Ekteskap er ikke for homoer og pyser

Ekteskapet mellom mann og kvinne er en hellig institusjon. ”Satan elsker homofili,” påpekte Martin i en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen. Martin er tydeligvis skikkelig ivrig på å forklare homoer hvor avskyelig deres livsførsel er. Jeg tenkte jeg skulle tre litt støttende til, siden Bibelen ofte er ei tvedtydig lita lefse når det kommer til moral. Derfor:

Bibelens urokkelige ekteskapsprinsipper

1. Ekteskap er et hellig bånd mellom en mann og en eller flere kvinner. (1. Mosebok 29:17-28; 2. Samuelsbok 3:2-5)

2. Ekteskapet skal ikke begrense mannens rettigheter til å ha elskerinner i tillegg til sin(e) kone(r). (2. Samuelsbok 5:13; 1. Kongebok 11:3; 2. Krønikebok 11:21)

3. Ekteskapet skal kun kjennes gyldig om bruden er jomfru. Har hun ikke jomfruhinnen intakt, skal hun henrettes ved å steines i hjel. (5. Mosebok 22:13-21).

4. Ekteskap mellom en troende og en ikke-troende er forbudt. (1. Mosebok 24:3; Esra 9:12; Nehemja 10:30).

5. Ingen lover kan heve seg over Guds bud: dermed må skilsmisse være forbudt under alle omstendigheter. (Markus 10:9; 5. Mosebok 22:19).

6. Om en gift mann dør uten å etterlate seg barn, skal broren hans gifte seg med enken. Om han nekter å gifte seg med sin brors enke, eller lar være å befrukte henne med overlegg, skal han betale en bot, i form av én sko. Han skal også spyttes i ansiktet. (1. Mosebok 38:6-10; 5. Mosebok 25:5-10).

7. For kvinner: klarer du ikke å finne deg en ektemann, skal du skjenke faren din full og ha sex med ham (selv om han tidligere han lånt deg ut som sexleketøy til fremmede menn). Har du søstre skal de delta i gruppesexen. (1. Mosebok 19:31-36).

(Illustrasjon: Lot og hans datter)

Forfatterens død?

Forleden hadde Mihoe et innlegg med tittelen 'Romanens død?' her på Leseglede. Det har blitt argumentert at Romanen fikk et banesår 11. september 2001, da World Trade Center falt i grus. Virkeligheten trumfet fiksjonen, og dikterne har ingenting å svare med. Tilbake står faglitteraturen - dokumentar- og faktabøker gjenstår som den eneste litteraturen som holder tritt med verdensomveltningen.

[Les hele innlegget på leseglede.net]

Satan tar avstand fra homofil praksis

Satan tok i dag en kort pause fra sine travle forberedelser til Armageddon i Midt-Østen, for å komme med en kort pressemelding:

”I lang tid nå har homofilt samvær blitt omtalt som syndig, og i strid med Guds vilje. De fleste slike aktiviteter forbindes med meg og mitt foretakende, og vanligvis ville jeg stolt ta æren for alt som er syndig og skittent. Stort mer feil går det ikke an å ta.

”Min onde vilje involverer en absolutt tilgrumsing av menneskesjelen, smerte, flammer og evig pine – men absolutt ikke at unge mennesker av samme kjønn finner kjærligheten og stifter familie i en trivelig treroms med utsikt til parken. Bare tanken på at disse velkledde, Grand Prix-elskende menneskene inviterer venner til grilling i hagen, og hjelper hverandre med fiffige interiør-tips, gjør meg kvalm.

”Jeg har gjort mine fremstøt for å korrumpere de homofile, ved å lokke dem ut i hemningsløse orgier av anonym sex og designerdop, aktiviteter jeg med stolthet tar æren for. Men så begynner de å møte homsen i sitt liv, flytter sammen, inngår partnerskap, kjøper nusselige små valper, og deretter er de helt tapt for min makt. På vegne av hele min organisasjon og stab ønsker jeg å ta klar avstand fra enhver form for homofilt samliv.”

Satan rakk å svare på utvalgte spørsmål fra pressen, før han måtte haste videre til en lunsjavtale med Jostein Gaarder. Der gjorde han det helt klart at Mørkets Makter ikke ville finne seg i at homofile par skulle få rett til å adoptere barn, på lik linje med heterofile. ”Som i så mange andre spørsmål, stiller vi oss her bak kravene fra Kristen-Norge og den gammeltestamentlige Gud. Vi har hatt våre uenigheter opp gjennom tidene, men her står Jahve og jeg i samlet front mot all kjærlighetspropagandaen sønnen hans spredde om seg. Han var langhåret, single og gikk alltid i moteriktige sandaler. Trenger jeg si mer?”

Satan avsluttet seansen med å påpeke at de eneste handlingene han kunne helhjertet støtte i denne sammenhengen var de som fremmet hat, frykt og fordommer – særlig slike som fordømmer unge homofile og driver dem til selvmord.

Den skallede mannen og myggen

En skallet mann satt i sola med et duggende glass is-te og dagens avis. En mygg kom flygende forbi, og fikk øye på den blanke issen som glinset i sola.

”Der finner jeg sikkert blod,” tenkte myggen, og endret kurs. ”Akkurat det jeg trenger i varmen.”

Myggen surret rundt den skallede mannens hode en liten stund, og lette etter en passende blodåre. Den snuste seg frem til en som luktet ekstra søtt, og satte seg for å stikke. Mannen merket stikket, og viftet bort myggen med hånden, men ikke før myggen hadde fått seg en saftig munnfull av blodet. Den skallede mannen vendte oppmerksomheten tilbake til avisen, mens myggen surret rundt på trygg avstand.

”Jeg er fremdeles tørst,” tenkte den for seg selv. ”Og blodet smakte så søtt av is-te med ferskensmak. Jeg får ta risikoen på en smak til.”

I mellomtiden hadde myggstikket begynt å klø og svi. Mannen krafset seg irritert på issen, og viftet truende i løse lufta med avisen. Myggen ventet tålmodig på at kysten igjen skulle bli klar.

Når mannen igjen satt oppslukt av avisen, landet myggen varsomt på omtrent samme sted på det hårløse hodet. Forsiktig snek den snabelen gjennom huden og ned i den honningsøte blodåren, og begynte å drikke. Myggen var så varsom at mannen ikke merket det nye stikket.

Myggen drakk og drakk, slurpet seg utørst på blod med ferskensmak. Kanskje ble den litt beruset – i alle fall litt overivrig, for den trakk til seg snabelen litt for fort. Og det merket mannen, en stikkende følelse han kjente så altfor godt.

Mannen brølte til, og krøllet sammen avisen. Med en bukett av skjellsord fiket han til seg selv med avisen så godt han kunne, og slo seg i hodet med gjentatte klask. Men myggen var for rask for ham, selv om den var drukken av blodet den hadde fråtset i. Den fikk manøvrert seg unna de sinte avisslagene, og når mannen hørte summingen fra de små myggvingene, mistet han besinnelsen totalt. Han grep glasset med is-te og kastet innholdet over det hårløse hodet sitt, så isbitene haglet. Men myggen så også dette angrepet komme, og smatt enkelt og smidig unna.

