Feberdrøm

I natt hadde jeg feber. Jeg lå tidvis halvveis våken og frøs under dyna, mens store deler av natten sank jeg svettende og glovarm ned i underlige drømmer. Som alltid når jeg har feber blir drømmene på en måte mer virkelige, mer stofflige, fargene er sterkere, jeg merker hvert enkelt sanseinntrykk lettere enn vanlig. Og jeg husker oftere drømmene mine når jeg våkner.

Denne drømmen husker jeg.

Jeg var hjemme, på stedet der jeg vokste opp. Det var en klam sommerdag, med sola høyt på en blek himmel. Jeg hadde spilt fotballkamp, og svetten rant - det er her feberen kommer inn og former drømmen. Vi hadde ingen garderober ved fotballbanen, så jeg måtte dra hjem for å dusje. En kamerat hadde bil og skulle svinge meg hjem, jeg bodde bare et par kilometer unna.

Før jeg dro på denne fotballøkten i drømmene mine, var jeg hjemme og pakket treningsbagen. Hjem i denne drømmen var ikke der jeg bor nå. Hjem var der jeg bodde i fem år sammen med henne. Hun snakket til meg fra kjøkkenet mens jeg pakket ned fotballskoene mine. Hun skulle lage middag til jeg kom hjem fra trening. Sola skinte inn gjennom kjøkkengardinene. Hun så helt frisk ut.

Senere i drømmen, i bilen på vei hjem, ble jeg slått av en plutselig tanke. Det kan ikke stemme, alt dette kan ikke ha hendt. Hun er jo død. Eller er hun det? Er jeg bare forvirret? Har jeg bare hatt en vond drøm, der hun er død og jeg lever videre?

Et øyeblikk var jeg fullstendig usikker på om hun var død eller ikke. Så jeg testet meg selv. Om hun virkelig er død vil du sikkert huske begravelsen. Eller ha minner fra når hun lå på dødsleiet. Jeg lette i hukommelsen. Og litt motvillig kom minnene.

Jeg så henne ligge i en åpen kiste i sykehuskapellet. Begravelsesagenten dro til side et hvitt silketørkle som dekket ansiktet hennes. Jeg så det bleke ansiktet under, helt uten liv, en dødsmaske som ikke lignet henne slik jeg husker henne. Så husket jeg begravelsen. Snøstormen i januar, hanskene jeg hadde på meg før jeg bar kisten, snøen som rakk oss til anklene når vi sto rundt graven hennes.

Minnene bekreftet det. Hun var død. Hvorfor var jeg da på vei hjem til oss? På vei hjem til henne? Hvorfor trodde jeg hun ventet på meg?

I det bilen rakk fram til oppkjørselen, sa jeg til sjåføren at han bare skulle kjøre opp til garasjen, for så å snu og kjøre videre igjen, uten å stoppe. Jeg så inn vinduene. Så kjøkkengardinene, potteplantene. Lysene var tent i rommene innenfor. Alt var som det pleide å være. Og jeg visste at hun satt der inne og ventet på meg. At hun var død, men likevel levende, frisk nå, frisk for alltid. Og at jeg kunne gå inn til henne, at vi kunne spise middag sammen, og at alt kunne være som før, og at hun var død ikke hadde noen betydning.

Likevel lente jeg meg fra mot sjåføren og ba ham kjøre videre. Jeg ba ham kjøre meg til broren min, som bodde et lite stykke unna.

Jeg vet jeg kan velge å være hos deg, og at alt er som før. For samme hvor mye jeg forandrer meg, er du stadig den samme. Helt uten forandring, aldri syk, aldri eldre, fordi døden har frosset deg fast i en tid med sommerdager, god tid, og middager som er klar når treningen er over. Jeg kan velge å gå inn, og være frosset i fortiden, sammen med deg. Men det har en pris.

Derfor kom jeg ikke tilbake til deg.

Jeg skal aldri tilbake til huset vi bodde i. Jeg kan kjøre forbi en sjelden gang, se mot vinduene og hagen, før huset forsvinner bak furutrærne. Men jeg kan aldri stoppe, gå ut av bilen og gå til inngangsdøren. Jeg kan aldri gå inn til deg. Ikke en gang i feberdrømmene.