Tåkeprat fra et tåkesinn

Ytringstomhet

2009-03-17T20:51:00.003+01:00

Er det et brudd på menneskerettighetene at det ikke er tillatt å vise politisk reklame på norsk TV?

Er det i så fall et brudd på mine menneskerettigheter at staten vil tvinge meg til å bruke bilbelte i trafikken? Eller at jeg ikke kan kaste fra meg søppelet mitt hvor jeg vil?

Slik kan det meste snus på hodet.

Ytringsfrihet er et upresist begrep, og det skaper mye forvirring. Å kritisere et undertrykkende regime er en ytring. Å lokke barn til å kjøpe helseskadelige burgermenyer med manipulerende TV-reklame er også en ytring. Et opplyst samfunn vil kunne se at vi ikke kan tillate og beskytte alle slags ytringer. Det finnes nemlig budskap som underminerer demokratiet vårt, som serverer oss løgner, som gjør oss dummere og som drukner viktigere saker i støy.

Vi trenger en mer presis definisjon av hva en ytring er og ikke er. Ytringsfriheten skal beskytte og tillate radikale og upopulære meninger. Men det er ikke dermed sagt at det skal være fritt fram for alt. Karikaturtegninger av profeter og messiaser på trykk er ytringer. Å spraye hakekors og "jødesvin" på en synagoge er ikke en ytring.

Vi snakker ikke nok om hva forskjellen er. Om hvor grensen går for hva som kan regnes som en ytring beskyttet av menneskets rettigheter.

Når det gjelder spørsmålet om politisk reklame er saken egentlig forbløffende enkel, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen tar dessverre riv ruskende feil. Alle politiske partier får ytre sine meninger uten begrensninger. Bare ikke i form av reklame.

Demokratiet vårt er truet, noe valgforskere har påpekt i lengre tid. Men det er ikke truet av islamister eller et undertrykkende sosialistregime. Det er truet av apati, lav valgdeltakelse og en innholdsløs, polarisert og personfiksert politisk debatt.

Å tillate politisk reklame er kanskje et steg framover. Problemet er at vi står på kanten av et stup.

Se også Abres innlegg om lokking av stemmekveg.

BloggAid 2009: Klem En Rasist

2009-02-23T12:26:00.004+01:00

Blogg- og Kommentarfeltsdepartementet starter i disse dager opp kampanjen BloggAid for å rekke en hjelpende hånd til en neglisjert gruppe. I kommentarfeltene på landets nettaviser og blogger vanker nemlig hvileløse, anonyme kommentatører ridd av så kraftig bitterhet og angst at de er frarøvet muligheten for et normalt liv. De søker varme og ly i artikler relatert til innvandring og islam, der de straks brer ut en sovepose av skjellsord og dommedagsprofetier.

Dette er de forsømte, de glemte. De som samfunnet forlot i et annet århundre. Nå har de intet annet valg enn å søke likesinnede i blogg-ghettoer som document.no og forumene på Hegnar Online. Her dyrker de sin egen kultur og sitt særegne minoritetsspråk, preget av særskrivingsfeil og forvirret grammatikk.

Med BloggAid ønsker departementet å sette denne pressede minoritetskulturen på dagsorden. Inspirert av et pionerprosjekt i Sveits, ønsker departementet også å ta imot de tyngste misbrukerne i offentlige internettkaféer, der de kan komme og legge inn rasistiske kommentarer under kontrollerte forhold. Når suget etter en kommentar blir for stort kan nemlig misbrukeren rave rundt fra blogg til blogg og lire av seg hets og svartsyn, og dette kan ramme tilfeldig forbipasserende.

I forbindelse med BloggAid arrangeres nå også kampanjen Klem En Rasist. Bloggere som deltar som faddere i denne kampanjen skal ha åpne dører for kommentarfeltenes løse fugler, og la dem fritt uttrykke sin frykt og paranoia. Bloggefadderne skal så gi kommentarmisbrukeren en varm, virtuell klem, og sende dem videre ut på sin vandring med en lykkeønskning. En slik kampanje kan umiddelbart synes som en nytteløs bagatell, men for den forfrosne misbruker som sitter ved tastaturet og skjelver av frykt for muslimer og sharia, kan en dose nærhet og forståelse utgjøre en stor forskjell.

Gi din støtte i dag! Klipp ut banneret og bruk det på din egen blogg, og vis brukerne at det finnes hjerterom i kommentarfeltet ditt. Og skulle han kalle deg for en naiv, islamofil, stockholmssyndrombefengt, politisk korrekt, sosialistfascistisk, hijabelskende untermensch: husk å svare med et smil og en skikkelig virtuell bamseklem!

A priest, a rabbi and a mullah walks into a bar

2009-02-22T15:46:00.002+01:00

Hijab har vært månedens ord. Den politiske debatten har vært fullstendig dominert av kjeklingen om muslimske politikvinner skal få bære hijab til politiuniformen eller ikke. Det er lenge siden jeg har sett en mer bortkastet og misforstått diskusjon. Det eneste resultatet er at temperaturen har økt ytterligere der det var ganske hett fra før. Den påståtte Oss mot Dem.

Diskusjonen er fullstendig uinteressant, noe de fleste ikke har forstått. Religionsfrihet må nemlig først og fremst bety frihet fra andres religion. Med det som ledende prinsipp finnes selvsagt bare et svar på hijab-spørsmålet: politiet er en ordensmakt, og skal ha vanntette skott mot alt religiøst. Ingen hijab.

Men skautkrisen, som Siv Jensen selvsagt har lagt sin elsk på, er også en del av et større problem. Det rådende narrativet siden 2001 er at vi har en kamp mellom sivilisasjoner: den jødisk-kristne mot den muslimske. Og de fleste intelligente mennesker har latt seg lure inn i denne falske polariseringen. Men de virkelige frontene står mellom det vitenskapsbaserte verdensbildet og abrahamsreligionene.

