onsdag, januar 28, 2009

Og det kan du sitere meg på

Et medlem av husholdningen var i dag sitert i Klassekampen. Sitatet var ikke ordrett, men “sånn omtrent det jeg sa.” Journalisten hadde ikke engang tatt seg bryet med å stave navnet hennes riktig. Slik sitatpraksis er slett ikke uvanlig i pressen. Jeg tror du må lete lenge etter noen som opplevd å bli hundre prosent korrekt sitert basert på muntlig intervju.

Siden jeg flyttet hit til trønderhovedstaden i 2001 har jopplevd Adresseavisens praksis på området flere ganger. Jeg tok en kikk i klippene jeg har lagret i skoeskearkivet mitt, og fant raskt ut at jeg er intervjuet eller sitert ved totalt sju forskjellige anledninger. Ingen av gangene har journalisten greid å sitere meg helt korrekt. Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv. Men ikke særlig overraskende.

Jeg er utdannet medieviter, og før jeg flyktet fra akademia rakk jeg å se mye forskning på og delta i diskusjoner rundt pressens sitatuvaner. Det som bekymrer meg litt er at de fleste ser på problemet som en bagatellmessig uvane, en mild irritasjon. Ikke verre enn det. En kan riste på hodet og fnyse av det, slik trønderne gjør med vinterværet eller bråkete ungdommer på bussen.

Kall meg gjerne gretten, men jeg tror problemet er mye verre enn som så. God sitatpraksis er som en stram buksestrikk, og hvis den blir tøyet på i tide og utide ender du opp med joggebuksa på knærne.

Det er på tide å stramme beltet.

La meg ta et eksempel. En journalist stiller en politiker følgende spørsmål:
“Mener du at norske myndigheter bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer?”

Politikeren svarer “Ja,” - journalisten skriver følgende i artikkelen som kommer på trykk:
Stortingsrepresentanten uttalte: “Vi bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer.”

Ikke alle journalister og redaktører vil innse at dette er gal praksis. Politikeren i eksempelet sa aldri det han ble sitert på, han svarte simpelthen ja på et usedvanlig dårlig spørsmål. Det kan innvendes at selv om politikeren ikke sa dette ordrett, var det tydelig at det var dette han mente. Et slik argument er fullstendig verdiløst. Et sitat er et sitat. Det må være nøyaktig, ellers har du skiftet sjanger til fiksjon.

Vi som avislesere er selvsagt helt prisgitt journalistens integritet. Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

11 kommentarer:

Bjørn Stærk sa...

Min forståelse er at dette er akseptert praksis i Norge. Det anses ikke som et journalistisk ideal å sitere noen nøyaktig, det viktige er å få frem hva de mente.

For meg høres det ut som en mistenkelig bekvemmelige bransjestandard. Hvis jeg skulle sitere noen ville jeg fått vondt av hver eneste lille endring jeg gjorde med sitatet. Det ville føltes som et slags overgrep.

palode sa...

Det ligger mye overmot i det å skulle "få frem det de mente" på bekostning av korrekt sitering. Og som du påpeker: hvordan har de greid å overbevise seg selv om at dette er godtatt bransjestandard?

Helga sa...

Jeg er så enig! Lurt å be om sitatsjekk..

Thor sa...

Stiller spørsmål, skal det være. Ikke spør spørsmål.

palode sa...

Thor: det har du selvsagt rett i.

Maren sa...

Det har jeg vaert borte i ogsaa, nok til at det skal mye til foer jeg lar meg intervjue igjen.

Sonitus sa...

Denne posten er anbefalt på http://sonitus.org/

Sigrun sa...