Så satt mannen der, dryppende av kald leskedrikk, og ildrød på hodet etter sine egne sinte avisangrep – så rød at myggstikkene faktisk var helt usynlige.

Myggen fløy foran den skallede mannen, på trygg avstand fra avisens rekkevidde, og sa: ”Hvor underlig, denne hevnlysten din! Her skader du deg selv i iveren etter å straffe et stikk fra et lite insekt, og påfører deg selv ydmykelse som langt overgår forbrytelsen.

Mannen var fremdeles rasende, og tørket is-te bort fra øynene med håndbaken, for å forsøke å se sin lille fiende. Han svarte: ”Jeg kan alltids slutte fred med meg selv, siden jeg vet at intensjonen ikke var å ramme mitt eget hode. Jeg retter sinnet mitt mot deg – et mannevondt og foraktelig insekt, som nyter å suge menneskeblod. Jeg skulle gladelig ha betalt med større smerte, om jeg bare hadde fått drept deg!”

”Ja, du får bytte ut papirutgaven med en nettavis på laptopen neste gang,” svarte myggen, og fløy sin vei.

I stedet for å diskutere Gaarder

[idiotBOX]

Stopp slaktingen av SS Norway

Når store laste- eller passasjerskip ikke lenger er like profitable for verdens skipsindustri, sendes de til Alang i India. Rederne stapper skrappengene i lomma, klare til å bygge nye skip, mens arbeiderne i Alang begynner å plukke fra hverandre skipene, bit for bit. Omtrent førti tusen arbeider på skipskirkegården i Alang, og gjenomsnittlig omkommer én av dem per skip som slaktes. Flere tusen omkommer hvert år. Antallet skadde og kvestede er antakelig sørgelig høyt. Senskadene i fremtiden kan vi bare ha mareritt om.

Cruiseskipet SS Norway har nå utspilt sin rolle for eierne i Norwegian Cruise Line og Star Cruises, og er på vei til Alang for å slaktes. Dette til tross for at flere investorer ønsket å kjøpe skipet for å bruke det som et flytende luksushotell, blant annet i Dubai. Men rederiet valgte det som gav størst profitt, med en total forakt for konsekvenser for liv, helse og miljø.

Hvert år skapes tusen nye enker i Alang. SS Norway kan bidra med 1200 tonn asbest, PCB, tungmetaller, lakk, olje og bunnstoff. Alang ligger på andre siden av jorda, og vi kjenner ingen av de som arbeider og dør der. Rettslig sett har verken vi eller rederiet noe ansvar etter at skipet er solgt som vrakgods. Derfor kan vi bare lene oss tilbake i Enjoy Capitalism-t-skjorta og toe våre hender. Outsourcing til India er bra for businessen. Og dessuten skaper vi viktige arbeidplasser i et trengende land, ikke sant?

Markedets usynlige hånd trenger en alvorlig smekk på lanken. Eller helst et håndjern inntil vi lærer oss folkeskikk og etikk.

En perle i kommentarfeltet

Tenkte jeg skulle bryte inn i soltilbedelsen og ferieørska med ei lita perle som dukket opp i kommentarfeltet på denne posten. Innlegget omhandlet saken der amerikanske soldater hadde voldtatt ei ung, irakisk jente, før de satte fyr på henne og drepte familien hennes.

Snodig denne saken om disse amerikanske soldatene.

Skulle ikke forbause meg om disse "amerikanske" soldatene har spesiell tilhørighet til området, enten i form av religion eller etnisitet, eller helst begge deler ...

Synes jeg kjenner lusa på gangen her, med gjeng-voldtekt og å sette fyr på kvinner ...

Hilsen mistenksom drage Lun.

Så forfriskende. Så vakkert. Så poetisk. Kjære Lun, vi er takknemlige for at du kaster dine visdomsperler for oss venstrevridde, islamofile svin - men hva med å opprette en egen blogg? Så får vi samlet all konfekten på ett sted?

Og Lun, én ting til: møt menig Steven Green. Like bleik, kristen og høyrevridd som en hvilken som helst norsk antipsykopat.

Brannsjokk for skandaleblogger

Ville sikkert overskriften være i VG. Om de brydde seg med slik.

Uansett, i morges begynte drømmene mine å ta en merkelig vri. De ble invadert av bråk og støy. Lyden av knust dyttet meg over i våken tilstand. Jeg setter meg opp i senga, og det lukter svidd.

Jeg hører mer glass som knuses og løper ut i stua. Røyklukta er verre her. Jeg trekker opp persiennene for å se ut. Alt jeg ser er flammer. Nabohuset er i full brann. Jeg får lukket vinduene, selv om haspene er skikkelig varme. Får kastet på meg noen klær, røsket med meg katta (som er ganske hysterisk på dette punktet) og kommer meg ut på gata.

Når brannbilene kommer fem minutter senere står flammene skummelt nær stueveggen vår. Jeg er ganske utålmodig på at de skal begynne å slukke, for å si det slik. Etter en halvtime slukking og action er faren over for spredning over til oss. Og katta begynner å roe seg.

Antydning til lynsjestemning blant enkelte naboer. Brannen startet nemlig i ei leilighet der det bor et par junkies. Før jul var det politirazzia der, og de fant en putrende liten amfetaminfabrikk. Det kom ikke som noen bombe at det huset brant ned, for å si det slik. Politiet og pressen løper rundt her og mesker seg på rykter og sinte naboer. Jeg sa bare "ingen kommentar" (og følte meg som en klam politiker) og gikk for å finne ut hvor vi skal sove i natt.

Adressa.no:
- To sendt til sykehus
- Ni beboere evakuert
- Butikk måtte stenge
- Inga måtte evakuere
- Flammer i morgentimene
- TV-Adressa

Hun ba om det

Tenk deg følgende:
Ei jente blir voldtatt. Hun anmelder overgriperen til politiet, som begynner etterforskningen. Offeret forklarer at hun møtte voldtektsmannen på byen, ble med på nachspiel. Når han begynte å bli for nærgående satte hun seg til motverge og sa tydelig nei.

Den påståtte overgriperen har en annen versjon. Jenta var tydelig lysten. Han opplevde det aldri som hun ikke ville ha sex med ham.

Vitner som så de to sammen støtter guttens versjon. Jenta kledde seg utfordrende. Hun flørtet med flere gutter i løpet av kvelden. Hun var full. Dessuten har hun et visst rykte for å være lett på tråden. De har vanskelig for å tro at hun ble voldtatt.

På grunnlag av forklaringene henlegger politiet saken. Ren rutine.

Slik tenking ligger dypt inngrodd hos oss: lettkledde jenter bærer selv et ansvar om de blir voldtatt. En lignende feilslutning finner vi også i politisk sammenheng. Jeg sammenligner ikke ei nachspielvoldtekt direkte med krigsovergrep. Det er bortforklaringene og den absurde etikken tilfellene har felles. Men likevel: Å invadere og okkupere et land med millitærmakt er å voldta et helt folk. Når amerikanske soldater voldtar ei irakisk jente foran øynene på familien hennes, før de tømmer tennvæske over henne og tenner på, er dette et trist symbol på hele den såkalte krigen mot terror.