I alt bråket og våpengnyet fra kristne som slåss med muslimer som slåss med jøder som slåss med muslimer, er det fort gjort å glemme at de religiøse har samme gud og samme verdensbilde. Men det betyr selvsagt ikke at de kan leve sammen i fordragelighet. Den eneste måten abrahamsreligionene kan overleve på er ved å lage mest mulig bråk og å stritte mot historiens gang. For Jahve, Allah og gud har selvsagt fått sitt dødsstøt for lenge siden. Det neste steget i menneskets utvikling er å kvitte seg med religion.

Dypest sett er det nettopp det alt bråket dreier seg om. Abrahamsreligionenes dødskamp. Vi skal lures til å tro at det finnes bare to sider å velge mellom i alle disse konfliktene. Palestinerne eller Israel. Al Qaida eller NATO. Hijab eller Fremskrittspartiet. Blasfemi eller helligdom. Dypest sett er de alle på samme side.

Det som skjer når vi snakker om hijab hele dagen, leser om det i avisen og ser tåpelige debattprogram om det på TV, er at vi distraheres bort fra det som er viktig. Våre egne liv. Infrastruktur. Astronomi. Kreftforskning. Fornybar energi. Det er disse tingene som neste generasjon skal arve av oss. Men i stedet for å gi dem en bemannet ferd til Mars, ser det dessverre ut til at de fleste planlegger å gi dem den arvelige sykdommen som heter religion.

Den virkelige religionsfrihet er frihet fra religion.

Voldtekt - et hendelig uhell?

2009-02-19T18:14:00.003+01:00

Her i Trondheim går det for tiden en rettssak mot to menn, som er tiltalt for å ha gruppevoldtatt ei 14 år gammel jente, mens de filmet overgrepet med mobilkamera. Politiet tok ut tiltale mot de to, en 19-åring og en 24-åring, etter å ha funnet overgrepsvideoene på den ene mannens datamaskin. Adresseavisen passer på å påpeke at de to gjerningsmennene er "etnisk norske".

I rettssalen i dag presterte advokat Steinar Wiik Sørvik, som er forsvarer for den ene tiltale, å komme med følgende utsagn om voldtekten:

- Denne saken handler om det er ens egen eller andres skyld når man foretar seg noe i beruset tilstand som man ikke ville gjort edru.

- Aktor mener tydeligvis at folk skal beskyttes mot seg selv. Dette heter ikke straffesak, det heter bondeanger.

Advokatens logikk er altså at jenta må ha ansvar for egne handlinger. Det at hun "hadde sex" med de to mennene er altså noe hun frivillig var med på, for senere å ha angret seg.

Statsadvokat Hans A. Vikheim sier til Adresseavisen at han synes Wiik Sørviks uttalelse er "upassende". Uheldig, upassende, så forsiktig går det altså an å ordlegge seg. I virkeligheten er selvsagt ikke Wiik Sørviks uttalelse upassende.

Den er helt for jævlig.

Det gir utrrykk for en advokat som har alvorlige problemer med sitt eget moralske kompass, og som har en fullstendig fraværende forståelse for det lovverket han har som yrkesvei.

Om det er noe som er upassende her så er det Wiik Sørviks blotte nærver i en overgrepssak. Voldtekt og seksuelle overgrep er et samfunnsproblem som har løpt løpsk, i motsetning til små bagateller som hijaber og snåsamenn. Avisene er fulle av hissige debattanter som høylydt krever at både den ene og den andre ministeren må gå. At jenter som har vært utsatt for overgrep møter et forskrudd mannshelvete i rettsvesenet ser det derimot ut til at de fleste finner seg i.

Relatert: se Hjortens innlegg om avisenes hang til å kalle voldtekt for sex.

Menneskehandel på norske gater

2009-02-16T20:13:00.001+01:00

Akkurat nå i verdens rikeste land. Midtvintersnøen dekker bygatene. Handlegatene i de største byen bærer ikke preg av finanskrisen som herjer omverdenen. Kredittkortene gløder, kaffelatte fordøyes i bøttevis.

Mens de fleste av oss nyter velstanden, finnes de som er henvist til et liv i elendighet. Et liv på gata.

Studenter og andre arbeidsledige blir tvunget til å trekke på gatene i et forsøk på å skrape sammen nok til livets salt. Med et bedende blikk henvender de seg til menneskene som haster forbi:

- Har du et øyeblikk til Redd Barna?

- Kunne du tenke deg å støtte Amnesty?

- Hvilket mobilabonnement har du?

Bak denne offentlige ydmykelsen på norges gågater står kyniske bakmenn – lyssky organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Tele2.

Gatemiljøet blir stadig hardere. I tillegg til den offentlige tiggingen finnes en mørkere side: menneskehandel. Små barn fra den tredje verden kjøpes og selges på gatehjørnene. En solariumsgul eiendomsmegler lar seg friste av tilbudene. For et par hundrelapper handler han seg en treåring fra Eritrea. Han er en nå en såkalt “fadder”.

Den unge studenten som solgte barnet står tilbake med et forfrossent smil. Han kan ta seg råd til en dobbel porsjon nudler på hybelen i kveld.

Gjesteblogger: Onan Ås

2009-02-09T21:01:00.002+01:00

[Presentasjon av dagens gjesteblogger, skrevet av bloggeren selv:]

Den særs begavede forfatter, teknolog, filosof og tidligere wunderkind Onan Ås er en ensom kjempe. Hans utrettelige kamp for fossilt brennstoff og mot islamofascistsosialistvelferdsnazister som Kåre Willoch har etterlatt dype spor, om ikke i det norske samfunnet, så i alle fall i kommentarfeltet på bloggen hans Onan9. Dype spor ble også satt i lommeboka hans da han debuterte som forfatter ved å trykke sin bok "Været eller ikke været" for egen regning. Forfatterdebuten hadde muligens vært litt mindre kostbar om Onan ikke insisterte på å trykke nidskriftet på papir utvunnet av utrydningstruet burmesisk teak. Han har aldri klemt et tre. Ei eller faller hans sæd til marken på daglig basis.

