Sensur?

De siste dagene har vi i kunnet lese om nettsteder som tjener store penger på lettkledde tenåringer. På deiligst.no sender hundretusener av norsk barn og ungdom inn bilder av seg selv, mange av dem med lite tekstiler og mye hud.

Mye moralsk forargelse er ute og går. Selv synes jeg det er trist og etisk tvilsomt at det å vise seg frem på nettet er en populær hobby blant barn, og at det finnes gründere som tjener millioner på dette. Men kan vi egentlig stoppe det? Om disse nettstedene ikke faktisk bryter norsk lov, kan vi egentlig gjøre noe mer enn å akke og bære oss?

En kan ikke forby og sensurere alt en ikke liker.

Men jeg gruer meg fælt til jeg får tenåringsbarn.

Twin Peaks og INLAND EMPIRE

Ventetiden har vært lang for oss som lengter etter at sesong to av Twin Peaks skal slippes på DVD. Artisan, som sitter på rettighetene, mente at salgstallene for førstesesongen var for lave til å gi ut sesong to. Men i september går rettighetene tilbake til Paramount, og de har heldigvis bestemt seg for utgivelse. De har fått med seg Lynch selv for å kvalitetssikre overføringen til DVD, og forhåpentligvis blir den seende like lekker ut som sesong en. Men vi må smøre oss med tålmodighet - herligheten kommer ikke ut før til våren neste år.

I mellomtiden kan vi kose oss med andre TV-godbiter: sesong fire av Seinfeld har kommet i butikkene, og andresesongen av Carnivàle er nervepirrende og vakker. Den er forresten ikke utgitt... It fell off the back of a truck...

Apropos Lynch så er han også i gang med en ny spillefilm. Den får tittelen INLAND EMPIRE (ja, med store bokstaver), og på rollelisten står navn som Laura Dern, Justin Theroux, Harry Dean Stanton og Jeremy Irons. Lynch har også blitt DV-frelst: "For me, there's no way back to film. I'm done with it."

Hva handler filmen om? "It's about a woman in trouble, and it's a mystery, and that's about all I want to say about it." Hmmm, høres kjent ut.

Erlend Loe og norsk film

Forfatteren Erlend Loe gir seg etter flere år som vokter av den norske filmpengesekken. Han konkluderer med at det skrives for dårlige manus, at folk i bransjen er for lite sjenerøse og sliter med å forme langvarige samarbeidsrelasjoner. Han mener norsk film har mye uforløst potensiale.

Hva mener tåkesinn?

For det første er det et stort problem at filmskaperne løper i flokk. Norske spillefilmer er smale og snevre i forhold til stil og historiefortelling. Her hjemme på berget klarer vi å skille mellom Elling og Buddy, Monstertorsdag og Kvinnen i Mitt Liv – men når vi sender dem utenlands faller de på steingrunn. Filmene er for like.

Det skrives skammelig dårlige manus. Et meget grymt eksempel var utvilsomt Kvinnen i mitt liv, som hadde et krampaktig forsøk på å skrive en romantisk komedie i stilen Love Actually/Fire bryllup og en gravferd. Et hederlig unntak var Hawaii, Oslo - selv om resultatet ikke ble så fantastisk som mange filmkritikere ville ha det til.

Norske filmskapere våger for lite. For mye nærhet og kos. Vi trenger filmer som sparker litt rumpe, og vi trenger større sjangerspredning. Sats på det særnorske – ikke prøv å etterligne amerikanske/britiske/danske filmsuksesser. Hva med en norsk Hero/Flyvende Dolker basert på norske sagn om hulder og underjordiske? Hva med en real grøsser (nei, Mørkets Øy teller ikke)? Hva med en screwball-komedie? Hva med en serie episke filmer basert på Snorres kongesagaer? Sikt litt høyt!

Man kan si mye rart om Liv Ullmann, men når hun vil lage en svær film i Norge og har med seg navn som John Cusack og Kate Winslet på laget, så må vi kaste penger etter henne! Men hva gikk pengene til? Svidd Neger og 37 ½.

Takk og farvel, Erlend Loe. Du bidro ikke med mye, selv om du prøvde ditt beste.

Sitater

I think that this is a very hard choice, but the price - we think the price is worth it.
- Madeleine Albright, as US Secretary of State, on the 60 Minutes TV programme, 12 May, 1996.

(Dette var Albrights kommentar til FNs FAO-rapport som viste at ca. 567000 irakiske barn under fem år hadde dødd som en følge av internasjonale sanksjoner.)

These so-called ill-treatments and torturing in concentration camps, stories of which were spread everywhere amongst the people, and particularly by detainees who were liberated by the occupying armies, were not, as assumed, inflicted methodically, but by individual leaders, sub-leaders, and men who laid violent hands on them.
- Rudolf Höss, kommandant for Auschwitz frem til 1943.

