tirsdag, september 16, 2008

It's all man-made you see

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?


7 kommentarer:

Bjørn Stærk sa...

Store firmaer står sjelden for markedsliberalistiske ideer av annet enn opportunistiske grunner. Er du på toppen så ønsker du ikke _mer_ konkurranse, og faller du under så ønsker du selvsagt å bli reddet av staten. Det aller beste er å overbevise politikere om at du representerer en "true industri" som trenger store subsidier for å holde økonomien gående. Lukrativt.

Det er alle vi andre som tjener på markedsliberalisme. Som forbrukere tjener vi på konkurranse og at de dårligste firmaene går under og gir rom for noen smartere. Forøvrig er det stor forskjell mellom den økonomien du og jeg deltar i, og finansverdenen. Grunnprinsippene for kjøp og salg av varer og tjenester er godt kjente - finansverdenen gjør stadig vekk helt nye ting, som får uante konsekvenser. Det betyr at man ikke ugjennomtenkt skal overføre markedsliberale prinsipper over på nye oppfinnelser i finansmarkedet. Men det betyr også at lærdommer fra finansmarkedet ikke alltid er relevante for resten av økonomien. Den eneste relevante lærdommen er at kapitalistene ikke står på kapitalismens side - men det er iallefall ikke nytt for meg.

Btw, velkommen tilbake.

Bjørn Stærk sa...

Det skulle selvsagt være truet, ikke true. ;)

palode sa...

bjørn sterk: "Det er alle vi andre som tjener på markedsliberalisme."

Sant nok, når det gjelder varer og tjenester. Når det gjelder helse, infrastruktur, etikk, demokratisk innflytelse osv. stiller saken seg litt annerledes.

Når det gjelder finansmarkedets underlige irrganger er jeg mer usikker på om jeg oppfatter budskapet ditt. Er det at finansmarkedet ikke følger markedsliberalistiske prinsipper som gjør at de går på trynet?

btw, takk for kommentar!

Bjørn Stærk sa...

"Er det at finansmarkedet ikke følger markedsliberalistiske prinsipper som gjør at de går på trynet?"

Nei, det er at de ikke nødvendigvis er gyldige, da forholdene er annerledes - på samme måte som prinsipper som fungerer for et finansmarked ikke nødvendigvis bør benyttes i resten av økonomien. (Hva er landbruksekvivalenten til en sentralbank?)

I tillegg er det et skille mellom markedsliberalistisk ideologi og den økonomiske forståelsen ideologien forholder seg til. En økonom vil fortelle deg at en konsekvensen av høyere minstelønn vil kunne være høyere arbeidsledighet. Det er ikke en subjektiv mening, det er en teori som bygger på data fra virkeligheten. I verste fall er det en _feil_ teori, men det er ikke "bare en mening", det er ikke ideologi. Ideologi er å si "derfor bør vi ikke ha minstelønn", eller "men minstelønn er så viktig at det er verdt prisen". I dag blander både høyre- og venstresiden begge delene sammen: De har gjerne hver sin økonomiske teori og økonomiske ideologi på en gang, og diskuterer som om begge delene er like (u)pålitelige. Det er stor forskjell.

palode sa...

Aha, tror jeg forstår hva du sikter til her. Ulike teoretiske tilnærminger kan sammenlignes med kart. Teoretikerne, enten de arbeider med fritt marked eller planøkonomi, forsøker å utarbeide kartene sine så de stemmer mest mulig med terrenget. Problemene oppstår ofte når kartet plukkes opp av ideologer og forveksles med selve terrenget.

The map is not the terrain. Økonomiske teorier er verktøy, ikke selve virkeligheten.

Når man så har gitt en økonomisk modell monopol i ideologien sin, enten den er marxistisk eller friedmansk, oppstår det problemer. For det første snakker de ulike sidene ikke samme språk i debatten, som dermed degenererer til støy. For det andre blir man svært lite fleksibel som resultat, og sannsynligvis handlingslammet i møte med hendelser som utfordrer ideologien.

Bjørn Stærk sa...

Egentlig nesten omvendt. ;) Økonomisk teori forteller deg bare hva som skjer hvis f.eks. staten gjør eller ikke gjør så-og-så. Det følger ikke dermed at man _bør_ gjøre / ikke gjøre det - det er en verdivurdering, og der kommer ideologi inn i bildet.

Så poenget mitt er at vi alle burde kunne forholde oss til en og samme økonomiske teori. Helt konkret tror jeg det er mange ideer som i dag assosieres med markedsliberal ideologi som med fordel kunne plukkes opp også av sosialister og sosialdemokrater, uten at de dermed er nødt til å radikalt endre sitt verdisyn om velferdsstaten.

Markedsliberalere liker f.eks. å snakke om uforutsette og skjulte konsekvenser, og ser - med rette - ned på reguleringsvillige politikere som innfører overflatetiltak uten å tenke på de skjulte konsekvensene. Bøker som denne blander både teori og ideologi, men det burde være fullt mulig for noen på venstresiden å ta inn over seg teori-delen, uten dermed å endre det grunnleggende verdisynet sitt.

Men nå er jeg redd jeg har kommet langt vekk fra det du opprinnelig skrev om. ;)

palode sa...

Aha igjen. Selvsagt bør venstresiden orientere seg i hele spekteret av økonomisk teori, også den markedsliberale. Og politikeres korttenkte overflatetiltak er like grove synder mot seriøse samfunnsøkonomiske teorier, selv de som forfekter en aktiv stat. Da mener jeg det er et mye større problem at markedsliberalerne ikke makter å se når det er nødvendig med mer demokratisk styring innen markeds- og finansverdenen.

Vi skulle gjerne forholdt oss til en og samme økonomiske teori. Men jeg er redd det vil bli vanskelig å enes om en slik sak. Ideologien står i veien.

For min egen del har jeg få problemer med å se den teoretiske verdien i markedsliberal forskning og teori.

Men, som du nevner: nå har vi beveget oss bort fra temaet jeg opprinnelig skrev om. Finansialismen.