Finn Jarle Sæle

Redaktøren for avisa Norge i Dag, Finn Jarle Sæle, vil nå trykke faksimiler av mohamed-karikaturene - drøye fire måneder etter den opprinnelige publiseringen i Danmark. Også han påberoper seg å kjempe tappert for ytringsfrihet.

- Hvis det blir krig, kan ikke vi intellektuelle ta ansvar for ekstremistenes handlinger, sier Sæle til Dagbladet.no.

Denne intellektuelle mannen har også stor tro på å brenne Harry Potter-bøker.

Han reagerte med harme på at Valgerd Svarstad Haugland fikk en uskyldig nuss av en annen kvinne.

Han ytrer gjerne at homofili er en syndig sykdom.

Han mener også at alle som ikke bekjenner seg til hans tro er fordømt til evig fortapelse.

Han mener muslimer ikke kan blande politikk og religion, men det er helt greit at kristne gjør det.

Han ville sensurere Torsdagsklubben på TV2 fordi "de hånte en kristen, kvinnelig politiker som står på Bibelens grunn." (kona hans, Anita.)

Det er helt glimrende at Sæle kaster seg på hypen, for en mann med hans fortid klargjør en del ting rundt en ganske kaotisk sak:
- Ytringsfriheten er omfattende og udiskutabel
- Derfor kan man gjemme den skitten, feit dobbeltmoral bak den - og slippe unna kritikk
- For ellers intelligente mennesker kan ledes til å tro at ytringsfriheten i Norge er truet, og dermed kaster de seg frem i debatten som nyttige idioter for det laveste grums
- Man kan også gjemme irrasjonelt og intenst hat mot muslimer bak frihetens veldreide bak
- Rasisme er på vei til å bli den nye "politiske korrektheten"

Friheten tilhører også de marginale, hatefulle og forvirrede. Vårt eneste ansvar er å ikke forby deres ytringer. Vi trenger ikke å forsvare dem. Og vi har en plikt til å kritisere dem, og til og med drite dem ut.

Vi vil ikke forby Finn Jarle Sæle å trykke verken blodige, aborterte fostre, eller karikaturer av Mohamed.

Men du trenger ikke kjøpe deg inn i pyramide-spillet hans av den grunn.

Ingen bedriftsfotball for Ivers

Steffen Iversen er fremdeles klubbløs, og hans jakt på ny hjemmebane begynner å få desperate dimensjoner. I dag troppet han opp på treningsfeltet til bedriftslaget Børres Karosseri & Grill i Florø. Litj-Ivers forsøkte å imponere, men de bedagelige gutta fra vestlandet ble den trettifjerde klubben som takket nei til Ivers siden han forlot Vålerenga for noen måneder siden.

- Han har ikke de måljeger-egenskapene vi er på jakt etter, uttaler oppmann Arne Hjorth Johansen til en lokalavis ingen egentlig har hørt om. - Vi satser heller på onkelen til Sivert. Når gikta slipper taket har han et fryktet høyrebein.

Iversens agent og Club4-general Tom Ketil Krogstad kommer med et hjertesukk:
- Det ser ikke ut til at jeg blir kvitt ham. Jeg har rådet gutten til å henge nede på kaia med treningstøyet klart, i tilfelle noen sjømenn skulle være interessert i tjenestene hans.

Djevelen har tatt bolig i en søt kanin

Det er sjelden jeg ler så tårene triller. Men i går kveld brøt jeg sammen da jeg klikket meg inn på nettsidene til Angry Alien Productions. Her gjenforteller en trupp av animerte kaniner en rekke kjente filmer på tredve sekunder. Sjekk for eksempel ut Eksorsisten, Pulp Fiction eller Star Wars.

Morsomt? Eller er det bare jeg som er lettpåvirkelig i forkjølet feberørske?

Håper forresten de gjør Gudfaren snart (Gudharen?). Eller Døden på Oslo S. Akk ja, den får vi nok aldri.

