Snow will fall forever. Because you've changed the subject. For the last time.

I går døde dramatikeren Harold Pinter, etter å ha vært kreftsyk en lang periode. Jeg ble først kjent med Pinters tekster i '99 og 2000 da jeg var med på en oppsetning av Elskeren (The Lover). I året som fulgte leste jeg det jeg kom over av dramatikken hans, og i 2002 fikk jeg gleden av å regissere Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) her i Trondheim. I 2005 fikk Pinter Nobels litteraturpris, og med takketalen sin viste han at sinte unge menn faktisk kan bli gamle uten å miste gløden og prinsippene.

Konservative krefter likte å gjøre narr av Pinters sterke engasjement mot tortur og aggressiv millitærpolitikk under Thatchers britiske mørketid på 80-tallet. Etter Abu Ghraib, Patriot Act og Guantanamo nytter det ikke lenger å late som kritikken og advarslene var ubegrunnede. Vi har sett bildene av virkelighetens Victor fra One for the Road. Torturistene har hatt åtte års regjeringsmakt i statene.

The Guardian minnes Pinters forfatterskap.

Tre doser motgift mot julebordshelvete

Julebordstiden åpner dørene for lutefiskdunstende og stappmette nordmenn, med et par overflødige akevitter under den altfor trange vesten. Samtidig sniker dårlig musikk seg inn i selskapslokalene som rotter på søppeljakt. Ingvalds Enmannsorkester voldtar gamle Dylan-låter med keyboardet sitt. Lubne trubadurer som er for slitne for Idol vræler Bjørn Eidsvåg-svisker, mens de ser seg ut et offer i miniskjørt de kan legge de klamme labbene sine på utpå kvelden.

I mellomtiden sitter du i et hjørne med en Heineken i neven og skulle ønske du var døv, i alle fall frem til sola står opp.

Frykt ikke, min venn. Det finnes motgift og vaksine. For eksempel tidenes tre beste poplåter:

The La's - There She Goes


Elton John - Goodbye Yellow Brick Road


Kate Bush - Wuthering Heights


Kate Bush var 19 år gammel da debutsingelen hennes gikk til topps på de britiske hitlistene. Hun var den første kvinnelige artist som toppet med en selvskreven låt.

Mer porno, færre voldtekter

Det er et grunnleggende menneskelig behov å ha noe å skylde på. Hadde det ikke vært for homofile partnerskap ville ikke familien som institusjon vært truet. Hadde det ikke vært for Judas Priest ville ikke nabogutten begått selvmord. En av de mest yndede syndebukkene de siste tredve årene har vært pornografien.

Her er en håndfull påstander: Porno er kvinnefornedrende. Porno skaper seksuelt frustrerte tapere. Porno gir ungdom et skjevt syn på seksualitet. Porno skaper voldtektsmenn. Porno fører til moralsk forfall og økt kriminalitet.

Jeg skulle ønske noen av de ovenforstående påstandene var sanne. Det ville forenklet problemstillingen og gitt oss et tiltak som kan gi umiddelbar gevinst. Fjern pornoen og få et bedre samfunn.

Dessverre er det ikke slik. Og i mange tilfeller kan det, forbløffende nok, vise seg å være motsatt.

Allerede i 1968 etablerte president Lyndon B. Johnson en Commission on Obscenity and Pornography. Kommisjonen gjorde grundig forskningsarbeid og presenterte sine konklusjoner for Kongressen og president Nixon i 1970. Kommisjonen fant ingen kausale sammenhenger mellom folks bruk av porno eller erotisk lektyre og kriminalitet eller sosiale problemer. Overraskelsen blant politikerne var stor, for vitenskapen anbefalte å forske videre på pornografiens positive effekter, etablere en åpnere og mer fordomsfri seksualundervisning, og ikke legge restriksjoner på produksjon og salg av porno utover vanlige sedelighetslover.

Kongressen og president Nixon var rasende. Dette var ikke sannheten de hadde håpet på - derfor avfeide de resultatene som uriktige.

