tirsdag, juli 26, 2005

Overstått festival

Moldejazz er overstått, og etter bilturen hjem rakk jeg såvidt å stikke
snuten innom heimen før jeg måtte på jobb igjen. Sommeren er alltid den
mest hektiske årstiden. Note to self: prøv å fikse rom for sløving og
ørkesløshet til neste sommer.

Fikk vi med oss noen bra konserter på festivalen, spør du? Joda, her er
en kort oversikt:

Scorch Trio/The Thing fikk jorda til å riste på Kulturhusets scene
tirsdag kveld. Jazzmenigheta var begeistra over den energiske blandinga
av Jimi Hendrix og frijazz. En fotograf var sterkt imponert over
samspillet som var utstudert fraværende, og kom med følgende kommentar:
"Har dem aldri møtt hverandre før, eller?"

Forvirret? Ok, i et nøtteskall: mange mente det var festivalens beste
konsert. Jeg syntes det var helt greit.

Mitt personlige høydepunkt kom under konserten med Kimmo Pohjonen og
Kronos Quartet i Bjørnsonhuset på onsdag. Den finske
trekkspillpsykopaten Kimmo har skrevet stykket Uniko, som kommer i
plate- turnéform til neste år. I år ble det kun fremført på Moldejazz,
og jeg tok selvsagt turen, sammen med min gode venn, bloggfantomet
Gong.

Musikken var pompøs og mektig, overraskende melodisk. Scenen var
velddesignet og visuelt var konserten svært vakker, med kameraer på
scenen og bilder som ble projisert på skjermer bak musikerne. Det
luktet stadionrock og dramatisk filmmusikk lang vei - og jeg storkoste
meg. Gong påpekte etter konserten at fyren med elektronikken og
sampleren var litt overflødig, men ellers tror jeg han likte spetaklet.
Kjæresten min sovna.

På torsdag varma Ralph Myerz opp for Lauryn Hill på Romsdalsmuseets
utescene. Det var kjedelig og uengasjerende. Hopalong Knut, senere på
kvelden, var minst tre ganger så moro.

På fredag tok vi første akevitt tidlig på formiddagen, og resten av
dagen ligger i tåke.

På lørdag gikk turen igjen til museet hvor Moldes egen Ane Brun ventet
med sine snikende viser. Selv om Ane var litt stille og sjenert var
konserten koselig - en fin måte å avslutte festivalen på.

Jaga Jazzist gikk på scenen etter frøken Brun, men vi gikk etter halve
konserten. Jaga hører hjemme i et tett klubblokale, litt malplassert på
et folkemuseum.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Det beste med Ane Brun-konserten (som jeg ikke skal legge skjul på at jeg ikke likte) var når hun sa slike ting som "jeg har det morsomt," og "å, så koselig". Det kan umulig være koselig når 1) publikum bare sitter der, og venter en storpart venter på Jaga Jazzist / Thomas Dybdahl, og 2) Publikum var tusen ganger mer engesjert under Thomas Dybdahl-konserten. Det hun egentlig tenkte var nok "brenn i Helvete, drittpublikum".

palodegard sa...

Hehe, kanskje den neste plata blir mer aggressiv...