Ytringstomhet

Er det et brudd på menneskerettighetene at det ikke er tillatt å vise politisk reklame på norsk TV?

Er det i så fall et brudd på mine menneskerettigheter at staten vil tvinge meg til å bruke bilbelte i trafikken? Eller at jeg ikke kan kaste fra meg søppelet mitt hvor jeg vil?

Slik kan det meste snus på hodet.

Ytringsfrihet er et upresist begrep, og det skaper mye forvirring. Å kritisere et undertrykkende regime er en ytring. Å lokke barn til å kjøpe helseskadelige burgermenyer med manipulerende TV-reklame er også en ytring. Et opplyst samfunn vil kunne se at vi ikke kan tillate og beskytte alle slags ytringer. Det finnes nemlig budskap som underminerer demokratiet vårt, som serverer oss løgner, som gjør oss dummere og som drukner viktigere saker i støy.

Vi trenger en mer presis definisjon av hva en ytring er og ikke er. Ytringsfriheten skal beskytte og tillate radikale og upopulære meninger. Men det er ikke dermed sagt at det skal være fritt fram for alt. Karikaturtegninger av profeter og messiaser på trykk er ytringer. Å spraye hakekors og "jødesvin" på en synagoge er ikke en ytring.

Vi snakker ikke nok om hva forskjellen er. Om hvor grensen går for hva som kan regnes som en ytring beskyttet av menneskets rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om politisk reklame er saken egentlig forbløffende enkel, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen tar dessverre riv ruskende feil. Alle politiske partier får ytre sine meninger uten begrensninger. Bare ikke i form av reklame.

Demokratiet vårt er truet, noe valgforskere har påpekt i lengre tid. Men det er ikke truet av islamister eller et undertrykkende sosialistregime. Det er truet av apati, lav valgdeltakelse og en innholdsløs, polarisert og personfiksert politisk debatt.

Å tillate politisk reklame er kanskje et steg framover. Problemet er at vi står på kanten av et stup.

Se også Abres innlegg om lokking av stemmekveg.

BloggAid 2009: Klem En Rasist

Blogg- og Kommentarfeltsdepartementet starter i disse dager opp kampanjen BloggAid for å rekke en hjelpende hånd til en neglisjert gruppe. I kommentarfeltene på landets nettaviser og blogger vanker nemlig hvileløse, anonyme kommentatører ridd av så kraftig bitterhet og angst at de er frarøvet muligheten for et normalt liv. De søker varme og ly i artikler relatert til innvandring og islam, der de straks brer ut en sovepose av skjellsord og dommedagsprofetier.

Dette er de forsømte, de glemte. De som samfunnet forlot i et annet århundre. Nå har de intet annet valg enn å søke likesinnede i blogg-ghettoer som document.no og forumene på Hegnar Online. Her dyrker de sin egen kultur og sitt særegne minoritetsspråk, preget av særskrivingsfeil og forvirret grammatikk.

Med BloggAid ønsker departementet å sette denne pressede minoritetskulturen på dagsorden. Inspirert av et pionerprosjekt i Sveits, ønsker departementet også å ta imot de tyngste misbrukerne i offentlige internettkaféer, der de kan komme og legge inn rasistiske kommentarer under kontrollerte forhold. Når suget etter en kommentar blir for stort kan nemlig misbrukeren rave rundt fra blogg til blogg og lire av seg hets og svartsyn, og dette kan ramme tilfeldig forbipasserende.

I forbindelse med BloggAid arrangeres nå også kampanjen Klem En Rasist. Bloggere som deltar som faddere i denne kampanjen skal ha åpne dører for kommentarfeltenes løse fugler, og la dem fritt uttrykke sin frykt og paranoia. Bloggefadderne skal så gi kommentarmisbrukeren en varm, virtuell klem, og sende dem videre ut på sin vandring med en lykkeønskning. En slik kampanje kan umiddelbart synes som en nytteløs bagatell, men for den forfrosne misbruker som sitter ved tastaturet og skjelver av frykt for muslimer og sharia, kan en dose nærhet og forståelse utgjøre en stor forskjell.

Gi din støtte i dag! Klipp ut banneret og bruk det på din egen blogg, og vis brukerne at det finnes hjerterom i kommentarfeltet ditt. Og skulle han kalle deg for en naiv, islamofil, stockholmssyndrombefengt, politisk korrekt, sosialistfascistisk, hijabelskende untermensch: husk å svare med et smil og en skikkelig virtuell bamseklem!

A priest, a rabbi and a mullah walks into a bar

Hijab har vært månedens ord. Den politiske debatten har vært fullstendig dominert av kjeklingen om muslimske politikvinner skal få bære hijab til politiuniformen eller ikke. Det er lenge siden jeg har sett en mer bortkastet og misforstått diskusjon. Det eneste resultatet er at temperaturen har økt ytterligere der det var ganske hett fra før. Den påståtte Oss mot Dem.