Emner jeg ikke blogger om

Veldig mange har klikket seg innom Tåkesinn de siste dagene, selvsagt knyttet til innleggene jeg hadde om ytringsfrihetens hvite riddere. Det er veldig kjekt med kommentarer også, men jeg tror det kan være nyttig å presisere at jeg ikke blogger om disse to temaene:
- islam
- dikotomier av typen høyre/venstre, kapitalist/sosialist

Jeg diskuterer jeg gjerne disse temaene "live", men altså ikke på blogg. Det er for viktige emner til å la dem drukne i støy og skjellsord. Den dagen jeg bestemte meg for å droppe å spille rollen som "sosialist" her i bloggville stod følgende innlegg på dagbladet.no:

Sosialister fortjener å få kniver stukket i seg

Skrevet av: Leif Leifsen , 25.11.2005 kl. 10:39

Sosialisme er drap. Det finnes uungåelige kausale sammenhenger mellom sosialisme og enorm lidelse og død. Forsøker du å fremme eller forsvare sosialisme bidrar du altså til å fremme lidelse og død, i nåtiden og i fremtiden. Det betinger skyld og ansvar - du er ansvarlig for den skade du på fører andre. Når antallet ghettoer i Sverige har økt fra 3 til 200 de siste årene er det sosialisters direkte skyld at alle som lever i disse får jævlige liv, og når antallet voldtekter i Oslo har økt enormt er det sosialisters skyld. Og det er enormt urettferdig, det mest urettferdige og uetiske og gale av alle ting, at sosialistene selv skal slippe unna - at sosialister skal kunne påføre andre en lidelse de selv skal slippe. Erik Solheim dro fra Oslo fordi han ikke ville sønnen skulle vokse opp blant innvandrere - men det er en evig synd overfor alle de småbarnsforeldre _ikke har råd til_ å flytte vekk fra miljøet sosialistene har skapt.

Derfor fortjener sosialister å få kniver og glødende metall stukket i seg, sosialistiske jenter fortjener å voldtaes, og all mulig lidelse bør havne på deres skuldre. Nettopp fordi de selv er skyld, kausalt, i at dette oppleves av andre - den som selv er årsak til at noen voldtaes, som sosialister er, fortjener selv å voldtas. Jeg har ingen sympati for sosialistiske undermennesker, undermennesker i betydning at de med hånden på sitt hjerte tar livet av folk og er ansvarlig for død og smerte, og jevnt over fortjener de alt vondt som straff for sin skyld.

Jeg kunne selvsagt lært meg å ignorere de som støyer, truer og spyr ut slike ting, men jeg innså at det er for mange av dem. De tar for stor plass. Og jeg har ikke evnen til å la være å bry meg. Jeg er teit sånn. Jeg mister nattesøvnen, blir kvalm, tar ting altfor alvorlig.

Så jeg vil bare si: lykke til dere som blogger om slike ting, og ikke lar grumset forstyrre dere! Det er fint dere holder debatten i live - men de temaene er altså off-topic herfra og til evigheten på denne bloggen.

Nå med ekstramateriale!

Ekstramateriale på DVDer har ofte ymse kvalitet. Her kommer denne bloggens lille bolk med Deleted Scenes. Da jeg forleden skrev "Den natten jeg reddet ytringsfriheten", hadde jeg også en alternativ historie. Den la jeg aldri ut, for den var altfor lang, og muligens ikke så bra. Den gikk noe i denne duren:

Lederen for Svolvær Historielag hadde kalt inn til pressekonferanse. De siste dagene hadde bloggeres aksjon for å redde ytringsfriheten vært et hett tema i mediene. Historielaget var svært inspirert. Tiden var nå inne for å ta aksjonen inn i neste etappe.

I festsalen på samfunnshuset hadde de satt ut bord med vafler og syltetøy til journalistene. Eimen av nytraktet kaffe lå tungt over lokalet. Oppmøtet var slett ikke verst – en skribent og en fotograf fra lokalavisa hadde allerede syltetøy på kinnet. I tillegg fikk Lederen for Laget øye på en journalist fra Bodø og en radioreporter fra NRK i Tromsø. Byfolk. Han slo på scenelyset og rettet seg opp i ryggen før han gikk frem og grep mikrofonen. Verdens øyne var rettet mot ham.

”Kjære forsamling, takk for oppmøtet. De siste dagene har frihetselskende nordmenn sittet foran laptopene sine og kjempet for å bringe ytringsfrihet til verdens undertrykte. Ved å publisere scannede kopier av danske karikaturtegninger har de heroisk våget sine egne liv i sympati med sine arabiske medsøsken. For dette gjelder også Norges fremtid.”

Han passet på å prate tydelig og høyt inn i mikrofonene, og teksten hadde han memorert perfekt. Radiojournalisten tok en vaffel til. En klatt rømme dryppet på gulvet.

”Nå mener vi i Svolvær Historielag...” han tok seg god tid når han uttalte navnet, så journalistene fikk nedskrevet det korrekt. ”...at tiden er inne for videre aksjon. Et enda mer grunnleggende menneskelig behov enn det å fritt få ytre sine meninger er...” han lente seg frem og slo på overhead-maskinen. En transparent som viste en pyramide lyste opp lerretet bak ham. ”...behovet for mat og drikke – som vi ser her av Maslows behovspyramide.”
Han pekte til lerretet. Han hadde vært påpasselig med å skrive på tittelen på sosiologi-boka han hadde kopiert fra. For å unngå trøbbel med åndsverksloven.

”Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. Historielagets menn hadde øyne som lyste av stolthet da de satte seg ved bordet og lot seg servere. Det blitzet i et ensomt kamera.

På fatene lå store berg av røkelaks, kaviar, spekeskinke, brunost og alle de former for norskprodusert kvalitetsmat du kan tenke deg. Historielaget nølte ikke, men gjøv straks løs på maten med glupsk appetitt.

”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”
”Er det det motsatte av en sultestreik?” kom det fra NRK-reporteren, brått interessert.
”Kan du godt si,” svarte Lederen mens han skylte ned et stykke flesk med en drabelig slurk Norlandspils. ”Vi vil nå spise så mye vi klarer i en ukes tid, og mellom måltidene vil vi bruke tiden på å snakke om hvor tapre og idealistiske vi er. Raaap. Unnskyld. Så håper jeg dere i pressen sørger for at sultofrene i Afrika får vite om aksjonen vår – jeg tror den støtten vil varme, selv om den ikke metter.”

Så mesket Historielaget seg på det overdådige måltidet, mens journalistene skriblet og slikket klissete syltetøyfingre. Konene og døtrene fikk også delta i Spisestreiken. Men siden mennene foretrakk at de ikke skulle legge på seg fikk de gå på toalettet med jevne mellomrom og stikke fingrene i halsen.

Dagen etter, et sted i Etiopia: En enslig, solbrent reporter går ut av drosjen foran Helsestasjonen. Utenfor døra sitter noen mørke mennesker som ser fryktelig sultne ut. Perfekt.
”Excuse me, are you starving?” spør reporteren. De bare ser på ham med triste øyne, og nikker så det klaprer i tennene. ”Can you please hold this Norwegian flag and this lighter while I take a picture of you?”

Muhammad-aksjonen

Publisere bilder av Muhammad?

Bloggere kan lære mye av legenden Muhammad Ali.
- Å velge sine kamper med omhu.
- Å slåss én mot én.
- Å danse som en sommerfugl og stikke som en bie.
- Å ha en varm form for humor og selvironi.
- Å ikke dilte i flokk.

Men, ok jeg innrømmer det. Denne gangen diltet jeg etter Hjorten. Jeg antar det er greit å følge en gullblogg-vinner :-)

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget. Med Photoshop klippet jeg ut deres søte, uskyldige ansikter, for så å lime dem inn i hardpornografiske bilder. Det ante meg at mine trangsynte naboer ville bli sinte om de så disse bildene. Jeg humret godt for meg selv, svært stolt av den noble oppgaven jeg hadde påtatt meg. Friheten til å kunne ytre det man ønsker.

Så skrev jeg ut bildene, i farger på glanset fotopapir. I tillegg laminerte jeg arkene, så ikke regnet skulle gjøre dem utydelige. Med bildene i en mappe under armen beveget jeg meg ut i gatene. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle dra hetten over hodet for å skjule ansiktet, men jeg lot være. Grensen mellom en anonym, pervers provokatør og en edel ridder av demokratiske prinsipper er ofte vanskelig å trekke opp. Heldigvis visste jeg forskjellen. Ingen hette.

Jeg stiftet opp bildene på lyktestolper og husvegger over hele kvartalet. Området jeg bodde i var perfekt egnet for min lille demonstrasjon. Jentene på bildene kom fra lavtlønnede familier, foreldrene deres hadde ikke høyere utdannelse, mange av dem kom fra de mer usiviliserte strøkene av landet: Kautokeino, Førde. De ville garantert protestere, bli rasende og såret – for hva visste vel de om frihetens prinsipper? Jeg kunne selvsagt valgt de finere strøkene av byen, der de velstående og intellektuelle bor – men det turte jeg selvsagt ikke. De hadde for dyktige advokater, og dessuten svir det mer å bli boikottet av millionærer enn av arbeidsledige og trygdemottakere.

Senere satt jeg ved vinduet og ventet på morgengry. Snart ville naboene våkne til et stykke politisk kunst jeg var svært stolt av. For når de hastet på vei til jobben, og sjokkert fikk øye på et bilde av deres smilende datter nådeløst penetrert av tre svette menn, var det ikke pornografi de så. Ikke mobbing. Ikke en støtende og kriminell forfalsking. De de ville se, stiftet til lyktestolpene, var selve friheten.

De burde takke meg.