Hvis Hitler levde i Norge i dag, hvilket stortingsparti ville han da stemt på? Jeg er glad du stilte meg det spørsmålet, for det gjorde du nemlig, selv du kanskje ikke innser det selv, irrasjonell som du er. Hitler ville vært en eldre, tilsynelatende distingvert herre. Men under jakkeslaget ville det banket et råttent sosialisthjerte, og øynene ville fremdeles lyst av jødehat. Ja, Hitler ville vært prikk lik Kåre Willoch, faktisk.

Hitler ville også utgitt seg for å være forsker og deltatt blant humbugmakerne i FNs klimapanel. På fascistisk vis ville han dikte opp historier om at jordas klima forverres fordi jeg har vært slem gutt, akkurat slik mamma gjorde når jeg ikke spiste opp grønnsakene mine. Mamma stemte SV, og var naturligvis fascist. Derfor kvalte jeg henne med en paperbackutgave av The Fountainhead. Det var det eneste rasjonelle å gjøre.

Uansett, nok om mamma, tilbake til Hitler. Alle som gjennomskuet FNs klimaløgner ville Hitler samle i fagforeningsleire på Utøya, der SFO-jugend ville gått løs på dem med hockeykøllegrafer. På fritiden ville Hitler drukket gulrotsmoothies og spist soyaburgere og vanket på årsmøtene til Bellona og Blitz. Hitler var nemlig vegetarianer og opptatt av miljøet, noe som selvsagt beviser at begge deler er galt og ondskapsfullt.

Hitler ville vært støttemedlem i Hamas, og vært Plan-fadder for onde, ultranazistiske femåringer på Gazastripen. Selvsagt ville han, som alle sinnsyke sosialister, blandet seg inn i alle aspekter ved individets liv. Først med småting som påbud om bilbeltebruk, deretter røykeloven, forbud mot prostitusjon og til slutt ren ondskap som et helsevesen som er gratis for alle. Den typen fascistisk overvåkning som Hitler, Willoch og de andre sosialistnazistene står for, kjenner ikke grenser for privatliv og fritt valg. Den ene dagen blir det forbudt å kjøre på såkalt "rødt lys" (nok en FN-svindel), den neste dagen blir det forbudt å onanere, og staten straffer deg med et knips på pungen og husarrest. Nok et fellestrekk mellom Hitler og mamma.

Dersom du ikke ønsker å støtte opp om fascistiske ideer, bør du kjøpe boken min og være enig med meg. Deretter vil det mest rasjonelle være å skrive et brev til meg, for vi kan godt være venner. Jeg savner noen å snakke med ved oljefyren om kvelden, gjerne noen som liker turer i skog og mark, som ender med snauhogst og skogbrann. Så ikke vær et sosialistsvin: legg igjen en koselig kommentar på bloggen min, så kan vi være sammen. På en totalt individualistisk og egosentrisk måte, selvsagt.

Vær så snill?

VG-nett akkurat nå

2009-02-07T14:14:00.002+01:00

Karadas ser ut til å nyte massasjen, mens Huseklepp er mer skeptisk.

Vaginalstaten - kvinnenes verdensherredømme

2009-02-05T19:42:00.003+01:00

Norge er en vaginalstat. Vi er alle under feministenes kontroll. Mennene er tapere på kjønnsmarkedet, og helt prisgitt kvinnens seksuelle makt.

Hørt disse påstandene nylig? Kanskje lest det i anonyme kommentarer på nettavisene, eller i lange, ravende innlegg hos bitre bloggere?

For meg hørtes disse påstandene umiddelbart ut som småparanoide konspirasjonsteorier. Men det var før jeg snuste frem litt statistikker og fakta. Nå har jeg fått et innblikk i kvinnefelleskapets hemmelige plan for verdensherredømme. Og jeg er skremt. Vettskremt, faktisk. Jeg skriver dette innlegget i all hemmelighet, innelåst på badet, uten samboerens viten. Hun må ikke oppdage at jeg vet for mye.

Skal jeg vise deg mønsteret?

Ta en kikk på listen et lite stykke ned på denne siden. Oversikten viser hvor mye norske aksjemeglere tjente i "gullåret" 2007. Her er kroner og øre du aldri kommer til å se på din egen lønnsslipp, for å si det slik.

Hva har alle de 78 personene på lista til felles?

De har penis. I alle fall har de navn vanligvis knyttet til penisbesittelse. Guttenavn altså.

Antallet vaginaer på lista er 0.

Deretter klikker du deg inn på sidene til Statistisk Sentralbyrå, og kriminalstatistikken sortert etter kjønn. Så tar du en kikk på Statistikken over dødsårsaker - nede på punkt 58 finner du tallene på "voldsomme dødsfall".

Ser du sammenhengen nå? Aner du mønsteret? Har du, som jeg, avslørt den utspekulerte vaginalfascistplanen? Legg igjen en diskret kommentar, så møtes vi i løyndom i kommentarfeltet.

Økonomisk overtro

2009-02-03T21:51:00.003+01:00

Før europeerne gikk i land i Mellomamerika, var Aztekerne det mektigste folket i området. I deres religion var det et sentralt dogme at solen ikke ville stå opp hver dag, om de ikke ofret mennesker til Solguden. I dag vet vi bedre. Nå vet vi at opprettholdelsen av det økonomiske systemet vårt er det som får solen til å stå opp om morgenen.

Da bankene kollapset for noen måneder siden var markedsliberalistene kjapt ute med å erklære unntakstilstand. Sosialisme og statlig innblanding er ondskapen selv. Bortsett fra når staten må redde ræva mi fra uføret jeg selv har skapt, selvsagt. Bankene fikk viljen sin. Skattebetalerne ble samlet i et tvungent spleiselag for å redde bankene fra sine egne råtne utlån. Krisepengene gikk direkte til bankene.

