BloggAid 2009: Klem En Rasist

Blogg- og Kommentarfeltsdepartementet starter i disse dager opp kampanjen BloggAid for å rekke en hjelpende hånd til en neglisjert gruppe. I kommentarfeltene på landets nettaviser og blogger vanker nemlig hvileløse, anonyme kommentatører ridd av så kraftig bitterhet og angst at de er frarøvet muligheten for et normalt liv. De søker varme og ly i artikler relatert til innvandring og islam, der de straks brer ut en sovepose av skjellsord og dommedagsprofetier.

Dette er de forsømte, de glemte. De som samfunnet forlot i et annet århundre. Nå har de intet annet valg enn å søke likesinnede i blogg-ghettoer som document.no og forumene på Hegnar Online. Her dyrker de sin egen kultur og sitt særegne minoritetsspråk, preget av særskrivingsfeil og forvirret grammatikk.

Med BloggAid ønsker departementet å sette denne pressede minoritetskulturen på dagsorden. Inspirert av et pionerprosjekt i Sveits, ønsker departementet også å ta imot de tyngste misbrukerne i offentlige internettkaféer, der de kan komme og legge inn rasistiske kommentarer under kontrollerte forhold. Når suget etter en kommentar blir for stort kan nemlig misbrukeren rave rundt fra blogg til blogg og lire av seg hets og svartsyn, og dette kan ramme tilfeldig forbipasserende.

I forbindelse med BloggAid arrangeres nå også kampanjen Klem En Rasist. Bloggere som deltar som faddere i denne kampanjen skal ha åpne dører for kommentarfeltenes løse fugler, og la dem fritt uttrykke sin frykt og paranoia. Bloggefadderne skal så gi kommentarmisbrukeren en varm, virtuell klem, og sende dem videre ut på sin vandring med en lykkeønskning. En slik kampanje kan umiddelbart synes som en nytteløs bagatell, men for den forfrosne misbruker som sitter ved tastaturet og skjelver av frykt for muslimer og sharia, kan en dose nærhet og forståelse utgjøre en stor forskjell.

Gi din støtte i dag! Klipp ut banneret og bruk det på din egen blogg, og vis brukerne at det finnes hjerterom i kommentarfeltet ditt. Og skulle han kalle deg for en naiv, islamofil, stockholmssyndrombefengt, politisk korrekt, sosialistfascistisk, hijabelskende untermensch: husk å svare med et smil og en skikkelig virtuell bamseklem!

A priest, a rabbi and a mullah walks into a bar

Hijab har vært månedens ord. Den politiske debatten har vært fullstendig dominert av kjeklingen om muslimske politikvinner skal få bære hijab til politiuniformen eller ikke. Det er lenge siden jeg har sett en mer bortkastet og misforstått diskusjon. Det eneste resultatet er at temperaturen har økt ytterligere der det var ganske hett fra før. Den påståtte Oss mot Dem.

Diskusjonen er fullstendig uinteressant, noe de fleste ikke har forstått. Religionsfrihet må nemlig først og fremst bety frihet fra andres religion. Med det som ledende prinsipp finnes selvsagt bare et svar på hijab-spørsmålet: politiet er en ordensmakt, og skal ha vanntette skott mot alt religiøst. Ingen hijab.

Men skautkrisen, som Siv Jensen selvsagt har lagt sin elsk på, er også en del av et større problem. Det rådende narrativet siden 2001 er at vi har en kamp mellom sivilisasjoner: den jødisk-kristne mot den muslimske. Og de fleste intelligente mennesker har latt seg lure inn i denne falske polariseringen. Men de virkelige frontene står mellom det vitenskapsbaserte verdensbildet og abrahamsreligionene.

I alt bråket og våpengnyet fra kristne som slåss med muslimer som slåss med jøder som slåss med muslimer, er det fort gjort å glemme at de religiøse har samme gud og samme verdensbilde. Men det betyr selvsagt ikke at de kan leve sammen i fordragelighet. Den eneste måten abrahamsreligionene kan overleve på er ved å lage mest mulig bråk og å stritte mot historiens gang. For Jahve, Allah og gud har selvsagt fått sitt dødsstøt for lenge siden. Det neste steget i menneskets utvikling er å kvitte seg med religion.

