Ytringstomhet

Er det et brudd på menneskerettighetene at det ikke er tillatt å vise politisk reklame på norsk TV?

Er det i så fall et brudd på mine menneskerettigheter at staten vil tvinge meg til å bruke bilbelte i trafikken? Eller at jeg ikke kan kaste fra meg søppelet mitt hvor jeg vil?

Slik kan det meste snus på hodet.

Ytringsfrihet er et upresist begrep, og det skaper mye forvirring. Å kritisere et undertrykkende regime er en ytring. Å lokke barn til å kjøpe helseskadelige burgermenyer med manipulerende TV-reklame er også en ytring. Et opplyst samfunn vil kunne se at vi ikke kan tillate og beskytte alle slags ytringer. Det finnes nemlig budskap som underminerer demokratiet vårt, som serverer oss løgner, som gjør oss dummere og som drukner viktigere saker i støy.

Vi trenger en mer presis definisjon av hva en ytring er og ikke er. Ytringsfriheten skal beskytte og tillate radikale og upopulære meninger. Men det er ikke dermed sagt at det skal være fritt fram for alt. Karikaturtegninger av profeter og messiaser på trykk er ytringer. Å spraye hakekors og "jødesvin" på en synagoge er ikke en ytring.

Vi snakker ikke nok om hva forskjellen er. Om hvor grensen går for hva som kan regnes som en ytring beskyttet av menneskets rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om politisk reklame er saken egentlig forbløffende enkel, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen tar dessverre riv ruskende feil. Alle politiske partier får ytre sine meninger uten begrensninger. Bare ikke i form av reklame.

Demokratiet vårt er truet, noe valgforskere har påpekt i lengre tid. Men det er ikke truet av islamister eller et undertrykkende sosialistregime. Det er truet av apati, lav valgdeltakelse og en innholdsløs, polarisert og personfiksert politisk debatt.

Å tillate politisk reklame er kanskje et steg framover. Problemet er at vi står på kanten av et stup.

Se også Abres innlegg om lokking av stemmekveg.

A priest, a rabbi and a mullah walks into a bar

Hijab har vært månedens ord. Den politiske debatten har vært fullstendig dominert av kjeklingen om muslimske politikvinner skal få bære hijab til politiuniformen eller ikke. Det er lenge siden jeg har sett en mer bortkastet og misforstått diskusjon. Det eneste resultatet er at temperaturen har økt ytterligere der det var ganske hett fra før. Den påståtte Oss mot Dem.

Diskusjonen er fullstendig uinteressant, noe de fleste ikke har forstått. Religionsfrihet må nemlig først og fremst bety frihet fra andres religion. Med det som ledende prinsipp finnes selvsagt bare et svar på hijab-spørsmålet: politiet er en ordensmakt, og skal ha vanntette skott mot alt religiøst. Ingen hijab.

Men skautkrisen, som Siv Jensen selvsagt har lagt sin elsk på, er også en del av et større problem. Det rådende narrativet siden 2001 er at vi har en kamp mellom sivilisasjoner: den jødisk-kristne mot den muslimske. Og de fleste intelligente mennesker har latt seg lure inn i denne falske polariseringen. Men de virkelige frontene står mellom det vitenskapsbaserte verdensbildet og abrahamsreligionene.

I alt bråket og våpengnyet fra kristne som slåss med muslimer som slåss med jøder som slåss med muslimer, er det fort gjort å glemme at de religiøse har samme gud og samme verdensbilde. Men det betyr selvsagt ikke at de kan leve sammen i fordragelighet. Den eneste måten abrahamsreligionene kan overleve på er ved å lage mest mulig bråk og å stritte mot historiens gang. For Jahve, Allah og gud har selvsagt fått sitt dødsstøt for lenge siden. Det neste steget i menneskets utvikling er å kvitte seg med religion.

Dypest sett er det nettopp det alt bråket dreier seg om. Abrahamsreligionenes dødskamp. Vi skal lures til å tro at det finnes bare to sider å velge mellom i alle disse konfliktene. Palestinerne eller Israel. Al Qaida eller NATO. Hijab eller Fremskrittspartiet. Blasfemi eller helligdom. Dypest sett er de alle på samme side.