Noen ville påpeke at dette var å spenne kjerra foran hesten, en slags bizarro-hjelpepakke. Det mest rasjonelle ville selvsagt å fjerne de råtne lånene med krisemidlene. Altså at statene betaler ned lånetakernes gjeld. På den måten havner pengene også hos bankene, men samtidig får du operert bort kreftsvulsten: de råtne lånene.

Hvorfor ble ikke dette gjort?

Spør du en økonom eller en finansdisippel vil han le hånlig og si at du er naiv og mangler forståelse for økonomiske systemer. Antakeligvis vil du tro ham og rusle slukkøret tilbake til huslånet ditt. Akkurat slik du tror på boligmeglere når de sier at boligmarkedet er på bedringens vei.

Men sannheten er en annen. Banksjefene, spekulantene og økonomene frykter nemlig at Solguden ikke vil kjøre vogna si over himmelen i morgen, om vi bruker krisepakken på lånetakerne fremfor bankene. For å bygge en solpyramide trenger du nemlig arbeidere, og om de står i gjeld til presteskapet kan de ikke nekte å lempe stein.

Koffertbøker: alkoholiserte, svarte svaner

2009-02-02T21:01:00.004+01:00

Fjoråret tilbrakte jeg mye på reise. Venting på flyplasser, firetimers togturer og søvnløse netter på hotellrom – alle disse situasjonene skriker etter godt lesestoff i bagasjen. Mine koffertbøker opptrer i par: ei skjønnlitterær bok, ei sakprosa. På reise leser jeg alltid to bøker samtidig, siden noen settinger passer bedre til å lese fiksjon enn andre.

Jeg kommer til å skrive korte omtaler om noen av disse koffertbokparene mine. Jeg skal prøve å fatte meg kort. Dette er omtrent slik jeg ville snakket om bøkene om vi traff hverandre på bokhandelen på Gardermoen, og du spurte etter boktips en time før flyavgangen din.

Først ut:
What We Talk About When We Talk About Love - novellesamling av Raymond Carver
The Black Swan – et boklengdes essay av Nassim Nicholas Taleb

Carvers noveller er korte, oftest fortalt fra en av karakterenes synsvinkel. Jeg er ingen tilhenger av å trekke inn forfatterens privatliv når man snakker om bøkene – jeg liker at fortellingene får stå for seg selv uten litteraturvitersk overpsykologisering. Likevel er det noen ganger en kommer over bøker som har så autentiske karakterer og en så uanstrengt fortellerstil, at man aner at forfatteren har gjennomlevd det han skriver om. I så fall har Carver kjennskap til å være blakk og drikke for mye. Novellene i denne boka er en vev av små hendelser med stor betydning for små menneskeliv. Etter du har lest denne, låner du filmen Short Cuts av Robert Altman, som er basert på en rekke av Carvers noveller.

Taleb har på sin side bakgrunn som trader i finansmarkedet, et yrke som gav ham innsikt i hvor store følger usannsynlige hendelser kan få. Boktittelens Svarte Svane står som symbol på Talebs viktigste poeng. Før Australia ble oppdaget visste nemlig alle i den gamle verden at alle svaner var hvite. Alle empiriske observasjoner av svanearten var entydige. Så ble de første svarte svanene sett i Australia. En eneste observasjon kan altså knuse en hel teori, og i andre tilfeller et helt verdensbilde. Taleb beskriver en rekke slike hendelser verdige å bli kalt Svarte Svaner: Googles usannsynlige suksess, terrorangrepene 11. september, Da Vinci-kodens salgstall og så videre. Forfatterens budskap er at vi er svært dårlige til å ta høyde for usannsynlighet, kanskje spesielt innen økonomien. Faktisk lever mange økonomier og finansanalytikere fett på myten om at de stiller nøyaktige prognoser for fremtiden. I virkeligheten kan ofte en sjimpanse med bind for øynene kaste piler på en graf og gjøre det like skarpt. Boka ble skrevet i 2007, og Taleb har en del klare advarsler om banksystemet av råtne lån og risikable finansieringer (han nevner Fannie Mae som eksempel). Året etter boka kom ut ramlet altså hele korthuset sammen, og som Taleb forutså ble alle revet med i fallet fordi alle kjørte de samme risikomodellene. For mange i bransjen kom kanskje finanskollapsen uventet som et Svart Svane, men for mange som tenker utenfor de rådende finansboksen så var kollapsen uunngåelig.

Snåsamannens fortress of solitude

2009-02-01T01:50:00.004+01:00

Hans navn var Jor-alf, og han kom fra planeten Snåsa i galaksen Trøndelag. Han reiste til planeten Jorden, og der fikk han overnaturlige krefter. De kalte ham Snåsamannen. Han kunne skape agurktid i januar med ren viljekraft og utløse tarmgass hos statsrådssønner på en telefonsamtales avstand.

Men en dag kunngjorde Snåsamannen at han ville trekke segt tilbake. Ansvaret ble for stort, han var utslitt. Men befolkningen tryglet ham om å frelse dem fra fare. Han var den eneste som kunne megle fred i krigen mellom den onde Ari Behn og furubordmannen Erlend Loe. Snåsamannen var urokkelig. Han trakk seg tilbake til sin fortress of solitude i Snåsa og trakk ut telefonledningen.

Hvem skal redde menneskeheten nå?

Boligmegleren og havresekken

2009-01-31T13:42:00.004+01:00

Om du var journalist, og skulle skrive en artikkel om tilstanden i havresekkmarkedet - ville du da intervjue to bukker som dine eneste kilder?

Underlig nok ser det ut til at dette er vanlig praksis når det gjelder boligmarkedet i Norge. I årevis har aviser på trykk og på nett ukritisk trykket boligutbyggeres og megleres syn på situasjonen i markedet, og fremstilt det som ekspertuttalelser.

