Snow will fall forever. Because you've changed the subject. For the last time.

I går døde dramatikeren Harold Pinter, etter å ha vært kreftsyk en lang periode. Jeg ble først kjent med Pinters tekster i '99 og 2000 da jeg var med på en oppsetning av Elskeren (The Lover). I året som fulgte leste jeg det jeg kom over av dramatikken hans, og i 2002 fikk jeg gleden av å regissere Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) her i Trondheim. I 2005 fikk Pinter Nobels litteraturpris, og med takketalen sin viste han at sinte unge menn faktisk kan bli gamle uten å miste gløden og prinsippene.

Konservative krefter likte å gjøre narr av Pinters sterke engasjement mot tortur og aggressiv millitærpolitikk under Thatchers britiske mørketid på 80-tallet. Etter Abu Ghraib, Patriot Act og Guantanamo nytter det ikke lenger å late som kritikken og advarslene var ubegrunnede. Vi har sett bildene av virkelighetens Victor fra One for the Road. Torturistene har hatt åtte års regjeringsmakt i statene.

The Guardian minnes Pinters forfatterskap.