Senere satte president Reagan ned en lignende kommisjon av lydige ideologer, som vridde og vrengte på beviser til de kom fram til ønsket konklusjon. Om frykten deres for pornoens skadevirkninger var riktige, ville snart verden få merke det. 80-tallet var VHS-tiåret, da pornobransjen virkelig eksploderte i størrelse og omfang. Om pornoen virkelig forårsaket voldtekt og økt kriminalitet ville ting forverre seg i takt med pornobransjens vekst.

Og vondt burde bli til enda verre. På slutten av 90-tallet gjorde internett pornografien universell, uendelig, gratis og umiddelbart tilgjengelig. Om moralistene hadde rett ville voldtektstallene gå i taket, og samfunnet være på vei mot dommedag.

Likevel skjedde det motsatte. I USA var tallet på voldtekter i 1980 2,7 per 1000 innbyggere. I 2004 viste samme undersøkelse at tallet per 1000 innbyggere var 0,4 (Kilde: U.S. Department of Justice • Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics, National Crime Victimization Survey. The National Crime Victimization Survey. Includes both attempted and completed rapes.)

Altså en nedgang i antall voldtekter på 85%.

Årsakssammenhengene i en slik sak er aldri enkle. Mange vil trekke fram mulige faktorer: bedre seksualundervisning, strengere straffer, flere voldtektsmenn i fengsel, at gutter har lært seg at nei betyr nei osv. Ingen av de framsatte teoriene gir troverdige forklaringer på nedgangen i antall voldtekter.

Jusprofessor Anthony D'Amato har en mer dristig forklaring: økt tilgjengelighet på pornografi bidrar sterkt til nedgangen i antall voldtekter. D'Amato trekker blant annet fram statistikk over voldtektstall i relasjon til internettilgang. I de fire amerikanske statene som har færrest antall innbyggere knyttet til internett (og dermed porno) har antallet voldtekter per 1000 innbyggere faktisk økt med 53 prosent siden 1980. I de fire statene med flest innbyggere knytter til internett har antallet sunket med 27 prosent.

Men bevis på proporsjonell og samtidig utvikling er ikke bevis på kausalitet. D'Amato er selv klar over dette og nevner et lignende eksempel på upopulær statistikk. Legalisert abort har i USA en tydelig sammenheng med nedgang i kriminalitet. Forskerne fant her en klar kausal sammenheng: nemlig at uønskede barn statistisk sett har en mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn resten av befolkningen.

Det hadde vært interessant med seriøst forskningsarbeid rundt hypotesen "mer porno, færre voldtekter". Utvilsomt vil svaret ikke være enkelt, det er det aldri i samfunnsforskning. Det vil aldri være slik at porno på blå resept kan helbrede unge menn med skrudd og usunn seksualitet. Men kanskje vil det være sunt for oss å la den konservative moralisten holde kjeft en stund (som i tilfellet legalisert abort), slik at vi kan lete etter løsninger der vi minst venter det.

Kanskje kan mer åpenhet og friere lovgivning rundt pornografi bidra (blant flere tiltak) til en sunnere seksualitet og et samfunn med færre voldtekter? Kanskje kan legalisering av heroin bidra til nedgang i narkotikakriminalitet, et verdigere liv for misbrukere og færre overdosedødsfall? Kanskje kan lovlige aborter være en viktig sikkerhetsventil for et samfunn uten at vi mister etisk fotfeste?

Religionsboblen som sprakk

På verdens spirituelle marked råder den totale panikk. Trosmeglerne har vært hjelpeløse vitner til flere måneders fritt fall for tro, håp og kristelige verdier. Ingen er lenger i tvil om at religionsboblen, som har gitt prester og spiritualitetsspekulanter et luksuriøst liv i 2000 år, nå har sprukket.

Også i dag opplevde de troende i Oslo Domkirke, i likhet med trosbørsene verden rundt, en helsvart dag. Antall homohatere har falt med 22 prosent siden i fjor, den største nedgangen siden Blomster-Finn røk ut av Skal vi danse. Kristenhyklerindeksen falt denne uken under 200 selvmotsigelser, noe som slo knockout på den tidligere rekorden fra da Nietzsche erklærte Gud A/S bankerott i 1882.