Diskusjonen er fullstendig uinteressant, noe de fleste ikke har forstått. Religionsfrihet må nemlig først og fremst bety frihet fra andres religion. Med det som ledende prinsipp finnes selvsagt bare et svar på hijab-spørsmålet: politiet er en ordensmakt, og skal ha vanntette skott mot alt religiøst. Ingen hijab.

Men skautkrisen, som Siv Jensen selvsagt har lagt sin elsk på, er også en del av et større problem. Det rådende narrativet siden 2001 er at vi har en kamp mellom sivilisasjoner: den jødisk-kristne mot den muslimske. Og de fleste intelligente mennesker har latt seg lure inn i denne falske polariseringen. Men de virkelige frontene står mellom det vitenskapsbaserte verdensbildet og abrahamsreligionene.

I alt bråket og våpengnyet fra kristne som slåss med muslimer som slåss med jøder som slåss med muslimer, er det fort gjort å glemme at de religiøse har samme gud og samme verdensbilde. Men det betyr selvsagt ikke at de kan leve sammen i fordragelighet. Den eneste måten abrahamsreligionene kan overleve på er ved å lage mest mulig bråk og å stritte mot historiens gang. For Jahve, Allah og gud har selvsagt fått sitt dødsstøt for lenge siden. Det neste steget i menneskets utvikling er å kvitte seg med religion.

Dypest sett er det nettopp det alt bråket dreier seg om. Abrahamsreligionenes dødskamp. Vi skal lures til å tro at det finnes bare to sider å velge mellom i alle disse konfliktene. Palestinerne eller Israel. Al Qaida eller NATO. Hijab eller Fremskrittspartiet. Blasfemi eller helligdom. Dypest sett er de alle på samme side.

Det som skjer når vi snakker om hijab hele dagen, leser om det i avisen og ser tåpelige debattprogram om det på TV, er at vi distraheres bort fra det som er viktig. Våre egne liv. Infrastruktur. Astronomi. Kreftforskning. Fornybar energi. Det er disse tingene som neste generasjon skal arve av oss. Men i stedet for å gi dem en bemannet ferd til Mars, ser det dessverre ut til at de fleste planlegger å gi dem den arvelige sykdommen som heter religion.

Den virkelige religionsfrihet er frihet fra religion.

Voldtekt - et hendelig uhell?

Her i Trondheim går det for tiden en rettssak mot to menn, som er tiltalt for å ha gruppevoldtatt ei 14 år gammel jente, mens de filmet overgrepet med mobilkamera. Politiet tok ut tiltale mot de to, en 19-åring og en 24-åring, etter å ha funnet overgrepsvideoene på den ene mannens datamaskin. Adresseavisen passer på å påpeke at de to gjerningsmennene er "etnisk norske".

I rettssalen i dag presterte advokat Steinar Wiik Sørvik, som er forsvarer for den ene tiltale, å komme med følgende utsagn om voldtekten:

- Denne saken handler om det er ens egen eller andres skyld når man foretar seg noe i beruset tilstand som man ikke ville gjort edru.

- Aktor mener tydeligvis at folk skal beskyttes mot seg selv. Dette heter ikke straffesak, det heter bondeanger.

Advokatens logikk er altså at jenta må ha ansvar for egne handlinger. Det at hun "hadde sex" med de to mennene er altså noe hun frivillig var med på, for senere å ha angret seg.

Statsadvokat Hans A. Vikheim sier til Adresseavisen at han synes Wiik Sørviks uttalelse er "upassende". Uheldig, upassende, så forsiktig går det altså an å ordlegge seg. I virkeligheten er selvsagt ikke Wiik Sørviks uttalelse upassende.

Den er helt for jævlig.

Det gir utrrykk for en advokat som har alvorlige problemer med sitt eget moralske kompass, og som har en fullstendig fraværende forståelse for det lovverket han har som yrkesvei.

Om det er noe som er upassende her så er det Wiik Sørviks blotte nærver i en overgrepssak. Voldtekt og seksuelle overgrep er et samfunnsproblem som har løpt løpsk, i motsetning til små bagateller som hijaber og snåsamenn. Avisene er fulle av hissige debattanter som høylydt krever at både den ene og den andre ministeren må gå. At jenter som har vært utsatt for overgrep møter et forskrudd mannshelvete i rettsvesenet ser det derimot ut til at de fleste finner seg i.

Relatert: se Hjortens innlegg om avisenes hang til å kalle voldtekt for sex.

Menneskehandel på norske gater

Akkurat nå i verdens rikeste land. Midtvintersnøen dekker bygatene. Handlegatene i de største byen bærer ikke preg av finanskrisen som herjer omverdenen. Kredittkortene gløder, kaffelatte fordøyes i bøttevis.

Mens de fleste av oss nyter velstanden, finnes de som er henvist til et liv i elendighet. Et liv på gata.

Studenter og andre arbeidsledige blir tvunget til å trekke på gatene i et forsøk på å skrape sammen nok til livets salt. Med et bedende blikk henvender de seg til menneskene som haster forbi:

- Har du et øyeblikk til Redd Barna?

