Per Sandbergs Vise

[melodi: "Ellinors Vise" av Sverre Kjeldsberg]

Ka e det som æ drømme om.
At æ en dag ska våkne opp og vite
at ulike kultura e segregert
å brunt sjer æ bærre når æ drite

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om Siv Jensens tid
der fattige itj plage de rike

Æ drømme om at alle dæm
som luske rundt i burka eller turban
ska hoill sæ langt vækk fra dem
som på løkka drekk latte og e urban

Æ drømme at vi får en vår
da innvandringa te Norge stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og vi møtes på Krekars grav for å danse

Tåkeskolen: Hvem er Jan Petersen?

Velkommen til andre del av Tåkeskolens introduksjonskurs Internasjonal Politikk 101.

I dag skal vi lære noe totalt unyttig: nemlig hvem er Jan Petersen? Husker du ikke, sier du? Navnet sier deg ingenting?

Her er første spor: han har vært utenriksminister i Norge. For Høyre. Ble du overrasket nå? Joda, Høyre har faktisk sittet i regjering, men den var ledet av det som nå er Stortingets minste parti, KrF. Lenge siden nå, nesten litt som personsøkere og bilmerket Datsun. Det er ikke lett å huske ting som er overflødige.

Grunnen til at vi skal lære om Jan Petersen i dag er at NRK har lett ham opp og intervjuet ham, sikkert mest for nostalgiens skyld. Anledningen var at den amerikanske presidenten ikke vil møte den norske statsministeren. En skøyer i NRK fikk en lys idé: "Hva om vi spør Jan Petersen hva han mener om dette?"

Hva sa Petersen?

- Jeg er nok redd for at telefonsamtalen Stoltenberg hadde med Bush i høst, som amerikanerne oppfattet helt annerledes enn hva som ble redegjort for her hjemme, kan ha satt sine spor.

Petersen har altså ikke forandret seg særlig. Han er redd. Det har han vel alltid vært. "Sshhh, vi må være stille! Onkel kan høre oss."

En annen morsom skrue heter Janne Haaland Matlary. Hva sier hun?

- Mine kontakter i NATO og Washington sier Norge var i den aller innerste gruppen i NATO, at vi var en selvsagt partner i denne indre sirkelen sammen med amerikanerne. Nå opplyser disse kontaktene at det er vi ikke lenger.

Å jaså? Har du kontakter både i NATO og Washington, sier du? Da må vi være musestille og høre etter, folkens!

Og hva har vi lært i dag?
- De som er opptatt av å spre demokrati og frihet liker dårlig at folk er uenige med dem.
- Hvordan takler vi uenighet? Jo, vi isolerer alle som mener noe annet enn oss.
- Norge er ute av den innerste kozesirkelen. Nå er vi ute i kulda sammen med Iran og Hamas.
- Ikke ring Bush. Send heller en SMS til Haaland Matlary. Da får du sikkert en hyggelig (men litt frådende) kronikk i Dagbladet til svar.
- Jan Petersen er redd.
- Jan hvem, sa du?

En profeti

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Blogger lurte TV2

Å bruke en blogg som kilde er neppe god journalistikk - få kanaler er vel mer uberegnelige. Blogger er et fint sted for diskusjon og meningsutveksling, men å kjøre nyhetsoppslag basert på bloggekommentarer er omtrent på linje med å bruke stemmene inne i hodet ditt som kilde.

Dette fikk TV2-sporten og Nettavisen surt erfare i går. Først kjørte de en sak om at "store deler" av Fredrikstadsupporterne ønsker spilleren Raymond Kvisvik bort fra klubben (jepp, det handler om fotball for den som undret). Denne informasjonen hadde de rett og slett plukket fra komentarfeltet på en fotballblogg.

Supporterklubben og Kvisvik likte oppslaget dårlig, og bestemte seg for å teste TV2s kildekritikk ytterligere. De iscenesatte og filmet en gjeng supportere som gikk løs på Kvisviks hus for å rive det. Videosnutten la de ut på nett - og TV2 bet ivrig på agnet. Saken ble kjørt på TV2-sporten, med kommentar fra Kvisvik, som la inn en sterk Oscar-søknad.