Samtidig har de store kirkeselskapene høstet sterk kritikk for nivået på biskoplønninger. Administrerende Pave i VaticanCorp Josef Nazinger har nektet å kommentere kritiske spørsmål rundt sin luksuriøse privatvilla i Roma, og stadig flere spør seg om det ikke er stormannsgalskap for et religiøst firma å ha sin egen stat.

I trosmeglerforbundet Den Norske Kirke forventes det nå langvarige nedgangstider og økende arbeidsledighet blant prester, proster, patere og prostata. Mange frykter langvarige permitteringer, mens andre håper kompetansen deres skal bli etterspurt i lignende næringer som bruktbilsalg, prostitusjon og våpenindustri.

Religionskrisens årsaker er sammensatt. I lengre tid har frelsen vært sterkt overpriset, og prisen på evig liv for en småbarnsfamilie i indre Oslo har doblet bare i løpet av de tre siste årene. Frelsesselgerne har lenge tilbydd lave innskudd for førstegangstroende i etableringsfasen, men mange makter likevel ikke de månedlige avdragene på arvesynden.

Denne blogger følger utviklingen fortløpende, og kommer med oppdateringer så fort en ny frelser blir født.

Det var en gang en finanskrise

Erkjennelse er ikke noe som faller oss mennesker lett. Vi trives best med å forstå verden rundt oss gjennom ferdige støpeformer, narrativer vi setter på nesetippen som briller for å filtrere virkeligheten. Særlig gjelder dette måter vi forstår politikk og økonomi på. Vi utstyrer oss med et sett eventyr, og fortløpende plasserer vi hendelser og personer som brikker i et mentalt puslespill, inntil vi føler vi har fått et helhetlig bilde.

I Eventyret om det rettferdige samfunnet er helten den vanlige arbeideren. Han sliter seg gjennom en verden av rovdyr og grådige adelsmenn, mens han leter etter veien til Soria Moria slott - der alle mennesker lever i fellesskap som en stor, lykkelig familie som deler alt likt.

I Eventyret om det frie markedet er helten sønn av den ene sanne guddommelige kraften: Markedet. I denne panteistiske myten blir menneskene lovet et evig paradis om de bare bekjemper stat og fellesskapsløsninger for å kjempe seg fram til naturtilstanden laissez-faire, der Markedets usynlige hånd vil lede oss inn i tusenårsriket.

Det finnes flere eventyr, noen mer kompliserte og noen mer bisarre - som for eksempel eventyret om Eurabia. Det de har til felles er selvsagt at de er nettopp eventyr. Du begynner med konklusjonen, et låst verdensbilde, og så tvinges alle hendelser og fakta inn i dette mønsteret. Slik blir staten helt i det ene eventyret og troll i det andre.

Eventyrene er forførende, for de gir en hurtig følelse av forståelse - et slags fast-food-virkelighetsbilde. Dessuten er mange av mytene bygget på vitenskaplig solide økonomiske modeller, noe som gir eventyrene et alibi av rasjonalitet.

Nå som verdens finansmarked har kollapset har eventyrene nådd et kritisk punkt i handlingen. Askeladden er innesperret og trollet vokter den eneste veien ut. I den ene sidens eventyr har Staten rollen som trollet, mens den andre siden ser Det Utemmede Markedet som uhyret.

Hvem har rett?

Svaret er selvsagt: ingen av dem.

Vi kan benytte oss av narrativer og metaforer for å føle oss frem, prøve å sette fenomener inn i et system. Problemet oppstår når vi velger oss én eksklusiv myte som vi bruker til alle anledninger. Vi kan ikke begynne med konklusjonen og tvinge virkeligheten inn i de trange metaforene våre. Vi må begynne i den andre enden. Ikke i den enden der statlig regulering påkaller hysteriske rop om "Sosialisme!" når Trollet gjør det; mens det kalles kløktig strategi når Espen Aksjeladd gjør det samme.