Terror er galt. Terror må bekjempes. Men å kollektivt avstraffe et helt folk, og rive samfunnet deres i fillebiter, er ikke en akseptabel reaksjon. At ei jente går i miniskjørt betyr ikke at det er fritt frem å forsyne seg. Når ekstremister i Palestina og Irak dreper uskyldige gir ikke det et fripass til å voldta døtrene deres, rive husene deres med bulldosere og kidnappe regjeringen deres.

Ikke la disse løgnene leve. Gå dem i møte hver gang du hører dem. Hver gang du leser dem på Document.no, Vampus og andre blogger. Stille resignasjon er den enkle utveien. Voldtektsofrene trenger oss, at vi hever stemmen og blir hørt.

Farvel til våpnene

Om ti dager starter FNs conference on small arms. Delegater fra hele verden samles i New York, og temaet er altså håndvåpnene - verdens mest unyttige verktøy. Det frie markedets usynlige hånd er ingen trøst når den retter en .22 mot panna di med en finger på avtrekkeren. Håndvåpen er milliardindustri. Laissez Faire will put a bullet in your head.

Konferansens mål er å utarbeide en internasjonal Arms Trade Treaty, som kan legge bånd på den skitne våpenindustrien. I den forbindelsen har Amnesty, Iansa og Oxfam startet en kampanje kalt Control Arms. På kampanjens hjemmeside kjører de en kampanje der de forsøker å samle en million ansikter - en underskriftskampanje for å kreve en verdensomspennende avtale om begrensinger på våpenhandelen.

Legg ditt ansikt til en million andre, og send oppfordringen videre. Så lenge det ikke er hvile finnes det håp.

06.06.06.

Onde bøker
[Innlegget er også publisert på Leseglede.net]

Så har dagen kommet. 06.06.06. Beistets dag. Antikrists egen dato i følge Bibelens berusede Johannesåpenbaring. I den anledning ville jeg gjerne skrive litt om onde bøker. Få vet vel mer om ondskap enn de som tror intenst på konseptet, og liker å stemple sine motstandere som onde: de mørkeblå konservative.

Jeg klikket meg frem til nettavisen Human Events Online: The National Conservative Weekly. Selvfølgelig amerikansk. Foruten å pushe høyrevrengte klovner som Ann Coulter og T-skjorter påtrykket ”Imagine no liberals”, skilter de hjertevarme sjarmørene med en liste over ”The Ten Most Harmful Books of the 19th and 20th Centuries”.

Førsteplassen innehar selvsagt Marx’ og Engels Kommunistiske Manifest. Sikkert med himmelvid margin til resten. Andre bøker som er verdt å merke seg på lista er The Kinsey Report (snakke om sex? Slikt gjør ikke konservative), John Deweys Democracy and Education (demokrati er bare slitsomt) og Betty Friedans The Feminine Mystique (fordi den ville løslate kvinner fra kjøkkenbenken). Av utfordrere som nesten nådde opp kan vi nevne
Simone de Beauvoirs Second Sex, Freuds Introduction to Psychoanalysis og Darwins The Origin of Species.

Leseglede kan selvsagt varmt anbefale alle bøkene på lista. Vi liker onde bøker vi. Vi liker til og med konservative skruer som setter Mein Kampf og Simone de Beauvoir på samme liste. De får oss i alle fall til å le.

(Innlegget er illustrert med et stykke konservativ kunst. Noe jeg trodde ikke fantes.)

Bokblogg igjen!

Først og fremst: takk for all responsen og de gode innspillene på forrige bokblogginnlegg! Med utgangspunkt i forslagene deres har jeg lekt litt med en mulig design, som ligger her foreløpig.

Sidene har:
- gode muligheter for blogginnlegg fra flere skribenter
- et oversiktlig debattforum
- et fungerende system av rettigheter fra administrator, til redaktører, debattordstyrere, brukere og til slutt gjester. Registreringen skal også være enkel og grei.
- pluss en del andre ting som kan være nyttige.

Sidene har foreløpig ikke:
- en tittel
- grafikk som gir den særpreg
- et eget domene (tittel må vel komme først)

Og den trenger:
- "redaktør"
- noen til å fikse en rss-feed som hanker inn bokstoff
- ordstyrere til forumet (haster sikkert ikke)

Umiddelbart tenker jeg at om siden fikk omtrent hundre faste lesere vil bloggen være liv laga. Så lenge disse er flittige til å kommentere og spre det gode ord. Uansett, dette var bare kjappe tanker før jeg setter meg ned og flikker videre på bokbloggen. Ta en tur over, registrer deg gjerne som bruker og slå av en prat i replikkboksen! Velkommen skal dere være!

Bokblogg!

Det har blitt snakket litt om gruppeblogger i det siste. Mange har ytret et ønske om en blogg for bokelskere. Det er mange bibliofile i den norske bloggebyen, og kanskje hadde det vært en idé å samle disse som bidragsytere til en felles gruppebokblogg?

Dette er en invitasjon til en liten idédugnad. Jeg har ennå ingen konkrete planer for hvordan en slik blogg kunne ta form, og det er vel heller tvilsomt om jeg har tid til å administrere en slik blogg alene (masteroppgave, innlevering i november, grøss). Den smarteste tiden for å starte en slik blogg er nok uansett til høsten, når sommerferiens sløvhet har lagt seg, og bokhøsten nærmer seg. I mellomtiden har jeg altså lyst til å invitere leseglade bloggere til å komme med idéer og løse tanker:

- Hvordan skal bloggen se ut?
- Fast redaksjon, eller åpent for alle skribenter?
- Temauker (sci-fi, norsk bokhøst, debutanter, nøkkelromaner osv.)?
- Tillegsfunksjoner (debattforum e.l.)?
- Og så videre...

Selv kunne jeg tenke meg skribenter som la vekt på leseglede, og et usnobbete innhold, altså at vi ikke deler inn i kategorier av høy- og lavkultur.

Å slenge ut tanker og idéer er selvsagt helt uformelt. Og skulle du kjenne behovet for å være fast skribent, eller kanskje til og med administrator, så er det bare å rope ut.

Sett i gang! Kommentarfeltet er ditt. Og skulle du kjenne til skriveføre som hadde egnet seg, tips dem om idémyldringen!

Noe mer meningsfylt

Om du er en av de forvillede sjelene som har funnet veien hit til Tåkesinn via Hablogs ravende misforståtte link hit: bli litt! Velkommen skal du være, selv om du antakelig ikke finner en meningsfelle til å holde deg med selskap der ute på neocon-høyrefløyen.

Jeg har nemlig et forslag til deg. Noe mer meningsfylt å gjøre på enn å sutre over at ikke alle vil ha to sett med moral: ett for Israel, og et annet for resten av Midtøsten. Og bare så vi har avklart en liten ting: du tror ikke seriøst at jeg støtter drap og terror mot verker jøder eller andre? Fint, da kan du fortsettte å lese.

Den utmerkede bloggen Vox Populi forteller nemlig om Kinas fengsling av "oppvigleren" Yang Tianshui. Han har også lagt ut en underskriftskampanje mot fengslingen på opprop.no.

Jeg oppfordrer alle til å skrive under oppropet, og sende følgende mail til den kinesiske ambassaden (mailadresse: counsellor@chinese-embassy.no):

To Ambassador Mrs. Chen Naiqing, Peoples Republic of China

Norwegian webloggers are protesting against the sentence on Yang Tianshui to 12 years in jail for subversion on May 16th.