- Kunne du tenke deg å støtte Amnesty?

- Hvilket mobilabonnement har du?

Bak denne offentlige ydmykelsen på norges gågater står kyniske bakmenn – lyssky organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Tele2.

Gatemiljøet blir stadig hardere. I tillegg til den offentlige tiggingen finnes en mørkere side: menneskehandel. Små barn fra den tredje verden kjøpes og selges på gatehjørnene. En solariumsgul eiendomsmegler lar seg friste av tilbudene. For et par hundrelapper handler han seg en treåring fra Eritrea. Han er en nå en såkalt “fadder”.

Den unge studenten som solgte barnet står tilbake med et forfrossent smil. Han kan ta seg råd til en dobbel porsjon nudler på hybelen i kveld.

Gjesteblogger: Onan Ås

[Presentasjon av dagens gjesteblogger, skrevet av bloggeren selv:]

Den særs begavede forfatter, teknolog, filosof og tidligere wunderkind Onan Ås er en ensom kjempe. Hans utrettelige kamp for fossilt brennstoff og mot islamofascistsosialistvelferdsnazister som Kåre Willoch har etterlatt dype spor, om ikke i det norske samfunnet, så i alle fall i kommentarfeltet på bloggen hans Onan9. Dype spor ble også satt i lommeboka hans da han debuterte som forfatter ved å trykke sin bok "Været eller ikke været" for egen regning. Forfatterdebuten hadde muligens vært litt mindre kostbar om Onan ikke insisterte på å trykke nidskriftet på papir utvunnet av utrydningstruet burmesisk teak. Han har aldri klemt et tre. Ei eller faller hans sæd til marken på daglig basis.

Hvis Hitler levde i Norge i dag, hvilket stortingsparti ville han da stemt på? Jeg er glad du stilte meg det spørsmålet, for det gjorde du nemlig, selv du kanskje ikke innser det selv, irrasjonell som du er. Hitler ville vært en eldre, tilsynelatende distingvert herre. Men under jakkeslaget ville det banket et råttent sosialisthjerte, og øynene ville fremdeles lyst av jødehat. Ja, Hitler ville vært prikk lik Kåre Willoch, faktisk.

Hitler ville også utgitt seg for å være forsker og deltatt blant humbugmakerne i FNs klimapanel. På fascistisk vis ville han dikte opp historier om at jordas klima forverres fordi jeg har vært slem gutt, akkurat slik mamma gjorde når jeg ikke spiste opp grønnsakene mine. Mamma stemte SV, og var naturligvis fascist. Derfor kvalte jeg henne med en paperbackutgave av The Fountainhead. Det var det eneste rasjonelle å gjøre.

Uansett, nok om mamma, tilbake til Hitler. Alle som gjennomskuet FNs klimaløgner ville Hitler samle i fagforeningsleire på Utøya, der SFO-jugend ville gått løs på dem med hockeykøllegrafer. På fritiden ville Hitler drukket gulrotsmoothies og spist soyaburgere og vanket på årsmøtene til Bellona og Blitz. Hitler var nemlig vegetarianer og opptatt av miljøet, noe som selvsagt beviser at begge deler er galt og ondskapsfullt.

Hitler ville vært støttemedlem i Hamas, og vært Plan-fadder for onde, ultranazistiske femåringer på Gazastripen. Selvsagt ville han, som alle sinnsyke sosialister, blandet seg inn i alle aspekter ved individets liv. Først med småting som påbud om bilbeltebruk, deretter røykeloven, forbud mot prostitusjon og til slutt ren ondskap som et helsevesen som er gratis for alle. Den typen fascistisk overvåkning som Hitler, Willoch og de andre sosialistnazistene står for, kjenner ikke grenser for privatliv og fritt valg. Den ene dagen blir det forbudt å kjøre på såkalt "rødt lys" (nok en FN-svindel), den neste dagen blir det forbudt å onanere, og staten straffer deg med et knips på pungen og husarrest. Nok et fellestrekk mellom Hitler og mamma.

Dersom du ikke ønsker å støtte opp om fascistiske ideer, bør du kjøpe boken min og være enig med meg. Deretter vil det mest rasjonelle være å skrive et brev til meg, for vi kan godt være venner. Jeg savner noen å snakke med ved oljefyren om kvelden, gjerne noen som liker turer i skog og mark, som ender med snauhogst og skogbrann. Så ikke vær et sosialistsvin: legg igjen en koselig kommentar på bloggen min, så kan vi være sammen. På en totalt individualistisk og egosentrisk måte, selvsagt.

Vær så snill?

VG-nett akkurat nå

Karadas ser ut til å nyte massasjen, mens Huseklepp er mer skeptisk.

Vaginalstaten - kvinnenes verdensherredømme

Norge er en vaginalstat. Vi er alle under feministenes kontroll. Mennene er tapere på kjønnsmarkedet, og helt prisgitt kvinnens seksuelle makt.

Hørt disse påstandene nylig? Kanskje lest det i anonyme kommentarer på nettavisene, eller i lange, ravende innlegg hos bitre bloggere?