Det som skjer når vi snakker om hijab hele dagen, leser om det i avisen og ser tåpelige debattprogram om det på TV, er at vi distraheres bort fra det som er viktig. Våre egne liv. Infrastruktur. Astronomi. Kreftforskning. Fornybar energi. Det er disse tingene som neste generasjon skal arve av oss. Men i stedet for å gi dem en bemannet ferd til Mars, ser det dessverre ut til at de fleste planlegger å gi dem den arvelige sykdommen som heter religion.

Den virkelige religionsfrihet er frihet fra religion.

Voldtekt - et hendelig uhell?

Her i Trondheim går det for tiden en rettssak mot to menn, som er tiltalt for å ha gruppevoldtatt ei 14 år gammel jente, mens de filmet overgrepet med mobilkamera. Politiet tok ut tiltale mot de to, en 19-åring og en 24-åring, etter å ha funnet overgrepsvideoene på den ene mannens datamaskin. Adresseavisen passer på å påpeke at de to gjerningsmennene er "etnisk norske".

I rettssalen i dag presterte advokat Steinar Wiik Sørvik, som er forsvarer for den ene tiltale, å komme med følgende utsagn om voldtekten:

- Denne saken handler om det er ens egen eller andres skyld når man foretar seg noe i beruset tilstand som man ikke ville gjort edru.

- Aktor mener tydeligvis at folk skal beskyttes mot seg selv. Dette heter ikke straffesak, det heter bondeanger.

Advokatens logikk er altså at jenta må ha ansvar for egne handlinger. Det at hun "hadde sex" med de to mennene er altså noe hun frivillig var med på, for senere å ha angret seg.

Statsadvokat Hans A. Vikheim sier til Adresseavisen at han synes Wiik Sørviks uttalelse er "upassende". Uheldig, upassende, så forsiktig går det altså an å ordlegge seg. I virkeligheten er selvsagt ikke Wiik Sørviks uttalelse upassende.

Den er helt for jævlig.

Det gir utrrykk for en advokat som har alvorlige problemer med sitt eget moralske kompass, og som har en fullstendig fraværende forståelse for det lovverket han har som yrkesvei.

Om det er noe som er upassende her så er det Wiik Sørviks blotte nærver i en overgrepssak. Voldtekt og seksuelle overgrep er et samfunnsproblem som har løpt løpsk, i motsetning til små bagateller som hijaber og snåsamenn. Avisene er fulle av hissige debattanter som høylydt krever at både den ene og den andre ministeren må gå. At jenter som har vært utsatt for overgrep møter et forskrudd mannshelvete i rettsvesenet ser det derimot ut til at de fleste finner seg i.

Relatert: se Hjortens innlegg om avisenes hang til å kalle voldtekt for sex.

VG-nett akkurat nå

Karadas ser ut til å nyte massasjen, mens Huseklepp er mer skeptisk.

Snåsamannens fortress of solitude

Hans navn var Jor-alf, og han kom fra planeten Snåsa i galaksen Trøndelag. Han reiste til planeten Jorden, og der fikk han overnaturlige krefter. De kalte ham Snåsamannen. Han kunne skape agurktid i januar med ren viljekraft og utløse tarmgass hos statsrådssønner på en telefonsamtales avstand.

Men en dag kunngjorde Snåsamannen at han ville trekke segt tilbake. Ansvaret ble for stort, han var utslitt. Men befolkningen tryglet ham om å frelse dem fra fare. Han var den eneste som kunne megle fred i krigen mellom den onde Ari Behn og furubordmannen Erlend Loe. Snåsamannen var urokkelig. Han trakk seg tilbake til sin fortress of solitude i Snåsa og trakk ut telefonledningen.

Hvem skal redde menneskeheten nå?

Boligmegleren og havresekken

Om du var journalist, og skulle skrive en artikkel om tilstanden i havresekkmarkedet - ville du da intervjue to bukker som dine eneste kilder?

Underlig nok ser det ut til at dette er vanlig praksis når det gjelder boligmarkedet i Norge. I årevis har aviser på trykk og på nett ukritisk trykket boligutbyggeres og megleres syn på situasjonen i markedet, og fremstilt det som ekspertuttalelser.

Ta for eksempel denne artikkelen i Aftenposten. Hovedkilden er markedssjef i et byggefirma. Bildet av henne er hentet direkte fra nettsidene til byggefirmaet, og hun siteres på følgende ekspertdom:

- Folk har nok fått troen på at markedet er på vei opp igjen og at prisene vil stige.