It is not possible for us to understand and accept your verdict based on his “crime” was to post essays on the internet supporting a movement by exiles to hold free elections. He was freely expressing his opinion and posed no threat to state security. We argue that his actions were entirely within the Constitution.

We are concerned about the fact that Peoples republic of China is not supporting the freedom of expression, but withholds sensorship on the internet.

We urge you to bring our protest forward to your government.

Og om du støtter oppropet, send gjerne utfordringen videre!

Atlas Wanked

[Et utdrag fra den kommende håndboken Bevingede Tanker, Berusede Ord: en guide til promillediskusjoner og nattlige enetaler.]

Natt-til-17. mai-tale (eller Palode parodierer seg selv)

Kjære individer!

Sosialister liker dere å kalle oss. Vi som mobba stakkars John Fredriksen ut av landet. Og det vi ønsker, tydeligvis, er å hindre folk i å være nyskapende og kreative. Vi vil at alle skal være like fattige. Og at alle skal falle på kne og tilbe den allmektige staten.

Ikke rart Jan Petersen er så jævla redd hele tiden.

Den store fronten her går mellom individualistene og kollektivistene. Jeg er på mange måter å regne som kollektivist, men ikke en fanatisk sådan. Jeg har sterke prinsipper rundt privatlivets fred. Frihet til å velge, til å uttrykke seg, til å være i fred. Men når den verste hormonstormen etter puberteten ga seg forsto jeg at mennesker oppnår mest når de samarbeider.

Rendyrket individualisme er ord. Men ord har liten verdi uten et språk. Et språk har liten verdi om du ikke har noen å snakke med.

Rendyrket individualisme er masturbasjon. Og onani kan sikkert være både godt og fint. Men det er ikke særlig fruktbart. Skal det bli noe av oss må vi ha et samleie i ny og ne.

Så, til den som konstant sitter og napper løken til en flekkete Ayn Rand-roman: åpn opp vinduet og luft litt! Det begynner å bli ganske klamt og innestengt der du sitter og rir abstrakte prinsipper.

Sammenlignet jeg Ayns forvirrede prosa med snuskeblader? Jepp, det gjorde jeg. Alltid parringsklare individualister, proppfulle av viagra og silikon, som er klare til å harve over hele verden på jakt etter ti sekunder nytelse. Mye av det samme i pornoen. Både i pornoen og hos Rand er det lett å merke en total mangel på kontakt med virkeligheten.

Jeg kan trygt anbefale individualisme i litt mindre fanatiske former. Første steg er å innse at Ayn Rand er bare en Margit Sandemo som later som hun er filosof. Existence exists? Wow, den lukter det ikke nobelpris av. Ayn skulle vel hørt litt mer på for eksempel Gandhi. Om det bor en liten Rand-kultist i magen din, trenger du en liten dose korreksjon. For deres del avslutter vi med et lite Mahatma-sitat:

I do not want my house to be walled in on all sides and my windows to be stuffed. I want the cultures of all lands to be blown about my houses as freely as possible. But I refuse to be blown off my feet by any.

Fordømmer norsk terroristfortid

Israel, Frankrike og Irland kom i dag med en felles uttalelse angående den diplomatiske isolasjonen av Norge. De nevnte landene nekter fremdeles å møte norske representanter på embetsmannsnivå.

- Jeg registrerer påstandene om at de har demokrati der oppe nå. Men de har ennå ikke tatt avstand fra sin lange fortid som internasjonale terrorister, sier den irske ministeren for Berettiget Harme Paddy O’Rightythen.
- Vi åpner ikke for samtaler med et folk som brente våre nonner og voldtok våre klostre.

Den israelske Utenriksattachégeneralsekretæren har selv besøkt Norge, og ble sjokkert over det han opplevde:

- De dyrker fremdeles Sigurd Jorsalfar og andre blodtørstige terroristledere. Vi må ikke glemme at de hadde aksjoner så langt unna sitt hjemland som her i Jerusalem.

En representant for United States of Halliburton var raskt ute for å støtte anti-Viking-initiativet:

- Om ikke nordmennene umiddelbart forkaster sin fortid, og slikker den frie verdens millitærstøvler, ser vi ikke annet alternativ enn en væpnet operasjon. Vi kan tilfeldigvis begynne med å sikre oljeressursene, bombe litt infrastruktur og selge kontraktene for gjenoppbygging til oss selv. Sånn for eksempel.

Om gruppeblogger (del 1)

Det er forskjell på blogger. Heldigvis. Det er med blogger som det er med samtaler og diskusjoner. Noen er personlige og sårbare, og passer best mellom to mennesker ved et kafébord. Andre blogger minner mer om de diskusjonene som bryter løs i en lystig kompisgjeng på vorspiel; andre igjen har et snev av flørtende nachspielmelankoli. Livlige diskusjoner i filmklubben etter sommerens blockbusterpremiérer trenger også sine blogger. Andre debatter trenger en større arena – viktige politiske og aktuelle temaer, flere deltakere, flere kommentatorer.

Vi trenger hele spekteret. Men ikke alt fungerer like godt. Vi trenger kanskje større sjangerbevissthet? Blogging er et skriftlig medium, og her kan bloggebyen hente lærdom fra andre skrivesjangre. Er bloggen din som:
- en dagbok?
- et personlig brev?
- et leserinnlegg i lokalavisen?
- artikler i et fagblad (film, musikk, hekling etc.)?
- Se og Hør?
- en politisk kommentar i The Economist?
- og så bortetter...

Standard bloggeformat er godt egnet til dagbokskriving, eller ”kaféblogging”. Her i Norge finnes et vell av slike blogger, mange er svært lesbare og verdifulle. Mer fagrelatert blogging har middels gode kår. Det finnes gode filmblogger, teknoblogger og akademiske blogger; mens jeg i alle fall savner en god musikkblogg og bokblogg.

Men Bloggebyen er for uoversiktlig – det er for langt mellom de gode debattene. Det er vanskelig å følge med, siden det er så mange som skriver så godt om så mye. Og skal du finne frem til perlene må du faktisk bruke ganske lang tid foran skjermen. Virkelig vanskelig å følge med blir det gjerne når perlene kommer i kommentarfeltet på en ellers middelmådig bloggepost.

Jeg ønsker meg en turistinformasjon i bloggebyen. Og jeg ønsker meg flere gruppeblogger.
Turistinformasjon har vi for så vidt fått: både Sonitus og Depesjer gir en fin og kjapp orientering om lesverdigheter. Men gode gruppeblogger er det få av.

Gruppeblogger kan omtrentlig deles inn i to kategorier:
1) Temablogger (film, teknologi, feminisme, dvask blåmumling)
2) Kollegieblogger (klønete ord)

Sistnevnte vil fungere mer som en nettavis, med en liten redaksjon og et knippe faste skribenter. En slik blogg kan romme ulike temaer, men kan med fordel ha en kjerne av felles politisk ståsted/mål eller lignende.

Hovedårsaken til at jeg ønsker meg flere gruppeblogger er altså ganske enkel. Det kan potensielt gjøre det lettere å finne frem til godt lesestoff, og det vil gi skribentene tilgang til flere lesere og kommentatorer.