Dypest sett er det nettopp det alt bråket dreier seg om. Abrahamsreligionenes dødskamp. Vi skal lures til å tro at det finnes bare to sider å velge mellom i alle disse konfliktene. Palestinerne eller Israel. Al Qaida eller NATO. Hijab eller Fremskrittspartiet. Blasfemi eller helligdom. Dypest sett er de alle på samme side.

Det som skjer når vi snakker om hijab hele dagen, leser om det i avisen og ser tåpelige debattprogram om det på TV, er at vi distraheres bort fra det som er viktig. Våre egne liv. Infrastruktur. Astronomi. Kreftforskning. Fornybar energi. Det er disse tingene som neste generasjon skal arve av oss. Men i stedet for å gi dem en bemannet ferd til Mars, ser det dessverre ut til at de fleste planlegger å gi dem den arvelige sykdommen som heter religion.

Den virkelige religionsfrihet er frihet fra religion.

Voldtekt - et hendelig uhell?

Her i Trondheim går det for tiden en rettssak mot to menn, som er tiltalt for å ha gruppevoldtatt ei 14 år gammel jente, mens de filmet overgrepet med mobilkamera. Politiet tok ut tiltale mot de to, en 19-åring og en 24-åring, etter å ha funnet overgrepsvideoene på den ene mannens datamaskin. Adresseavisen passer på å påpeke at de to gjerningsmennene er "etnisk norske".

I rettssalen i dag presterte advokat Steinar Wiik Sørvik, som er forsvarer for den ene tiltale, å komme med følgende utsagn om voldtekten:

- Denne saken handler om det er ens egen eller andres skyld når man foretar seg noe i beruset tilstand som man ikke ville gjort edru.

- Aktor mener tydeligvis at folk skal beskyttes mot seg selv. Dette heter ikke straffesak, det heter bondeanger.

Advokatens logikk er altså at jenta må ha ansvar for egne handlinger. Det at hun "hadde sex" med de to mennene er altså noe hun frivillig var med på, for senere å ha angret seg.

Statsadvokat Hans A. Vikheim sier til Adresseavisen at han synes Wiik Sørviks uttalelse er "upassende". Uheldig, upassende, så forsiktig går det altså an å ordlegge seg. I virkeligheten er selvsagt ikke Wiik Sørviks uttalelse upassende.

Den er helt for jævlig.

Det gir utrrykk for en advokat som har alvorlige problemer med sitt eget moralske kompass, og som har en fullstendig fraværende forståelse for det lovverket han har som yrkesvei.

Om det er noe som er upassende her så er det Wiik Sørviks blotte nærver i en overgrepssak. Voldtekt og seksuelle overgrep er et samfunnsproblem som har løpt løpsk, i motsetning til små bagateller som hijaber og snåsamenn. Avisene er fulle av hissige debattanter som høylydt krever at både den ene og den andre ministeren må gå. At jenter som har vært utsatt for overgrep møter et forskrudd mannshelvete i rettsvesenet ser det derimot ut til at de fleste finner seg i.

Relatert: se Hjortens innlegg om avisenes hang til å kalle voldtekt for sex.

Menneskehandel på norske gater

Akkurat nå i verdens rikeste land. Midtvintersnøen dekker bygatene. Handlegatene i de største byen bærer ikke preg av finanskrisen som herjer omverdenen. Kredittkortene gløder, kaffelatte fordøyes i bøttevis.

Mens de fleste av oss nyter velstanden, finnes de som er henvist til et liv i elendighet. Et liv på gata.

Studenter og andre arbeidsledige blir tvunget til å trekke på gatene i et forsøk på å skrape sammen nok til livets salt. Med et bedende blikk henvender de seg til menneskene som haster forbi:

- Har du et øyeblikk til Redd Barna?

- Kunne du tenke deg å støtte Amnesty?

- Hvilket mobilabonnement har du?

Bak denne offentlige ydmykelsen på norges gågater står kyniske bakmenn – lyssky organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Tele2.