For meg hørtes disse påstandene umiddelbart ut som småparanoide konspirasjonsteorier. Men det var før jeg snuste frem litt statistikker og fakta. Nå har jeg fått et innblikk i kvinnefelleskapets hemmelige plan for verdensherredømme. Og jeg er skremt. Vettskremt, faktisk. Jeg skriver dette innlegget i all hemmelighet, innelåst på badet, uten samboerens viten. Hun må ikke oppdage at jeg vet for mye.

Skal jeg vise deg mønsteret?

Ta en kikk på listen et lite stykke ned på denne siden. Oversikten viser hvor mye norske aksjemeglere tjente i "gullåret" 2007. Her er kroner og øre du aldri kommer til å se på din egen lønnsslipp, for å si det slik.

Hva har alle de 78 personene på lista til felles?

De har penis. I alle fall har de navn vanligvis knyttet til penisbesittelse. Guttenavn altså.

Antallet vaginaer på lista er 0.

Deretter klikker du deg inn på sidene til Statistisk Sentralbyrå, og kriminalstatistikken sortert etter kjønn. Så tar du en kikk på Statistikken over dødsårsaker - nede på punkt 58 finner du tallene på "voldsomme dødsfall".

Ser du sammenhengen nå? Aner du mønsteret? Har du, som jeg, avslørt den utspekulerte vaginalfascistplanen? Legg igjen en diskret kommentar, så møtes vi i løyndom i kommentarfeltet.

Økonomisk overtro

Før europeerne gikk i land i Mellomamerika, var Aztekerne det mektigste folket i området. I deres religion var det et sentralt dogme at solen ikke ville stå opp hver dag, om de ikke ofret mennesker til Solguden. I dag vet vi bedre. Nå vet vi at opprettholdelsen av det økonomiske systemet vårt er det som får solen til å stå opp om morgenen.

Da bankene kollapset for noen måneder siden var markedsliberalistene kjapt ute med å erklære unntakstilstand. Sosialisme og statlig innblanding er ondskapen selv. Bortsett fra når staten må redde ræva mi fra uføret jeg selv har skapt, selvsagt. Bankene fikk viljen sin. Skattebetalerne ble samlet i et tvungent spleiselag for å redde bankene fra sine egne råtne utlån. Krisepengene gikk direkte til bankene.

Noen ville påpeke at dette var å spenne kjerra foran hesten, en slags bizarro-hjelpepakke. Det mest rasjonelle ville selvsagt å fjerne de råtne lånene med krisemidlene. Altså at statene betaler ned lånetakernes gjeld. På den måten havner pengene også hos bankene, men samtidig får du operert bort kreftsvulsten: de råtne lånene.

Hvorfor ble ikke dette gjort?

Spør du en økonom eller en finansdisippel vil han le hånlig og si at du er naiv og mangler forståelse for økonomiske systemer. Antakeligvis vil du tro ham og rusle slukkøret tilbake til huslånet ditt. Akkurat slik du tror på boligmeglere når de sier at boligmarkedet er på bedringens vei.

Men sannheten er en annen. Banksjefene, spekulantene og økonomene frykter nemlig at Solguden ikke vil kjøre vogna si over himmelen i morgen, om vi bruker krisepakken på lånetakerne fremfor bankene. For å bygge en solpyramide trenger du nemlig arbeidere, og om de står i gjeld til presteskapet kan de ikke nekte å lempe stein.

Koffertbøker: alkoholiserte, svarte svaner

Fjoråret tilbrakte jeg mye på reise. Venting på flyplasser, firetimers togturer og søvnløse netter på hotellrom – alle disse situasjonene skriker etter godt lesestoff i bagasjen. Mine koffertbøker opptrer i par: ei skjønnlitterær bok, ei sakprosa. På reise leser jeg alltid to bøker samtidig, siden noen settinger passer bedre til å lese fiksjon enn andre.

Jeg kommer til å skrive korte omtaler om noen av disse koffertbokparene mine. Jeg skal prøve å fatte meg kort. Dette er omtrent slik jeg ville snakket om bøkene om vi traff hverandre på bokhandelen på Gardermoen, og du spurte etter boktips en time før flyavgangen din.

Først ut:
What We Talk About When We Talk About Love - novellesamling av Raymond Carver
The Black Swan – et boklengdes essay av Nassim Nicholas Taleb

Carvers noveller er korte, oftest fortalt fra en av karakterenes synsvinkel. Jeg er ingen tilhenger av å trekke inn forfatterens privatliv når man snakker om bøkene – jeg liker at fortellingene får stå for seg selv uten litteraturvitersk overpsykologisering. Likevel er det noen ganger en kommer over bøker som har så autentiske karakterer og en så uanstrengt fortellerstil, at man aner at forfatteren har gjennomlevd det han skriver om. I så fall har Carver kjennskap til å være blakk og drikke for mye. Novellene i denne boka er en vev av små hendelser med stor betydning for små menneskeliv. Etter du har lest denne, låner du filmen Short Cuts av Robert Altman, som er basert på en rekke av Carvers noveller.