Okay, det var noen vage tanker til å begynne med. Her er noen spørsmål å gruble på: Hvilke bakdeler har gruppeblogging? Tar jeg feil? Er bloggebyen fin nok som den er? Hvilke gruppeblogger hadde du gjerne sett?

To års Tåkeprat

Bloggen min fyller år. I disse dager er det to år siden jeg begynte å blogge. Det siste året har Tåkesinn vært å finne på Blogspot, året før der lå den på Diary-X (alle tekstene derfra sank med moderskipet, dessverre).

Har jeg oppnådd det jeg ville med å blogge? På mange måter, ja. Jeg ville ha litt jevnlig aerobic for skrivemusklene. Trene meg selv i å reflektere over aktuelle saker, og uttrykke meningene mine verbalt. Jeg ville utforske litt ulike sjangre: rene artikler, kommentarer, allegorier, satiriske tekster ogsåbortetter.

Jeg har ikke vært bloggebyens mest flittige på oppdateringer. Mest fordi jeg prioriterer mange ting høyere enn denne bloggen, men også fordi jeg skriver på en annen, fagrelatert blogg.

Vil jeg fortsette å blogge? Tja. Jeg merker at jeg ønsker meg to ting for å gi bloggemotivasjonen et løft:
1) Flere lesere og kommentatorer
2) Å bli del av en større sammenheng: en gruppeblogg, et nettmagasin eller lignende.

Å tiltrekke seg mange lesere er ikke så veldig vanskelig. Her er de tre kjappeste løsningene:
1) Blogg om islam.
2) Bruk tabloide titler på postene dine.
3) Gå til krig mot en populær blogger.

I løpet av det siste året har Tåkesinn hatt temmelig nøyaktig ti tusen klikk. Tre tusen av dem kom den første uka i februar. Anledningen var selvsagt oppstyret rundt Mohamed-karikaturene, og mange fant veien for å lese om da jeg reddet ytringsfriheten.

Så kan du jo spørre meg: "Om du ønsker deg flere lesere, kan du ikke bare fortsette å skrive om islam?"

Da svarer jeg, tabloid, provoserende og usaklig: "Om du ønsker deg mer penger, kan du ikke bare stjele dem? Om du ønsker deg mer sex, kan du ikke bare tvinge deg til det?"

Per Sandbergs Vise

[melodi: "Ellinors Vise" av Sverre Kjeldsberg]

Ka e det som æ drømme om.
At æ en dag ska våkne opp og vite
at ulike kultura e segregert
å brunt sjer æ bærre når æ drite

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om Siv Jensens tid
der fattige itj plage de rike

Æ drømme om at alle dæm
som luske rundt i burka eller turban
ska hoill sæ langt vækk fra dem
som på løkka drekk latte og e urban

Æ drømme at vi får en vår
da innvandringa te Norge stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og vi møtes på Krekars grav for å danse

Tåkeskolen: Hvem er Jan Petersen?

Velkommen til andre del av Tåkeskolens introduksjonskurs Internasjonal Politikk 101.

I dag skal vi lære noe totalt unyttig: nemlig hvem er Jan Petersen? Husker du ikke, sier du? Navnet sier deg ingenting?

Her er første spor: han har vært utenriksminister i Norge. For Høyre. Ble du overrasket nå? Joda, Høyre har faktisk sittet i regjering, men den var ledet av det som nå er Stortingets minste parti, KrF. Lenge siden nå, nesten litt som personsøkere og bilmerket Datsun. Det er ikke lett å huske ting som er overflødige.

Grunnen til at vi skal lære om Jan Petersen i dag er at NRK har lett ham opp og intervjuet ham, sikkert mest for nostalgiens skyld. Anledningen var at den amerikanske presidenten ikke vil møte den norske statsministeren. En skøyer i NRK fikk en lys idé: "Hva om vi spør Jan Petersen hva han mener om dette?"

Hva sa Petersen?

- Jeg er nok redd for at telefonsamtalen Stoltenberg hadde med Bush i høst, som amerikanerne oppfattet helt annerledes enn hva som ble redegjort for her hjemme, kan ha satt sine spor.

Petersen har altså ikke forandret seg særlig. Han er redd. Det har han vel alltid vært. "Sshhh, vi må være stille! Onkel kan høre oss."

En annen morsom skrue heter Janne Haaland Matlary. Hva sier hun?

- Mine kontakter i NATO og Washington sier Norge var i den aller innerste gruppen i NATO, at vi var en selvsagt partner i denne indre sirkelen sammen med amerikanerne. Nå opplyser disse kontaktene at det er vi ikke lenger.

Å jaså? Har du kontakter både i NATO og Washington, sier du? Da må vi være musestille og høre etter, folkens!

Og hva har vi lært i dag?
- De som er opptatt av å spre demokrati og frihet liker dårlig at folk er uenige med dem.
- Hvordan takler vi uenighet? Jo, vi isolerer alle som mener noe annet enn oss.
- Norge er ute av den innerste kozesirkelen. Nå er vi ute i kulda sammen med Iran og Hamas.
- Ikke ring Bush. Send heller en SMS til Haaland Matlary. Da får du sikkert en hyggelig (men litt frådende) kronikk i Dagbladet til svar.
- Jan Petersen er redd.
- Jan hvem, sa du?

En profeti

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Blogger lurte TV2

Å bruke en blogg som kilde er neppe god journalistikk - få kanaler er vel mer uberegnelige. Blogger er et fint sted for diskusjon og meningsutveksling, men å kjøre nyhetsoppslag basert på bloggekommentarer er omtrent på linje med å bruke stemmene inne i hodet ditt som kilde.

Dette fikk TV2-sporten og Nettavisen surt erfare i går. Først kjørte de en sak om at "store deler" av Fredrikstadsupporterne ønsker spilleren Raymond Kvisvik bort fra klubben (jepp, det handler om fotball for den som undret). Denne informasjonen hadde de rett og slett plukket fra komentarfeltet på en fotballblogg.

Supporterklubben og Kvisvik likte oppslaget dårlig, og bestemte seg for å teste TV2s kildekritikk ytterligere. De iscenesatte og filmet en gjeng supportere som gikk løs på Kvisviks hus for å rive det. Videosnutten la de ut på nett - og TV2 bet ivrig på agnet. Saken ble kjørt på TV2-sporten, med kommentar fra Kvisvik, som la inn en sterk Oscar-søknad.

Når TV2 senere oppdaget at de ble lurt trill rundt tok de det ikke med fatning. TV2-sportens vaktsjef Håvard Myklebust mente at "vi har gjort en skikkelig journalistisk jobb," og at "jeg mener det er en lav form for humor."

Myklebust kan fortsette å surmule mens resten av oss ler. Og kanskje har enda noen illusjoner om bloggingens fortreffelighet fordampet for solen.

Tåkeskolen: oralsex eller krig

Velkommen til første seminar i Tåkeskolens introduksjonskurs. Her stiller vi de spørsmålene som er så overmodne at de stiller gravitasjonen i et dårlig lys.

Dagens leksjon: norske liberalisters syn på oralsex.