Gatemiljøet blir stadig hardere. I tillegg til den offentlige tiggingen finnes en mørkere side: menneskehandel. Små barn fra den tredje verden kjøpes og selges på gatehjørnene. En solariumsgul eiendomsmegler lar seg friste av tilbudene. For et par hundrelapper handler han seg en treåring fra Eritrea. Han er en nå en såkalt “fadder”.

Den unge studenten som solgte barnet står tilbake med et forfrossent smil. Han kan ta seg råd til en dobbel porsjon nudler på hybelen i kveld.

Gjesteblogger: Onan Ås

[Presentasjon av dagens gjesteblogger, skrevet av bloggeren selv:]

Den særs begavede forfatter, teknolog, filosof og tidligere wunderkind Onan Ås er en ensom kjempe. Hans utrettelige kamp for fossilt brennstoff og mot islamofascistsosialistvelferdsnazister som Kåre Willoch har etterlatt dype spor, om ikke i det norske samfunnet, så i alle fall i kommentarfeltet på bloggen hans Onan9. Dype spor ble også satt i lommeboka hans da han debuterte som forfatter ved å trykke sin bok "Været eller ikke været" for egen regning. Forfatterdebuten hadde muligens vært litt mindre kostbar om Onan ikke insisterte på å trykke nidskriftet på papir utvunnet av utrydningstruet burmesisk teak. Han har aldri klemt et tre. Ei eller faller hans sæd til marken på daglig basis.

Hvis Hitler levde i Norge i dag, hvilket stortingsparti ville han da stemt på? Jeg er glad du stilte meg det spørsmålet, for det gjorde du nemlig, selv du kanskje ikke innser det selv, irrasjonell som du er. Hitler ville vært en eldre, tilsynelatende distingvert herre. Men under jakkeslaget ville det banket et råttent sosialisthjerte, og øynene ville fremdeles lyst av jødehat. Ja, Hitler ville vært prikk lik Kåre Willoch, faktisk.

Hitler ville også utgitt seg for å være forsker og deltatt blant humbugmakerne i FNs klimapanel. På fascistisk vis ville han dikte opp historier om at jordas klima forverres fordi jeg har vært slem gutt, akkurat slik mamma gjorde når jeg ikke spiste opp grønnsakene mine. Mamma stemte SV, og var naturligvis fascist. Derfor kvalte jeg henne med en paperbackutgave av The Fountainhead. Det var det eneste rasjonelle å gjøre.

Uansett, nok om mamma, tilbake til Hitler. Alle som gjennomskuet FNs klimaløgner ville Hitler samle i fagforeningsleire på Utøya, der SFO-jugend ville gått løs på dem med hockeykøllegrafer. På fritiden ville Hitler drukket gulrotsmoothies og spist soyaburgere og vanket på årsmøtene til Bellona og Blitz. Hitler var nemlig vegetarianer og opptatt av miljøet, noe som selvsagt beviser at begge deler er galt og ondskapsfullt.

Hitler ville vært støttemedlem i Hamas, og vært Plan-fadder for onde, ultranazistiske femåringer på Gazastripen. Selvsagt ville han, som alle sinnsyke sosialister, blandet seg inn i alle aspekter ved individets liv. Først med småting som påbud om bilbeltebruk, deretter røykeloven, forbud mot prostitusjon og til slutt ren ondskap som et helsevesen som er gratis for alle. Den typen fascistisk overvåkning som Hitler, Willoch og de andre sosialistnazistene står for, kjenner ikke grenser for privatliv og fritt valg. Den ene dagen blir det forbudt å kjøre på såkalt "rødt lys" (nok en FN-svindel), den neste dagen blir det forbudt å onanere, og staten straffer deg med et knips på pungen og husarrest. Nok et fellestrekk mellom Hitler og mamma.

Dersom du ikke ønsker å støtte opp om fascistiske ideer, bør du kjøpe boken min og være enig med meg. Deretter vil det mest rasjonelle være å skrive et brev til meg, for vi kan godt være venner. Jeg savner noen å snakke med ved oljefyren om kvelden, gjerne noen som liker turer i skog og mark, som ender med snauhogst og skogbrann. Så ikke vær et sosialistsvin: legg igjen en koselig kommentar på bloggen min, så kan vi være sammen. På en totalt individualistisk og egosentrisk måte, selvsagt.