Tror du har rett i at det kan være slik at uttalelser i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode. Må si jeg ikke alltid har kjent meg igjen når jeg har blitt intervjuet.
Nå har jeg veldig forskjellig erfaring med journalister. De fleste gangene (har blitt intervjuet i aviser/tidsskrifter 7 ganger, tror jeg) har jeg ikke endret så mye.
Men av de gangene jeg har endret en del, skrev jeg en gang om så å si hele intervjuet. Det var ganske pinlig. Gikk mye på ordvalg. Journalisten gjorde det lettere for begge ved å si at han nettopp hadde begynt å jobbe i avis, og hadde mest radioerfaring fra tidligere.
En annen gang rettet jeg på ting i ca hver 3. setning i mine egne svar. Sa til journalisten at jeg følte meg ganske slem. Journalisten svarte at enkelte forskere var verre...

palode sa...

Takk for kommentarer!

Vi er vel enige om at første bud er å be om sitatsjekk. Helst skal det være en selvfølge, og noe journalisten bør gjøre uoppfordret. Men av de tjue siste intervjuene jeg har blitt utsatt for, har jeg fått sjekke sitatene kun én gang.

Helga: morsomt at journalisten sa at forskere var "verre". "Bedre" er selvsagt det riktige ordet. Det skal ikke være den enkleste sak av verden å sitere folk sånn omtrentlig etter hukommelsen.

Journalister, blås støvet av diktafonen!

Anders Brenna sa...

Ettersom jeg har skrevet et blogg innlegg med tittelen Sitatsjekk er for pingler, så har jeg blitt oppfordret til å kommentere dette innlegget. Jeg beklager at det ble litt sent, men jeg har vært bortreist noen dager.

Jeg skjønner godt at det er irriterende å bli feilsitert, og spesielt når erfaringen er at det skjer konsekvent. Erfaringene du beskriver er det bare en ting å si om: det er slett journalistisk håndverk.

Norske presseregler krever ikke at sitatene er ordrette, men det er god skikk å etterstrebe det så langt som mulig. Selv skriver jeg sitatene ned slik de blir uttalt, med to viktige unntak: Jeg retter grammatiske språkfeil og jeg retter norwenglish. Sistnevnte er et stort problem i "min" bransje, IT-bransjen. Hvis vi skulle sitert ordrett ville personene vi intervjuer rett og slett blitt fremstilt som idioter.

Sitatproblemene du skisserer skyldes tre ting: latskap, uredelighet og notatblokken.

Det er latskap fordi journalisten gjør det enkelt for seg selv ved å stille ledende spørsmål, for så å tilpasse svaret til det han var ute etter. Det er uredelig fordi man ikke skal sitere noen på noe de faktisk ikke ha sagt.

Notatblokken må ta mye av skylden. Selv en durkdreven journalist skriver sakte for hånd, og med penn og papir vet det ikke hva de skal skrive ned før etter at det er sagt.

Som IT-journalist er jeg en sterk tilhenger av PC-en. Jeg skriver relativt fort, og jeg forsøker å la fingrene gå på automodus mens jeg intervjuer. Det betyr at jeg starter på sitatene hver gang intervjuobjektet åpner kjeften. Det gjør at jeg får mange halvferdige setninger, samt en haug med skrivefeil, men det gir meg også mange gode og korrekte sitater.

Når jeg i mitt blogginnlegg sier at sistatsjekk er for pingler, så skyldes det en annen trend. PR-rådgivere anbefaler sine kunder å kreve sitatsjekk uansett. Det skaper masse merarbeid i saker der det på ingen måte er nødvendig, og for journalister som har et seriøst og redelig forhold til sine kilder. Dersom dette blir for utbredt, vil det spise opp så mye av vår tid at det går utover andre saker.

Så i bunn og grunn mener jeg at hovedregelen bør være å ikke kreve sitatsjekk, og så får man heller gjøre det i unntakstilfellene. Jeg har ramset opp noen av de på min blogg, og jeg kan raskt nevne at "Hvis journalisten har feilsitert tidligere" er et av punktene på denne unntakslisten.

palode sa...

Anders: Takk for grundig kommentar! Jeg hadde ikke lest innlegget ditt om sitatsjekk, men vi berører jo mange av de samme tingene. Dessuten drar vi omtrent identiske eksempler, ser jeg.

Jeg skal lese innlegget ditt litt grundigere, og legge igjen en kommentar på din blogg.