Vi har følgende premisser:
- USAs forrige president ble stilt for riksrett av republikanerne. Årsak: han hadde fått en blowjob, og nektet for det etterpå.
- Republikanernes nåværende president og hans administrasjon løy til og svindlet sitt eget folk for å gå til krig mot Irak. Uten å bli stilt for riksrett når dette ble avslørt.
- Dermed kan vi fastslå at republikanerne anser oralsex utenfor ekteskapet som å være en grovere forbrytelse.
- Norske bloggende liberalister gir sin ivrige støtte til republikanerne og deres president. Ingen tør å mumle om riksrett for krigshissing.

Av dette kan følge to alternative konklusjoner:
- Norske liberalister synes oralsex er jævlig kjipt.
eller:
- Norske liberalister har to ulike sett moral: en for sine meningsfeller, og en for røkla. Onde tunger har kalt dette dobbeltmoral.

Personlig tror jeg det var avsugningen som var tung å svelge.

Class dismissed.

Les og bli klokere

Vox Populis blogg har mye interessant lesestoff, og spesielt vil jeg anbefalt dette innlegget om Palestina-konflikten. Den mest balanserte og informative norske teksten jeg har lest om situasjonen etter Hamas vant valget. Mye bedre lesestoff enn på dvaske document.no eller politisk.no.

Klokere og mer lattermild blir jeg også hver gang jeg leser et nytt innlegg hos mitt bysbarn Saccarina. Hva med en dinosaur som arvtaker til Bjørn Dæhlie?

Metablogging er litt utslitt for tiden, men jeg ville bare si fra at det ikke finnes bedre norskblogger akkurat nå. Løp og les!

Begrepsbegravelse

Nekrolog:

Begrepet Politisk Korrekthet sovnet stille inn på begynnelsen av nittitallet, etter kort tids sykeleie. Begrepet slet med store slitasjeskader, og svært upresis medisinering. Til de pårørendes store sorg ble liket dessverre ikke begravet eller kremert, men balsamert.

I 2002 ble liket stjålet av en bande sinte, unge høyrepolitkere, som drasset med seg liket rundt i debatter på fjernsyn og i aviser. Etter bloggemoten satte sine klamme skinker over Norge begynte det herjede liket å gå i oppløsning. Likdeler ble slynget i raseri, og mange viktige debatter ble kvalt av en PK-fot i ballene, eller en PK-finger i øynene.

Men nå har tiden kommet for det endelige farvel. Begrepet legges til hvile i en ukjent grav. De pårørende ønsker ingen blomster. Donasjoner kan gjøres til media og de politiske partiene, øremerket opplæring i saklig debatteknikk.

Hvil i fred, og hjemsøk oss ikke mer.

Jeg, en blåblogger

Liberalisten Palode var aktiv i FpU på nittitallet. Når partiledelsen rensket ut den liberalistiske klikken, meldte Palode seg ut. Han valgte å melde seg inn i Høyre, og har holdt seg der siden.

Liberalisten Palode har tro på individets frihet og rett til å forme sitt eget liv etter sine egne valg, som det sentrale politiske prinsipp.

Liberalisten Palode forakter velferdsstaten, et tungt og upraktisk system som gjør mer i retning av å begrense individuell valgfrihet, enn å hjelpe de som virkelig trenger det.

Liberalisten Palode er for fri innvandring, null formuesskatt og et fritt og blomstrende marked.

Når noen kritiserer USAs myndigheter gjennomskuer Palode dette som Amerika-hat: de siste krampetrekningene fra en venstreside som ennå ikke skjønner at sosialismen er død - og som ikke har ryddet opp i en fortid der de forgudet Stalin, Mao og Pol Pot.

Liberalisten Palode trodde terrorangrepene 11. september 2001 ble gjennomført av en bande arabere kun bevæpnet med tapetkniver og en håndfull flytimer. Han tror World Trade Centers tårn 1, 2 og 7 falt i grus på grunn av flammene fra flybensinen. Han tror et passasjerfly styrtet i Pentagon.

Han trodde disse terroristene var Al Quaida-medlemmer, med direkte ordre fra Osama Bin Laden, og økonomisk støtte og trening fra Iraks diktator Saddam Hussein. Liberalisten Palode trodde også at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen klare til bruk på 45-minutters varsel.

Når det viste seg at Irak ikke hadde WMD eller ansvar for terrorhandlingene 11. september, ble ikke Liberalisten Palode skuffet. Noen hvite løgner var absolutt akseptabelt for å bli kvitt diktatoren Hussein. Han tror også at demokratiet har kommet til Irak for å bli. Situasjonen er spent, men langt unna borgerkrig.

Liberalisten Palode tror David Kelly tok sitt eget liv i skam.

Liberalisten Palode ser ikke noe paradoks i å helhjertet støtte USAs neokonservative i deres utenrikspolitikk. Denne er fullt forenlig med hans liberalistiske overbevisning. Dette passer han på å understreke både i sin egen blogg, og i andres kommentarfelt jevnlig.

Liberalisten Palode vet at hvis du føler deg lurt, er du ikke lurt trill rundt - ellers ville du jo ikke hatt denne følelsen. Det samme gjelder det å føle seg dum. Om du føler deg dum, er du faktisk ikke totalt idiot - du har jo selvinnsikt nok til å stille spørsmålstegn ved din egen situasjon.

Liberalisten Palode føler seg ikke dum.

Vampus/Berlusconi

Ingen er perfekte. En god venninne av meg er Høyre-kvinne. Det er alltid sunt å omgås reflekterte, intelligente mennesker som har andre politiske oppfatninger enn deg. Det vaksinerer deg mot forenklinger, og å gå i rundt med den troen at alle ”på den andre siden” er idioter.

Min blå venninne sa forleden dag noe interessant: ”Vampus står for alt som er galt med Høyre for tiden”.

Dette overrasket meg. Mitt inntrykk var at de fleste unge på høyresiden, som har litt kjennskap til bloggosfæren, hadde sansen for Vampus. Så forklarte hun meg hvorfor hun mente dette. Jeg skal forsøke å oppsummere argumentene hennes:

- Årsakene til velgerflukten fra Høyre er mange, men den viktigste er språk. Høyre-politikere har siden ca. 2001 i større grad begynt å omtale motstandere som sosialister – i betydningen idiot, bolsjevik, farlig menneske som ønsker å kontrollere alt du gjør. Men den reflekterte Høyre-velger vet at dette er løgn. De er uenige med venstresidens politikk, men gidder ikke late som motstanderne er totalitære.
- Høyre bruker for mye tid på å konstruere fiendebilder. De er ikke lenger stolte av sin egen politikk. Faktisk virker det som om sentrale politikere har mistet troen på styrken i egen ideologi.
- Høyre hadde tre ministere som utmerket seg som de mest inkompetente og latterlige i moderne tid: Victor Norman, Kristin Krohn Devold og Jan Petersen. De mer dyktige, som Børge Brende og Kristin Clemet klarte ikke alene å rette opp inntrykket av at Høyre ikke hadde taket på regjeringsposisjonen.
- Vampus er en representant for ”Berlusconi-tendensen”. Høyresiden i Italia vakler, og statsministeren raver om kommunister, politisk korrekthet og nyttige idioter på venstresiden.

Min kommentar til alt dette var: ”Jøss, der gav du meg faktisk et par grunner til å like Vampus’ blogg. Det hadde jeg aldri trodd.”

