fredag, januar 23, 2009

Ikke det verste blogginnlegget jeg har skrevet

Jeg kommer fra et sted der ros er tabu. Når noen presterer noe imponerende, møtes de oftest med kommentaren “Det var slett ikke ille...” Og det er det nærmeste vi kommer av å kunne skryte av noen. Vi er ute av stand til å gi noen ros og kreditt for det de oppnår. Det lengste vi kan strekke oss til er å forsikre om at det i alle fall ikke var det verste vi har sett.

Jo viktigere ting det dreier seg om, desto mindre usannsynlig er den rosende responsen. Har noen jobbet i årevis, og strevet endelig har båret fruktbare resultater, er håpet om ros fullstendig forgjeves. Men om det dreier seg om en bagatell, eller noe ganske uviktig kan det dukke opp mumlende kommentarer som kan minne om ros.

Den eneste settingen der mitt folkeslag tar fram superlativene er i forhold til bakverk. Og da er aldri rosen rettet direkte til opphavskvinnen (menn baker aldri der jeg kommer fra). Rosen er rettet mot kaken. “Denne var jammen god!” Og som for å understreke at kaken sikkert var god på tross av personen som bakte den, følges kommentaren alltid opp med: “Du må gi meg oppskriften!” Inneforstått: uten oppskriften hadde alt bakverk du rørte ved vært en katastrofe.

Noen ytterst få ganger lar vi oss motvillig lokke til å anerkjenne mennesket bak suksessen. Ikke for dyktighet og godt håndtverk – aldri det. I stedet sier vi: “Den var du heldig med!”

Det er det beste du kan håpe på.

3 kommentarer:

Martin sa...

Trist :P

abre sa...

Joda. Kunne vært verre, dette.

Spøk til side: jeg kjenner meg igjen. Men nå skal vi ikke la det ta helt av her.

palode sa...

Takk for kommentarene! De var ikke så verst.