Når TV2 senere oppdaget at de ble lurt trill rundt tok de det ikke med fatning. TV2-sportens vaktsjef Håvard Myklebust mente at "vi har gjort en skikkelig journalistisk jobb," og at "jeg mener det er en lav form for humor."

Myklebust kan fortsette å surmule mens resten av oss ler. Og kanskje har enda noen illusjoner om bloggingens fortreffelighet fordampet for solen.

Tåkeskolen: oralsex eller krig

Velkommen til første seminar i Tåkeskolens introduksjonskurs. Her stiller vi de spørsmålene som er så overmodne at de stiller gravitasjonen i et dårlig lys.

Dagens leksjon: norske liberalisters syn på oralsex.

Vi har følgende premisser:
- USAs forrige president ble stilt for riksrett av republikanerne. Årsak: han hadde fått en blowjob, og nektet for det etterpå.
- Republikanernes nåværende president og hans administrasjon løy til og svindlet sitt eget folk for å gå til krig mot Irak. Uten å bli stilt for riksrett når dette ble avslørt.
- Dermed kan vi fastslå at republikanerne anser oralsex utenfor ekteskapet som å være en grovere forbrytelse.
- Norske bloggende liberalister gir sin ivrige støtte til republikanerne og deres president. Ingen tør å mumle om riksrett for krigshissing.

Av dette kan følge to alternative konklusjoner:
- Norske liberalister synes oralsex er jævlig kjipt.
eller:
- Norske liberalister har to ulike sett moral: en for sine meningsfeller, og en for røkla. Onde tunger har kalt dette dobbeltmoral.

Personlig tror jeg det var avsugningen som var tung å svelge.

Class dismissed.

Les og bli klokere

Vox Populis blogg har mye interessant lesestoff, og spesielt vil jeg anbefalt dette innlegget om Palestina-konflikten. Den mest balanserte og informative norske teksten jeg har lest om situasjonen etter Hamas vant valget. Mye bedre lesestoff enn på dvaske document.no eller politisk.no.

Klokere og mer lattermild blir jeg også hver gang jeg leser et nytt innlegg hos mitt bysbarn Saccarina. Hva med en dinosaur som arvtaker til Bjørn Dæhlie?

Metablogging er litt utslitt for tiden, men jeg ville bare si fra at det ikke finnes bedre norskblogger akkurat nå. Løp og les!

Begrepsbegravelse

Nekrolog:

Begrepet Politisk Korrekthet sovnet stille inn på begynnelsen av nittitallet, etter kort tids sykeleie. Begrepet slet med store slitasjeskader, og svært upresis medisinering. Til de pårørendes store sorg ble liket dessverre ikke begravet eller kremert, men balsamert.

I 2002 ble liket stjålet av en bande sinte, unge høyrepolitkere, som drasset med seg liket rundt i debatter på fjernsyn og i aviser. Etter bloggemoten satte sine klamme skinker over Norge begynte det herjede liket å gå i oppløsning. Likdeler ble slynget i raseri, og mange viktige debatter ble kvalt av en PK-fot i ballene, eller en PK-finger i øynene.

Men nå har tiden kommet for det endelige farvel. Begrepet legges til hvile i en ukjent grav. De pårørende ønsker ingen blomster. Donasjoner kan gjøres til media og de politiske partiene, øremerket opplæring i saklig debatteknikk.

Hvil i fred, og hjemsøk oss ikke mer.

Jeg, en blåblogger

Liberalisten Palode var aktiv i FpU på nittitallet. Når partiledelsen rensket ut den liberalistiske klikken, meldte Palode seg ut. Han valgte å melde seg inn i Høyre, og har holdt seg der siden.

Liberalisten Palode har tro på individets frihet og rett til å forme sitt eget liv etter sine egne valg, som det sentrale politiske prinsipp.

Liberalisten Palode forakter velferdsstaten, et tungt og upraktisk system som gjør mer i retning av å begrense individuell valgfrihet, enn å hjelpe de som virkelig trenger det.

Liberalisten Palode er for fri innvandring, null formuesskatt og et fritt og blomstrende marked.

