Ytringstomhet

Er det et brudd på menneskerettighetene at det ikke er tillatt å vise politisk reklame på norsk TV?

Er det i så fall et brudd på mine menneskerettigheter at staten vil tvinge meg til å bruke bilbelte i trafikken? Eller at jeg ikke kan kaste fra meg søppelet mitt hvor jeg vil?

Slik kan det meste snus på hodet.

Ytringsfrihet er et upresist begrep, og det skaper mye forvirring. Å kritisere et undertrykkende regime er en ytring. Å lokke barn til å kjøpe helseskadelige burgermenyer med manipulerende TV-reklame er også en ytring. Et opplyst samfunn vil kunne se at vi ikke kan tillate og beskytte alle slags ytringer. Det finnes nemlig budskap som underminerer demokratiet vårt, som serverer oss løgner, som gjør oss dummere og som drukner viktigere saker i støy.

Vi trenger en mer presis definisjon av hva en ytring er og ikke er. Ytringsfriheten skal beskytte og tillate radikale og upopulære meninger. Men det er ikke dermed sagt at det skal være fritt fram for alt. Karikaturtegninger av profeter og messiaser på trykk er ytringer. Å spraye hakekors og "jødesvin" på en synagoge er ikke en ytring.

Vi snakker ikke nok om hva forskjellen er. Om hvor grensen går for hva som kan regnes som en ytring beskyttet av menneskets rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om politisk reklame er saken egentlig forbløffende enkel, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen tar dessverre riv ruskende feil. Alle politiske partier får ytre sine meninger uten begrensninger. Bare ikke i form av reklame.

Demokratiet vårt er truet, noe valgforskere har påpekt i lengre tid. Men det er ikke truet av islamister eller et undertrykkende sosialistregime. Det er truet av apati, lav valgdeltakelse og en innholdsløs, polarisert og personfiksert politisk debatt.

Å tillate politisk reklame er kanskje et steg framover. Problemet er at vi står på kanten av et stup.

Se også Abres innlegg om lokking av stemmekveg.