Begynn heller med å sette den røde eller blå evetyrsamlingen tilbake i bokhylla, før du setter deg godt til rette og leser Kåre Willochs kronikk i Aftenposten i dag.

(PS. Jeg har plassert min blogg i Trondheim på bloggportalen Bloggurat.)

A strange and bitter crop

1937: Abel Meeropol, en jødisk lærer fra Bronx, skriver et dikt etter å ha sett et fotografi av to lynsjede afro-amerikanere. Diktet publiseres under tittelen Strange Fruit i et lærertidsskrift i New York.

1939: Jazzsangerinnen Billie Holiday spiller inn sin versjon av Strange Fruit på det ukjente plateselskapet Vocalian Records. Holidays egentlige plateselskap Columbia takker nei av frykt for boikott og hevnaksjoner.

1964: En koalisjon mellom demokrater og republikanere i nordstatene får endelig avskaffet Jim Crow-lovene.

1999: Time Magazine kårer Strange Fruit til song of the century.

2008: Barack Obama blir den første afro-amerikaner som vinner det amerikanske presidentvalget.

Southern trees bear strange fruit,
Blood on the leaves and blood at the root,
Black bodies swinging in the southern breeze,
Strange fruit hanging from the poplar trees.

Pastoral scene of the gallant south,
The bulging eyes and the twisted mouth,
Scent of magnolias, sweet and fresh,
Then the sudden smell of burning flesh.

Here is fruit for the crows to pluck,
For the rain to gather, for the wind to suck,
For the sun to rot, for the trees to drop,
Here is a strange and bitter crop.

Remember Wayne Morse

Lynkurs i logikk

If Barack Obama wants to show he meant what he said about bridging the blue state-red state divide, there's an easy way do it: Ask the best of President Bush's appointees to stay on and adopt some of Sen. John McCain's better ideas.
- USA Today på lederplass

Og logikken i argumentet er som følger: Hvis Obama virkelig mente det han sa, så burde han ikke gjøre de tingene har sagt, og gjøre de tingene McCain sa i stedet.

The Moon is a Harsh Mistress

Amerikabrevet (vennlig hilsen Jesus Kristus)

Kjære USA,

Det har kommet meg for øre at dere har presidentvalg om et par dager. Jeg vet mange av dere har forsøkt å få tak i meg i lang tid. Jeg kan bare beklage, på vegne av meg selv, faderen og den hellige ånd, at vi ikke har hatt tid til å svare på alle henvendelsene. Vi regnet med at jeg hadde lagt igjen tydelige instrukser sist jeg besøkte dere. Apostlene mine lovte å ta notater og samle beskjedene i et slags nytt testamente, som et appendiks til de gamle lovene.

Did you not get the memo?

Saken er nemlig den at jeg vandret jorden som en palestinsk opprører. Jeg arrangerte stadig møter mellom opprørere, og spredte mine idéer om å hjelpe de fattige, og spre rikdommen rettferdig. Kjære USA, jeg er Jesus Kristus, og jeg er en palestinsk sosialist. Må jeg virkelig servere det med teskje?

Jeg har fått med meg at dere kaller dere en kristen nasjon, og at det står "In God We Trust" på pengesedlene deres. Derfor kan dere kanskje skjønne at jeg blir en smule muggen i skjegget når den ene presidenten sier at det er uamerikansk å "spread the wealth around"? Her legger jeg igjen helt klare instrukser for hva som er lov og hva som er fy-fy - og når dere endelig blir hjemme alene røsker dere bare fram spriten og hagla og herjer vilt?

Er det min feil? Har jeg gitt dere en dårlig oppdragelse?

Så et spørsmål til de mest religiøse av dere: homofili og abort? Var det virkelig det beste dere kom på å kjempe mot? Tror dere Gud er en republikaner? Tror dere jeg glemte å nevne aksjemeglere og investeringsbanker i Bergprekenen bare fordi jeg var litt bakfull den dagen? Hvorfor står det så lite om skattelette og økte forsvarsbudsjetter i evangeliene?