Når noen kritiserer USAs myndigheter gjennomskuer Palode dette som Amerika-hat: de siste krampetrekningene fra en venstreside som ennå ikke skjønner at sosialismen er død - og som ikke har ryddet opp i en fortid der de forgudet Stalin, Mao og Pol Pot.

Liberalisten Palode trodde terrorangrepene 11. september 2001 ble gjennomført av en bande arabere kun bevæpnet med tapetkniver og en håndfull flytimer. Han tror World Trade Centers tårn 1, 2 og 7 falt i grus på grunn av flammene fra flybensinen. Han tror et passasjerfly styrtet i Pentagon.

Han trodde disse terroristene var Al Quaida-medlemmer, med direkte ordre fra Osama Bin Laden, og økonomisk støtte og trening fra Iraks diktator Saddam Hussein. Liberalisten Palode trodde også at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen klare til bruk på 45-minutters varsel.

Når det viste seg at Irak ikke hadde WMD eller ansvar for terrorhandlingene 11. september, ble ikke Liberalisten Palode skuffet. Noen hvite løgner var absolutt akseptabelt for å bli kvitt diktatoren Hussein. Han tror også at demokratiet har kommet til Irak for å bli. Situasjonen er spent, men langt unna borgerkrig.

Liberalisten Palode tror David Kelly tok sitt eget liv i skam.

Liberalisten Palode ser ikke noe paradoks i å helhjertet støtte USAs neokonservative i deres utenrikspolitikk. Denne er fullt forenlig med hans liberalistiske overbevisning. Dette passer han på å understreke både i sin egen blogg, og i andres kommentarfelt jevnlig.

Liberalisten Palode vet at hvis du føler deg lurt, er du ikke lurt trill rundt - ellers ville du jo ikke hatt denne følelsen. Det samme gjelder det å føle seg dum. Om du føler deg dum, er du faktisk ikke totalt idiot - du har jo selvinnsikt nok til å stille spørsmålstegn ved din egen situasjon.

Liberalisten Palode føler seg ikke dum.

Vampus/Berlusconi

Ingen er perfekte. En god venninne av meg er Høyre-kvinne. Det er alltid sunt å omgås reflekterte, intelligente mennesker som har andre politiske oppfatninger enn deg. Det vaksinerer deg mot forenklinger, og å gå i rundt med den troen at alle ”på den andre siden” er idioter.

Min blå venninne sa forleden dag noe interessant: ”Vampus står for alt som er galt med Høyre for tiden”.

Dette overrasket meg. Mitt inntrykk var at de fleste unge på høyresiden, som har litt kjennskap til bloggosfæren, hadde sansen for Vampus. Så forklarte hun meg hvorfor hun mente dette. Jeg skal forsøke å oppsummere argumentene hennes:

- Årsakene til velgerflukten fra Høyre er mange, men den viktigste er språk. Høyre-politikere har siden ca. 2001 i større grad begynt å omtale motstandere som sosialister – i betydningen idiot, bolsjevik, farlig menneske som ønsker å kontrollere alt du gjør. Men den reflekterte Høyre-velger vet at dette er løgn. De er uenige med venstresidens politikk, men gidder ikke late som motstanderne er totalitære.
- Høyre bruker for mye tid på å konstruere fiendebilder. De er ikke lenger stolte av sin egen politikk. Faktisk virker det som om sentrale politikere har mistet troen på styrken i egen ideologi.
- Høyre hadde tre ministere som utmerket seg som de mest inkompetente og latterlige i moderne tid: Victor Norman, Kristin Krohn Devold og Jan Petersen. De mer dyktige, som Børge Brende og Kristin Clemet klarte ikke alene å rette opp inntrykket av at Høyre ikke hadde taket på regjeringsposisjonen.
- Vampus er en representant for ”Berlusconi-tendensen”. Høyresiden i Italia vakler, og statsministeren raver om kommunister, politisk korrekthet og nyttige idioter på venstresiden.

Min kommentar til alt dette var: ”Jøss, der gav du meg faktisk et par grunner til å like Vampus’ blogg. Det hadde jeg aldri trodd.”