På hvilket grunnlagg og med hvilken kompetanse kommer hun med denne observasjonen? Hun lever av å selge boliger. That's it.

Det finnes ingenting som skiller denne Aftenposten-artikkelen fra noe utbyggerfirmaet selv kunne forfattet og lagt ut på hjemmesiden som en slags egenreklame. Hvem vet, kanskje er artikkelen nesten identisk med en pressemelding kilden selv har forfattet, og som reporteren Karianne Larsen så har satt sin byline på i hui og hast?

Slik søplete journalistikk har dessverre bidratt til boligboblen. Kollapsen i boligmarkedet og det sterke prisfallet er en helt nødvendig korreksjon på et marked som løp løpsk. Det er underlig at Aftenposten ikke har lært noe som helst det siste året.

Og det kan du sitere meg på

Et medlem av husholdningen var i dag sitert i Klassekampen. Sitatet var ikke ordrett, men “sånn omtrent det jeg sa.” Journalisten hadde ikke engang tatt seg bryet med å stave navnet hennes riktig. Slik sitatpraksis er slett ikke uvanlig i pressen. Jeg tror du må lete lenge etter noen som opplevd å bli hundre prosent korrekt sitert basert på muntlig intervju.

Siden jeg flyttet hit til trønderhovedstaden i 2001 har jopplevd Adresseavisens praksis på området flere ganger. Jeg tok en kikk i klippene jeg har lagret i skoeskearkivet mitt, og fant raskt ut at jeg er intervjuet eller sitert ved totalt sju forskjellige anledninger. Ingen av gangene har journalisten greid å sitere meg helt korrekt. Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv. Men ikke særlig overraskende.

Jeg er utdannet medieviter, og før jeg flyktet fra akademia rakk jeg å se mye forskning på og delta i diskusjoner rundt pressens sitatuvaner. Det som bekymrer meg litt er at de fleste ser på problemet som en bagatellmessig uvane, en mild irritasjon. Ikke verre enn det. En kan riste på hodet og fnyse av det, slik trønderne gjør med vinterværet eller bråkete ungdommer på bussen.

Kall meg gjerne gretten, men jeg tror problemet er mye verre enn som så. God sitatpraksis er som en stram buksestrikk, og hvis den blir tøyet på i tide og utide ender du opp med joggebuksa på knærne.

Det er på tide å stramme beltet.

La meg ta et eksempel. En journalist stiller en politiker følgende spørsmål:

“Mener du at norske myndigheter bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer?”

Politikeren svarer “Ja,” - journalisten skriver følgende i artikkelen som kommer på trykk:

Stortingsrepresentanten uttalte: “Vi bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer.”

Ikke alle journalister og redaktører vil innse at dette er gal praksis. Politikeren i eksempelet sa aldri det han ble sitert på, han svarte simpelthen ja på et usedvanlig dårlig spørsmål. Det kan innvendes at selv om politikeren ikke sa dette ordrett, var det tydelig at det var dette han mente. Et slik argument er fullstendig verdiløst. Et sitat er et sitat. Det må være nøyaktig, ellers har du skiftet sjanger til fiksjon.

Vi som avislesere er selvsagt helt prisgitt journalistens integritet. Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

Kåre Willochs solbriller

Plaget av at jødehatet lyser av øynene dine? Prøv Ray Bans nye Willoch-modell! Anbefales av 9 av 10 Israel-kritikere.

Gjesteblogger: Mullah Rouge

[Dagens gjesteblogger er en funky islamreformator: den musikalelskende imamen som går under kallenavnet Mullah Rouge. Denne rettroende hunken lar ikke Koranen stå mellom ham og hans store kjærlighet: glitrende paljetter, prangende sangnumre og rosa diamanter dyppet i champagne. I anledning spetakkelet på Gazastripen vil Mullahen også svare på spørsmål fra leserne i tiden fremover - fyr løs i kommentarfeltet!]

Det er ingen tvil om at vi muslimer sliter med imageproblemer. Ikke all PR er god PR. Vestlige fjernsynskanaler finner alltid frem til de sinteste muslimene, de som går lengst mellom hver dusj og manikyr. Dette er byoriginalene som kaster sandaler på statuer og lager latterlig dårlige strådukker som skal forestille norske utenriksministre. Så blir det selvsagt slik at den gjengse europeer eller amerikaner, som jo tar for god laks alt han ser på TV, tror at alle muslimer er hysteriske. Dermed kan vi oppleve at unge og relativt oppegående nordmenn frykter at muslimene skal ta over landet, mens de såkalt etnisk norske sover ut rusbrusfylla.