Taleb har på sin side bakgrunn som trader i finansmarkedet, et yrke som gav ham innsikt i hvor store følger usannsynlige hendelser kan få. Boktittelens Svarte Svane står som symbol på Talebs viktigste poeng. Før Australia ble oppdaget visste nemlig alle i den gamle verden at alle svaner var hvite. Alle empiriske observasjoner av svanearten var entydige. Så ble de første svarte svanene sett i Australia. En eneste observasjon kan altså knuse en hel teori, og i andre tilfeller et helt verdensbilde. Taleb beskriver en rekke slike hendelser verdige å bli kalt Svarte Svaner: Googles usannsynlige suksess, terrorangrepene 11. september, Da Vinci-kodens salgstall og så videre. Forfatterens budskap er at vi er svært dårlige til å ta høyde for usannsynlighet, kanskje spesielt innen økonomien. Faktisk lever mange økonomier og finansanalytikere fett på myten om at de stiller nøyaktige prognoser for fremtiden. I virkeligheten kan ofte en sjimpanse med bind for øynene kaste piler på en graf og gjøre det like skarpt. Boka ble skrevet i 2007, og Taleb har en del klare advarsler om banksystemet av råtne lån og risikable finansieringer (han nevner Fannie Mae som eksempel). Året etter boka kom ut ramlet altså hele korthuset sammen, og som Taleb forutså ble alle revet med i fallet fordi alle kjørte de samme risikomodellene. For mange i bransjen kom kanskje finanskollapsen uventet som et Svart Svane, men for mange som tenker utenfor de rådende finansboksen så var kollapsen uunngåelig.

Snåsamannens fortress of solitude

Hans navn var Jor-alf, og han kom fra planeten Snåsa i galaksen Trøndelag. Han reiste til planeten Jorden, og der fikk han overnaturlige krefter. De kalte ham Snåsamannen. Han kunne skape agurktid i januar med ren viljekraft og utløse tarmgass hos statsrådssønner på en telefonsamtales avstand.

Men en dag kunngjorde Snåsamannen at han ville trekke segt tilbake. Ansvaret ble for stort, han var utslitt. Men befolkningen tryglet ham om å frelse dem fra fare. Han var den eneste som kunne megle fred i krigen mellom den onde Ari Behn og furubordmannen Erlend Loe. Snåsamannen var urokkelig. Han trakk seg tilbake til sin fortress of solitude i Snåsa og trakk ut telefonledningen.

Hvem skal redde menneskeheten nå?

Boligmegleren og havresekken

Om du var journalist, og skulle skrive en artikkel om tilstanden i havresekkmarkedet - ville du da intervjue to bukker som dine eneste kilder?

Underlig nok ser det ut til at dette er vanlig praksis når det gjelder boligmarkedet i Norge. I årevis har aviser på trykk og på nett ukritisk trykket boligutbyggeres og megleres syn på situasjonen i markedet, og fremstilt det som ekspertuttalelser.

Ta for eksempel denne artikkelen i Aftenposten. Hovedkilden er markedssjef i et byggefirma. Bildet av henne er hentet direkte fra nettsidene til byggefirmaet, og hun siteres på følgende ekspertdom:

- Folk har nok fått troen på at markedet er på vei opp igjen og at prisene vil stige.

På hvilket grunnlagg og med hvilken kompetanse kommer hun med denne observasjonen? Hun lever av å selge boliger. That's it.

Det finnes ingenting som skiller denne Aftenposten-artikkelen fra noe utbyggerfirmaet selv kunne forfattet og lagt ut på hjemmesiden som en slags egenreklame. Hvem vet, kanskje er artikkelen nesten identisk med en pressemelding kilden selv har forfattet, og som reporteren Karianne Larsen så har satt sin byline på i hui og hast?

Slik søplete journalistikk har dessverre bidratt til boligboblen. Kollapsen i boligmarkedet og det sterke prisfallet er en helt nødvendig korreksjon på et marked som løp løpsk. Det er underlig at Aftenposten ikke har lært noe som helst det siste året.

Og det kan du sitere meg på

Et medlem av husholdningen var i dag sitert i Klassekampen. Sitatet var ikke ordrett, men “sånn omtrent det jeg sa.” Journalisten hadde ikke engang tatt seg bryet med å stave navnet hennes riktig. Slik sitatpraksis er slett ikke uvanlig i pressen. Jeg tror du må lete lenge etter noen som opplevd å bli hundre prosent korrekt sitert basert på muntlig intervju.

Siden jeg flyttet hit til trønderhovedstaden i 2001 har jopplevd Adresseavisens praksis på området flere ganger. Jeg tok en kikk i klippene jeg har lagret i skoeskearkivet mitt, og fant raskt ut at jeg er intervjuet eller sitert ved totalt sju forskjellige anledninger. Ingen av gangene har journalisten greid å sitere meg helt korrekt. Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv. Men ikke særlig overraskende.

