Forfatteren Erlend Loe gir seg etter flere år som vokter av den norske filmpengesekken. Han konkluderer med at det skrives for dårlige manus, at folk i bransjen er for lite sjenerøse og sliter med å forme langvarige samarbeidsrelasjoner. Han mener norsk film har mye uforløst potensiale.
Hva mener tåkesinn?
For det første er det et stort problem at filmskaperne løper i flokk. Norske spillefilmer er smale og snevre i forhold til stil og historiefortelling. Her hjemme på berget klarer vi å skille mellom Elling og Buddy, Monstertorsdag og Kvinnen i Mitt Liv – men når vi sender dem utenlands faller de på steingrunn. Filmene er for like.
Det skrives skammelig dårlige manus. Et meget grymt eksempel var utvilsomt Kvinnen i mitt liv, som hadde et krampaktig forsøk på å skrive en romantisk komedie i stilen Love Actually/Fire bryllup og en gravferd. Et hederlig unntak var Hawaii, Oslo - selv om resultatet ikke ble så fantastisk som mange filmkritikere ville ha det til.
Norske filmskapere våger for lite. For mye nærhet og kos. Vi trenger filmer som sparker litt rumpe, og vi trenger større sjangerspredning. Sats på det særnorske – ikke prøv å etterligne amerikanske/britiske/danske filmsuksesser. Hva med en norsk Hero/Flyvende Dolker basert på norske sagn om hulder og underjordiske? Hva med en real grøsser (nei, Mørkets Øy teller ikke)? Hva med en screwball-komedie? Hva med en serie episke filmer basert på Snorres kongesagaer? Sikt litt høyt!
Man kan si mye rart om Liv Ullmann, men når hun vil lage en svær film i Norge og har med seg navn som John Cusack og Kate Winslet på laget, så må vi kaste penger etter henne! Men hva gikk pengene til? Svidd Neger og 37 ½.
Takk og farvel, Erlend Loe. Du bidro ikke med mye, selv om du prøvde ditt beste.
Scriptnotes, Episode 665: What Can You Even Do?, Transcript
for én dag siden
7 kommentarer:
"Hva med en serie episke filmer basert på Snorres kongesagaer? Sikt litt høyt!"
Eller sikt litt lavt? Ta en kikk på islandske Hrafninn flygur, en typisk Clintern-Western hvor handlingen er lagt på Island på 900-tallet. Uoriginal (bortsett fra settingen) - men utrolig gøy. Tror man må våge å lage noe som bare skal underholde, og bli flink til det, før man sikter høyere.
Jeg mener nå at vi ikke skal kaste penger etter Liv Ullmann når hun kommer trekkende med sine utenlandske skuespillervenner! Skal vi lage en særnorsk film så må vi gjøre det med norske krefter. Og Jeg vet ingen film de siste årene som er mer særnorsk og som faktisk har en del av de kvalitetstegnene du er ute etter, enn Svidd Neger. En film med negersamer, klin hakke gærne nordlendinger og verdens raskeste graviditet kan ikke gå galt. Det er en elsk eller hat film - og det er ikke hverdagskost i Norge. Og om du kikker nøye etter ser du at den filmen kanskje har noen av de beste bildene og komposisjonene i norsk film noensinne. Men for all del. Ambisjonsnivået og evnen(for ikke å snakke om viljen) til å forsøke seg på en virkelig genrefilm har ikke vært tilstede siden Veiviseren.
Bjørn: Hrafninn flygur er et godt eksempel. Enten man sikter lavt eller høyt, det viktige er å fortelle historier for historiens skyld. Altfor mange filmer har blitt laget for å treffe "Elling-segmentet" de siste årene.
gbang: Meningene i norsk filmmiljø er svært delte om Liv Ullmann. Jeg mener vi fort blir for smale, i alle fall når vi ikke gidder å finansiere en film som hadde blitt omtalt internasjonalt.
Når det gjelder Svidd Neger ble det nok sen smakssak for min del. Jeg synes den norske se-så-rare-bygdetullinger-vi-har-nord-for-sinsenkrysset-fortellingen er utslitt, krampaktig og slitsom.
Men jeg er enig i at det er viktig å satse på norske krefter, fremfor å trekke inn stjerner utenfra. Men da må filmmiljøet tvinge seg selv til å tørre å fortelle nye historier.
Hva med en Harald Zwart-regissert filmatisering av Jo Nesbøs krimbøker for eksempel? Bruk de beste vi har!
Jeg synes egentlig at Svidd neger fint klarer å ironisere over nettopp de oppfatningene du nevner. Men delte meninger som sagt. Dessuten synes jeg ikke målet er å lage filmer som blir omtalt internasjonalt. Målet må være å lage gode filmer som tør noe mer enn å bare være likt av absolutt alle. Da vil de nok bli lagt merke til andre steder også (og som du sier - Filmene er for like). Nordmenn flest synes at en film er god om den er en spennende, morsom eller, ja, en behagelig opplevelse. Noen ganger skal det være jævlig å se en film, og noen ganger vet man ikke om man liker eller hater det - når vi kommer dit, ja da er vi på europeisk nivå. Pål Sletaune er en som er farlig nær. Pål Øie (Villmark) kan kanskje komme dit, og Liv Ullmann er der - problemet med henne er at hun ikke er en del av det norske filmmiljøet. Men for all del, jeg er ekstremt engasjert som du skjønner og kunne diskutert dette lenger enn det er verdt... :-)
gbang: Jeg tror faktisk vi er ganske enige (bortsett fra i enkelte smaksspørsmål). Målet er ikke å lage filmer som blir omtalt internasjonalt - hovedmålet bør være større bredde og variasjon. Og da kan det kasnkje være greit å lage én eneste film med Ullmann, Winslet og co?
Jeg sitter med en følelse av at vi har en håndull av regissører det er i ferd med å "løsne" for. Sletaune, Skjoldbjærg, Moland, Hamer. Hvis de får penger til å lage filmer de brenner for her i Norge ser jeg lyst på fremtiden. Men vi trenger også å dyrke frem flere bedre manusforfattere. Filmskolen på Lillehammer har så langt ikke avlet frem en eneste en. Jeg har diskutert denne saken litt i forbifarten med lederen for manuslinja på filmskolen. Har inntrykk av at Hollywood-paradigmet og treaktstrukturen har enevelde på Lillehammer. Vi trenger å tenke litt alternativt.
Jeg tenker bare på storproduksjonen Jeg er Dina med grøss, og som et eksempel på hvor galt det kan gå med utenlandske krefter. Men, som du sier, vi er nok enig. Sara Johnsen er vel en nyere regissør som kan gjøre det bra med utdannelse fra Lillehammer. Likeså Hisham Zaman som lager kortfilmer med sterkt europeisk preg (spillefilmdebuten) kommer til neste år. Det finnes absolutt kreative krefter i Norge også, med evne til å tenke alternativt - jeg tror nok heller problemet ligger i at i Norge finnes det ikke rom for filmer som ikke nødvendigvis MÅ bli publikumssuksesser. Jo mindre penger de drar inn, desto mindre midler neste år. Det er realiteten i et land hvor filmskaping blir sett på som en jobb og ikke et kunstnerkall.
Svidd Neger var tøff og morsom og uten moralpekefingertull. Mer av denslags!
Legg inn en kommentar