Økonomisk overtro

Før europeerne gikk i land i Mellomamerika, var Aztekerne det mektigste folket i området. I deres religion var det et sentralt dogme at solen ikke ville stå opp hver dag, om de ikke ofret mennesker til Solguden. I dag vet vi bedre. Nå vet vi at opprettholdelsen av det økonomiske systemet vårt er det som får solen til å stå opp om morgenen.

Da bankene kollapset for noen måneder siden var markedsliberalistene kjapt ute med å erklære unntakstilstand. Sosialisme og statlig innblanding er ondskapen selv. Bortsett fra når staten må redde ræva mi fra uføret jeg selv har skapt, selvsagt. Bankene fikk viljen sin. Skattebetalerne ble samlet i et tvungent spleiselag for å redde bankene fra sine egne råtne utlån. Krisepengene gikk direkte til bankene.

Noen ville påpeke at dette var å spenne kjerra foran hesten, en slags bizarro-hjelpepakke. Det mest rasjonelle ville selvsagt å fjerne de råtne lånene med krisemidlene. Altså at statene betaler ned lånetakernes gjeld. På den måten havner pengene også hos bankene, men samtidig får du operert bort kreftsvulsten: de råtne lånene.

Hvorfor ble ikke dette gjort?

Spør du en økonom eller en finansdisippel vil han le hånlig og si at du er naiv og mangler forståelse for økonomiske systemer. Antakeligvis vil du tro ham og rusle slukkøret tilbake til huslånet ditt. Akkurat slik du tror på boligmeglere når de sier at boligmarkedet er på bedringens vei.

Men sannheten er en annen. Banksjefene, spekulantene og økonomene frykter nemlig at Solguden ikke vil kjøre vogna si over himmelen i morgen, om vi bruker krisepakken på lånetakerne fremfor bankene. For å bygge en solpyramide trenger du nemlig arbeidere, og om de står i gjeld til presteskapet kan de ikke nekte å lempe stein.

Boligmegleren og havresekken

Om du var journalist, og skulle skrive en artikkel om tilstanden i havresekkmarkedet - ville du da intervjue to bukker som dine eneste kilder?

Underlig nok ser det ut til at dette er vanlig praksis når det gjelder boligmarkedet i Norge. I årevis har aviser på trykk og på nett ukritisk trykket boligutbyggeres og megleres syn på situasjonen i markedet, og fremstilt det som ekspertuttalelser.

Ta for eksempel denne artikkelen i Aftenposten. Hovedkilden er markedssjef i et byggefirma. Bildet av henne er hentet direkte fra nettsidene til byggefirmaet, og hun siteres på følgende ekspertdom:

- Folk har nok fått troen på at markedet er på vei opp igjen og at prisene vil stige.

På hvilket grunnlagg og med hvilken kompetanse kommer hun med denne observasjonen? Hun lever av å selge boliger. That's it.

Det finnes ingenting som skiller denne Aftenposten-artikkelen fra noe utbyggerfirmaet selv kunne forfattet og lagt ut på hjemmesiden som en slags egenreklame. Hvem vet, kanskje er artikkelen nesten identisk med en pressemelding kilden selv har forfattet, og som reporteren Karianne Larsen så har satt sin byline på i hui og hast?

Slik søplete journalistikk har dessverre bidratt til boligboblen. Kollapsen i boligmarkedet og det sterke prisfallet er en helt nødvendig korreksjon på et marked som løp løpsk. Det er underlig at Aftenposten ikke har lært noe som helst det siste året.

Det var en gang en finanskrise

Erkjennelse er ikke noe som faller oss mennesker lett. Vi trives best med å forstå verden rundt oss gjennom ferdige støpeformer, narrativer vi setter på nesetippen som briller for å filtrere virkeligheten. Særlig gjelder dette måter vi forstår politikk og økonomi på. Vi utstyrer oss med et sett eventyr, og fortløpende plasserer vi hendelser og personer som brikker i et mentalt puslespill, inntil vi føler vi har fått et helhetlig bilde.

I Eventyret om det rettferdige samfunnet er helten den vanlige arbeideren. Han sliter seg gjennom en verden av rovdyr og grådige adelsmenn, mens han leter etter veien til Soria Moria slott - der alle mennesker lever i fellesskap som en stor, lykkelig familie som deler alt likt.