Jeg er utdannet medieviter, og før jeg flyktet fra akademia rakk jeg å se mye forskning på og delta i diskusjoner rundt pressens sitatuvaner. Det som bekymrer meg litt er at de fleste ser på problemet som en bagatellmessig uvane, en mild irritasjon. Ikke verre enn det. En kan riste på hodet og fnyse av det, slik trønderne gjør med vinterværet eller bråkete ungdommer på bussen.

Kall meg gjerne gretten, men jeg tror problemet er mye verre enn som så. God sitatpraksis er som en stram buksestrikk, og hvis den blir tøyet på i tide og utide ender du opp med joggebuksa på knærne.

Det er på tide å stramme beltet.

La meg ta et eksempel. En journalist stiller en politiker følgende spørsmål:

“Mener du at norske myndigheter bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer?”

Politikeren svarer “Ja,” - journalisten skriver følgende i artikkelen som kommer på trykk:

Stortingsrepresentanten uttalte: “Vi bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer.”

Ikke alle journalister og redaktører vil innse at dette er gal praksis. Politikeren i eksempelet sa aldri det han ble sitert på, han svarte simpelthen ja på et usedvanlig dårlig spørsmål. Det kan innvendes at selv om politikeren ikke sa dette ordrett, var det tydelig at det var dette han mente. Et slik argument er fullstendig verdiløst. Et sitat er et sitat. Det må være nøyaktig, ellers har du skiftet sjanger til fiksjon.

Vi som avislesere er selvsagt helt prisgitt journalistens integritet. Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

Gjesteblogger: Kristen Hyklefoss

[Dagens gjesteblogger, Kristen Hyklefoss, er en gladfundamentalistisk indremisjonsmann, prost, pater, eiendomsmegler og meteorolog. Kristen er også ivrig klimaskeptiker, som mener at ikke bare er den såkalte klimakrisen en løgn – det finnes faktisk egentlig ikke klima i det hele tatt. Vær er bare Guds skiftende humør.]

Mange villfarne kristne har i de siste årene vendt det døve øret mot herrens ord. De har begynt å tolke deler av den Hellige Skrift i det de kaller “overført betydning”. De sier skapelsesberetningen ikke skal tas bokstavlig. På den måten ønsker de å sniktilpasse seg nyere vitenskap, evolusjonsteorien og annet av djevelens løgnaktige fristelser. I følge dem kan kristendommen “tilpasse seg de nye tider”.

Om du noen gang skulle havne i diskusjon med en evolusjonist, må du være forberedt på at han vil forsøke å forføre deg med “fakta” og “vitenskap”. Dette må du djervt stå imot! I den sammenhengen er det viktig å være godt forberedt. Derfor vil jeg utstyre dere med en håndfull velsignede argumenter du kan bruke for å temme den demonbesatte Darwinisten.

1.Påpek at evolusjonen bare er en teori.
Dette vil bringe motstanderen ut av balanse, og han vil svare med å påstå at den vitenskaplige definisjonen av ordet “teori” er noe helt annet enn ordets dagligdagse betydning. Dette svaret kan du enkelt latterliggjøre ved å spørre om ordet “dinosaur” også betyr to forskjellige ting. Du vet selsagt at teori betyr det samme som gjetning eller anelse. Ville de kalle det en teori om de visste det var sant?

2. Pass på å nevne at Darwin omvendte seg til den kristne tro når han lå for døden.
Like før han døde så nemlig evolusjonismens far lyset, han angret sine villfarne påstander. Han godtok Kristus som sin frelser, og nå sitter han i himmelen og gremmes over hvor mye skade “teorien” hans har forårsaket. Din motstander vil nå påstå at Darwins omvendelse bare er et ondsinnet rykte som har sirkulert i lang tid, uten fnugg av bevis. Men siden dette med bevis er slik en kjepphest for evolusjonisten, spør du om han har noen bevis for å bekrefte at Darwins omvendelse er usann. Du har rett inntil han kan bevise at du tar feil.

3. Påpek at evolusjonen strider mot termodynamikkens andre lov.
Det gjør ingenting at du selv ikke forstår denne loven, bare kast den fram i argumentasjonen uten blygsel. Om han forsøker å forklare hvorfor du tar feil, rister du bare på hodet med et overbærende smil og sier: “Godt forsøk, men ikke godt nok.”

4. Snu på flisa.
Pass på at du rekker å kalle hans overbevisning for “dogmatisk” før han rekker å gjøre det samme med deg. Førstemann vinner.

5. Still spørsmål ved de manglende ledd i rekken av fossiler.
Spør ham hvorfor forskere ikke har oppdaget fossiler av overgangsarter, noe som kan vise at en art har utviklet seg fra en annen. Din motstander vil si at du tar feil, at det faktisk finnes slike fossiler. Du svarer: “Å ja? Har du et på deg?” Om han så drar deg til en PC og viser deg påståtte eksempler, minner du ham overbærende på at det er enkelt å forfalske slike fossiler. Du kan også påpeke at Gud muligens har skapt disse såkalte fossilene selv, for å teste om vi er sterke i troen.