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Grenser for toleranse

Man skal jo være flink gutt, høre på Kants kategoriske imperativer og leve lenge i landet. Men det finnes grenser for alt. Unntatt Israel.

En av mine grenser går ved ballett.

Har du prøvd å se en ballettforestilling? Døvstumme mennesker i strømpebukser som frenetisk tripper på syre. Jeg har en god venninne som sier at hun "føler det er lettere å uttrykke seg gjennom dans enn med ord." Med all respekt: danse kan man gjøre når man er for full til å vite bedre. Når man har noe å si er ord ofte mer effektive enn tre-timer-med-tåtripping-og-hysterisk-veiving-med-armene.

[Intern spøk: Lurer på om jeg hadde klikket om noen hadde skrevet ballett med stor B?]

Veiledning for museumsgjester

Hjorthen ga oss forleden en nyttig innføring i skikk og bruk for hotellgjester. I samme ånd vil jeg nå gi noen enkle holdepunkter for hvordan du kan få besøket på folkemuseet i sommer til å bli en hyggelig opplevelse, uten fiendskap og ondt blod.

1. Lær deg riktig teknikk for kroppsholdning. På et museum legger du begge hendene bak på korsryggen, som en skøyteløper. Bøy deg lett forover i hofteleddet, som om du trekkes frem av de kunnskapstørste øynene dine. Har du mage er det greit å slippe den løs, og vise den stolt frem – den skyldes god levestandard. Med riktig teknikk vil du føle deg kultivert og kledelig interessert.

2. Har du barn er det greit å huske at en museumsbillett ikke fritar deg for foreldreansvaret. Hvis ritalin-knaskeren din går fullstendig i blodtåka og biter omviseren i leggen, tolkes dette sjelden som ”sjarmerende” av dine medgjester. Hvis dere passer på at avkommet holder snørrfingrene unna skrøpelige kulturskatter, og døyver det verste desibelnivået med en pose snop eller fem, er dagen reddet.

3. Får du gode ideer om hvordan museet kan investere i forbedringer og bruke masse penger på opprusting, så hold dem for deg selv. Å drive et museum er nemlig 40 prosent konservering, ti prosent formidling og 79 prosent tigging. Summen av dette er langt over 100 prosent – det sier noe om hvor lavt museet på bukke og skrape i støvet for å få nok penger til å holde de gamle husene oppreiste.

4. Mange er av den politiske oppfatning at skattebetalernes penger ikke skal gå til å ”sulle med gamle gårder og hardingfeler”. De samme menneskene mener ofte at museet må lære å ”selge seg til kundene” og finne kreative metoder for å profittere på historien. Mitt vennlige råd til disse elskelige personene er: forsøk å prostituere deg i en ukes tid, og se hvor godt du liker å møte urimelige lønnsomhetskrav.

5. Ja, du må betale billett, selv om du bare skal gå deg en tur på området, eller bare følge onkel-Schweinhund-fra-Hamburg ned i utstillingen. Om du synes billettprisen er urimelig, se punkt 4.

6. Hvis du tror det er underholdende å forsøke å sette fast omviseren i en krangel rundt om St. Olavs-antemensalet opprinnelig sto i Haltdalen Stavkirke eller ikke, tenk over følgende: de førti franskmennene som står rundt deg har ikke reist hit for å høre deg kverulere. Hadde du gjort det samme hos en frisør? Med en rørlegger?

7. Om du forsøker å hygge deg og oppleve noe interessant, lykkes du som regel. Om du synes verden er bæsj og at det er alle andre enn din sin feil, så kan nok verken museumsansatte, eller en trippel dose lykkepiller hjelpe deg med det.

8. Nei, det er ikke greit å stryke den søte, blonde guiden over håret og spørre hva hun heter til etternavn og hvor hun bor.

9. Det går ikke an å prute ned portoen for et postkort.

10. Det er lov å tipse museumsverter. Sedler er enklest.

Democracy

There's no escape.
The big pricks are out.
They'll fuck everything in sight.
Watch your back.

Harold Pinter Februrary 2003

Friidrettsinnvandring

All politikk burde bedrives på pub, litt over midnatt med bordet dekket av duggende ølglass. Vi hadde et svært fruktbart møte i går kveld, og i en tverrpolitisk allianse kom vi frem til et forslag til ny norsk innvandringspolitikk.

Kulturkløfter er den største hindringen for vellykket integrering. Idrett er også kultur, og her kan vi finne viktige fellesnevnere. Vi nordmenn er dyktige på ski og andre idretter vi har funnet opp selv. Men vi hevder oss dårlig i sommeridrettene, og særlig friidrett er et sørgelig kapittel. Ta løping for eksempel. Når så du sist en blek, blond løper i finalen på 100 meter?

