Tenk deg følgende:
Ei jente blir voldtatt. Hun anmelder overgriperen til politiet, som begynner etterforskningen. Offeret forklarer at hun møtte voldtektsmannen på byen, ble med på nachspiel. Når han begynte å bli for nærgående satte hun seg til motverge og sa tydelig nei.
Den påståtte overgriperen har en annen versjon. Jenta var tydelig lysten. Han opplevde det aldri som hun ikke ville ha sex med ham.
Vitner som så de to sammen støtter guttens versjon. Jenta kledde seg utfordrende. Hun flørtet med flere gutter i løpet av kvelden. Hun var full. Dessuten har hun et visst rykte for å være lett på tråden. De har vanskelig for å tro at hun ble voldtatt.
På grunnlag av forklaringene henlegger politiet saken. Ren rutine.
Slik tenking ligger dypt inngrodd hos oss: lettkledde jenter bærer selv et ansvar om de blir voldtatt. En lignende feilslutning finner vi også i politisk sammenheng. Jeg sammenligner ikke ei nachspielvoldtekt direkte med krigsovergrep. Det er bortforklaringene og den absurde etikken tilfellene har felles. Men likevel: Å invadere og okkupere et land med millitærmakt er å voldta et helt folk.
Når amerikanske soldater voldtar ei irakisk jente foran øynene på familien hennes, før de tømmer tennvæske over henne og tenner på, er dette et trist symbol på hele den såkalte krigen mot terror.
Terror er galt. Terror må bekjempes. Men å kollektivt avstraffe et helt folk, og rive samfunnet deres i fillebiter, er ikke en akseptabel reaksjon. At ei jente går i miniskjørt betyr ikke at det er fritt frem å forsyne seg. Når ekstremister i Palestina og Irak dreper uskyldige gir ikke det et fripass til å voldta døtrene deres, rive husene deres med bulldosere og kidnappe regjeringen deres.
Ikke la disse løgnene leve. Gå dem i møte hver gang du hører dem. Hver gang du leser dem på
Document.no,
Vampus og andre blogger. Stille resignasjon er den enkle utveien. Voldtektsofrene trenger oss, at vi hever stemmen og blir hørt.
