What one Dick said to the other

I opptakten til Irak-krigen, tilbake i 2003, jobbet visepresident Dick Cheney hardt for å få støtte for invasjonsplanene. Det var ikke lett, siden all etterretning viste at Irak hverken hadde bånd til al-Qaida eller massødeleggelsesvåpen av noe slag. Cheney lot seg selvsagt ikke stanse av fakta.

En av de som fikk smake Cheneys egen spesielle brand of intelligence var republikanernes House Majority Leader Dick Armey. En mann som i alle fall i teorien burde være trygt plantet på Cheneys side fra før. Men Dick nummer en hadde et problem: Dick nummer to (Armey) var ikke overbevist av Colins PowellPoint og andre Curveballs Bushadministrasjonen serverte verden på den tiden. Dermed dro Cheney med seg Dick inn på kontoret for noen alvorsord. Heldigvis lot Cheney hagla ligge denne gangen.

Inne på kontoret drar Cheney fram en masse dokumenter og mapper som han slenger på bordet. "La meg forklare deg hva som egentlig foregår," sier Dick 1 til Dick 2. "Saddam er mye farligere enn det vi forteller offentlig." Cheney forteller så at Saddam og hans familie har nære og direkte bånd til al-Qaida. Ikke nok med det. Irak er også på nippet til å ha ferdigutviklet atomvåpen i minyatyr, små nok til å bære i kofferter.

Dick Armey gikk fra Cheneys kontor, og stemte for krigen mens han gråt. I ettertid har det vist seg at alt Chenys menn foret oss med var løgn.

Nylig fortalte Armey om denne hendelsen for første gang til Washingtons Posts journalist Barton Gellman, i forbindelse med boka Angler: The Cheney Vice Presidency. Dick nummer to er fremdeles sinna:

I deserved better than to be bullshitted by the vice president.

Helt riktig, Dick. Du og alle oss andre. Selv de som likte å bli lurt, og fremdeles holder løgnen kjær. Slik som VGs Olav Versto.

Kjære Dagbladet

Jeg vet dere sliter. Hver dag går jeg forbi forsiden deres ved kassa i butikken. Før brukte jeg og mange andre å plukke med oss et eksemplar. Slik er det ikke lenger.

Kjære Dagbladet. Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at jeg har en løsning på alle problemene deres. Den dårlige nyheten er at dere ikke kommer til å like det.

Situasjonen er dyster, og utviklingen peker bare en vei. Stadig flere lesere forlater Dagbladet. Avisen kutter og sparer så mye de kan, men mest strammer de inn i forhold til journalistene sine. Papiravisen Dagbladet lider en langsom død, og mange mener den ikke kan reddes.

Men det kan den. Her er løsningen:

Dagbladet kjører forsiden: "Hvor gikk det galt?" I to ukers tid domineres avisen av temaet "Hva har skjedd med Dagbladet," på bekostning av alt kjendisstoff og lettvint forbrukerjournalistikk. Domenet kjendis.no selges umiddelbart til høystbydende, og Dagbladet ber sine tidligere lesere om unnskyldning for å ha sviktet dem. Redaksjonen inviterer og intervjuer vanlige lesere, forskere, forfattere, politikere for å kartlegge hva Dagbladet har potensiale til å være, om de gjorde alt riktig. Etter disse to ukene kan leserne stemme inn punkter i en ny prinsipperklæring for Dagbladet, som eierskapet og redaktørene forplikter seg til å drifte etter.

Etter disse ukene vil Dagbladets gjennomsnittlige salg per dag ha steget med minst 100.000 eksemplarer.

Etterhvert som økonomien blir sunnere skal avisen bruke disse nye midlene til å styrke journaliststallen, og gjøre investeringer som skal sørge for at de ikke sklir tilbake til dagens sørgelige tilstand.

Det var den gode nyheten. Den dårlige nyheten er som nevnt at Dagbladets ledelse neppe liker løsningen. Da foretrekker de en stille og pinlig død.

It's all man-made you see

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?

This is not a message of war. This is a message of future.

Den 11. september kjørte SVT direktesendt debatt, der en av gjestene var Peter Sunde, pressetalsmann for The Pirate Bay. Foranledningen var den stadig pågående debatten om fildeling i Sverige, som hadde fått ny aktualitet etter en nylig hendelse der obduksjonsbilder av to barn ble gjort tilgjengelig via Pirate Bay. Etter svensk lov er slike dokumenter offentlige, og dermed var det heller ikke ulovlig å legge bildene ut på nettet. Videre er det også slik at The Pirate Bay ikke legger ut filmer, filer og dokumenter på sine nettsider. De tilbyr en katalog over bittorrents, som gjør at nettbrukere kan dele filer seg i mellom, ved hjelp av såkalte torrentklienter.

Her hadde svenskene nok en gang mulighet til å ta en viktig debatt. Behøves en lovendring i forhold til offentliggjøring av materiale i kriminalsaker? Men media svikter som vanlig sine seriøse og rasjonelle alternativer. I stedet går de for patos: frykt og forargelse.

The Pirate Bay har publicerat bilder på döda barn på sin hemsida.

Når løgnkarusellen nok en gang går, er Sunde selvsagt skeptisk når SVT ber ham stille opp i debatt. Han får lovnader om seriøs diskusjon på forhånd, og stiller opp siden han velger å stole på vanligvis etterettelige SVT. Forutsetningen var enkel: faren til de drepte barna på de omtalte obduksjonsbildene skulle ikke delta.

Slik gikk det ikke. Også SVT valgte å ikke gå for rasjonell debatt. De kjører fiksjonen "sørgende pappa mot hensynsløse nettpirater". Storyen i svenske medier går: Husker du de profittelskende nettpiratene som legger ut musikk og filmer som ikke tilhører dem? Nå har de lagt ut bilder av døde barn!

Og det svenske folket lar seg opprøre. De svarer med hat og drapstrusler. Piratbyråns fiender gnir seg i hendene. Om vi ikke klarer å ta dem med lovboka eller rasjonell diskusjon, kan vi knekke dem via god gammel løgn og heksejakt.

Men ikke alle svensker har mistet hodet. Journalist Anders Mildner har et råd til sine mediekolleger:

Aksepter aldri en journalistikk som velger å se teknikk som noe vanskelig og moral som noe enkelt. Virkeligheten er nemlig stikk motsatt.

The Pirate Bay kutter nå all kontakt med media. Noe som er helt naturlig ettersom de har vist seg totalt inkompetent og ignorerer sitt ansvar som arena for rasjonell demokratisk debatt.