Ta for eksempel denne artikkelen i Aftenposten. Hovedkilden er markedssjef i et byggefirma. Bildet av henne er hentet direkte fra nettsidene til byggefirmaet, og hun siteres på følgende ekspertdom:

- Folk har nok fått troen på at markedet er på vei opp igjen og at prisene vil stige.

På hvilket grunnlagg og med hvilken kompetanse kommer hun med denne observasjonen? Hun lever av å selge boliger. That's it.

Det finnes ingenting som skiller denne Aftenposten-artikkelen fra noe utbyggerfirmaet selv kunne forfattet og lagt ut på hjemmesiden som en slags egenreklame. Hvem vet, kanskje er artikkelen nesten identisk med en pressemelding kilden selv har forfattet, og som reporteren Karianne Larsen så har satt sin byline på i hui og hast?

Slik søplete journalistikk har dessverre bidratt til boligboblen. Kollapsen i boligmarkedet og det sterke prisfallet er en helt nødvendig korreksjon på et marked som løp løpsk. Det er underlig at Aftenposten ikke har lært noe som helst det siste året.

Og det kan du sitere meg på

2009-01-28T21:19:00.004+01:00

Et medlem av husholdningen var i dag sitert i Klassekampen. Sitatet var ikke ordrett, men “sånn omtrent det jeg sa.” Journalisten hadde ikke engang tatt seg bryet med å stave navnet hennes riktig. Slik sitatpraksis er slett ikke uvanlig i pressen. Jeg tror du må lete lenge etter noen som opplevd å bli hundre prosent korrekt sitert basert på muntlig intervju.

Siden jeg flyttet hit til trønderhovedstaden i 2001 har jopplevd Adresseavisens praksis på området flere ganger. Jeg tok en kikk i klippene jeg har lagret i skoeskearkivet mitt, og fant raskt ut at jeg er intervjuet eller sitert ved totalt sju forskjellige anledninger. Ingen av gangene har journalisten greid å sitere meg helt korrekt. Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv. Men ikke særlig overraskende.

Jeg er utdannet medieviter, og før jeg flyktet fra akademia rakk jeg å se mye forskning på og delta i diskusjoner rundt pressens sitatuvaner. Det som bekymrer meg litt er at de fleste ser på problemet som en bagatellmessig uvane, en mild irritasjon. Ikke verre enn det. En kan riste på hodet og fnyse av det, slik trønderne gjør med vinterværet eller bråkete ungdommer på bussen.

Kall meg gjerne gretten, men jeg tror problemet er mye verre enn som så. God sitatpraksis er som en stram buksestrikk, og hvis den blir tøyet på i tide og utide ender du opp med joggebuksa på knærne.

Det er på tide å stramme beltet.

La meg ta et eksempel. En journalist stiller en politiker følgende spørsmål:

“Mener du at norske myndigheter bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer?”

Politikeren svarer “Ja,” - journalisten skriver følgende i artikkelen som kommer på trykk:

Stortingsrepresentanten uttalte: “Vi bør slutte å subsidiere norsk jordbruk og lette importrestriksjonene på utenlandske matvarer.”

Ikke alle journalister og redaktører vil innse at dette er gal praksis. Politikeren i eksempelet sa aldri det han ble sitert på, han svarte simpelthen ja på et usedvanlig dårlig spørsmål. Det kan innvendes at selv om politikeren ikke sa dette ordrett, var det tydelig at det var dette han mente. Et slik argument er fullstendig verdiløst. Et sitat er et sitat. Det må være nøyaktig, ellers har du skiftet sjanger til fiksjon.

Vi som avislesere er selvsagt helt prisgitt journalistens integritet. Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

Gjesteblogger: Kristen Hyklefoss

2009-01-26T19:25:00.005+01:00

[Dagens gjesteblogger, Kristen Hyklefoss, er en gladfundamentalistisk indremisjonsmann, prost, pater, eiendomsmegler og meteorolog. Kristen er også ivrig klimaskeptiker, som mener at ikke bare er den såkalte klimakrisen en løgn – det finnes faktisk egentlig ikke klima i det hele tatt. Vær er bare Guds skiftende humør.]

Mange villfarne kristne har i de siste årene vendt det døve øret mot herrens ord. De har begynt å tolke deler av den Hellige Skrift i det de kaller “overført betydning”. De sier skapelsesberetningen ikke skal tas bokstavlig. På den måten ønsker de å sniktilpasse seg nyere vitenskap, evolusjonsteorien og annet av djevelens løgnaktige fristelser. I følge dem kan kristendommen “tilpasse seg de nye tider”.

Om du noen gang skulle havne i diskusjon med en evolusjonist, må du være forberedt på at han vil forsøke å forføre deg med “fakta” og “vitenskap”. Dette må du djervt stå imot! I den sammenhengen er det viktig å være godt forberedt. Derfor vil jeg utstyre dere med en håndfull velsignede argumenter du kan bruke for å temme den demonbesatte Darwinisten.

1.Påpek at evolusjonen bare er en teori.
Dette vil bringe motstanderen ut av balanse, og han vil svare med å påstå at den vitenskaplige definisjonen av ordet “teori” er noe helt annet enn ordets dagligdagse betydning. Dette svaret kan du enkelt latterliggjøre ved å spørre om ordet “dinosaur” også betyr to forskjellige ting. Du vet selsagt at teori betyr det samme som gjetning eller anelse. Ville de kalle det en teori om de visste det var sant?

2. Pass på å nevne at Darwin omvendte seg til den kristne tro når han lå for døden.
Like før han døde så nemlig evolusjonismens far lyset, han angret sine villfarne påstander. Han godtok Kristus som sin frelser, og nå sitter han i himmelen og gremmes over hvor mye skade “teorien” hans har forårsaket. Din motstander vil nå påstå at Darwins omvendelse bare er et ondsinnet rykte som har sirkulert i lang tid, uten fnugg av bevis. Men siden dette med bevis er slik en kjepphest for evolusjonisten, spør du om han har noen bevis for å bekrefte at Darwins omvendelse er usann. Du har rett inntil han kan bevise at du tar feil.