Postdiskusjonalismen

(Artikkel fra Tåkesinns Filosofihistorie:)
Hverdagsfilosofisk standpunkt med pragmatisk fokus. Postdiskusjonalismen oppstod blant beduggede gutteromsakakademikere i Trondheim vinteren 2006. For tilhengere av denne retningen er faglig diskusjon best egnet som brekkmiddel. Postdiskusjonalistene tar særlig et oppgjør med diskusjoner av typen ”Hva er postmodernisme?” og det årvisse, kvalmende spøkelset som hjemsøker den offentlige debatten i Norge – nemlig ”kom så prøver vi å ta rotta på de gamle AKP-ml’erne. Igjen. Og igjen. Og igjen.”

Postdiskusjonalistene oppfordrer til varsom omgang med ”seriøse debatter”, siden pompøse runder med begrepsonani og fotnotefetisjisme ofte medfører anemi, impotens, edruskap, religion – og kanskje aller verst: blogging.

Finn Jarle Sæle

Redaktøren for avisa Norge i Dag, Finn Jarle Sæle, vil nå trykke faksimiler av mohamed-karikaturene - drøye fire måneder etter den opprinnelige publiseringen i Danmark. Også han påberoper seg å kjempe tappert for ytringsfrihet.

- Hvis det blir krig, kan ikke vi intellektuelle ta ansvar for ekstremistenes handlinger, sier Sæle til Dagbladet.no.

Denne intellektuelle mannen har også stor tro på å brenne Harry Potter-bøker.

Han reagerte med harme på at Valgerd Svarstad Haugland fikk en uskyldig nuss av en annen kvinne.

Han ytrer gjerne at homofili er en syndig sykdom.

Han mener også at alle som ikke bekjenner seg til hans tro er fordømt til evig fortapelse.

Han mener muslimer ikke kan blande politikk og religion, men det er helt greit at kristne gjør det.

Han ville sensurere Torsdagsklubben på TV2 fordi "de hånte en kristen, kvinnelig politiker som står på Bibelens grunn." (kona hans, Anita.)

Det er helt glimrende at Sæle kaster seg på hypen, for en mann med hans fortid klargjør en del ting rundt en ganske kaotisk sak:
- Ytringsfriheten er omfattende og udiskutabel
- Derfor kan man gjemme den skitten, feit dobbeltmoral bak den - og slippe unna kritikk
- For ellers intelligente mennesker kan ledes til å tro at ytringsfriheten i Norge er truet, og dermed kaster de seg frem i debatten som nyttige idioter for det laveste grums
- Man kan også gjemme irrasjonelt og intenst hat mot muslimer bak frihetens veldreide bak
- Rasisme er på vei til å bli den nye "politiske korrektheten"

Friheten tilhører også de marginale, hatefulle og forvirrede. Vårt eneste ansvar er å ikke forby deres ytringer. Vi trenger ikke å forsvare dem. Og vi har en plikt til å kritisere dem, og til og med drite dem ut.

Vi vil ikke forby Finn Jarle Sæle å trykke verken blodige, aborterte fostre, eller karikaturer av Mohamed.

Men du trenger ikke kjøpe deg inn i pyramide-spillet hans av den grunn.

Ingen bedriftsfotball for Ivers

Steffen Iversen er fremdeles klubbløs, og hans jakt på ny hjemmebane begynner å få desperate dimensjoner. I dag troppet han opp på treningsfeltet til bedriftslaget Børres Karosseri & Grill i Florø. Litj-Ivers forsøkte å imponere, men de bedagelige gutta fra vestlandet ble den trettifjerde klubben som takket nei til Ivers siden han forlot Vålerenga for noen måneder siden.

- Han har ikke de måljeger-egenskapene vi er på jakt etter, uttaler oppmann Arne Hjorth Johansen til en lokalavis ingen egentlig har hørt om. - Vi satser heller på onkelen til Sivert. Når gikta slipper taket har han et fryktet høyrebein.

Iversens agent og Club4-general Tom Ketil Krogstad kommer med et hjertesukk:
- Det ser ikke ut til at jeg blir kvitt ham. Jeg har rådet gutten til å henge nede på kaia med treningstøyet klart, i tilfelle noen sjømenn skulle være interessert i tjenestene hans.

Djevelen har tatt bolig i en søt kanin

Det er sjelden jeg ler så tårene triller. Men i går kveld brøt jeg sammen da jeg klikket meg inn på nettsidene til Angry Alien Productions. Her gjenforteller en trupp av animerte kaniner en rekke kjente filmer på tredve sekunder. Sjekk for eksempel ut Eksorsisten, Pulp Fiction eller Star Wars.

Morsomt? Eller er det bare jeg som er lettpåvirkelig i forkjølet feberørske?

Håper forresten de gjør Gudfaren snart (Gudharen?). Eller Døden på Oslo S. Akk ja, den får vi nok aldri.

Emner jeg ikke blogger om

Veldig mange har klikket seg innom Tåkesinn de siste dagene, selvsagt knyttet til innleggene jeg hadde om ytringsfrihetens hvite riddere. Det er veldig kjekt med kommentarer også, men jeg tror det kan være nyttig å presisere at jeg ikke blogger om disse to temaene:
- islam
- dikotomier av typen høyre/venstre, kapitalist/sosialist

Jeg diskuterer jeg gjerne disse temaene "live", men altså ikke på blogg. Det er for viktige emner til å la dem drukne i støy og skjellsord. Den dagen jeg bestemte meg for å droppe å spille rollen som "sosialist" her i bloggville stod følgende innlegg på dagbladet.no:

Sosialister fortjener å få kniver stukket i seg

Skrevet av: Leif Leifsen , 25.11.2005 kl. 10:39

Sosialisme er drap. Det finnes uungåelige kausale sammenhenger mellom sosialisme og enorm lidelse og død. Forsøker du å fremme eller forsvare sosialisme bidrar du altså til å fremme lidelse og død, i nåtiden og i fremtiden. Det betinger skyld og ansvar - du er ansvarlig for den skade du på fører andre. Når antallet ghettoer i Sverige har økt fra 3 til 200 de siste årene er det sosialisters direkte skyld at alle som lever i disse får jævlige liv, og når antallet voldtekter i Oslo har økt enormt er det sosialisters skyld. Og det er enormt urettferdig, det mest urettferdige og uetiske og gale av alle ting, at sosialistene selv skal slippe unna - at sosialister skal kunne påføre andre en lidelse de selv skal slippe. Erik Solheim dro fra Oslo fordi han ikke ville sønnen skulle vokse opp blant innvandrere - men det er en evig synd overfor alle de småbarnsforeldre _ikke har råd til_ å flytte vekk fra miljøet sosialistene har skapt.

Derfor fortjener sosialister å få kniver og glødende metall stukket i seg, sosialistiske jenter fortjener å voldtaes, og all mulig lidelse bør havne på deres skuldre. Nettopp fordi de selv er skyld, kausalt, i at dette oppleves av andre - den som selv er årsak til at noen voldtaes, som sosialister er, fortjener selv å voldtas. Jeg har ingen sympati for sosialistiske undermennesker, undermennesker i betydning at de med hånden på sitt hjerte tar livet av folk og er ansvarlig for død og smerte, og jevnt over fortjener de alt vondt som straff for sin skyld.

