søndag, november 23, 2008

Det var en gang en finanskrise

Erkjennelse er ikke noe som faller oss mennesker lett. Vi trives best med å forstå verden rundt oss gjennom ferdige støpeformer, narrativer vi setter på nesetippen som briller for å filtrere virkeligheten. Særlig gjelder dette måter vi forstår politikk og økonomi på. Vi utstyrer oss med et sett eventyr, og fortløpende plasserer vi hendelser og personer som brikker i et mentalt puslespill, inntil vi føler vi har fått et helhetlig bilde.

I Eventyret om det rettferdige samfunnet er helten den vanlige arbeideren. Han sliter seg gjennom en verden av rovdyr og grådige adelsmenn, mens han leter etter veien til Soria Moria slott - der alle mennesker lever i fellesskap som en stor, lykkelig familie som deler alt likt.

I Eventyret om det frie markedet er helten sønn av den ene sanne guddommelige kraften: Markedet. I denne panteistiske myten blir menneskene lovet et evig paradis om de bare bekjemper stat og fellesskapsløsninger for å kjempe seg fram til naturtilstanden laissez-faire, der Markedets usynlige hånd vil lede oss inn i tusenårsriket.

Det finnes flere eventyr, noen mer kompliserte og noen mer bisarre - som for eksempel eventyret om Eurabia. Det de har til felles er selvsagt at de er nettopp eventyr. Du begynner med konklusjonen, et låst verdensbilde, og så tvinges alle hendelser og fakta inn i dette mønsteret. Slik blir staten helt i det ene eventyret og troll i det andre.

Eventyrene er forførende, for de gir en hurtig følelse av forståelse - et slags fast-food-virkelighetsbilde. Dessuten er mange av mytene bygget på vitenskaplig solide økonomiske modeller, noe som gir eventyrene et alibi av rasjonalitet.

Nå som verdens finansmarked har kollapset har eventyrene nådd et kritisk punkt i handlingen. Askeladden er innesperret og trollet vokter den eneste veien ut. I den ene sidens eventyr har Staten rollen som trollet, mens den andre siden ser Det Utemmede Markedet som uhyret.

Hvem har rett?

Svaret er selvsagt: ingen av dem.

Vi kan benytte oss av narrativer og metaforer for å føle oss frem, prøve å sette fenomener inn i et system. Problemet oppstår når vi velger oss én eksklusiv myte som vi bruker til alle anledninger. Vi kan ikke begynne med konklusjonen og tvinge virkeligheten inn i de trange metaforene våre. Vi må begynne i den andre enden. Ikke i den enden der statlig regulering påkaller hysteriske rop om "Sosialisme!" når Trollet gjør det; mens det kalles kløktig strategi når Espen Aksjeladd gjør det samme.

Begynn heller med å sette den røde eller blå evetyrsamlingen tilbake i bokhylla, før du setter deg godt til rette og leser Kåre Willochs kronikk i Aftenposten i dag.

(PS. Jeg har plassert min blogg i Trondheimbloggportalen Bloggurat.)

6 kommentarer:

Hjorthen sa...

Jøss! Er du tilbake, og jeg har ikke fått det med meg før nå?

Gledelig!

saccarina sa...

Istemmes!
Velkommen tilbake!

palode sa...

Takk for det, H og S!

Tenkte jeg bare skulle skrive litt her igjen, enten noen merket det eller ikke :-)

EarlGrey sa...

God oppsummering Palode! Høyst sannsynlig bør også dette "utenkelige" analyseres uten alt for mange myter og fordommer i bagasjen..som så mye annet.

..og velkommen tilbake ja :o)

*setter seg godt tilrette og leter opp Willochs kronikk*

palode sa...

Takk for sist, EarlGrey!

Når det gjelder Willochs kronikk så skal det vel nevnes at han avslutter litt underlig, med å mimre om forrige finanskrise. Men første del av teksten er mer edruelig enn det meste som skrives om markedskollaps for tiden.

EarlGrey sa...

Willochs avslutning preges vel av at han fortsatt mener at "alt hadde gått så meget bedre" dersom han hadde fått sitte i ro og fred minst en periode til, og i tillegg hatt et romslig flertall for sine forslag til "opprydningsaksjoner".

I etterpåklokskapens dunkle lys kan nok selv fordums finanskriser framstå med et rosenrødt mimreskjær..