3. Påpek at evolusjonen strider mot termodynamikkens andre lov.
Det gjør ingenting at du selv ikke forstår denne loven, bare kast den fram i argumentasjonen uten blygsel. Om han forsøker å forklare hvorfor du tar feil, rister du bare på hodet med et overbærende smil og sier: “Godt forsøk, men ikke godt nok.”

4. Snu på flisa.
Pass på at du rekker å kalle hans overbevisning for “dogmatisk” før han rekker å gjøre det samme med deg. Førstemann vinner.

5. Still spørsmål ved de manglende ledd i rekken av fossiler.
Spør ham hvorfor forskere ikke har oppdaget fossiler av overgangsarter, noe som kan vise at en art har utviklet seg fra en annen. Din motstander vil si at du tar feil, at det faktisk finnes slike fossiler. Du svarer: “Å ja? Har du et på deg?” Om han så drar deg til en PC og viser deg påståtte eksempler, minner du ham overbærende på at det er enkelt å forfalske slike fossiler. Du kan også påpeke at Gud muligens har skapt disse såkalte fossilene selv, for å teste om vi er sterke i troen.

6. Sitér fra den eneste virkelige beviskilden: Bibelen.
Fortell ham at alt han trenger å gjøre er å lese Første Mosebok for å se at Gud har skapt universet og alt i det. Dermed er denne såkalte “evolusjonen” med dens voodoo-aktige “naturlig utvelgelse” og “sterkestes overlevelse” totalt overflødig. Sannheten ligger i Skriften, tilgjengelig for alle som vil lese den med et åpent sinn. Evolusjonisten kan påstå at det finnes et fjell av bevis for hans teorier, men du vet selvsagt at tro kan flytte fjell.

[Ukristelig stjålet fra Free Inquiry.]

Ikke det verste blogginnlegget jeg har skrevet

2009-01-23T20:11:00.002+01:00

Jeg kommer fra et sted der ros er tabu. Når noen presterer noe imponerende, møtes de oftest med kommentaren “Det var slett ikke ille...” Og det er det nærmeste vi kommer av å kunne skryte av noen. Vi er ute av stand til å gi noen ros og kreditt for det de oppnår. Det lengste vi kan strekke oss til er å forsikre om at det i alle fall ikke var det verste vi har sett.

Jo viktigere ting det dreier seg om, desto mindre usannsynlig er den rosende responsen. Har noen jobbet i årevis, og strevet endelig har båret fruktbare resultater, er håpet om ros fullstendig forgjeves. Men om det dreier seg om en bagatell, eller noe ganske uviktig kan det dukke opp mumlende kommentarer som kan minne om ros.

Den eneste settingen der mitt folkeslag tar fram superlativene er i forhold til bakverk. Og da er aldri rosen rettet direkte til opphavskvinnen (menn baker aldri der jeg kommer fra). Rosen er rettet mot kaken. “Denne var jammen god!” Og som for å understreke at kaken sikkert var god på tross av personen som bakte den, følges kommentaren alltid opp med: “Du må gi meg oppskriften!” Inneforstått: uten oppskriften hadde alt bakverk du rørte ved vært en katastrofe.

Noen ytterst få ganger lar vi oss motvillig lokke til å anerkjenne mennesket bak suksessen. Ikke for dyktighet og godt håndtverk – aldri det. I stedet sier vi: “Den var du heldig med!”

Det er det beste du kan håpe på.

Kåre Willochs solbriller

2009-01-15T23:18:00.003+01:00

Plaget av at jødehatet lyser av øynene dine? Prøv Ray Bans nye Willoch-modell! Anbefales av 9 av 10 Israel-kritikere.

Feberdrøm

2009-01-12T22:00:00.003+01:00

I natt hadde jeg feber. Jeg lå tidvis halvveis våken og frøs under dyna, mens store deler av natten sank jeg svettende og glovarm ned i underlige drømmer. Som alltid når jeg har feber blir drømmene på en måte mer virkelige, mer stofflige, fargene er sterkere, jeg merker hvert enkelt sanseinntrykk lettere enn vanlig. Og jeg husker oftere drømmene mine når jeg våkner.

Denne drømmen husker jeg.

Jeg var hjemme, på stedet der jeg vokste opp. Det var en klam sommerdag, med sola høyt på en blek himmel. Jeg hadde spilt fotballkamp, og svetten rant - det er her feberen kommer inn og former drømmen. Vi hadde ingen garderober ved fotballbanen, så jeg måtte dra hjem for å dusje. En kamerat hadde bil og skulle svinge meg hjem, jeg bodde bare et par kilometer unna.

Før jeg dro på denne fotballøkten i drømmene mine, var jeg hjemme og pakket treningsbagen. Hjem i denne drømmen var ikke der jeg bor nå. Hjem var der jeg bodde i fem år sammen med henne. Hun snakket til meg fra kjøkkenet mens jeg pakket ned fotballskoene mine. Hun skulle lage middag til jeg kom hjem fra trening. Sola skinte inn gjennom kjøkkengardinene. Hun så helt frisk ut.

Senere i drømmen, i bilen på vei hjem, ble jeg slått av en plutselig tanke. Det kan ikke stemme, alt dette kan ikke ha hendt. Hun er jo død. Eller er hun det? Er jeg bare forvirret? Har jeg bare hatt en vond drøm, der hun er død og jeg lever videre?

Et øyeblikk var jeg fullstendig usikker på om hun var død eller ikke. Så jeg testet meg selv. Om hun virkelig er død vil du sikkert huske begravelsen. Eller ha minner fra når hun lå på dødsleiet. Jeg lette i hukommelsen. Og litt motvillig kom minnene.

Jeg så henne ligge i en åpen kiste i sykehuskapellet. Begravelsesagenten dro til side et hvitt silketørkle som dekket ansiktet hennes. Jeg så det bleke ansiktet under, helt uten liv, en dødsmaske som ikke lignet henne slik jeg husker henne. Så husket jeg begravelsen. Snøstormen i januar, hanskene jeg hadde på meg før jeg bar kisten, snøen som rakk oss til anklene når vi sto rundt graven hennes.