Postdiskusjonalismen

(Artikkel fra Tåkesinns Filosofihistorie:)
Hverdagsfilosofisk standpunkt med pragmatisk fokus. Postdiskusjonalismen oppstod blant beduggede gutteromsakakademikere i Trondheim vinteren 2006. For tilhengere av denne retningen er faglig diskusjon best egnet som brekkmiddel. Postdiskusjonalistene tar særlig et oppgjør med diskusjoner av typen ”Hva er postmodernisme?” og det årvisse, kvalmende spøkelset som hjemsøker den offentlige debatten i Norge – nemlig ”kom så prøver vi å ta rotta på de gamle AKP-ml’erne. Igjen. Og igjen. Og igjen.”

Postdiskusjonalistene oppfordrer til varsom omgang med ”seriøse debatter”, siden pompøse runder med begrepsonani og fotnotefetisjisme ofte medfører anemi, impotens, edruskap, religion – og kanskje aller verst: blogging.

Finn Jarle Sæle

Redaktøren for avisa Norge i Dag, Finn Jarle Sæle, vil nå trykke faksimiler av mohamed-karikaturene - drøye fire måneder etter den opprinnelige publiseringen i Danmark. Også han påberoper seg å kjempe tappert for ytringsfrihet.

- Hvis det blir krig, kan ikke vi intellektuelle ta ansvar for ekstremistenes handlinger, sier Sæle til Dagbladet.no.

Denne intellektuelle mannen har også stor tro på å brenne Harry Potter-bøker.

Han reagerte med harme på at Valgerd Svarstad Haugland fikk en uskyldig nuss av en annen kvinne.

Han ytrer gjerne at homofili er en syndig sykdom.

Han mener også at alle som ikke bekjenner seg til hans tro er fordømt til evig fortapelse.

Han mener muslimer ikke kan blande politikk og religion, men det er helt greit at kristne gjør det.

Han ville sensurere Torsdagsklubben på TV2 fordi "de hånte en kristen, kvinnelig politiker som står på Bibelens grunn." (kona hans, Anita.)

Det er helt glimrende at Sæle kaster seg på hypen, for en mann med hans fortid klargjør en del ting rundt en ganske kaotisk sak:
- Ytringsfriheten er omfattende og udiskutabel
- Derfor kan man gjemme den skitten, feit dobbeltmoral bak den - og slippe unna kritikk
- For ellers intelligente mennesker kan ledes til å tro at ytringsfriheten i Norge er truet, og dermed kaster de seg frem i debatten som nyttige idioter for det laveste grums
- Man kan også gjemme irrasjonelt og intenst hat mot muslimer bak frihetens veldreide bak
- Rasisme er på vei til å bli den nye "politiske korrektheten"

Friheten tilhører også de marginale, hatefulle og forvirrede. Vårt eneste ansvar er å ikke forby deres ytringer. Vi trenger ikke å forsvare dem. Og vi har en plikt til å kritisere dem, og til og med drite dem ut.

Vi vil ikke forby Finn Jarle Sæle å trykke verken blodige, aborterte fostre, eller karikaturer av Mohamed.

Men du trenger ikke kjøpe deg inn i pyramide-spillet hans av den grunn.

Ingen bedriftsfotball for Ivers

Steffen Iversen er fremdeles klubbløs, og hans jakt på ny hjemmebane begynner å få desperate dimensjoner. I dag troppet han opp på treningsfeltet til bedriftslaget Børres Karosseri & Grill i Florø. Litj-Ivers forsøkte å imponere, men de bedagelige gutta fra vestlandet ble den trettifjerde klubben som takket nei til Ivers siden han forlot Vålerenga for noen måneder siden.

- Han har ikke de måljeger-egenskapene vi er på jakt etter, uttaler oppmann Arne Hjorth Johansen til en lokalavis ingen egentlig har hørt om. - Vi satser heller på onkelen til Sivert. Når gikta slipper taket har han et fryktet høyrebein.

Iversens agent og Club4-general Tom Ketil Krogstad kommer med et hjertesukk:
- Det ser ikke ut til at jeg blir kvitt ham. Jeg har rådet gutten til å henge nede på kaia med treningstøyet klart, i tilfelle noen sjømenn skulle være interessert i tjenestene hans.