Muslimsk terror har aldri drept eller skadet noen innenfor Norges grenser. Men 256 mennesker ble drept i trafikken i fjor. Likevel frykter ikke nordmenn den virkelige dødsfaren representert ved en 19 år gammel Kent Ronny fra Stjørdal som nettopp har kjøpt seg en Audi med større potens enn unggutten kan håndtere. Krigen mot terror skal Norge altså bidra i, mens krigen mot trafikkdøden ikke blir vurdert som viktig nok. Og det verste den fryktede muslimen kan gjøre med en nordmann er å bidra til kolesterolnivået med en nattlig kebab eller fem.

Men mye av imageproblemet må altså vi muslimer selv jobbe med. Et godt sted å begynne er med den tradisjonelle arabiske mannsrollen. Tiden der den strenge patriarken voktet over en kuet familie væpnet med sylskarp hengebart, er over for lengst. Dette årtusenet skal tilhøre den metroseksuelle muslimen. Mange av oss Allahs mannlige disipler går jo allerede i kjole, selv om vi kaller det noe annet.

Inntil neste gang: allahu akbar! Som forresten betyr Gud er stor - ikke Gud er en smålig, hevngjerrig grinebiter.

Snow will fall forever. Because you've changed the subject. For the last time.

I går døde dramatikeren Harold Pinter, etter å ha vært kreftsyk en lang periode. Jeg ble først kjent med Pinters tekster i '99 og 2000 da jeg var med på en oppsetning av Elskeren (The Lover). I året som fulgte leste jeg det jeg kom over av dramatikken hans, og i 2002 fikk jeg gleden av å regissere Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) her i Trondheim. I 2005 fikk Pinter Nobels litteraturpris, og med takketalen sin viste han at sinte unge menn faktisk kan bli gamle uten å miste gløden og prinsippene.

Konservative krefter likte å gjøre narr av Pinters sterke engasjement mot tortur og aggressiv millitærpolitikk under Thatchers britiske mørketid på 80-tallet. Etter Abu Ghraib, Patriot Act og Guantanamo nytter det ikke lenger å late som kritikken og advarslene var ubegrunnede. Vi har sett bildene av virkelighetens Victor fra One for the Road. Torturistene har hatt åtte års regjeringsmakt i statene.

The Guardian minnes Pinters forfatterskap.

Mer porno, færre voldtekter

Det er et grunnleggende menneskelig behov å ha noe å skylde på. Hadde det ikke vært for homofile partnerskap ville ikke familien som institusjon vært truet. Hadde det ikke vært for Judas Priest ville ikke nabogutten begått selvmord. En av de mest yndede syndebukkene de siste tredve årene har vært pornografien.

Her er en håndfull påstander: Porno er kvinnefornedrende. Porno skaper seksuelt frustrerte tapere. Porno gir ungdom et skjevt syn på seksualitet. Porno skaper voldtektsmenn. Porno fører til moralsk forfall og økt kriminalitet.

Jeg skulle ønske noen av de ovenforstående påstandene var sanne. Det ville forenklet problemstillingen og gitt oss et tiltak som kan gi umiddelbar gevinst. Fjern pornoen og få et bedre samfunn.

Dessverre er det ikke slik. Og i mange tilfeller kan det, forbløffende nok, vise seg å være motsatt.

Allerede i 1968 etablerte president Lyndon B. Johnson en Commission on Obscenity and Pornography. Kommisjonen gjorde grundig forskningsarbeid og presenterte sine konklusjoner for Kongressen og president Nixon i 1970. Kommisjonen fant ingen kausale sammenhenger mellom folks bruk av porno eller erotisk lektyre og kriminalitet eller sosiale problemer. Overraskelsen blant politikerne var stor, for vitenskapen anbefalte å forske videre på pornografiens positive effekter, etablere en åpnere og mer fordomsfri seksualundervisning, og ikke legge restriksjoner på produksjon og salg av porno utover vanlige sedelighetslover.

Kongressen og president Nixon var rasende. Dette var ikke sannheten de hadde håpet på - derfor avfeide de resultatene som uriktige.