Minnene bekreftet det. Hun var død. Hvorfor var jeg da på vei hjem til oss? På vei hjem til henne? Hvorfor trodde jeg hun ventet på meg?

I det bilen rakk fram til oppkjørselen, sa jeg til sjåføren at han bare skulle kjøre opp til garasjen, for så å snu og kjøre videre igjen, uten å stoppe. Jeg så inn vinduene. Så kjøkkengardinene, potteplantene. Lysene var tent i rommene innenfor. Alt var som det pleide å være. Og jeg visste at hun satt der inne og ventet på meg. At hun var død, men likevel levende, frisk nå, frisk for alltid. Og at jeg kunne gå inn til henne, at vi kunne spise middag sammen, og at alt kunne være som før, og at hun var død ikke hadde noen betydning.

Likevel lente jeg meg fra mot sjåføren og ba ham kjøre videre. Jeg ba ham kjøre meg til broren min, som bodde et lite stykke unna.

Jeg vet jeg kan velge å være hos deg, og at alt er som før. For samme hvor mye jeg forandrer meg, er du stadig den samme. Helt uten forandring, aldri syk, aldri eldre, fordi døden har frosset deg fast i en tid med sommerdager, god tid, og middager som er klar når treningen er over. Jeg kan velge å gå inn, og være frosset i fortiden, sammen med deg. Men det har en pris.

Derfor kom jeg ikke tilbake til deg.

Jeg skal aldri tilbake til huset vi bodde i. Jeg kan kjøre forbi en sjelden gang, se mot vinduene og hagen, før huset forsvinner bak furutrærne. Men jeg kan aldri stoppe, gå ut av bilen og gå til inngangsdøren. Jeg kan aldri gå inn til deg. Ikke en gang i feberdrømmene.

Gjesteblogger: Mullah Rouge

2009-01-06T21:01:00.003+01:00

[Dagens gjesteblogger er en funky islamreformator: den musikalelskende imamen som går under kallenavnet Mullah Rouge. Denne rettroende hunken lar ikke Koranen stå mellom ham og hans store kjærlighet: glitrende paljetter, prangende sangnumre og rosa diamanter dyppet i champagne. I anledning spetakkelet på Gazastripen vil Mullahen også svare på spørsmål fra leserne i tiden fremover - fyr løs i kommentarfeltet!]

Det er ingen tvil om at vi muslimer sliter med imageproblemer. Ikke all PR er god PR. Vestlige fjernsynskanaler finner alltid frem til de sinteste muslimene, de som går lengst mellom hver dusj og manikyr. Dette er byoriginalene som kaster sandaler på statuer og lager latterlig dårlige strådukker som skal forestille norske utenriksministre. Så blir det selvsagt slik at den gjengse europeer eller amerikaner, som jo tar for god laks alt han ser på TV, tror at alle muslimer er hysteriske. Dermed kan vi oppleve at unge og relativt oppegående nordmenn frykter at muslimene skal ta over landet, mens de såkalt etnisk norske sover ut rusbrusfylla.

Muslimsk terror har aldri drept eller skadet noen innenfor Norges grenser. Men 256 mennesker ble drept i trafikken i fjor. Likevel frykter ikke nordmenn den virkelige dødsfaren representert ved en 19 år gammel Kent Ronny fra Stjørdal som nettopp har kjøpt seg en Audi med større potens enn unggutten kan håndtere. Krigen mot terror skal Norge altså bidra i, mens krigen mot trafikkdøden ikke blir vurdert som viktig nok. Og det verste den fryktede muslimen kan gjøre med en nordmann er å bidra til kolesterolnivået med en nattlig kebab eller fem.

Men mye av imageproblemet må altså vi muslimer selv jobbe med. Et godt sted å begynne er med den tradisjonelle arabiske mannsrollen. Tiden der den strenge patriarken voktet over en kuet familie væpnet med sylskarp hengebart, er over for lengst. Dette årtusenet skal tilhøre den metroseksuelle muslimen. Mange av oss Allahs mannlige disipler går jo allerede i kjole, selv om vi kaller det noe annet.

Inntil neste gang: allahu akbar! Som forresten betyr Gud er stor - ikke Gud er en smålig, hevngjerrig grinebiter.

Pål T. Jørgensens øyenbryn

2009-01-03T21:34:00.003+01:00

[Dagens gjesteblogger er ingen mindre enn nasjonalpoeten Nordahl Grieg. Til tross for sin langvarige status som avdød, er Nordahl i glitrende form, og han følger stadig med på internasjonal politikk. Bidraget hans er i diktform, og er levert via en av de mange klarsynte vi har her i trøndelagstraktene.]

Israel invaderer sier Pål T. smilende skjevt
Hadde han øyenbryn ville han dem hevt
Det finnes ikke bedre underholdning en lørdag kveld
enn den direktesendte urett som ikke rammer deg selv
Jeg raper en blanding av grandiosa og cola
Så er 21-nyhetene slutt for Kari og Ola

En israelsvenn sitter rødmusset over sitt tastatur
Han pynter bloggen med sitt hat mot arabisk kultur
For et barneliv på Gaza er jo verdt ingenting
stilt opp mot apokalypsen i Johannes Åpenbaring

Snow will fall forever. Because you've changed the subject. For the last time.

2008-12-25T18:31:00.002+01:00

I går døde dramatikeren Harold Pinter, etter å ha vært kreftsyk en lang periode. Jeg ble først kjent med Pinters tekster i '99 og 2000 da jeg var med på en oppsetning av Elskeren (The Lover). I året som fulgte leste jeg det jeg kom over av dramatikken hans, og i 2002 fikk jeg gleden av å regissere Kjøkkenheisen (The Dumb Waiter) her i Trondheim. I 2005 fikk Pinter Nobels litteraturpris, og med takketalen sin viste han at sinte unge menn faktisk kan bli gamle uten å miste gløden og prinsippene.