Uansett hvem som ender opp som president 4. november, så trenger vi å ta en skikkelig prat. I mellomtiden håper jeg at dere kan skumme gjennom biografien min, og særlig merke dere at jeg (Jesus) ikke på noe vis er:
- hvit
- heterofil
- kapitalist
- velstående (jeg eier faktisk ingenting)

Vi snakkes snart. Bare husk: jeg var en opprørsk, palestinsk sosialist. Det burde være alt dere trenger å vite akkurat nå.

Utålmodig hilsen,
Jesus Kristus

PS: bønner er like avleggs som fax. Jeg sjekker gmailen ganske jevnlig: saviour33@gmail.com.

Retten til ikke å bli kritisert

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

- First Amendment to the United States Constitution

Visepresidentkandidat Sarah Palin uttalte nylig i et radiointervju at hennes first amendment rights ble truet av medier som kritiserte hennes kampanjemetoder. I følge Palins eksentriske tolkning av grunnlovstillegget bør altså pressen bare holde kjeft og sitere henne i rikt monn, når hun forsøker å spre usannheter om at motstanderen hennes vanker med terrorister og USA-hatere.

Palin er ikke den første som feiltolker det første grunnlovstillegget. Legg merke til de fem første ordene i teksten: "Congress shall make no law..." Det første grunnlovstillegget er en rettesnor for lovmakere og rettsvesen, og slår fast at disse borgerrettighetene skal ikke begrenses av lovgivning og -håndheving.

Dermed har Palin oppfattet the 1st amendment nøyaktig motsatt av dets egentlige betydning. Det finnes ingen lover som beskytter deg fra kritikk og nærgående spørsmål. Heldigvis.

Ikke nok med det. Samme lovtillegg skal garantere the right of the people peaceably to assemble. Dette kalles "right of association", og skal sørge for at ingen blir lovfelt eller diskriminert på grunnlag av hvem de omgås. At Obama skulle være uskikket som folkevalgt på grunnlag av at han har hatt samtaler med en påstått terrorist (den ikke lovfelte William Ayers), vil faktisk være i strid med the 1st amendment.

Det later til at pitbuller med leppestift ikke har særlig innsikt i juridiske emner.

You're all Joe the Plumber

4. november er det klart for finalen i denne runden av American President. Et par av sirkushestene har sikret framtiden om ikke seerne skulle stemme dem helt til det hvite hus. Sarah Palin skal få sitt eget talkshow, og Joe the Plumber håper på platekontrakt.

McCain selv har planer om å kaste seg på Dancing With the Stars.

Vote Democrat, and the Democrat will kill you

Synechdoche, New York

På fredag har filmen Synechdoche, New York verdenspremiére på et begrenset antall kinoer i USA. Manusforfatteren Charlie Kaufman debuterer som regissør med denne filmen, som han også har skrevet. Hovedrollen spilles av den glimrende Philip Seymour Hoffman, som i denne filmen gestalter teaterregissøren Caden Cotard.

Og hva betyr synekdoke? Som retorikk-nerd og ubeseiret i Trivial Pursuit er jeg en av de skrudde individene som faktisk går rundt og bruker slike ord. En synekdoke er en språklig figur, beslektet med metaforen og en undergruppe av metonymien, som bruker en del for å benevne en helhet (eller omvendt, helhet for del). Et eksempel kan være frasen "mange munner å mette" - der en munn språklig representerer sultne mennesker. Et annet eksempel, som vi sjelden tenker over, er å si "pressen" og med det mene nyhetsmedia som helhet. Uansett, nok ordkløyveri - her er traileren.

Fildeling og fremtiden

Film- og musikkbransjen har sendt sine horder av grå forretningsadvokater ut på en lang og utmattende svømmetur. Strømmen de svømmer mot er sterk og stri. Vi snakker selvsagt om bit torrents og fildeling. Striden er allerede noen år gammel nå, men posisjonene er like steile. Bransjen opplever salgstall i fritt fall, og sliter med å tilpasse seg ny teknologi. Debatten er fastlåst, pirater mot bransje, de snakker ikke med hverandre.

