Boligmegleren og havresekken

Om du var journalist, og skulle skrive en artikkel om tilstanden i havresekkmarkedet - ville du da intervjue to bukker som dine eneste kilder?

Underlig nok ser det ut til at dette er vanlig praksis når det gjelder boligmarkedet i Norge. I årevis har aviser på trykk og på nett ukritisk trykket boligutbyggeres og megleres syn på situasjonen i markedet, og fremstilt det som ekspertuttalelser.

Ta for eksempel denne artikkelen i Aftenposten. Hovedkilden er markedssjef i et byggefirma. Bildet av henne er hentet direkte fra nettsidene til byggefirmaet, og hun siteres på følgende ekspertdom:

- Folk har nok fått troen på at markedet er på vei opp igjen og at prisene vil stige.

På hvilket grunnlagg og med hvilken kompetanse kommer hun med denne observasjonen? Hun lever av å selge boliger. That's it.

Det finnes ingenting som skiller denne Aftenposten-artikkelen fra noe utbyggerfirmaet selv kunne forfattet og lagt ut på hjemmesiden som en slags egenreklame. Hvem vet, kanskje er artikkelen nesten identisk med en pressemelding kilden selv har forfattet, og som reporteren Karianne Larsen så har satt sin byline på i hui og hast?

Slik søplete journalistikk har dessverre bidratt til boligboblen. Kollapsen i boligmarkedet og det sterke prisfallet er en helt nødvendig korreksjon på et marked som løp løpsk. Det er underlig at Aftenposten ikke har lært noe som helst det siste året.

Og det kan du sitere meg på

Et medlem av husholdningen var i dag sitert i Klassekampen. Sitatet var ikke ordrett, men “sånn omtrent det jeg sa.” Journalisten hadde ikke engang tatt seg bryet med å stave navnet hennes riktig. Slik sitatpraksis er slett ikke uvanlig i pressen. Jeg tror du må lete lenge etter noen som opplevd å bli hundre prosent korrekt sitert basert på muntlig intervju.

Siden jeg flyttet hit til trønderhovedstaden i 2001 har jopplevd Adresseavisens praksis på området flere ganger. Jeg tok en kikk i klippene jeg har lagret i skoeskearkivet mitt, og fant raskt ut at jeg er intervjuet eller sitert ved totalt sju forskjellige anledninger. Ingen av gangene har journalisten greid å sitere meg helt korrekt. Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv. Men ikke særlig overraskende.

Jeg er utdannet medieviter, og før jeg flyktet fra akademia rakk jeg å se mye forskning på og delta i diskusjoner rundt pressens sitatuvaner. Det som bekymrer meg litt er at de fleste ser på problemet som en bagatellmessig uvane, en mild irritasjon. Ikke verre enn det. En kan riste på hodet og fnyse av det, slik trønderne gjør med vinterværet eller bråkete ungdommer på bussen.

Kall meg gjerne gretten, men jeg tror problemet er mye verre enn som så. God sitatpraksis er som en stram buksestrikk, og hvis den blir tøyet på i tide og utide ender du opp med joggebuksa på knærne.

Det er på tide å stramme beltet.

La meg ta et eksempel. En journalist stiller en politiker følgende spørsmål:

“Mener du at norske myndigheter bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer?”

Politikeren svarer “Ja,” - journalisten skriver følgende i artikkelen som kommer på trykk:

Stortingsrepresentanten uttalte: “Vi bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer.”

Ikke alle journalister og redaktører vil innse at dette er gal praksis. Politikeren i eksempelet sa aldri det han ble sitert på, han svarte simpelthen ja på et usedvanlig dårlig spørsmål. Det kan innvendes at selv om politikeren ikke sa dette ordrett, var det tydelig at det var dette han mente. Et slik argument er fullstendig verdiløst. Et sitat er et sitat. Det må være nøyaktig, ellers har du skiftet sjanger til fiksjon.

Vi som avislesere er selvsagt helt prisgitt journalistens integritet. Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

Gjesteblogger: Kristen Hyklefoss

[Dagens gjesteblogger, Kristen Hyklefoss, er en gladfundamentalistisk indremisjonsmann, prost, pater, eiendomsmegler og meteorolog. Kristen er også ivrig klimaskeptiker, som mener at ikke bare er den såkalte klimakrisen en løgn – det finnes faktisk egentlig ikke klima i det hele tatt. Vær er bare Guds skiftende humør.]