6. Sitér fra den eneste virkelige beviskilden: Bibelen.
Fortell ham at alt han trenger å gjøre er å lese Første Mosebok for å se at Gud har skapt universet og alt i det. Dermed er denne såkalte “evolusjonen” med dens voodoo-aktige “naturlig utvelgelse” og “sterkestes overlevelse” totalt overflødig. Sannheten ligger i Skriften, tilgjengelig for alle som vil lese den med et åpent sinn. Evolusjonisten kan påstå at det finnes et fjell av bevis for hans teorier, men du vet selvsagt at tro kan flytte fjell.

[Ukristelig stjålet fra Free Inquiry.]

Ikke det verste blogginnlegget jeg har skrevet

Jeg kommer fra et sted der ros er tabu. Når noen presterer noe imponerende, møtes de oftest med kommentaren “Det var slett ikke ille...” Og det er det nærmeste vi kommer av å kunne skryte av noen. Vi er ute av stand til å gi noen ros og kreditt for det de oppnår. Det lengste vi kan strekke oss til er å forsikre om at det i alle fall ikke var det verste vi har sett.

Jo viktigere ting det dreier seg om, desto mindre usannsynlig er den rosende responsen. Har noen jobbet i årevis, og strevet endelig har båret fruktbare resultater, er håpet om ros fullstendig forgjeves. Men om det dreier seg om en bagatell, eller noe ganske uviktig kan det dukke opp mumlende kommentarer som kan minne om ros.

Den eneste settingen der mitt folkeslag tar fram superlativene er i forhold til bakverk. Og da er aldri rosen rettet direkte til opphavskvinnen (menn baker aldri der jeg kommer fra). Rosen er rettet mot kaken. “Denne var jammen god!” Og som for å understreke at kaken sikkert var god på tross av personen som bakte den, følges kommentaren alltid opp med: “Du må gi meg oppskriften!” Inneforstått: uten oppskriften hadde alt bakverk du rørte ved vært en katastrofe.

Noen ytterst få ganger lar vi oss motvillig lokke til å anerkjenne mennesket bak suksessen. Ikke for dyktighet og godt håndtverk – aldri det. I stedet sier vi: “Den var du heldig med!”

Det er det beste du kan håpe på.

Kåre Willochs solbriller

Plaget av at jødehatet lyser av øynene dine? Prøv Ray Bans nye Willoch-modell! Anbefales av 9 av 10 Israel-kritikere.

Feberdrøm

I natt hadde jeg feber. Jeg lå tidvis halvveis våken og frøs under dyna, mens store deler av natten sank jeg svettende og glovarm ned i underlige drømmer. Som alltid når jeg har feber blir drømmene på en måte mer virkelige, mer stofflige, fargene er sterkere, jeg merker hvert enkelt sanseinntrykk lettere enn vanlig. Og jeg husker oftere drømmene mine når jeg våkner.

Denne drømmen husker jeg.

Jeg var hjemme, på stedet der jeg vokste opp. Det var en klam sommerdag, med sola høyt på en blek himmel. Jeg hadde spilt fotballkamp, og svetten rant - det er her feberen kommer inn og former drømmen. Vi hadde ingen garderober ved fotballbanen, så jeg måtte dra hjem for å dusje. En kamerat hadde bil og skulle svinge meg hjem, jeg bodde bare et par kilometer unna.

Før jeg dro på denne fotballøkten i drømmene mine, var jeg hjemme og pakket treningsbagen. Hjem i denne drømmen var ikke der jeg bor nå. Hjem var der jeg bodde i fem år sammen med henne. Hun snakket til meg fra kjøkkenet mens jeg pakket ned fotballskoene mine. Hun skulle lage middag til jeg kom hjem fra trening. Sola skinte inn gjennom kjøkkengardinene. Hun så helt frisk ut.

Senere i drømmen, i bilen på vei hjem, ble jeg slått av en plutselig tanke. Det kan ikke stemme, alt dette kan ikke ha hendt. Hun er jo død. Eller er hun det? Er jeg bare forvirret? Har jeg bare hatt en vond drøm, der hun er død og jeg lever videre?

Et øyeblikk var jeg fullstendig usikker på om hun var død eller ikke. Så jeg testet meg selv. Om hun virkelig er død vil du sikkert huske begravelsen. Eller ha minner fra når hun lå på dødsleiet. Jeg lette i hukommelsen. Og litt motvillig kom minnene.

Jeg så henne ligge i en åpen kiste i sykehuskapellet. Begravelsesagenten dro til side et hvitt silketørkle som dekket ansiktet hennes. Jeg så det bleke ansiktet under, helt uten liv, en dødsmaske som ikke lignet henne slik jeg husker henne. Så husket jeg begravelsen. Snøstormen i januar, hanskene jeg hadde på meg før jeg bar kisten, snøen som rakk oss til anklene når vi sto rundt graven hennes.

Minnene bekreftet det. Hun var død. Hvorfor var jeg da på vei hjem til oss? På vei hjem til henne? Hvorfor trodde jeg hun ventet på meg?