Senere satte president Reagan ned en lignende kommisjon av lydige ideologer, som vridde og vrengte på beviser til de kom fram til ønsket konklusjon. Om frykten deres for pornoens skadevirkninger var riktige, ville snart verden få merke det. 80-tallet var VHS-tiåret, da pornobransjen virkelig eksploderte i størrelse og omfang. Om pornoen virkelig forårsaket voldtekt og økt kriminalitet ville ting forverre seg i takt med pornobransjens vekst.

Og vondt burde bli til enda verre. På slutten av 90-tallet gjorde internett pornografien universell, uendelig, gratis og umiddelbart tilgjengelig. Om moralistene hadde rett ville voldtektstallene gå i taket, og samfunnet være på vei mot dommedag.

Likevel skjedde det motsatte. I USA var tallet på voldtekter i 1980 2,7 per 1000 innbyggere. I 2004 viste samme undersøkelse at tallet per 1000 innbyggere var 0,4 (Kilde: U.S. Department of Justice • Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics, National Crime Victimization Survey. The National Crime Victimization Survey. Includes both attempted and completed rapes.)

Altså en nedgang i antall voldtekter på 85%.

Årsakssammenhengene i en slik sak er aldri enkle. Mange vil trekke fram mulige faktorer: bedre seksualundervisning, strengere straffer, flere voldtektsmenn i fengsel, at gutter har lært seg at nei betyr nei osv. Ingen av de framsatte teoriene gir troverdige forklaringer på nedgangen i antall voldtekter.

Jusprofessor Anthony D'Amato har en mer dristig forklaring: økt tilgjengelighet på pornografi bidrar sterkt til nedgangen i antall voldtekter. D'Amato trekker blant annet fram statistikk over voldtektstall i relasjon til internettilgang. I de fire amerikanske statene som har færrest antall innbyggere knyttet til internett (og dermed porno) har antallet voldtekter per 1000 innbyggere faktisk økt med 53 prosent siden 1980. I de fire statene med flest innbyggere knytter til internett har antallet sunket med 27 prosent.

Men bevis på proporsjonell og samtidig utvikling er ikke bevis på kausalitet. D'Amato er selv klar over dette og nevner et lignende eksempel på upopulær statistikk. Legalisert abort har i USA en tydelig sammenheng med nedgang i kriminalitet. Forskerne fant her en klar kausal sammenheng: nemlig at uønskede barn statistisk sett har en mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn resten av befolkningen.

Det hadde vært interessant med seriøst forskningsarbeid rundt hypotesen "mer porno, færre voldtekter". Utvilsomt vil svaret ikke være enkelt, det er det aldri i samfunnsforskning. Det vil aldri være slik at porno på blå resept kan helbrede unge menn med skrudd og usunn seksualitet. Men kanskje vil det være sunt for oss å la den konservative moralisten holde kjeft en stund (som i tilfellet legalisert abort), slik at vi kan lete etter løsninger der vi minst venter det.

Kanskje kan mer åpenhet og friere lovgivning rundt pornografi bidra (blant flere tiltak) til en sunnere seksualitet og et samfunn med færre voldtekter? Kanskje kan legalisering av heroin bidra til nedgang i narkotikakriminalitet, et verdigere liv for misbrukere og færre overdosedødsfall? Kanskje kan lovlige aborter være en viktig sikkerhetsventil for et samfunn uten at vi mister etisk fotfeste?

Lynkurs i logikk

If Barack Obama wants to show he meant what he said about bridging the blue state-red state divide, there's an easy way do it: Ask the best of President Bush's appointees to stay on and adopt some of Sen. John McCain's better ideas.
- USA Today på lederplass

Og logikken i argumentet er som følger: Hvis Obama virkelig mente det han sa, så burde han ikke gjøre de tingene har sagt, og gjøre de tingene McCain sa i stedet.

Retten til ikke å bli kritisert

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

- First Amendment to the United States Constitution

Visepresidentkandidat Sarah Palin uttalte nylig i et radiointervju at hennes first amendment rights ble truet av medier som kritiserte hennes kampanjemetoder. I følge Palins eksentriske tolkning av grunnlovstillegget bør altså pressen bare holde kjeft og sitere henne i rikt monn, når hun forsøker å spre usannheter om at motstanderen hennes vanker med terrorister og USA-hatere.