Mange villfarne kristne har i de siste årene vendt det døve øret mot herrens ord. De har begynt å tolke deler av den Hellige Skrift i det de kaller “overført betydning”. De sier skapelsesberetningen ikke skal tas bokstavlig. På den måten ønsker de å sniktilpasse seg nyere vitenskap, evolusjonsteorien og annet av djevelens løgnaktige fristelser. I følge dem kan kristendommen “tilpasse seg de nye tider”.

Om du noen gang skulle havne i diskusjon med en evolusjonist, må du være forberedt på at han vil forsøke å forføre deg med “fakta” og “vitenskap”. Dette må du djervt stå imot! I den sammenhengen er det viktig å være godt forberedt. Derfor vil jeg utstyre dere med en håndfull velsignede argumenter du kan bruke for å temme den demonbesatte Darwinisten.

1.Påpek at evolusjonen bare er en teori.
Dette vil bringe motstanderen ut av balanse, og han vil svare med å påstå at den vitenskaplige definisjonen av ordet “teori” er noe helt annet enn ordets dagligdagse betydning. Dette svaret kan du enkelt latterliggjøre ved å spørre om ordet “dinosaur” også betyr to forskjellige ting. Du vet selsagt at teori betyr det samme som gjetning eller anelse. Ville de kalle det en teori om de visste det var sant?

2. Pass på å nevne at Darwin omvendte seg til den kristne tro når han lå for døden.
Like før han døde så nemlig evolusjonismens far lyset, han angret sine villfarne påstander. Han godtok Kristus som sin frelser, og nå sitter han i himmelen og gremmes over hvor mye skade “teorien” hans har forårsaket. Din motstander vil nå påstå at Darwins omvendelse bare er et ondsinnet rykte som har sirkulert i lang tid, uten fnugg av bevis. Men siden dette med bevis er slik en kjepphest for evolusjonisten, spør du om han har noen bevis for å bekrefte at Darwins omvendelse er usann. Du har rett inntil han kan bevise at du tar feil.

3. Påpek at evolusjonen strider mot termodynamikkens andre lov.
Det gjør ingenting at du selv ikke forstår denne loven, bare kast den fram i argumentasjonen uten blygsel. Om han forsøker å forklare hvorfor du tar feil, rister du bare på hodet med et overbærende smil og sier: “Godt forsøk, men ikke godt nok.”

4. Snu på flisa.
Pass på at du rekker å kalle hans overbevisning for “dogmatisk” før han rekker å gjøre det samme med deg. Førstemann vinner.

5. Still spørsmål ved de manglende ledd i rekken av fossiler.
Spør ham hvorfor forskere ikke har oppdaget fossiler av overgangsarter, noe som kan vise at en art har utviklet seg fra en annen. Din motstander vil si at du tar feil, at det faktisk finnes slike fossiler. Du svarer: “Å ja? Har du et på deg?” Om han så drar deg til en PC og viser deg påståtte eksempler, minner du ham overbærende på at det er enkelt å forfalske slike fossiler. Du kan også påpeke at Gud muligens har skapt disse såkalte fossilene selv, for å teste om vi er sterke i troen.

6. Sitér fra den eneste virkelige beviskilden: Bibelen.
Fortell ham at alt han trenger å gjøre er å lese Første Mosebok for å se at Gud har skapt universet og alt i det. Dermed er denne såkalte “evolusjonen” med dens voodoo-aktige “naturlig utvelgelse” og “sterkestes overlevelse” totalt overflødig. Sannheten ligger i Skriften, tilgjengelig for alle som vil lese den med et åpent sinn. Evolusjonisten kan påstå at det finnes et fjell av bevis for hans teorier, men du vet selvsagt at tro kan flytte fjell.

[Ukristelig stjålet fra Free Inquiry.]

Ikke det verste blogginnlegget jeg har skrevet

Jeg kommer fra et sted der ros er tabu. Når noen presterer noe imponerende, møtes de oftest med kommentaren “Det var slett ikke ille...” Og det er det nærmeste vi kommer av å kunne skryte av noen. Vi er ute av stand til å gi noen ros og kreditt for det de oppnår. Det lengste vi kan strekke oss til er å forsikre om at det i alle fall ikke var det verste vi har sett.