I det bilen rakk fram til oppkjørselen, sa jeg til sjåføren at han bare skulle kjøre opp til garasjen, for så å snu og kjøre videre igjen, uten å stoppe. Jeg så inn vinduene. Så kjøkkengardinene, potteplantene. Lysene var tent i rommene innenfor. Alt var som det pleide å være. Og jeg visste at hun satt der inne og ventet på meg. At hun var død, men likevel levende, frisk nå, frisk for alltid. Og at jeg kunne gå inn til henne, at vi kunne spise middag sammen, og at alt kunne være som før, og at hun var død ikke hadde noen betydning.

Likevel lente jeg meg fra mot sjåføren og ba ham kjøre videre. Jeg ba ham kjøre meg til broren min, som bodde et lite stykke unna.

Jeg vet jeg kan velge å være hos deg, og at alt er som før. For samme hvor mye jeg forandrer meg, er du stadig den samme. Helt uten forandring, aldri syk, aldri eldre, fordi døden har frosset deg fast i en tid med sommerdager, god tid, og middager som er klar når treningen er over. Jeg kan velge å gå inn, og være frosset i fortiden, sammen med deg. Men det har en pris.

Derfor kom jeg ikke tilbake til deg.

Jeg skal aldri tilbake til huset vi bodde i. Jeg kan kjøre forbi en sjelden gang, se mot vinduene og hagen, før huset forsvinner bak furutrærne. Men jeg kan aldri stoppe, gå ut av bilen og gå til inngangsdøren. Jeg kan aldri gå inn til deg. Ikke en gang i feberdrømmene.

Gjesteblogger: Mullah Rouge

[Dagens gjesteblogger er en funky islamreformator: den musikalelskende imamen som går under kallenavnet Mullah Rouge. Denne rettroende hunken lar ikke Koranen stå mellom ham og hans store kjærlighet: glitrende paljetter, prangende sangnumre og rosa diamanter dyppet i champagne. I anledning spetakkelet på Gazastripen vil Mullahen også svare på spørsmål fra leserne i tiden fremover - fyr løs i kommentarfeltet!]

Det er ingen tvil om at vi muslimer sliter med imageproblemer. Ikke all PR er god PR. Vestlige fjernsynskanaler finner alltid frem til de sinteste muslimene, de som går lengst mellom hver dusj og manikyr. Dette er byoriginalene som kaster sandaler på statuer og lager latterlig dårlige strådukker som skal forestille norske utenriksministre. Så blir det selvsagt slik at den gjengse europeer eller amerikaner, som jo tar for god laks alt han ser på TV, tror at alle muslimer er hysteriske. Dermed kan vi oppleve at unge og relativt oppegående nordmenn frykter at muslimene skal ta over landet, mens de såkalt etnisk norske sover ut rusbrusfylla.

Muslimsk terror har aldri drept eller skadet noen innenfor Norges grenser. Men 256 mennesker ble drept i trafikken i fjor. Likevel frykter ikke nordmenn den virkelige dødsfaren representert ved en 19 år gammel Kent Ronny fra Stjørdal som nettopp har kjøpt seg en Audi med større potens enn unggutten kan håndtere. Krigen mot terror skal Norge altså bidra i, mens krigen mot trafikkdøden ikke blir vurdert som viktig nok. Og det verste den fryktede muslimen kan gjøre med en nordmann er å bidra til kolesterolnivået med en nattlig kebab eller fem.

Men mye av imageproblemet må altså vi muslimer selv jobbe med. Et godt sted å begynne er med den tradisjonelle arabiske mannsrollen. Tiden der den strenge patriarken voktet over en kuet familie væpnet med sylskarp hengebart, er over for lengst. Dette årtusenet skal tilhøre den metroseksuelle muslimen. Mange av oss Allahs mannlige disipler går jo allerede i kjole, selv om vi kaller det noe annet.

Inntil neste gang: allahu akbar! Som forresten betyr Gud er stor - ikke Gud er en smålig, hevngjerrig grinebiter.

Pål T. Jørgensens øyenbryn

[Dagens gjesteblogger er ingen mindre enn nasjonalpoeten Nordahl Grieg. Til tross for sin langvarige status som avdød, er Nordahl i glitrende form, og han følger stadig med på internasjonal politikk. Bidraget hans er i diktform, og er levert via en av de mange klarsynte vi har her i trøndelagstraktene.]

Israel invaderer sier Pål T. smilende skjevt
Hadde han øyenbryn ville han dem hevt
Det finnes ikke bedre underholdning en lørdag kveld
enn den direktesendte urett som ikke rammer deg selv
Jeg raper en blanding av grandiosa og cola
Så er 21-nyhetene slutt for Kari og Ola

En israelsvenn sitter rødmusset over sitt tastatur
Han pynter bloggen med sitt hat mot arabisk kultur
For et barneliv på Gaza er jo verdt ingenting
stilt opp mot apokalypsen i Johannes Åpenbaring