Snow will fall forever. Because you've changed the subject. For the last time.

I går døde dramatikeren Harold Pinter, etter å ha vært kreftsyk en lang periode. Jeg ble først kjent med Pinters tekster i '99 og 2000 da jeg var med på en oppsetning av Elskeren (The Lover). I året som fulgte leste jeg det jeg kom over av dramatikken hans, og i 2002 fikk jeg gleden av å regissere Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) her i Trondheim. I 2005 fikk Pinter Nobels litteraturpris, og med takketalen sin viste han at sinte unge menn faktisk kan bli gamle uten å miste gløden og prinsippene.

Konservative krefter likte å gjøre narr av Pinters sterke engasjement mot tortur og aggressiv millitærpolitikk under Thatchers britiske mørketid på 80-tallet. Etter Abu Ghraib, Patriot Act og Guantanamo nytter det ikke lenger å late som kritikken og advarslene var ubegrunnede. Vi har sett bildene av virkelighetens Victor fra One for the Road. Torturistene har hatt åtte års regjeringsmakt i statene.

The Guardian minnes Pinters forfatterskap.

Tre doser motgift mot julebordshelvete

Julebordstiden åpner dørene for lutefiskdunstende og stappmette nordmenn, med et par overflødige akevitter under den altfor trange vesten. Samtidig sniker dårlig musikk seg inn i selskapslokalene som rotter på søppeljakt. Ingvalds Enmannsorkester voldtar gamle Dylan-låter med keyboardet sitt. Lubne trubadurer som er for slitne for Idol vræler Bjørn Eidsvåg-svisker, mens de ser seg ut et offer i miniskjørt de kan legge de klamme labbene sine på utpå kvelden.

I mellomtiden sitter du i et hjørne med en Heineken i neven og skulle ønske du var døv, i alle fall frem til sola står opp.

Frykt ikke, min venn. Det finnes motgift og vaksine. For eksempel tidenes tre beste poplåter:

The La's - There She Goes


Elton John - Goodbye Yellow Brick Road


Kate Bush - Wuthering Heights


Kate Bush var 19 år gammel da debutsingelen hennes gikk til topps på de britiske hitlistene. Hun var den første kvinnelige artist som toppet med en selvskreven låt.

Mer porno, færre voldtekter

Det er et grunnleggende menneskelig behov å ha noe å skylde på. Hadde det ikke vært for homofile partnerskap ville ikke familien som institusjon vært truet. Hadde det ikke vært for Judas Priest ville ikke nabogutten begått selvmord. En av de mest yndede syndebukkene de siste tredve årene har vært pornografien.

Her er en håndfull påstander: Porno er kvinnefornedrende. Porno skaper seksuelt frustrerte tapere. Porno gir ungdom et skjevt syn på seksualitet. Porno skaper voldtektsmenn. Porno fører til moralsk forfall og økt kriminalitet.

Jeg skulle ønske noen av de ovenforstående påstandene var sanne. Det ville forenklet problemstillingen og gitt oss et tiltak som kan gi umiddelbar gevinst. Fjern pornoen og få et bedre samfunn.

Dessverre er det ikke slik. Og i mange tilfeller kan det, forbløffende nok, vise seg å være motsatt.

Allerede i 1968 etablerte president Lyndon B. Johnson en Commission on Obscenity and Pornography. Kommisjonen gjorde grundig forskningsarbeid og presenterte sine konklusjoner for Kongressen og president Nixon i 1970. Kommisjonen fant ingen kausale sammenhenger mellom folks bruk av porno eller erotisk lektyre og kriminalitet eller sosiale problemer. Overraskelsen blant politikerne var stor, for vitenskapen anbefalte å forske videre på pornografiens positive effekter, etablere en åpnere og mer fordomsfri seksualundervisning, og ikke legge restriksjoner på produksjon og salg av porno utover vanlige sedelighetslover.

Kongressen og president Nixon var rasende. Dette var ikke sannheten de hadde håpet på - derfor avfeide de resultatene som uriktige.

Senere satte president Reagan ned en lignende kommisjon av lydige ideologer, som vridde og vrengte på beviser til de kom fram til ønsket konklusjon. Om frykten deres for pornoens skadevirkninger var riktige, ville snart verden få merke det. 80-tallet var VHS-tiåret, da pornobransjen virkelig eksploderte i størrelse og omfang. Om pornoen virkelig forårsaket voldtekt og økt kriminalitet ville ting forverre seg i takt med pornobransjens vekst.

Og vondt burde bli til enda verre. På slutten av 90-tallet gjorde internett pornografien universell, uendelig, gratis og umiddelbart tilgjengelig. Om moralistene hadde rett ville voldtektstallene gå i taket, og samfunnet være på vei mot dommedag.

Likevel skjedde det motsatte. I USA var tallet på voldtekter i 1980 2,7 per 1000 innbyggere. I 2004 viste samme undersøkelse at tallet per 1000 innbyggere var 0,4 (Kilde: U.S. Department of Justice • Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics, National Crime Victimization Survey. The National Crime Victimization Survey. Includes both attempted and completed rapes.)

Altså en nedgang i antall voldtekter på 85%.

Årsakssammenhengene i en slik sak er aldri enkle. Mange vil trekke fram mulige faktorer: bedre seksualundervisning, strengere straffer, flere voldtektsmenn i fengsel, at gutter har lært seg at nei betyr nei osv. Ingen av de framsatte teoriene gir troverdige forklaringer på nedgangen i antall voldtekter.

Jusprofessor Anthony D'Amato har en mer dristig forklaring: økt tilgjengelighet på pornografi bidrar sterkt til nedgangen i antall voldtekter. D'Amato trekker blant annet fram statistikk over voldtektstall i relasjon til internettilgang. I de fire amerikanske statene som har færrest antall innbyggere knyttet til internett (og dermed porno) har antallet voldtekter per 1000 innbyggere faktisk økt med 53 prosent siden 1980. I de fire statene med flest innbyggere knytter til internett har antallet sunket med 27 prosent.

Men bevis på proporsjonell og samtidig utvikling er ikke bevis på kausalitet. D'Amato er selv klar over dette og nevner et lignende eksempel på upopulær statistikk. Legalisert abort har i USA en tydelig sammenheng med nedgang i kriminalitet. Forskerne fant her en klar kausal sammenheng: nemlig at uønskede barn statistisk sett har en mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn resten av befolkningen.

Det hadde vært interessant med seriøst forskningsarbeid rundt hypotesen "mer porno, færre voldtekter". Utvilsomt vil svaret ikke være enkelt, det er det aldri i samfunnsforskning. Det vil aldri være slik at porno på blå resept kan helbrede unge menn med skrudd og usunn seksualitet. Men kanskje vil det være sunt for oss å la den konservative moralisten holde kjeft en stund (som i tilfellet legalisert abort), slik at vi kan lete etter løsninger der vi minst venter det.

Kanskje kan mer åpenhet og friere lovgivning rundt pornografi bidra (blant flere tiltak) til en sunnere seksualitet og et samfunn med færre voldtekter? Kanskje kan legalisering av heroin bidra til nedgang i narkotikakriminalitet, et verdigere liv for misbrukere og færre overdosedødsfall? Kanskje kan lovlige aborter være en viktig sikkerhetsventil for et samfunn uten at vi mister etisk fotfeste?