Vær så snill?

VG-nett akkurat nå

Karadas ser ut til å nyte massasjen, mens Huseklepp er mer skeptisk.

Vaginalstaten - kvinnenes verdensherredømme

Norge er en vaginalstat. Vi er alle under feministenes kontroll. Mennene er tapere på kjønnsmarkedet, og helt prisgitt kvinnens seksuelle makt.

Hørt disse påstandene nylig? Kanskje lest det i anonyme kommentarer på nettavisene, eller i lange, ravende innlegg hos bitre bloggere?

For meg hørtes disse påstandene umiddelbart ut som småparanoide konspirasjonsteorier. Men det var før jeg snuste frem litt statistikker og fakta. Nå har jeg fått et innblikk i kvinnefelleskapets hemmelige plan for verdensherredømme. Og jeg er skremt. Vettskremt, faktisk. Jeg skriver dette innlegget i all hemmelighet, innelåst på badet, uten samboerens viten. Hun må ikke oppdage at jeg vet for mye.

Skal jeg vise deg mønsteret?

Ta en kikk på listen et lite stykke ned på denne siden. Oversikten viser hvor mye norske aksjemeglere tjente i "gullåret" 2007. Her er kroner og øre du aldri kommer til å se på din egen lønnsslipp, for å si det slik.

Hva har alle de 78 personene på lista til felles?

De har penis. I alle fall har de navn vanligvis knyttet til penisbesittelse. Guttenavn altså.

Antallet vaginaer på lista er 0.

Deretter klikker du deg inn på sidene til Statistisk Sentralbyrå, og kriminalstatistikken sortert etter kjønn. Så tar du en kikk på Statistikken over dødsårsaker - nede på punkt 58 finner du tallene på "voldsomme dødsfall".

Ser du sammenhengen nå? Aner du mønsteret? Har du, som jeg, avslørt den utspekulerte vaginalfascistplanen? Legg igjen en diskret kommentar, så møtes vi i løyndom i kommentarfeltet.

Økonomisk overtro

Før europeerne gikk i land i Mellomamerika, var Aztekerne det mektigste folket i området. I deres religion var det et sentralt dogme at solen ikke ville stå opp hver dag, om de ikke ofret mennesker til Solguden. I dag vet vi bedre. Nå vet vi at opprettholdelsen av det økonomiske systemet vårt er det som får solen til å stå opp om morgenen.

Da bankene kollapset for noen måneder siden var markedsliberalistene kjapt ute med å erklære unntakstilstand. Sosialisme og statlig innblanding er ondskapen selv. Bortsett fra når staten må redde ræva mi fra uføret jeg selv har skapt, selvsagt. Bankene fikk viljen sin. Skattebetalerne ble samlet i et tvungent spleiselag for å redde bankene fra sine egne råtne utlån. Krisepengene gikk direkte til bankene.

Noen ville påpeke at dette var å spenne kjerra foran hesten, en slags bizarro-hjelpepakke. Det mest rasjonelle ville selvsagt å fjerne de råtne lånene med krisemidlene. Altså at statene betaler ned lånetakernes gjeld. På den måten havner pengene også hos bankene, men samtidig får du operert bort kreftsvulsten: de råtne lånene.

Hvorfor ble ikke dette gjort?

Spør du en økonom eller en finansdisippel vil han le hånlig og si at du er naiv og mangler forståelse for økonomiske systemer. Antakeligvis vil du tro ham og rusle slukkøret tilbake til huslånet ditt. Akkurat slik du tror på boligmeglere når de sier at boligmarkedet er på bedringens vei.

Men sannheten er en annen. Banksjefene, spekulantene og økonomene frykter nemlig at Solguden ikke vil kjøre vogna si over himmelen i morgen, om vi bruker krisepakken på lånetakerne fremfor bankene. For å bygge en solpyramide trenger du nemlig arbeidere, og om de står i gjeld til presteskapet kan de ikke nekte å lempe stein.

