Popcorn og politikk

2005 har vært et dårlig år for Hollywood, i følge et nokså unisont filmkritikerkorps. Det kan godt hende, om kriteriene er billettsalg og liter champagne per premiérefest. Men film er mer enn Hollywood. Og min påstand er at 2005 har vært et svært godt filmår.

For det første: asiatisk film har de siste årene etablert seg som det mest spennende arnestedet for stilmessig og fortellermessig utvikling. Koreansk film har vært 2000-tallets mest fengende refreng så langt, og i stedet for å forsøke å svare på sine egne premisser har dessverre Hollywood bare diltet etter med svake remakes, eller annenrangs etterligninger.

For det andre: i år har vi sett en tendens til mer seriøst meninginnhold, også i storfilmene. Det er ingenting galt med popcorn, men det kan ikke spises til frokost, middag og kvelds. I tillegg til rene underholdningsfilmer trenger vi filmer som har et budskap, som er kritiske og stiller viktige spørsmål.

Warner Independent Pictures er inne i en spennende stim. George Clooney har laget Good Night, And Good Luck om 50-tallets kommunistparanoia og senator McCarthys heksejakter; Paradise Now følger to desperate palestinske menn som har vervet seg som selvmordsbombere; I Looking for Comedy in the Muslim World drar en komiker til India og Pakistan, på oppdrag fra amerikanske myndigheter, for å finne ut hva som får muslimer til å le.

Spennende er også filmene fra Participate Productions, ledet av e-Bay-milliardær Jeff Skoll. Syriana graver i den korrupte oljeindustrien i Midtøsten, mens North Country er feminismens comeback til kinolerretet.

Den store Oscar-grossisten blir nok uansett Steven Spielberg som er i ferd med å ferdigstille Munich, der Mossad-agenter er på jakt etter hevn i etterkant av drapene på 11 israelske deltakere i München-olympiaden.

I mellomtiden er filmverdens to kjedeligste land for tiden Storbritannia og Norge. Britene er låst fast i en håpløs fetisj for dårlige skuespillere (Keira Nightly, Orlando Bloom etc.), mens vi her på berget har tilløp til gode idéer, uten at vi tør å tråkke til og "dytte på konvolutten" (forvrengt frase).

Lost – gjerrig på fremdrift

TV-serier på DVD er den beste nyvinningen siden brødskiven. Du slipper reklamepauser og du velger helt selv når du er klar for neste episode. Dessuten er prisene slett ikke ille, Platekompaniet kjører ofte fine tilbud på serie-bokser. Hvem kan for eksempel motstå første sesongen av Twin Peaks til 249 kroner?

Den amerikanske serien Lost har gått på TV-Norge, og har gitt en ellers stusselig fjernsynskanal oppsiktsvekkende seertall. Jeg har sørget for å ligge unna serien mens jeg har ventet på DVD-utgivelsen. I november kom den endelig, og nå har jeg sett gjennom førstesesongens 25 episoder. Hva er så dommen?

Positivt:
+ En fullstendig glimrende pilot-episode.
+ Fokus på mystikk og ubesvarte spørsmål.
+ Interessante karakterer.
+ De viktigste karakterene får hver sin episode, der bakgrunnshistorien deres rulles opp i flashback. Velfungerende grep.
+ Serien ser veldig bra ut, veldig bra filming og klipp.
+ Bra musikk og lydmix. Anbefales varmt i 5.1-lyd!

Negativt:
- Mange svake skuespillere. Dominic Monaghan, mest kjent som Merry i Ringenes Herre-filmene, er et hederlig unntak, sammen med Terry O’Quinn som spiller John Locke.
- Serien har en tiltakende mangel på fremdrift. Den mister momentum.

Konklusjon: Lost er absolutt severdig, glimrende julegaveidé. Men jeg har mine bekymringer for sesong to. Et mysterium som Lost er basert på å plante nok hemmeligheter, at seerne stiller seg spørsmål. Men samtidig må noen av disse spørsmålene besvares, og gjerne erstattes med nye mysterier. Lost er dessverre litt for gjerrig med fremdriften – grensen mellom fascinerende og irriterende er snublende nær. Her kunne serieskaperne tatt litt lærdom fra HBO, kanskje spesielt seriene Carnivàle og Rome.