Djevelen har tatt bolig i en søt kanin

Det er sjelden jeg ler så tårene triller. Men i går kveld brøt jeg sammen da jeg klikket meg inn på nettsidene til Angry Alien Productions. Her gjenforteller en trupp av animerte kaniner en rekke kjente filmer på tredve sekunder. Sjekk for eksempel ut Eksorsisten, Pulp Fiction eller Star Wars.

Morsomt? Eller er det bare jeg som er lettpåvirkelig i forkjølet feberørske?

Håper forresten de gjør Gudfaren snart (Gudharen?). Eller Døden på Oslo S. Akk ja, den får vi nok aldri.

Emner jeg ikke blogger om

Veldig mange har klikket seg innom Tåkesinn de siste dagene, selvsagt knyttet til innleggene jeg hadde om ytringsfrihetens hvite riddere. Det er veldig kjekt med kommentarer også, men jeg tror det kan være nyttig å presisere at jeg ikke blogger om disse to temaene:
- islam
- dikotomier av typen høyre/venstre, kapitalist/sosialist

Jeg diskuterer jeg gjerne disse temaene "live", men altså ikke på blogg. Det er for viktige emner til å la dem drukne i støy og skjellsord. Den dagen jeg bestemte meg for å droppe å spille rollen som "sosialist" her i bloggville stod følgende innlegg på dagbladet.no:

Sosialister fortjener å få kniver stukket i seg

Skrevet av: Leif Leifsen , 25.11.2005 kl. 10:39

Sosialisme er drap. Det finnes uungåelige kausale sammenhenger mellom sosialisme og enorm lidelse og død. Forsøker du å fremme eller forsvare sosialisme bidrar du altså til å fremme lidelse og død, i nåtiden og i fremtiden. Det betinger skyld og ansvar - du er ansvarlig for den skade du på fører andre. Når antallet ghettoer i Sverige har økt fra 3 til 200 de siste årene er det sosialisters direkte skyld at alle som lever i disse får jævlige liv, og når antallet voldtekter i Oslo har økt enormt er det sosialisters skyld. Og det er enormt urettferdig, det mest urettferdige og uetiske og gale av alle ting, at sosialistene selv skal slippe unna - at sosialister skal kunne påføre andre en lidelse de selv skal slippe. Erik Solheim dro fra Oslo fordi han ikke ville sønnen skulle vokse opp blant innvandrere - men det er en evig synd overfor alle de småbarnsforeldre _ikke har råd til_ å flytte vekk fra miljøet sosialistene har skapt.

Derfor fortjener sosialister å få kniver og glødende metall stukket i seg, sosialistiske jenter fortjener å voldtaes, og all mulig lidelse bør havne på deres skuldre. Nettopp fordi de selv er skyld, kausalt, i at dette oppleves av andre - den som selv er årsak til at noen voldtaes, som sosialister er, fortjener selv å voldtas. Jeg har ingen sympati for sosialistiske undermennesker, undermennesker i betydning at de med hånden på sitt hjerte tar livet av folk og er ansvarlig for død og smerte, og jevnt over fortjener de alt vondt som straff for sin skyld.

Jeg kunne selvsagt lært meg å ignorere de som støyer, truer og spyr ut slike ting, men jeg innså at det er for mange av dem. De tar for stor plass. Og jeg har ikke evnen til å la være å bry meg. Jeg er teit sånn. Jeg mister nattesøvnen, blir kvalm, tar ting altfor alvorlig.

Så jeg vil bare si: lykke til dere som blogger om slike ting, og ikke lar grumset forstyrre dere! Det er fint dere holder debatten i live - men de temaene er altså off-topic herfra og til evigheten på denne bloggen.

Nå med ekstramateriale!

Ekstramateriale på DVDer har ofte ymse kvalitet. Her kommer denne bloggens lille bolk med Deleted Scenes. Da jeg forleden skrev "Den natten jeg reddet ytringsfriheten", hadde jeg også en alternativ historie. Den la jeg aldri ut, for den var altfor lang, og muligens ikke så bra. Den gikk noe i denne duren:

Lederen for Svolvær Historielag hadde kalt inn til pressekonferanse. De siste dagene hadde bloggeres aksjon for å redde ytringsfriheten vært et hett tema i mediene. Historielaget var svært inspirert. Tiden var nå inne for å ta aksjonen inn i neste etappe.