Den som kan sin teknologihistorie vet at bransjeadvokatene kjemper mot vindmøller. Skal strategien være å saksøke brukere og sabotere torrent-sider er kampen tapt på forhånd. Dette er ikke tiden for å ri på rettighetsprinsipper. De må tilpasse seg eller dø ut.

Første steg på veien for bransjen, og for artistene de distribuerer, er å gå inn i en rasjonell debatt. Hvordan kan nye artister etablere seg og skape inntekter i mp3-verdenen? Kan platebransjen overleve i sin nåværende form, eller må de legge ned sine store distribusjonsavdelinger og omstrukturere driften?

Organisasjonen FriBit har startet et prisverdig initiativ rundt fildelingens fremtid. FriBit skriver på nettsidene sine at de vil jobbe for bedre informasjon om hva fildeling faktisk er (dette er det mange som ennå ikke forstår, kanskje spesielt innen dagspressen). De ønsker dessuten å få i gang en løsningsorientert debatt om hvordan bransje og artister kan komme overens med fildelingen uten å angripe og fremmedgjøre sitt publikum.

Rasjonell debatt er dessverre en skjør, sårbar og sjelden fugl i den norske offentligheten. Derfor skal FriBit ha lykke til med initiativet, og forsøket på å debattere rasjonelt med konflikthungrige kulturjournalister og paranoide plateselskapsfolk med dødsangst.

Cancer Homo Sapiens

Kreft oppstår når celler i en organisme vokser eller deler seg ukontrollert. Etter hvert som de syke cellene vokser danner det seg en svulst. Er svulsten ondartet vil veksten bare fortsette, og snart gjøre skade på vev og organer i nærheten.

Menneskehjernen er en type kreft. En håndfull millioner år tilbake skjedde det noe i hodet på en apelignende primat. Utenpå den fullendte lille hjernen denne primaten hadde, begynte celler å dele seg og vokse. Apen formerte seg, og overførte sykdommen sin til barna sine. En kjedereaksjon startet, og kreften vokste for hver generasjon. Den bygget en ondartet hjerne utenpå den sunne hjernen. Denne nye hjernen var en grotesk og absurd skapning - den ligner ikke noe annet i dette universet. Primatene, som før var perfekt tilpasset med sine primitive hjerner, fikk store problemer med sin nye hjernetilvekst. Den vokste stadig og overdøvet signalene og impulsene til den sunne hjerne, med nye perverse lyster og impulser.

Noen millioner år passerte. Planeten Jorden fikk sakte men sikkert symptomer på sin sykdom. Primatene gikk nå oppreist, og de gikk løs på omgivelsene rundt seg, konstruerte sin egne strukturer av dødt materiale, som snart fortrengte alt liv som hadde vært der fra før. En hver kreftsvulst vil metastasere, spre seg rundt i organismen via blodomløpet. Slik også med menneskene. De dekket kloden med milliarder av syke hjerner. Og kreften etset løs på alt levende vev rundt seg.

I kreftens siste stadier går sykdomsforløpet svært raskt. Organismens immunforsvar er så svekket at selv en liten infeksjon gir lammende sykdom. Feberen blir stadig høyere, klimaet vakler under vekten av kreftsvulstens avfallsstoffer. Ved hjelp av smertestillende og palliativ behandling kan de fleste terminale kreftpasienter dø en relativt smertefri og verdig død.

[Fritt etter Arthur Koestler.]

Rovmuslimen

[Dagens gjesteblogger ønsker å være anonym, og representerer foreningen Ulv! Ulv!]

