Plastikkbryllup

I forbindelse med jobben har jeg, i år som i fjor, vært sjokkert øyevitne til en del bryllup i sommer. Ikke at jeg er fiendtlig innstilt til ringutvekslelse sånn i utgangspunktet. Til tross for skilsmisseraten og "the unclear family" er jeg faktisk litt romantiker. Det er jo fantastisk om noen presterer å elske og være hverandre hengivne livet gjennom. Og selve seremonien burde jo være viktig - overgangsritualer har en uvurderlig funksjon i samfunns- og identitetsbyggingen vår.

Men brylluper er jævlige. De stinker. Vanligvis oppegående, unge mennesker utsetter seg for hysteriske tanter og psykopatiske onkler, mens den lokale landsbyidioten får voldta "Wonderful Tonight" på trekkspill og whiskystemme. Og på hver plass ligger et rosa hefte fullt av obskønt dårlig lyrikk, som liksom skal være "sanger til brudeparet" - tilpasset dødelige melodier som "Jeg er havren" og lignende.

Hvem har bestemt at norske bryllup skal være upersonlige, smakløse og tonesatt av heismusikkens onde tvillingbror?

Svar utbedes.