Your art imitates crime

Gong reflekterte forleden over kunst og imitasjon på sin utmerkede blogg. Jeg er ingen kunstner, og kjennskapen jeg har til eksempelvis billedkunst er sterkt begrenset. Teater er derimot noe jeg har drevet med lenge, mest som skribent og regissør. Teater er vel strengt tatt en kunstart, men det har aldri føltes slik – det føles mer som håndtverk når du står midt oppe i produksjonen. Betyr det at mine oppsetninger ikke har vært kunst? Og i så fall: innebærer det et dårlig teater?

Grunnelementene i teatret bør og skal være den fysiske situasjon og den intellektuelle tanke, i følge Jens Bjørneboe. Jeg er både enig og uenig med Bjørneboes teatersyn. Gamle Jens hadde det meste av sine teatertanker fra den gamle verfremdungs-mesteren Bertolt Brecht. Man skal by på politiske sannheter, uten illusjoner. Publikum skal ikke leve seg for mye inn i stykkets handling, eller få for sterke følelser for karakterene. Det skal være en bevisst distanse mellom publikum og handling – teateret skal forelese om politikk og historie, ved hjelp av episk dramatikk.

Mitt utgangspunkt er, som nevnt, litt annerledes. Jeg vil ikke at teatret skal ta avgjørelser som bør ligge hos publikum. En karakter skal ikke spilles som verken ond eller god, en handling skal ikke fremstilles som gal eller riktig. Om vi gjør det lager vi en fortelling full av fordommer – i den forstand at vi har dømt mellom riktig og galt på forhånd. Dette er publikums jobb.

Jeg ønsker et teater som tar opp aktuelle problemstillinger og spissformulerer dem i dramatisk form. En slik dramatikk stiller mange spørsmål, provoserer og engasjerer publikum til refleksjon, til å tenke selv. Men vi gir ingen svar.

Eksempelvis satte jeg nylig opp A Clockwork Orange her i Trondheim. Stykket handler om fri vilje, og drar spørsmålet til ytterste konsekvens: hva om den frie viljen brukes til å skade andre? I vår oppsetning dømte vi ikke på forhånd, og vi ga ingen klar moralsk pekefinger. Vi fortalte en historie med karakterer og situasjoner vi ikke satte i bås på forhånd. Stykket ble godt mottatt av publikum, og skapte mange diskusjoner og debatter. Men Bjørneboe hadde utvilsomt hatt mye å utsette på hvordan vi løste det. Vi hadde et kor bestående av førti jenter som omringet publikum, masse lys, musikere på scenen – ting Bjørneboe oppfattet som degenererende staffasje. Jens og jeg er altså ikke helt enige.


Fra A Clockwork Orange

Men jeg er enig at teatret skal være viktig i samfunnsmessig forstand. Det skal ikke bare være pynt og paljetter uten tanke og innhold bak. Vi trenger et teater som imiterer kriminalitet (dette er en spissformulering). Drama som tøyer grenser, bryter seg inn i lukkede rom, stjeler det fastgrodde og setter det inn i nye sammenhenger. Et teater som ikke forsvarer, men angriper. Vi trenger teater om pyramidespill, gyldne fallskjermer, næringslivets beleiring av universitetene. Ibsen og Shakespeare var flotte fyrer, ingen tvil om det. Men de var viktigst i sin egen tid. Vi har andre ting som trenger teatrets skarpe blikk nå. Dessverre har vi ikke dramatikere som følger opp.

Hadde det ikke vært fint med et farlig teater?