Det bobler av opprør og misnøye i utkant-Norge. Folk flest har sett seg lei på at myndighetene i Oslo bestemmer at Norge skal ha en levedyktig muslimstamme. De virkelighetsfjerne byfolka kan sitte der med frappuccinoen sin og bable om at en tilflyt av fremmede kulturer beriker Norge Men de har ikke kjent frykten bygdefolket erfarer når familien Hussein og Mansour lusker rundt fjøshjørnet. Vi tør ikke lenger sende sauene på beite, av frykt for at de skal ende opp i lammeragu og rullekebab. Vi tør ikke engang sende barna i barnehagen lenger, av frykt for at tantene skal snikinnføre sharia og gifte bort fireåringene våre før vi rekker å hente dem etter arbeid.

Det gis ikke lenger fellingstillatelse på vokseneksemplarer av muslimen her i Norge. Men tida har nå kommet for å pusse støvet av bessfar sin mauser og forsvare verdiene vi lever for: biffsnadder, ikke kebab; bunad, ikke burka; Herbjørg Wassmo, ikke Koranen; pedofil prest, ikke pedofil imam. Vi vil skyte muslimen for å bevare bygdenorge som det alltid har vært: paranoid, innavlet og furet værbitt.

Men la oss ikke selge hijaben før Fatima er skutt.

Fremstående forskere og nasjonalhelter som brødrene Anfindsen advarer oss om at muslimen føder store kull med valper hvert år. De formerer seg som varmt hvetebrød, og i nær fremtid vil rovdyra få flertall her i landet. Det ser mørkt ut for oss. Og kultureliten på Grünerløkka fråder i kommunistbartene og kaller oss rasister. Jeg skal ha meg frabedt å bli kalt rasist bare fordi jeg har et intenst hat mot alle utenfor den germanske rase.

What one Dick said to the other

I opptakten til Irak-krigen, tilbake i 2003, jobbet visepresident Dick Cheney hardt for å få støtte for invasjonsplanene. Det var ikke lett, siden all etterretning viste at Irak hverken hadde bånd til al-Qaida eller massødeleggelsesvåpen av noe slag. Cheney lot seg selvsagt ikke stanse av fakta.

En av de som fikk smake Cheneys egen spesielle brand of intelligence var republikanernes House Majority Leader Dick Armey. En mann som i alle fall i teorien burde være trygt plantet på Cheneys side fra før. Men Dick nummer en hadde et problem: Dick nummer to (Armey) var ikke overbevist av Colins PowellPoint og andre Curveballs Bushadministrasjonen serverte verden på den tiden. Dermed dro Cheney med seg Dick inn på kontoret for noen alvorsord. Heldigvis lot Cheney hagla ligge denne gangen.

Inne på kontoret drar Cheney fram en masse dokumenter og mapper som han slenger på bordet. "La meg forklare deg hva som egentlig foregår," sier Dick 1 til Dick 2. "Saddam er mye farligere enn det vi forteller offentlig." Cheney forteller så at Saddam og hans familie har nære og direkte bånd til al-Qaida. Ikke nok med det. Irak er også på nippet til å ha ferdigutviklet atomvåpen i minyatyr, små nok til å bære i kofferter.

Dick Armey gikk fra Cheneys kontor, og stemte for krigen mens han gråt. I ettertid har det vist seg at alt Chenys menn foret oss med var løgn.

Nylig fortalte Armey om denne hendelsen for første gang til Washingtons Posts journalist Barton Gellman, i forbindelse med boka Angler: The Cheney Vice Presidency. Dick nummer to er fremdeles sinna:

I deserved better than to be bullshitted by the vice president.

Helt riktig, Dick. Du og alle oss andre. Selv de som likte å bli lurt, og fremdeles holder løgnen kjær. Slik som VGs Olav Versto.

Kjære Dagbladet

Jeg vet dere sliter. Hver dag går jeg forbi forsiden deres ved kassa i butikken. Før brukte jeg og mange andre å plukke med oss et eksemplar. Slik er det ikke lenger.

Kjære Dagbladet. Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at jeg har en løsning på alle problemene deres. Den dårlige nyheten er at dere ikke kommer til å like det.

Situasjonen er dyster, og utviklingen peker bare en vei. Stadig flere lesere forlater Dagbladet. Avisen kutter og sparer så mye de kan, men mest strammer de inn i forhold til journalistene sine. Papiravisen Dagbladet lider en langsom død, og mange mener den ikke kan reddes.