Jo viktigere ting det dreier seg om, desto mindre usannsynlig er den rosende responsen. Har noen jobbet i årevis, og strevet endelig har båret fruktbare resultater, er håpet om ros fullstendig forgjeves. Men om det dreier seg om en bagatell, eller noe ganske uviktig kan det dukke opp mumlende kommentarer som kan minne om ros.

Den eneste settingen der mitt folkeslag tar fram superlativene er i forhold til bakverk. Og da er aldri rosen rettet direkte til opphavskvinnen (menn baker aldri der jeg kommer fra). Rosen er rettet mot kaken. “Denne var jammen god!” Og som for å understreke at kaken sikkert var god på tross av personen som bakte den, følges kommentaren alltid opp med: “Du må gi meg oppskriften!” Inneforstått: uten oppskriften hadde alt bakverk du rørte ved vært en katastrofe.

Noen ytterst få ganger lar vi oss motvillig lokke til å anerkjenne mennesket bak suksessen. Ikke for dyktighet og godt håndtverk – aldri det. I stedet sier vi: “Den var du heldig med!”

Det er det beste du kan håpe på.

Kåre Willochs solbriller

Plaget av at jødehatet lyser av øynene dine? Prøv Ray Bans nye Willoch-modell! Anbefales av 9 av 10 Israel-kritikere.

Feberdrøm

I natt hadde jeg feber. Jeg lå tidvis halvveis våken og frøs under dyna, mens store deler av natten sank jeg svettende og glovarm ned i underlige drømmer. Som alltid når jeg har feber blir drømmene på en måte mer virkelige, mer stofflige, fargene er sterkere, jeg merker hvert enkelt sanseinntrykk lettere enn vanlig. Og jeg husker oftere drømmene mine når jeg våkner.

Denne drømmen husker jeg.

Jeg var hjemme, på stedet der jeg vokste opp. Det var en klam sommerdag, med sola høyt på en blek himmel. Jeg hadde spilt fotballkamp, og svetten rant - det er her feberen kommer inn og former drømmen. Vi hadde ingen garderober ved fotballbanen, så jeg måtte dra hjem for å dusje. En kamerat hadde bil og skulle svinge meg hjem, jeg bodde bare et par kilometer unna.

Før jeg dro på denne fotballøkten i drømmene mine, var jeg hjemme og pakket treningsbagen. Hjem i denne drømmen var ikke der jeg bor nå. Hjem var der jeg bodde i fem år sammen med henne. Hun snakket til meg fra kjøkkenet mens jeg pakket ned fotballskoene mine. Hun skulle lage middag til jeg kom hjem fra trening. Sola skinte inn gjennom kjøkkengardinene. Hun så helt frisk ut.

Senere i drømmen, i bilen på vei hjem, ble jeg slått av en plutselig tanke. Det kan ikke stemme, alt dette kan ikke ha hendt. Hun er jo død. Eller er hun det? Er jeg bare forvirret? Har jeg bare hatt en vond drøm, der hun er død og jeg lever videre?

Et øyeblikk var jeg fullstendig usikker på om hun var død eller ikke. Så jeg testet meg selv. Om hun virkelig er død vil du sikkert huske begravelsen. Eller ha minner fra når hun lå på dødsleiet. Jeg lette i hukommelsen. Og litt motvillig kom minnene.

Jeg så henne ligge i en åpen kiste i sykehuskapellet. Begravelsesagenten dro til side et hvitt silketørkle som dekket ansiktet hennes. Jeg så det bleke ansiktet under, helt uten liv, en dødsmaske som ikke lignet henne slik jeg husker henne. Så husket jeg begravelsen. Snøstormen i januar, hanskene jeg hadde på meg før jeg bar kisten, snøen som rakk oss til anklene når vi sto rundt graven hennes.

Minnene bekreftet det. Hun var død. Hvorfor var jeg da på vei hjem til oss? På vei hjem til henne? Hvorfor trodde jeg hun ventet på meg?

I det bilen rakk fram til oppkjørselen, sa jeg til sjåføren at han bare skulle kjøre opp til garasjen, for så å snu og kjøre videre igjen, uten å stoppe. Jeg så inn vinduene. Så kjøkkengardinene, potteplantene. Lysene var tent i rommene innenfor. Alt var som det pleide å være. Og jeg visste at hun satt der inne og ventet på meg. At hun var død, men likevel levende, frisk nå, frisk for alltid. Og at jeg kunne gå inn til henne, at vi kunne spise middag sammen, og at alt kunne være som før, og at hun var død ikke hadde noen betydning.