I festsalen på samfunnshuset hadde de satt ut bord med vafler og syltetøy til journalistene. Eimen av nytraktet kaffe lå tungt over lokalet. Oppmøtet var slett ikke verst – en skribent og en fotograf fra lokalavisa hadde allerede syltetøy på kinnet. I tillegg fikk Lederen for Laget øye på en journalist fra Bodø og en radioreporter fra NRK i Tromsø. Byfolk. Han slo på scenelyset og rettet seg opp i ryggen før han gikk frem og grep mikrofonen. Verdens øyne var rettet mot ham.

”Kjære forsamling, takk for oppmøtet. De siste dagene har frihetselskende nordmenn sittet foran laptopene sine og kjempet for å bringe ytringsfrihet til verdens undertrykte. Ved å publisere scannede kopier av danske karikaturtegninger har de heroisk våget sine egne liv i sympati med sine arabiske medsøsken. For dette gjelder også Norges fremtid.”

Han passet på å prate tydelig og høyt inn i mikrofonene, og teksten hadde han memorert perfekt. Radiojournalisten tok en vaffel til. En klatt rømme dryppet på gulvet.

”Nå mener vi i Svolvær Historielag...” han tok seg god tid når han uttalte navnet, så journalistene fikk nedskrevet det korrekt. ”...at tiden er inne for videre aksjon. Et enda mer grunnleggende menneskelig behov enn det å fritt få ytre sine meninger er...” han lente seg frem og slo på overhead-maskinen. En transparent som viste en pyramide lyste opp lerretet bak ham. ”...behovet for mat og drikke – som vi ser her av Maslows behovspyramide.”
Han pekte til lerretet. Han hadde vært påpasselig med å skrive på tittelen på sosiologi-boka han hadde kopiert fra. For å unngå trøbbel med åndsverksloven.

”Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. Historielagets menn hadde øyne som lyste av stolthet da de satte seg ved bordet og lot seg servere. Det blitzet i et ensomt kamera.

På fatene lå store berg av røkelaks, kaviar, spekeskinke, brunost og alle de former for norskprodusert kvalitetsmat du kan tenke deg. Historielaget nølte ikke, men gjøv straks løs på maten med glupsk appetitt.

”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”
”Er det det motsatte av en sultestreik?” kom det fra NRK-reporteren, brått interessert.
”Kan du godt si,” svarte Lederen mens han skylte ned et stykke flesk med en drabelig slurk Norlandspils. ”Vi vil nå spise så mye vi klarer i en ukes tid, og mellom måltidene vil vi bruke tiden på å snakke om hvor tapre og idealistiske vi er. Raaap. Unnskyld. Så håper jeg dere i pressen sørger for at sultofrene i Afrika får vite om aksjonen vår – jeg tror den støtten vil varme, selv om den ikke metter.”

Så mesket Historielaget seg på det overdådige måltidet, mens journalistene skriblet og slikket klissete syltetøyfingre. Konene og døtrene fikk også delta i Spisestreiken. Men siden mennene foretrakk at de ikke skulle legge på seg fikk de gå på toalettet med jevne mellomrom og stikke fingrene i halsen.

Dagen etter, et sted i Etiopia: En enslig, solbrent reporter går ut av drosjen foran Helsestasjonen. Utenfor døra sitter noen mørke mennesker som ser fryktelig sultne ut. Perfekt.
”Excuse me, are you starving?” spør reporteren. De bare ser på ham med triste øyne, og nikker så det klaprer i tennene. ”Can you please hold this Norwegian flag and this lighter while I take a picture of you?”

Muhammad-aksjonen

Publisere bilder av Muhammad?

Bloggere kan lære mye av legenden Muhammad Ali.
- Å velge sine kamper med omhu.
- Å slåss én mot én.
- Å danse som en sommerfugl og stikke som en bie.
- Å ha en varm form for humor og selvironi.
- Å ikke dilte i flokk.