Okay. Hva om alle som søker asyl blir internert i en friidrettsleir ved grensa. Der tester vi O2-opptaket deres, og kjører dem gjennom et par tikamper. Slik finner vi sportstalenter som kan sette Norge på det olympiske sommerkartet. De dyktigste sender vi rett på høydeopphold i Trysil. Om de kan norsk eller ikke er uvesentlig. Sport er et universelt språk.

De beste friidrettsutøverne kommer oftest fra Afrika. De andre verdensdelene er jeg mer i tvil om. Jeg tror asiater er gode på kampsport og turn. Men turn en litt tvilsom idrett, litt for feminin og for lite viking-barskt liksom. Så kanskje litt mer restriktive regler for asiater enn afrikanere?

[Advarsel: denne bloggen kan inneholde ironi og tåkeprat. Om du føler deg svimmel eller rasende, kontakt lege umiddelbart.]

Dagblablabla

Dagbladet sliter for tiden. Det kuttes i viktige redaksjoner, mens eierne nylig tok ut 30 millioner i aksjeutbytte. Journalistene har ingen tillit til sjefsredaktør og ledelse. Innholdsmessig er avisen også i fritt fall. Det mest interessante på trykk for tiden er kommentarer skrevet av utenforstående - det ser ut til at de faste skribentene er bundet på hender og føtter til å skrive forbruker- og kjendisstoff.

Fra dagens avis anbefaler jeg kommentaren reklamekvinnen Benedicte Wessel-Holst har bidratt med. Reklamebransjen liker tydeligvis dårlig at avisredaksjonene har begynt å gjøre deres jobb, attpåtil til dumpingpriser:

Tanken om at Dagbladet kan skrive om sofaen eller vinopptrekkeren du akkurat har designet er selvfølgelig besnærende. Og billig. Avisene kan gi redaksjonell omtale, altså effektiv reklame, som er gratis for kunden og som for leseren ikke framstår som en reklame.

Tone Rønning er fra Dagbladets egne rekker, og skriver i dagens utgave om språket som er stjålet av de blå. Alt språk tilpasses markedet, alt blir varer. Dette har ingen bitrere erfart den siste tiden enn Dagbladets journalister. Blårussen fra konsulentselskapet Boston Consulting Group har valset inn med mye kunnskap om kroner og øre, men null forståelse for journalistikk og pressens samfunnsrolle. 89 dagblad-ansatte får fyken, vi kan vinke farvel til det lille håpet vi inntil nylig hadde. Håpet om at Dagbladet kunne bli en viktig og kulturradikal avis. Blårussen får ei knute i lua for hver avis de klarer å ufarliggjøre.

Valgkamp i bloggosfæren?

VG har planer om å la partilederne blogge på avisens nettsider frem mot valgkampen. Forberedelsene er helt i startgropa, og VG vil foreløpig ikke kommentere de mulige nettdagbøkene. Her er mine umiddelbare tåketanker.

Tåkeprat stiller seg positiv til valgkampsbloggene. Debatten forut for de siste stortings- og kommunevalgene (ingen følger vel med på fylkestingsvalg?) har vært amputert og snever. Vi trenger en mer åpen meningsbrytning som alle kan delta i - og weblogging er etter min mening det mest egnede mediet vi har.

En annen fordel er at debatten er skriftlig fremfor muntlig. Slik slipper vi høyrøstede politikere som snakker i munnen på hverandre - og trynefaktoren får langt mindre å si.

Hvem skal sette dagsorden? Politikere fanges altfor lett i de "populære" debattene - innvandring, skatt, alkohol. Vi trenger kanskje en styring av ordskiftet i en slik bloggedebatt? Et tema per uke eksempelvis? Videre må nok kommentarene modereres - holdes fri for personangrep og altfor vide digresjoner. En annen ting å vurdere er å kun åpne kommentar-/spørsmålsmuligheter for registrerte brukere.

Jeg tror jeg hadde blitt mye klokere av å følge en valgkamp via blogg, enn gjennom fjernsyn og aviser. Det er lettere å gjenkjenne bortforklaringer og unnvikelsesmanøvre i skriftlig form. I slike blogger får også politikerne full kontroll over hvordan de selv formulerer seg. Vi slipper journalistenes vinklinger og klipp-og-lim sitater.

Om dette bør skje i regi av en bestemt avis, altså VG, er jeg mer usikker på. Ideelt sett hadde det nok vært et bedre utgangspunkt om partiene forsøkte å administrere dette selv. Vi får vente og se...