Likevel lente jeg meg fra mot sjåføren og ba ham kjøre videre. Jeg ba ham kjøre meg til broren min, som bodde et lite stykke unna.

Jeg vet jeg kan velge å være hos deg, og at alt er som før. For samme hvor mye jeg forandrer meg, er du stadig den samme. Helt uten forandring, aldri syk, aldri eldre, fordi døden har frosset deg fast i en tid med sommerdager, god tid, og middager som er klar når treningen er over. Jeg kan velge å gå inn, og være frosset i fortiden, sammen med deg. Men det har en pris.

Derfor kom jeg ikke tilbake til deg.

Jeg skal aldri tilbake til huset vi bodde i. Jeg kan kjøre forbi en sjelden gang, se mot vinduene og hagen, før huset forsvinner bak furutrærne. Men jeg kan aldri stoppe, gå ut av bilen og gå til inngangsdøren. Jeg kan aldri gå inn til deg. Ikke en gang i feberdrømmene.

Gjesteblogger: Mullah Rouge

[Dagens gjesteblogger er en funky islamreformator: den musikalelskende imamen som går under kallenavnet Mullah Rouge. Denne rettroende hunken lar ikke Koranen stå mellom ham og hans store kjærlighet: glitrende paljetter, prangende sangnumre og rosa diamanter dyppet i champagne. I anledning spetakkelet på Gazastripen vil Mullahen også svare på spørsmål fra leserne i tiden fremover - fyr løs i kommentarfeltet!]

Det er ingen tvil om at vi muslimer sliter med imageproblemer. Ikke all PR er god PR. Vestlige fjernsynskanaler finner alltid frem til de sinteste muslimene, de som går lengst mellom hver dusj og manikyr. Dette er byoriginalene som kaster sandaler på statuer og lager latterlig dårlige strådukker som skal forestille norske utenriksministre. Så blir det selvsagt slik at den gjengse europeer eller amerikaner, som jo tar for god laks alt han ser på TV, tror at alle muslimer er hysteriske. Dermed kan vi oppleve at unge og relativt oppegående nordmenn frykter at muslimene skal ta over landet, mens de såkalt etnisk norske sover ut rusbrusfylla.

Muslimsk terror har aldri drept eller skadet noen innenfor Norges grenser. Men 256 mennesker ble drept i trafikken i fjor. Likevel frykter ikke nordmenn den virkelige dødsfaren representert ved en 19 år gammel Kent Ronny fra Stjørdal som nettopp har kjøpt seg en Audi med større potens enn unggutten kan håndtere. Krigen mot terror skal Norge altså bidra i, mens krigen mot trafikkdøden ikke blir vurdert som viktig nok. Og det verste den fryktede muslimen kan gjøre med en nordmann er å bidra til kolesterolnivået med en nattlig kebab eller fem.

Men mye av imageproblemet må altså vi muslimer selv jobbe med. Et godt sted å begynne er med den tradisjonelle arabiske mannsrollen. Tiden der den strenge patriarken voktet over en kuet familie væpnet med sylskarp hengebart, er over for lengst. Dette årtusenet skal tilhøre den metroseksuelle muslimen. Mange av oss Allahs mannlige disipler går jo allerede i kjole, selv om vi kaller det noe annet.

Inntil neste gang: allahu akbar! Som forresten betyr Gud er stor - ikke Gud er en smålig, hevngjerrig grinebiter.

Pål T. Jørgensens øyenbryn

[Dagens gjesteblogger er ingen mindre enn nasjonalpoeten Nordahl Grieg. Til tross for sin langvarige status som avdød, er Nordahl i glitrende form, og han følger stadig med på internasjonal politikk. Bidraget hans er i diktform, og er levert via en av de mange klarsynte vi har her i trøndelagstraktene.]

Israel invaderer sier Pål T. smilende skjevt
Hadde han øyenbryn ville han dem hevt
Det finnes ikke bedre underholdning en lørdag kveld
enn den direktesendte urett som ikke rammer deg selv
Jeg raper en blanding av grandiosa og cola
Så er 21-nyhetene slutt for Kari og Ola

En israelsvenn sitter rødmusset over sitt tastatur
Han pynter bloggen med sitt hat mot arabisk kultur
For et barneliv på Gaza er jo verdt ingenting
stilt opp mot apokalypsen i Johannes Åpenbaring