I Eventyret om det frie markedet er helten sønn av den ene sanne guddommelige kraften: Markedet. I denne panteistiske myten blir menneskene lovet et evig paradis om de bare bekjemper stat og fellesskapsløsninger for å kjempe seg fram til naturtilstanden laissez-faire, der Markedets usynlige hånd vil lede oss inn i tusenårsriket.

Det finnes flere eventyr, noen mer kompliserte og noen mer bisarre - som for eksempel eventyret om Eurabia. Det de har til felles er selvsagt at de er nettopp eventyr. Du begynner med konklusjonen, et låst verdensbilde, og så tvinges alle hendelser og fakta inn i dette mønsteret. Slik blir staten helt i det ene eventyret og troll i det andre.

Eventyrene er forførende, for de gir en hurtig følelse av forståelse - et slags fast-food-virkelighetsbilde. Dessuten er mange av mytene bygget på vitenskaplig solide økonomiske modeller, noe som gir eventyrene et alibi av rasjonalitet.

Nå som verdens finansmarked har kollapset har eventyrene nådd et kritisk punkt i handlingen. Askeladden er innesperret og trollet vokter den eneste veien ut. I den ene sidens eventyr har Staten rollen som trollet, mens den andre siden ser Det Utemmede Markedet som uhyret.

Hvem har rett?

Svaret er selvsagt: ingen av dem.

Vi kan benytte oss av narrativer og metaforer for å føle oss frem, prøve å sette fenomener inn i et system. Problemet oppstår når vi velger oss én eksklusiv myte som vi bruker til alle anledninger. Vi kan ikke begynne med konklusjonen og tvinge virkeligheten inn i de trange metaforene våre. Vi må begynne i den andre enden. Ikke i den enden der statlig regulering påkaller hysteriske rop om "Sosialisme!" når Trollet gjør det; mens det kalles kløktig strategi når Espen Aksjeladd gjør det samme.

Begynn heller med å sette den røde eller blå evetyrsamlingen tilbake i bokhylla, før du setter deg godt til rette og leser Kåre Willochs kronikk i Aftenposten i dag.

(PS. Jeg har plassert min blogg i Trondheim på bloggportalen Bloggurat.)

Fildeling og fremtiden

Film- og musikkbransjen har sendt sine horder av grå forretningsadvokater ut på en lang og utmattende svømmetur. Strømmen de svømmer mot er sterk og stri. Vi snakker selvsagt om bit torrents og fildeling. Striden er allerede noen år gammel nå, men posisjonene er like steile. Bransjen opplever salgstall i fritt fall, og sliter med å tilpasse seg ny teknologi. Debatten er fastlåst, pirater mot bransje, de snakker ikke med hverandre.

Den som kan sin teknologihistorie vet at bransjeadvokatene kjemper mot vindmøller. Skal strategien være å saksøke brukere og sabotere torrent-sider er kampen tapt på forhånd. Dette er ikke tiden for å ri på rettighetsprinsipper. De må tilpasse seg eller dø ut.

Første steg på veien for bransjen, og for artistene de distribuerer, er å gå inn i en rasjonell debatt. Hvordan kan nye artister etablere seg og skape inntekter i mp3-verdenen? Kan platebransjen overleve i sin nåværende form, eller må de legge ned sine store distribusjonsavdelinger og omstrukturere driften?

Organisasjonen FriBit har startet et prisverdig initiativ rundt fildelingens fremtid. FriBit skriver på nettsidene sine at de vil jobbe for bedre informasjon om hva fildeling faktisk er (dette er det mange som ennå ikke forstår, kanskje spesielt innen dagspressen). De ønsker dessuten å få i gang en løsningsorientert debatt om hvordan bransje og artister kan komme overens med fildelingen uten å angripe og fremmedgjøre sitt publikum.

Rasjonell debatt er dessverre en skjør, sårbar og sjelden fugl i den norske offentligheten. Derfor skal FriBit ha lykke til med initiativet, og forsøket på å debattere rasjonelt med konflikthungrige kulturjournalister og paranoide plateselskapsfolk med dødsangst.

It's all man-made you see

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?