Palin er ikke den første som feiltolker det første grunnlovstillegget. Legg merke til de fem første ordene i teksten: "Congress shall make no law..." Det første grunnlovstillegget er en rettesnor for lovmakere og rettsvesen, og slår fast at disse borgerrettighetene skal ikke begrenses av lovgivning og -håndheving.

Dermed har Palin oppfattet the 1st amendment nøyaktig motsatt av dets egentlige betydning. Det finnes ingen lover som beskytter deg fra kritikk og nærgående spørsmål. Heldigvis.

Ikke nok med det. Samme lovtillegg skal garantere the right of the people peaceably to assemble. Dette kalles "right of association", og skal sørge for at ingen blir lovfelt eller diskriminert på grunnlag av hvem de omgås. At Obama skulle være uskikket som folkevalgt på grunnlag av at han har hatt samtaler med en påstått terrorist (den ikke lovfelte William Ayers), vil faktisk være i strid med the 1st amendment.

Det later til at pitbuller med leppestift ikke har særlig innsikt i juridiske emner.

You're all Joe the Plumber

4. november er det klart for finalen i denne runden av American President. Et par av sirkushestene har sikret framtiden om ikke seerne skulle stemme dem helt til det hvite hus. Sarah Palin skal få sitt eget talkshow, og Joe the Plumber håper på platekontrakt.

McCain selv har planer om å kaste seg på Dancing With the Stars.

Synechdoche, New York

På fredag har filmen Synechdoche, New York verdenspremiére på et begrenset antall kinoer i USA. Manusforfatteren Charlie Kaufman debuterer som regissør med denne filmen, som han også har skrevet. Hovedrollen spilles av den glimrende Philip Seymour Hoffman, som i denne filmen gestalter teaterregissøren Caden Cotard.

Og hva betyr synekdoke? Som retorikk-nerd og ubeseiret i Trivial Pursuit er jeg en av de skrudde individene som faktisk går rundt og bruker slike ord. En synekdoke er en språklig figur, beslektet med metaforen og en undergruppe av metonymien, som bruker en del for å benevne en helhet (eller omvendt, helhet for del). Et eksempel kan være frasen "mange munner å mette" - der en munn språklig representerer sultne mennesker. Et annet eksempel, som vi sjelden tenker over, er å si "pressen" og med det mene nyhetsmedia som helhet. Uansett, nok ordkløyveri - her er traileren.

Fildeling og fremtiden

Film- og musikkbransjen har sendt sine horder av grå forretningsadvokater ut på en lang og utmattende svømmetur. Strømmen de svømmer mot er sterk og stri. Vi snakker selvsagt om bit torrents og fildeling. Striden er allerede noen år gammel nå, men posisjonene er like steile. Bransjen opplever salgstall i fritt fall, og sliter med å tilpasse seg ny teknologi. Debatten er fastlåst, pirater mot bransje, de snakker ikke med hverandre.

Den som kan sin teknologihistorie vet at bransjeadvokatene kjemper mot vindmøller. Skal strategien være å saksøke brukere og sabotere torrent-sider er kampen tapt på forhånd. Dette er ikke tiden for å ri på rettighetsprinsipper. De må tilpasse seg eller dø ut.

Første steg på veien for bransjen, og for artistene de distribuerer, er å gå inn i en rasjonell debatt. Hvordan kan nye artister etablere seg og skape inntekter i mp3-verdenen? Kan platebransjen overleve i sin nåværende form, eller må de legge ned sine store distribusjonsavdelinger og omstrukturere driften?

Organisasjonen FriBit har startet et prisverdig initiativ rundt fildelingens fremtid. FriBit skriver på nettsidene sine at de vil jobbe for bedre informasjon om hva fildeling faktisk er (dette er det mange som ennå ikke forstår, kanskje spesielt innen dagspressen). De ønsker dessuten å få i gang en løsningsorientert debatt om hvordan bransje og artister kan komme overens med fildelingen uten å angripe og fremmedgjøre sitt publikum.

Rasjonell debatt er dessverre en skjør, sårbar og sjelden fugl i den norske offentligheten. Derfor skal FriBit ha lykke til med initiativet, og forsøket på å debattere rasjonelt med konflikthungrige kulturjournalister og paranoide plateselskapsfolk med dødsangst.

Kjære Dagbladet

Jeg vet dere sliter. Hver dag går jeg forbi forsiden deres ved kassa i butikken. Før brukte jeg og mange andre å plukke med oss et eksemplar. Slik er det ikke lenger.