Koffertbøker: alkoholiserte, svarte svaner

Fjoråret tilbrakte jeg mye på reise. Venting på flyplasser, firetimers togturer og søvnløse netter på hotellrom – alle disse situasjonene skriker etter godt lesestoff i bagasjen. Mine koffertbøker opptrer i par: ei skjønnlitterær bok, ei sakprosa. På reise leser jeg alltid to bøker samtidig, siden noen settinger passer bedre til å lese fiksjon enn andre.

Jeg kommer til å skrive korte omtaler om noen av disse koffertbokparene mine. Jeg skal prøve å fatte meg kort. Dette er omtrent slik jeg ville snakket om bøkene om vi traff hverandre på bokhandelen på Gardermoen, og du spurte etter boktips en time før flyavgangen din.

Først ut:
What We Talk About When We Talk About Love - novellesamling av Raymond Carver
The Black Swan – et boklengdes essay av Nassim Nicholas Taleb

Carvers noveller er korte, oftest fortalt fra en av karakterenes synsvinkel. Jeg er ingen tilhenger av å trekke inn forfatterens privatliv når man snakker om bøkene – jeg liker at fortellingene får stå for seg selv uten litteraturvitersk overpsykologisering. Likevel er det noen ganger en kommer over bøker som har så autentiske karakterer og en så uanstrengt fortellerstil, at man aner at forfatteren har gjennomlevd det han skriver om. I så fall har Carver kjennskap til å være blakk og drikke for mye. Novellene i denne boka er en vev av små hendelser med stor betydning for små menneskeliv. Etter du har lest denne, låner du filmen Short Cuts av Robert Altman, som er basert på en rekke av Carvers noveller.

Taleb har på sin side bakgrunn som trader i finansmarkedet, et yrke som gav ham innsikt i hvor store følger usannsynlige hendelser kan få. Boktittelens Svarte Svane står som symbol på Talebs viktigste poeng. Før Australia ble oppdaget visste nemlig alle i den gamle verden at alle svaner var hvite. Alle empiriske observasjoner av svanearten var entydige. Så ble de første svarte svanene sett i Australia. En eneste observasjon kan altså knuse en hel teori, og i andre tilfeller et helt verdensbilde. Taleb beskriver en rekke slike hendelser verdige å bli kalt Svarte Svaner: Googles usannsynlige suksess, terrorangrepene 11. september, Da Vinci-kodens salgstall og så videre. Forfatterens budskap er at vi er svært dårlige til å ta høyde for usannsynlighet, kanskje spesielt innen økonomien. Faktisk lever mange økonomier og finansanalytikere fett på myten om at de stiller nøyaktige prognoser for fremtiden. I virkeligheten kan ofte en sjimpanse med bind for øynene kaste piler på en graf og gjøre det like skarpt. Boka ble skrevet i 2007, og Taleb har en del klare advarsler om banksystemet av råtne lån og risikable finansieringer (han nevner Fannie Mae som eksempel). Året etter boka kom ut ramlet altså hele korthuset sammen, og som Taleb forutså ble alle revet med i fallet fordi alle kjørte de samme risikomodellene. For mange i bransjen kom kanskje finanskollapsen uventet som et Svart Svane, men for mange som tenker utenfor de rådende finansboksen så var kollapsen uunngåelig.

Snåsamannens fortress of solitude

Hans navn var Jor-alf, og han kom fra planeten Snåsa i galaksen Trøndelag. Han reiste til planeten Jorden, og der fikk han overnaturlige krefter. De kalte ham Snåsamannen. Han kunne skape agurktid i januar med ren viljekraft og utløse tarmgass hos statsrådssønner på en telefonsamtales avstand.

Men en dag kunngjorde Snåsamannen at han ville trekke segt tilbake. Ansvaret ble for stort, han var utslitt. Men befolkningen tryglet ham om å frelse dem fra fare. Han var den eneste som kunne megle fred i krigen mellom den onde Ari Behn og furubordmannen Erlend Loe. Snåsamannen var urokkelig. Han trakk seg tilbake til sin fortress of solitude i Snåsa og trakk ut telefonledningen.

Hvem skal redde menneskeheten nå?