Jeg kunne selvsagt lært meg å ignorere de som støyer, truer og spyr ut slike ting, men jeg innså at det er for mange av dem. De tar for stor plass. Og jeg har ikke evnen til å la være å bry meg. Jeg er teit sånn. Jeg mister nattesøvnen, blir kvalm, tar ting altfor alvorlig.

Så jeg vil bare si: lykke til dere som blogger om slike ting, og ikke lar grumset forstyrre dere! Det er fint dere holder debatten i live - men de temaene er altså off-topic herfra og til evigheten på denne bloggen.

Nå med ekstramateriale!

Ekstramateriale på DVDer har ofte ymse kvalitet. Her kommer denne bloggens lille bolk med Deleted Scenes. Da jeg forleden skrev "Den natten jeg reddet ytringsfriheten", hadde jeg også en alternativ historie. Den la jeg aldri ut, for den var altfor lang, og muligens ikke så bra. Den gikk noe i denne duren:

Lederen for Svolvær Historielag hadde kalt inn til pressekonferanse. De siste dagene hadde bloggeres aksjon for å redde ytringsfriheten vært et hett tema i mediene. Historielaget var svært inspirert. Tiden var nå inne for å ta aksjonen inn i neste etappe.

I festsalen på samfunnshuset hadde de satt ut bord med vafler og syltetøy til journalistene. Eimen av nytraktet kaffe lå tungt over lokalet. Oppmøtet var slett ikke verst – en skribent og en fotograf fra lokalavisa hadde allerede syltetøy på kinnet. I tillegg fikk Lederen for Laget øye på en journalist fra Bodø og en radioreporter fra NRK i Tromsø. Byfolk. Han slo på scenelyset og rettet seg opp i ryggen før han gikk frem og grep mikrofonen. Verdens øyne var rettet mot ham.

”Kjære forsamling, takk for oppmøtet. De siste dagene har frihetselskende nordmenn sittet foran laptopene sine og kjempet for å bringe ytringsfrihet til verdens undertrykte. Ved å publisere scannede kopier av danske karikaturtegninger har de heroisk våget sine egne liv i sympati med sine arabiske medsøsken. For dette gjelder også Norges fremtid.”

Han passet på å prate tydelig og høyt inn i mikrofonene, og teksten hadde han memorert perfekt. Radiojournalisten tok en vaffel til. En klatt rømme dryppet på gulvet.

”Nå mener vi i Svolvær Historielag...” han tok seg god tid når han uttalte navnet, så journalistene fikk nedskrevet det korrekt. ”...at tiden er inne for videre aksjon. Et enda mer grunnleggende menneskelig behov enn det å fritt få ytre sine meninger er...” han lente seg frem og slo på overhead-maskinen. En transparent som viste en pyramide lyste opp lerretet bak ham. ”...behovet for mat og drikke – som vi ser her av Maslows behovspyramide.”
Han pekte til lerretet. Han hadde vært påpasselig med å skrive på tittelen på sosiologi-boka han hadde kopiert fra. For å unngå trøbbel med åndsverksloven.

”Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. Historielagets menn hadde øyne som lyste av stolthet da de satte seg ved bordet og lot seg servere. Det blitzet i et ensomt kamera.

På fatene lå store berg av røkelaks, kaviar, spekeskinke, brunost og alle de former for norskprodusert kvalitetsmat du kan tenke deg. Historielaget nølte ikke, men gjøv straks løs på maten med glupsk appetitt.

”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”
”Er det det motsatte av en sultestreik?” kom det fra NRK-reporteren, brått interessert.
”Kan du godt si,” svarte Lederen mens han skylte ned et stykke flesk med en drabelig slurk Norlandspils. ”Vi vil nå spise så mye vi klarer i en ukes tid, og mellom måltidene vil vi bruke tiden på å snakke om hvor tapre og idealistiske vi er. Raaap. Unnskyld. Så håper jeg dere i pressen sørger for at sultofrene i Afrika får vite om aksjonen vår – jeg tror den støtten vil varme, selv om den ikke metter.”

Så mesket Historielaget seg på det overdådige måltidet, mens journalistene skriblet og slikket klissete syltetøyfingre. Konene og døtrene fikk også delta i Spisestreiken. Men siden mennene foretrakk at de ikke skulle legge på seg fikk de gå på toalettet med jevne mellomrom og stikke fingrene i halsen.

Dagen etter, et sted i Etiopia: En enslig, solbrent reporter går ut av drosjen foran Helsestasjonen. Utenfor døra sitter noen mørke mennesker som ser fryktelig sultne ut. Perfekt.
”Excuse me, are you starving?” spør reporteren. De bare ser på ham med triste øyne, og nikker så det klaprer i tennene. ”Can you please hold this Norwegian flag and this lighter while I take a picture of you?”

Muhammad-aksjonen

Publisere bilder av Muhammad?

Bloggere kan lære mye av legenden Muhammad Ali.
- Å velge sine kamper med omhu.
- Å slåss én mot én.
- Å danse som en sommerfugl og stikke som en bie.
- Å ha en varm form for humor og selvironi.
- Å ikke dilte i flokk.

Men, ok jeg innrømmer det. Denne gangen diltet jeg etter Hjorten. Jeg antar det er greit å følge en gullblogg-vinner :-)

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget. Med Photoshop klippet jeg ut deres søte, uskyldige ansikter, for så å lime dem inn i hardpornografiske bilder. Det ante meg at mine trangsynte naboer ville bli sinte om de så disse bildene. Jeg humret godt for meg selv, svært stolt av den noble oppgaven jeg hadde påtatt meg. Friheten til å kunne ytre det man ønsker.

Så skrev jeg ut bildene, i farger på glanset fotopapir. I tillegg laminerte jeg arkene, så ikke regnet skulle gjøre dem utydelige. Med bildene i en mappe under armen beveget jeg meg ut i gatene. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle dra hetten over hodet for å skjule ansiktet, men jeg lot være. Grensen mellom en anonym, pervers provokatør og en edel ridder av demokratiske prinsipper er ofte vanskelig å trekke opp. Heldigvis visste jeg forskjellen. Ingen hette.

Jeg stiftet opp bildene på lyktestolper og husvegger over hele kvartalet. Området jeg bodde i var perfekt egnet for min lille demonstrasjon. Jentene på bildene kom fra lavtlønnede familier, foreldrene deres hadde ikke høyere utdannelse, mange av dem kom fra de mer usiviliserte strøkene av landet: Kautokeino, Førde. De ville garantert protestere, bli rasende og såret – for hva visste vel de om frihetens prinsipper? Jeg kunne selvsagt valgt de finere strøkene av byen, der de velstående og intellektuelle bor – men det turte jeg selvsagt ikke. De hadde for dyktige advokater, og dessuten svir det mer å bli boikottet av millionærer enn av arbeidsledige og trygdemottakere.

Senere satt jeg ved vinduet og ventet på morgengry. Snart ville naboene våkne til et stykke politisk kunst jeg var svært stolt av. For når de hastet på vei til jobben, og sjokkert fikk øye på et bilde av deres smilende datter nådeløst penetrert av tre svette menn, var det ikke pornografi de så. Ikke mobbing. Ikke en støtende og kriminell forfalsking. De de ville se, stiftet til lyktestolpene, var selve friheten.

De burde takke meg.