Kjære Dagbladet. Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at jeg har en løsning på alle problemene deres. Den dårlige nyheten er at dere ikke kommer til å like det.

Situasjonen er dyster, og utviklingen peker bare en vei. Stadig flere lesere forlater Dagbladet. Avisen kutter og sparer så mye de kan, men mest strammer de inn i forhold til journalistene sine. Papiravisen Dagbladet lider en langsom død, og mange mener den ikke kan reddes.

Men det kan den. Her er løsningen:

Dagbladet kjører forsiden: "Hvor gikk det galt?" I to ukers tid domineres avisen av temaet "Hva har skjedd med Dagbladet," på bekostning av alt kjendisstoff og lettvint forbrukerjournalistikk. Domenet kjendis.no selges umiddelbart til høystbydende, og Dagbladet ber sine tidligere lesere om unnskyldning for å ha sviktet dem. Redaksjonen inviterer og intervjuer vanlige lesere, forskere, forfattere, politikere for å kartlegge hva Dagbladet har potensiale til å være, om de gjorde alt riktig. Etter disse to ukene kan leserne stemme inn punkter i en ny prinsipperklæring for Dagbladet, som eierskapet og redaktørene forplikter seg til å drifte etter.

Etter disse ukene vil Dagbladets gjennomsnittlige salg per dag ha steget med minst 100.000 eksemplarer.

Etterhvert som økonomien blir sunnere skal avisen bruke disse nye midlene til å styrke journaliststallen, og gjøre investeringer som skal sørge for at de ikke sklir tilbake til dagens sørgelige tilstand.

Det var den gode nyheten. Den dårlige nyheten er som nevnt at Dagbladets ledelse neppe liker løsningen. Da foretrekker de en stille og pinlig død.

This is not a message of war. This is a message of future.

Den 11. september kjørte SVT direktesendt debatt, der en av gjestene var Peter Sunde, pressetalsmann for The Pirate Bay. Foranledningen var den stadig pågående debatten om fildeling i Sverige, som hadde fått ny aktualitet etter en nylig hendelse der obduksjonsbilder av to barn ble gjort tilgjengelig via Pirate Bay. Etter svensk lov er slike dokumenter offentlige, og dermed var det heller ikke ulovlig å legge bildene ut på nettet. Videre er det også slik at The Pirate Bay ikke legger ut filmer, filer og dokumenter på sine nettsider. De tilbyr en katalog over bittorrents, som gjør at nettbrukere kan dele filer seg i mellom, ved hjelp av såkalte torrentklienter.

Her hadde svenskene nok en gang mulighet til å ta en viktig debatt. Behøves en lovendring i forhold til offentliggjøring av materiale i kriminalsaker? Men media svikter som vanlig sine seriøse og rasjonelle alternativer. I stedet går de for patos: frykt og forargelse.

The Pirate Bay har publicerat bilder på döda barn på sin hemsida.

Når løgnkarusellen nok en gang går, er Sunde selvsagt skeptisk når SVT ber ham stille opp i debatt. Han får lovnader om seriøs diskusjon på forhånd, og stiller opp siden han velger å stole på vanligvis etterettelige SVT. Forutsetningen var enkel: faren til de drepte barna på de omtalte obduksjonsbildene skulle ikke delta.

Slik gikk det ikke. Også SVT valgte å ikke gå for rasjonell debatt. De kjører fiksjonen "sørgende pappa mot hensynsløse nettpirater". Storyen i svenske medier går: Husker du de profittelskende nettpiratene som legger ut musikk og filmer som ikke tilhører dem? Nå har de lagt ut bilder av døde barn!

Og det svenske folket lar seg opprøre. De svarer med hat og drapstrusler. Piratbyråns fiender gnir seg i hendene. Om vi ikke klarer å ta dem med lovboka eller rasjonell diskusjon, kan vi knekke dem via god gammel løgn og heksejakt.

Men ikke alle svensker har mistet hodet. Journalist Anders Mildner har et råd til sine mediekolleger:

Aksepter aldri en journalistikk som velger å se teknikk som noe vanskelig og moral som noe enkelt. Virkeligheten er nemlig stikk motsatt.

The Pirate Bay kutter nå all kontakt med media. Noe som er helt naturlig ettersom de har vist seg totalt inkompetent og ignorerer sitt ansvar som arena for rasjonell demokratisk debatt.