Men, ok jeg innrømmer det. Denne gangen diltet jeg etter Hjorten. Jeg antar det er greit å følge en gullblogg-vinner :-)

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget. Med Photoshop klippet jeg ut deres søte, uskyldige ansikter, for så å lime dem inn i hardpornografiske bilder. Det ante meg at mine trangsynte naboer ville bli sinte om de så disse bildene. Jeg humret godt for meg selv, svært stolt av den noble oppgaven jeg hadde påtatt meg. Friheten til å kunne ytre det man ønsker.

Så skrev jeg ut bildene, i farger på glanset fotopapir. I tillegg laminerte jeg arkene, så ikke regnet skulle gjøre dem utydelige. Med bildene i en mappe under armen beveget jeg meg ut i gatene. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle dra hetten over hodet for å skjule ansiktet, men jeg lot være. Grensen mellom en anonym, pervers provokatør og en edel ridder av demokratiske prinsipper er ofte vanskelig å trekke opp. Heldigvis visste jeg forskjellen. Ingen hette.

Jeg stiftet opp bildene på lyktestolper og husvegger over hele kvartalet. Området jeg bodde i var perfekt egnet for min lille demonstrasjon. Jentene på bildene kom fra lavtlønnede familier, foreldrene deres hadde ikke høyere utdannelse, mange av dem kom fra de mer usiviliserte strøkene av landet: Kautokeino, Førde. De ville garantert protestere, bli rasende og såret – for hva visste vel de om frihetens prinsipper? Jeg kunne selvsagt valgt de finere strøkene av byen, der de velstående og intellektuelle bor – men det turte jeg selvsagt ikke. De hadde for dyktige advokater, og dessuten svir det mer å bli boikottet av millionærer enn av arbeidsledige og trygdemottakere.

Senere satt jeg ved vinduet og ventet på morgengry. Snart ville naboene våkne til et stykke politisk kunst jeg var svært stolt av. For når de hastet på vei til jobben, og sjokkert fikk øye på et bilde av deres smilende datter nådeløst penetrert av tre svette menn, var det ikke pornografi de så. Ikke mobbing. Ikke en støtende og kriminell forfalsking. De de ville se, stiftet til lyktestolpene, var selve friheten.

De burde takke meg.

Popcorn og politikk

2005 har vært et dårlig år for Hollywood, i følge et nokså unisont filmkritikerkorps. Det kan godt hende, om kriteriene er billettsalg og liter champagne per premiérefest. Men film er mer enn Hollywood. Og min påstand er at 2005 har vært et svært godt filmår.

For det første: asiatisk film har de siste årene etablert seg som det mest spennende arnestedet for stilmessig og fortellermessig utvikling. Koreansk film har vært 2000-tallets mest fengende refreng så langt, og i stedet for å forsøke å svare på sine egne premisser har dessverre Hollywood bare diltet etter med svake remakes, eller annenrangs etterligninger.

For det andre: i år har vi sett en tendens til mer seriøst meninginnhold, også i storfilmene. Det er ingenting galt med popcorn, men det kan ikke spises til frokost, middag og kvelds. I tillegg til rene underholdningsfilmer trenger vi filmer som har et budskap, som er kritiske og stiller viktige spørsmål.

Warner Independent Pictures er inne i en spennende stim. George Clooney har laget Good Night, And Good Luck om 50-tallets kommunistparanoia og senator McCarthys heksejakter; Paradise Now følger to desperate palestinske menn som har vervet seg som selvmordsbombere; I Looking for Comedy in the Muslim World drar en komiker til India og Pakistan, på oppdrag fra amerikanske myndigheter, for å finne ut hva som får muslimer til å le.

Spennende er også filmene fra Participate Productions, ledet av e-Bay-milliardær Jeff Skoll. Syriana graver i den korrupte oljeindustrien i Midtøsten, mens North Country er feminismens comeback til kinolerretet.

Den store Oscar-grossisten blir nok uansett Steven Spielberg som er i ferd med å ferdigstille Munich, der Mossad-agenter er på jakt etter hevn i etterkant av drapene på 11 israelske deltakere i München-olympiaden.