Men det kan den. Her er løsningen:

Dagbladet kjører forsiden: "Hvor gikk det galt?" I to ukers tid domineres avisen av temaet "Hva har skjedd med Dagbladet," på bekostning av alt kjendisstoff og lettvint forbrukerjournalistikk. Domenet kjendis.no selges umiddelbart til høystbydende, og Dagbladet ber sine tidligere lesere om unnskyldning for å ha sviktet dem. Redaksjonen inviterer og intervjuer vanlige lesere, forskere, forfattere, politikere for å kartlegge hva Dagbladet har potensiale til å være, om de gjorde alt riktig. Etter disse to ukene kan leserne stemme inn punkter i en ny prinsipperklæring for Dagbladet, som eierskapet og redaktørene forplikter seg til å drifte etter.

Etter disse ukene vil Dagbladets gjennomsnittlige salg per dag ha steget med minst 100.000 eksemplarer.

Etterhvert som økonomien blir sunnere skal avisen bruke disse nye midlene til å styrke journaliststallen, og gjøre investeringer som skal sørge for at de ikke sklir tilbake til dagens sørgelige tilstand.

Det var den gode nyheten. Den dårlige nyheten er som nevnt at Dagbladets ledelse neppe liker løsningen. Da foretrekker de en stille og pinlig død.

It's all man-made you see

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?

This is not a message of war. This is a message of future.

Den 11. september kjørte SVT direktesendt debatt, der en av gjestene var Peter Sunde, pressetalsmann for The Pirate Bay. Foranledningen var den stadig pågående debatten om fildeling i Sverige, som hadde fått ny aktualitet etter en nylig hendelse der obduksjonsbilder av to barn ble gjort tilgjengelig via Pirate Bay. Etter svensk lov er slike dokumenter offentlige, og dermed var det heller ikke ulovlig å legge bildene ut på nettet. Videre er det også slik at The Pirate Bay ikke legger ut filmer, filer og dokumenter på sine nettsider. De tilbyr en katalog over bittorrents, som gjør at nettbrukere kan dele filer seg i mellom, ved hjelp av såkalte torrentklienter.

Her hadde svenskene nok en gang mulighet til å ta en viktig debatt. Behøves en lovendring i forhold til offentliggjøring av materiale i kriminalsaker? Men media svikter som vanlig sine seriøse og rasjonelle alternativer. I stedet går de for patos: frykt og forargelse.

The Pirate Bay har publicerat bilder på döda barn på sin hemsida.

Når løgnkarusellen nok en gang går, er Sunde selvsagt skeptisk når SVT ber ham stille opp i debatt. Han får lovnader om seriøs diskusjon på forhånd, og stiller opp siden han velger å stole på vanligvis etterettelige SVT. Forutsetningen var enkel: faren til de drepte barna på de omtalte obduksjonsbildene skulle ikke delta.

Slik gikk det ikke. Også SVT valgte å ikke gå for rasjonell debatt. De kjører fiksjonen "sørgende pappa mot hensynsløse nettpirater". Storyen i svenske medier går: Husker du de profittelskende nettpiratene som legger ut musikk og filmer som ikke tilhører dem? Nå har de lagt ut bilder av døde barn!

Og det svenske folket lar seg opprøre. De svarer med hat og drapstrusler. Piratbyråns fiender gnir seg i hendene. Om vi ikke klarer å ta dem med lovboka eller rasjonell diskusjon, kan vi knekke dem via god gammel løgn og heksejakt.

Men ikke alle svensker har mistet hodet. Journalist Anders Mildner har et råd til sine mediekolleger:

Aksepter aldri en journalistikk som velger å se teknikk som noe vanskelig og moral som noe enkelt. Virkeligheten er nemlig stikk motsatt.

The Pirate Bay kutter nå all kontakt med media. Noe som er helt naturlig ettersom de har vist seg totalt inkompetent og ignorerer sitt ansvar som arena for rasjonell demokratisk debatt.