres situasjon, uten å presse dem inn i gitte mønstre eller jakte på en smart liten ”tagline”. Samtidig trenger vi journalister som er maktkritiske og som tør å stille maktpersoner til veggs. Vi trenger journalister med evne både til perspektiv og nærhet. A la John Pilger, Noam Chomsky?

4. En gjennomtenkning av hva ”en fri og uavhengig presse” betyr. Pressens forhold i dag til kapitalmakt og politisk makt. Altså: Jeg ønsker et medie som ikke er redd for å målbære alternative måter å se verden og begivenheter på - som stiller spørsmålstegn ved status quo.

5. Journalister som kan et fag – som ikke uttaler seg skråsikkert om felter de ikke har greie på. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt som rister på hodet over journalister som feilfremstiller ting i media og nynner ”journalister er farlige, høhø.” Og ja, jeg vet journalistenes praksis kan forsvares med ”en er ikke vant til å se seg selv utenfra” – men det får være grenser for hvor ugjenkjennelig det skal være. Det er ofte slik at vi tror alt vi leser, helt til vi kommer til en artikkel om et felt vi vet mye om. Da ser vi hvor mangelfullt og skeivt bildet er. Altså: større ydmykhet og villighet til å beskrive virkelighet – ikke konstruere svart/hvitt-bilder og konfliktlinjer.

Jeg vil lese en avis med:
- intervjuer med interessante personer, som både har levd og tenkt og vet å formulere seg
- reportasjer om ”vanlige folk” som gjør uvanlige ting
- Mindre kjendisstoff
- Plass til nye skribenter, kunstnere, tiltak – en bevisst fokusering på det som er nytt og norsk
- Internasjonalt perspektiv – hva rører seg i utlandet både av kommers-kultur og alternativ kultur
- En blanding av humor og alvor
- Målgruppen er folk som tar livet på alvor og som ønsker det gode, og som ønsker å opplyses og informeres, gjerne på en underholdende måte – men uten å bli utsatt for slag under beltestedet som er hvor seksualisert og skremselsorientert sjokkjournalistikk gjerne sikter.
- Jeg vil ha en avis som foredler meg som menneske, som gir meg gode leseropplevelser og inspirasjon, gjerne provoserer meg, setter i gang tanker – men uten at jeg først og fremst sitter igjen med pessimisme, kynisme og bitterhet.

Kanskje det er for mye forlangt å finne en avis eller program som gjør alt dette. Kanskje det på framtidens mediemarked finnes små nisjeaviser som spesialiserer seg på ulike felt, så får man heller sette sammen sin egen meny?

Apropos blogging.

Morten Magelssen sa...

Palode skriver: ”Et problem vi medie- og samfunnskritiske ofte støter på (og her ligger vår store svakhet) er at vi er flinke til å peke ut hva vi ikke vil ha – mindre flinke til å komme med alternativer (…) Jeg tror de aller fleste vet hva vi synes er galt med mediene – la oss prøve å formulere helt konkret hva vi ville synes var riktig”. Jeg takker for utfordringen, og dobbeltpubliserer mitt svar. Det spørs om dette passer helt inn i din 10-trinnsrakett, men det får stå sin prøve.

Avisene vet meget godt hva som selger. Leserstatistikken på internettutgavene levner ingen tvil: Kjendis- og sexstoff leses mest, og genererer flest reklamekroner. Sosialpornografiske oppslag av typen ”her treffer vi en familie som rammes av regjeringens hjerteløse forslag” leses også, til min fortvilelse. Interessant nok er det stor diskrepans mellom hva slags stoff folk sier de ønsker (i leserundersøkelser), og hva de faktisk leser. Når folk hevder de ønsker flere utenrikspolitiske analyser, og likevel klikker på frk. Spears, er dette et eksempel på at den gamle sannheten fortsatt gjelder: ”Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig”.

Ytterligere ett forhold truer med å slå beina under mitt prosjekt: En ny undersøkelse forteller at en million voksne nordmenn leser så dårlig at de har problemer med å mestre jobb og dagligliv. En noe eldre svensk undersøkelse viste at 25% av svensker ikke forstår innholdet i en gjennomsnittlig avisartikkel (Hvorfor er det slik? Genetikk, utdanning eller manglende trening?).

Når jeg nå skal skissere hva slags medier menneskets drifter ikke ønsker, men som dets sjel er avhengig av, er jeg derfor smertelig klar over at denne medieutopien neppe ville gått rundt økonomisk. Det er likevel forsøket verdt: For å fylle våre behov må mediene konsentrere seg om tre hovedsjangere:

1) Nyhetsreferater, som må være relevante, presise og uten uvesentlige detaljer.

2) Analyser der nyhetene settes inn i en større sammenheng, og som gir oss innsikt i kulturer, trender, verdenssyn. Jeg abonnerer på Aftenposten, men leser lite av utenriksstoffet, fordi det sjelden har disse kvalitetene. Derimot er Fjordmans artikkel om Sveriges forestående kollaps et forbilledlig (om enn noe langt) eksempel.

3) Jeg tror alle fornuftige mennesker må istemme med Allan Bloom: Meningen med livet er å finne ut hva som er det gode liv – og så prøve å realisere det. Mediene bør ta mål av seg til å hjelpe oss med å nærme oss svarene på livets store spørsmål.

Dette er det vi trenger mediene til. Verken mer eller mindre.

Palode sa...

Takk for interessant svar, Morten!

Forfallet i språkforståelse er absolutt viktig å ta tak i. Jeg er redd det finnes en ond spiral der medier og tekster tilpasses et fattigere språk. Lista for hva som er godt språk senkes hele tiden, litt etter litt. Jeg er redd for at når språket stadig forenkles, mister vi mange viktige nyanser. Mellommenneskelig empati og forståelse for store sammenhenger er avhengig av et rikt språk.

Anonym sa...

http://www.365dayz.comOpen365dayz.com is now open. Click http://www.365dayz.com