I mellomtiden er filmverdens to kjedeligste land for tiden Storbritannia og Norge. Britene er låst fast i en håpløs fetisj for dårlige skuespillere (Keira Nightly, Orlando Bloom etc.), mens vi her på berget har tilløp til gode idéer, uten at vi tør å tråkke til og "dytte på konvolutten" (forvrengt frase).

Lost – gjerrig på fremdrift

TV-serier på DVD er den beste nyvinningen siden brødskiven. Du slipper reklamepauser og du velger helt selv når du er klar for neste episode. Dessuten er prisene slett ikke ille, Platekompaniet kjører ofte fine tilbud på serie-bokser. Hvem kan for eksempel motstå første sesongen av Twin Peaks til 249 kroner?

Den amerikanske serien Lost har gått på TV-Norge, og har gitt en ellers stusselig fjernsynskanal oppsiktsvekkende seertall. Jeg har sørget for å ligge unna serien mens jeg har ventet på DVD-utgivelsen. I november kom den endelig, og nå har jeg sett gjennom førstesesongens 25 episoder. Hva er så dommen?

Positivt:
+ En fullstendig glimrende pilot-episode.
+ Fokus på mystikk og ubesvarte spørsmål.
+ Interessante karakterer.
+ De viktigste karakterene får hver sin episode, der bakgrunnshistorien deres rulles opp i flashback. Velfungerende grep.
+ Serien ser veldig bra ut, veldig bra filming og klipp.
+ Bra musikk og lydmix. Anbefales varmt i 5.1-lyd!

Negativt:
- Mange svake skuespillere. Dominic Monaghan, mest kjent som Merry i Ringenes Herre-filmene, er et hederlig unntak, sammen med Terry O’Quinn som spiller John Locke.
- Serien har en tiltakende mangel på fremdrift. Den mister momentum.

Konklusjon: Lost er absolutt severdig, glimrende julegaveidé. Men jeg har mine bekymringer for sesong to. Et mysterium som Lost er basert på å plante nok hemmeligheter, at seerne stiller seg spørsmål. Men samtidig må noen av disse spørsmålene besvares, og gjerne erstattes med nye mysterier. Lost er dessverre litt for gjerrig med fremdriften – grensen mellom fascinerende og irriterende er snublende nær. Her kunne serieskaperne tatt litt lærdom fra HBO, kanskje spesielt seriene Carnivàle og Rome.

Ytringsfrihet

Morten som blogger på Morbus Norvegicus har gitt den norske bloggosfæren en liten utfordring:

I svensk høyesterett pågår for tiden en ankesak der pastor Åke Green står tiltalt for "hets mot folkegruppe" (homofile). Jeg synes denne saken er svært interessant, både i seg selv, og i særdeleshet med de prinsipielle spørsmål den reiser, om grensene for ytringsfriheten.

Her hjemme førte saken om nynazisten Terje Sjølie til debatt om det samme for noen år siden.

Spørsmålene jeg vil utfordre dere på er derfor: Bør ytringer som Greens og Sjølies være straffbare? Hvor bør grensene for ytringsfriheten gå?

Både Hjorthen, Tonje og Inkognito har skrevet sine innlegg om saken, og Fjordman har ravet om islam, som vanlig. Jeg synes utfordringen er viktig - her er mitt syn:

Skal Greens og Sjølies ytringer være straffbare? Nei, jeg synes ikke det.

Men likevel synes jeg alle slike saker bør gjennom hele rettsystemet, helt opp til høyesterett hver gang. Samtidig bør media og pressen dekke sakene nøye og kjøre kontinuerlig debatt. Bloggere bør blogge, folk bør snakke.

Nynazisten Sjølie er en enkel mann: han hater mørkhudede mennesker. Green er ikke særlig mer komplisert: han takler ikke at folk av samme kjønn kan bli glade i hverandre. Men disse enkle sjelene har en rolle å spille - de tvinger oss til å ta stilling til enkelte grunnleggende spørsmål. Slik kan ironisk nok hatske og løgnaktige ytringer få en opplysende effekt. For å si det litt banalt: opp av møkka Green sprer om seg kan det vokse blomster.