Overstått festival

Moldejazz er overstått, og etter bilturen hjem rakk jeg såvidt å stikke
snuten innom heimen før jeg måtte på jobb igjen. Sommeren er alltid den
mest hektiske årstiden. Note to self: prøv å fikse rom for sløving og
ørkesløshet til neste sommer.

Fikk vi med oss noen bra konserter på festivalen, spør du? Joda, her er
en kort oversikt:

Scorch Trio/The Thing fikk jorda til å riste på Kulturhusets scene
tirsdag kveld. Jazzmenigheta var begeistra over den energiske blandinga
av Jimi Hendrix og frijazz. En fotograf var sterkt imponert over
samspillet som var utstudert fraværende, og kom med følgende kommentar:
"Har dem aldri møtt hverandre før, eller?"

Forvirret? Ok, i et nøtteskall: mange mente det var festivalens beste
konsert. Jeg syntes det var helt greit.

Mitt personlige høydepunkt kom under konserten med Kimmo Pohjonen og
Kronos Quartet i Bjørnsonhuset på onsdag. Den finske
trekkspillpsykopaten Kimmo har skrevet stykket Uniko, som kommer i
plate- turnéform til neste år. I år ble det kun fremført på Moldejazz,
og jeg tok selvsagt turen, sammen med min gode venn, bloggfantomet
Gong.

Musikken var pompøs og mektig, overraskende melodisk. Scenen var
velddesignet og visuelt var konserten svært vakker, med kameraer på
scenen og bilder som ble projisert på skjermer bak musikerne. Det
luktet stadionrock og dramatisk filmmusikk lang vei - og jeg storkoste
meg. Gong påpekte etter konserten at fyren med elektronikken og
sampleren var litt overflødig, men ellers tror jeg han likte spetaklet.
Kjæresten min sovna.

På torsdag varma Ralph Myerz opp for Lauryn Hill på Romsdalsmuseets
utescene. Det var kjedelig og uengasjerende. Hopalong Knut, senere på
kvelden, var minst tre ganger så moro.

På fredag tok vi første akevitt tidlig på formiddagen, og resten av
dagen ligger i tåke.

På lørdag gikk turen igjen til museet hvor Moldes egen Ane Brun ventet
med sine snikende viser. Selv om Ane var litt stille og sjenert var
konserten koselig - en fin måte å avslutte festivalen på.

Jaga Jazzist gikk på scenen etter frøken Brun, men vi gikk etter halve
konserten. Jaga hører hjemme i et tett klubblokale, litt malplassert på
et folkemuseum.

Festivaltid

Så er jeg vel ankommet årets Moldejazz. Trygt plassert i et provisorisk kontor omgitt av tusenvis av liter Ringnes skal jeg gjøre papirarbeid for festivalen uken til ende. Men blogge kan man jo også gjøre. Skal prøve å legge ut daglige rapporter om konserter og folkeliv.

Verdt å merke seg er at årets festival satser tungt på økologisk mat. Jeg er spent på å se hvordan det fungerer. Det blir i alle fall skyflet innpå enorme mengder mat og drikke i løpet av jazzuka, og om festivalen når sin målsetning om at 30% av sulamitten skal være økologisk, så er det faktisk ingenting å kimse av.

Jeg kimser ikke. Kimser du? Hva er egentlig kimsing?

Den lokale brusfabrikken har produsert økologisk brus. I praksis betyr det at de har benyttet økologisk sukker. Tre smaker: sitron, tranebær og fersken. Godt? Vel, det funker som blandevann.

Den frie pressen legges i lenker

I går ble journalisten Judith Miller fengslet i den amerikanske hovedstaden for å ha nektet å oppgi navnet til en konfidensiell kilde. Miller, som jobber for NY Times, stenges inne på ubestemt tid, eller inntil hun oppgir kilden sin til myndighetene. Med denne dommen sender myndighetene et klart budskap: den frie pressen er maktesløs overfor myndighetene. Storebror krever å få se og vite alt.

Mens bombene smeller i London er altså konfidensielle kilder fritt vilt i Washington. Situasjonen vil bli mye verre før den forbedrer seg. Dette var Millers kommentar fra fengselet i dag:

"They put shackles on my hands and my feet. They put you in the back of this car. I passed the Capitol and all the office buildings I used to cover. And I thought, 'My God, how did it come to this?'"

Pass deg for trafikken

Det er ferie i bloggosfæren. Innleggene kommer i bedagelig tempo -
kanskje vil agurktiden prege bloggerne også?

Jeg benyttet et par fridager til å få med meg barndomsheltene Iron
Maiden i Oslo Spektrum. Konserten var stas, og det var kjekt å besøke
hovedstaden igjen. Men den 100 mil lange kjøreturen tur-retur kunne
fått selv Gandhi il å miste troen på menneskeheten. Grusomme
forbikjøringer, skammelige toaletter og jordbærkurver med stivere pris
enn heroin. Et bredt utvalg av Norges rike fauna lå med innvollene
spredt utover asfalten med jevne intervaller. Katt, rev, grevling, hare
- noen helt uidentifiserbare.

På vei sørover på E6 prøvde føreren av bilen foran å sove og kjøre bil
samtidig. Det gikk ikke særlig bra. Bilen skar ut i grøfta, traff en
stor stein og lettet fra bakken som en to-tonns spurv. Etter å ha
snurret rundt tre ganger landet bilen på hjulene igjen, ganske så
smadret. 20 sekunder senere er jeg på tråden med 113. Problemet er at
jeg ikke vet hvor jeg er. Skau og bergknauser er alt som er å se -
ingen skilt eller landemerker. "Det har vært en bilulykke. Jeg vet ikke
hvor. Dere får bare sende en ambulanse ut på leting."

Uansett, det gikk bra. Ambulansen fant oss etter ti minutter - vi var
omtrent en mil nord for Minnesund. Føreren av bilen var ikke hardt
skadet, men satt fast i bilen - men det fikset brannvesenet raskt når
de kom med sine duppeditter. Jeg begynte snart, i god George
Costanza-stil, å bekymre meg mer for om jeg rakk konserten. Det samlet
seg en saftig kø på et par kilometer i begge retninger. Heldigvis fikk
vi lov til å snike oss avgårde etter en halvtime - med et godt
forsprang på køen.

Konserten rakk vi fint - vi rakk til og med et par pils på Galway først.
Og dagen etterpå hadde jeg et hyggelig gjensyn med Gong - vi har ikke
møttes siden forrige århundre. Vi gikk på kafé og ble utsatt for en
utrolig eksentrisk og upålitelig (men blid) serveringsdame.

Ah, ok. Det er varmt, jeg er på jobb. Det var egentlig alt jeg ville si.
Og husk på hva morra di pleier å si:

Pass deg for trafikken!