Nå med ekstramateriale!

Ekstramateriale på DVDer har ofte ymse kvalitet. Her kommer denne bloggens lille bolk med Deleted Scenes. Da jeg forleden skrev "Den natten jeg reddet ytringsfriheten", hadde jeg også en alternativ historie. Den la jeg aldri ut, for den var altfor lang, og muligens ikke så bra. Den gikk noe i denne duren:

Lederen for Svolvær Historielag hadde kalt inn til pressekonferanse. De siste dagene hadde bloggeres aksjon for å redde ytringsfriheten vært et hett tema i mediene. Historielaget var svært inspirert. Tiden var nå inne for å ta aksjonen inn i neste etappe.

I festsalen på samfunnshuset hadde de satt ut bord med vafler og syltetøy til journalistene. Eimen av nytraktet kaffe lå tungt over lokalet. Oppmøtet var slett ikke verst – en skribent og en fotograf fra lokalavisa hadde allerede syltetøy på kinnet. I tillegg fikk Lederen for Laget øye på en journalist fra Bodø og en radioreporter fra NRK i Tromsø. Byfolk. Han slo på scenelyset og rettet seg opp i ryggen før han gikk frem og grep mikrofonen. Verdens øyne var rettet mot ham.

”Kjære forsamling, takk for oppmøtet. De siste dagene har frihetselskende nordmenn sittet foran laptopene sine og kjempet for å bringe ytringsfrihet til verdens undertrykte. Ved å publisere scannede kopier av danske karikaturtegninger har de heroisk våget sine egne liv i sympati med sine arabiske medsøsken. For dette gjelder også Norges fremtid.”

Han passet på å prate tydelig og høyt inn i mikrofonene, og teksten hadde han memorert perfekt. Radiojournalisten tok en vaffel til. En klatt rømme dryppet på gulvet.

”Nå mener vi i Svolvær Historielag...” han tok seg god tid når han uttalte navnet, så journalistene fikk nedskrevet det korrekt. ”...at tiden er inne for videre aksjon. Et enda mer grunnleggende menneskelig behov enn det å fritt få ytre sine meninger er...” han lente seg frem og slo på overhead-maskinen. En transparent som viste en pyramide lyste opp lerretet bak ham. ”...behovet for mat og drikke – som vi ser her av Maslows behovspyramide.”
Han pekte til lerretet. Han hadde vært påpasselig med å skrive på tittelen på sosiologi-boka han hadde kopiert fra. For å unngå trøbbel med åndsverksloven.

”Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. Historielagets menn hadde øyne som lyste av stolthet da de satte seg ved bordet og lot seg servere. Det blitzet i et ensomt kamera.

På fatene lå store berg av røkelaks, kaviar, spekeskinke, brunost og alle de former for norskprodusert kvalitetsmat du kan tenke deg. Historielaget nølte ikke, men gjøv straks løs på maten med glupsk appetitt.

”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”
”Er det det motsatte av en sultestreik?” kom det fra NRK-reporteren, brått interessert.
”Kan du godt si,” svarte Lederen mens han skylte ned et stykke flesk med en drabelig slurk Norlandspils. ”Vi vil nå spise så mye vi klarer i en ukes tid, og mellom måltidene vil vi bruke tiden på å snakke om hvor tapre og idealistiske vi er. Raaap. Unnskyld. Så håper jeg dere i pressen sørger for at sultofrene i Afrika får vite om aksjonen vår – jeg tror den støtten vil varme, selv om den ikke metter.”

Så mesket Historielaget seg på det overdådige måltidet, mens journalistene skriblet og slikket klissete syltetøyfingre. Konene og døtrene fikk også delta i Spisestreiken. Men siden mennene foretrakk at de ikke skulle legge på seg fikk de gå på toalettet med jevne mellomrom og stikke fingrene i halsen.

Dagen etter, et sted i Etiopia: En enslig, solbrent reporter går ut av drosjen foran Helsestasjonen. Utenfor døra sitter noen mørke mennesker som ser fryktelig sultne ut. Perfekt.
”Excuse me, are you starving?” spør reporteren. De bare ser på ham med triste øyne, og nikker så det klaprer i tennene. ”Can you please hold this Norwegian flag and this lighter while I take a picture of you?”