Konservative krefter likte å gjøre narr av Pinters sterke engasjement mot tortur og aggressiv millitærpolitikk under Thatchers britiske mørketid på 80-tallet. Etter Abu Ghraib, Patriot Act og Guantanamo nytter det ikke lenger å late som kritikken og advarslene var ubegrunnede. Vi har sett bildene av virkelighetens Victor fra One for the Road. Torturistene har hatt åtte års regjeringsmakt i statene.

The Guardian minnes Pinters forfatterskap.

Tre doser motgift mot julebordshelvete

2008-12-11T20:23:00.004+01:00

Julebordstiden åpner dørene for lutefiskdunstende og stappmette nordmenn, med et par overflødige akevitter under den altfor trange vesten. Samtidig sniker dårlig musikk seg inn i selskapslokalene som rotter på søppeljakt. Ingvalds Enmannsorkester voldtar gamle Dylan-låter med keyboardet sitt. Lubne trubadurer som er for slitne for Idol vræler Bjørn Eidsvåg-svisker, mens de ser seg ut et offer i miniskjørt de kan legge de klamme labbene sine på utpå kvelden.

I mellomtiden sitter du i et hjørne med en Heineken i neven og skulle ønske du var døv, i alle fall frem til sola står opp.

Frykt ikke, min venn. Det finnes motgift og vaksine. For eksempel tidenes tre beste poplåter:

The La's - There She Goes

Elton John - Goodbye Yellow Brick Road

Kate Bush - Wuthering Heights

Kate Bush var 19 år gammel da debutsingelen hennes gikk til topps på de britiske hitlistene. Hun var den første kvinnelige artist som toppet med en selvskreven låt.

Mer porno, færre voldtekter

2008-12-03T16:31:00.003+01:00

Det er et grunnleggende menneskelig behov å ha noe å skylde på. Hadde det ikke vært for homofile partnerskap ville ikke familien som institusjon vært truet. Hadde det ikke vært for Judas Priest ville ikke nabogutten begått selvmord. En av de mest yndede syndebukkene de siste tredve årene har vært pornografien.

Her er en håndfull påstander: Porno er kvinnefornedrende. Porno skaper seksuelt frustrerte tapere. Porno gir ungdom et skjevt syn på seksualitet. Porno skaper voldtektsmenn. Porno fører til moralsk forfall og økt kriminalitet.

Jeg skulle ønske noen av de ovenforstående påstandene var sanne. Det ville forenklet problemstillingen og gitt oss et tiltak som kan gi umiddelbar gevinst. Fjern pornoen og få et bedre samfunn.

Dessverre er det ikke slik. Og i mange tilfeller kan det, forbløffende nok, vise seg å være motsatt.

Allerede i 1968 etablerte president Lyndon B. Johnson en Commission on Obscenity and Pornography. Kommisjonen gjorde grundig forskningsarbeid og presenterte sine konklusjoner for Kongressen og president Nixon i 1970. Kommisjonen fant ingen kausale sammenhenger mellom folks bruk av porno eller erotisk lektyre og kriminalitet eller sosiale problemer. Overraskelsen blant politikerne var stor, for vitenskapen anbefalte å forske videre på pornografiens positive effekter, etablere en åpnere og mer fordomsfri seksualundervisning, og ikke legge restriksjoner på produksjon og salg av porno utover vanlige sedelighetslover.

Kongressen og president Nixon var rasende. Dette var ikke sannheten de hadde håpet på - derfor avfeide de resultatene som uriktige.

Senere satte president Reagan ned en lignende kommisjon av lydige ideologer, som vridde og vrengte på beviser til de kom fram til ønsket konklusjon. Om frykten deres for pornoens skadevirkninger var riktige, ville snart verden få merke det. 80-tallet var VHS-tiåret, da pornobransjen virkelig eksploderte i størrelse og omfang. Om pornoen virkelig forårsaket voldtekt og økt kriminalitet ville ting forverre seg i takt med pornobransjens vekst.

Og vondt burde bli til enda verre. På slutten av 90-tallet gjorde internett pornografien universell, uendelig, gratis og umiddelbart tilgjengelig. Om moralistene hadde rett ville voldtektstallene gå i taket, og samfunnet være på vei mot dommedag.

Likevel skjedde det motsatte. I USA var tallet på voldtekter i 1980 2,7 per 1000 innbyggere. I 2004 viste samme undersøkelse at tallet per 1000 innbyggere var 0,4 (Kilde: U.S. Department of Justice • Office of Justice Programs, Bureau of Justice Statistics, National Crime Victimization Survey. The National Crime Victimization Survey. Includes both attempted and completed rapes.)

Altså en nedgang i antall voldtekter på 85%.

Årsakssammenhengene i en slik sak er aldri enkle. Mange vil trekke fram mulige faktorer: bedre seksualundervisning, strengere straffer, flere voldtektsmenn i fengsel, at gutter har lært seg at nei betyr nei osv. Ingen av de framsatte teoriene gir troverdige forklaringer på nedgangen i antall voldtekter.

Jusprofessor Anthony D'Amato har en mer dristig forklaring: økt tilgjengelighet på pornografi bidrar sterkt til nedgangen i antall voldtekter. D'Amato trekker blant annet fram statistikk over voldtektstall i relasjon til internettilgang. I de fire amerikanske statene som har færrest antall innbyggere knyttet til internett (og dermed porno) har antallet voldtekter per 1000 innbyggere faktisk økt med 53 prosent siden 1980. I de fire statene med flest innbyggere knytter til internett har antallet sunket med 27 prosent.

Men bevis på proporsjonell og samtidig utvikling er ikke bevis på kausalitet. D'Amato er selv klar over dette og nevner et lignende eksempel på upopulær statistikk. Legalisert abort har i USA en tydelig sammenheng med nedgang i kriminalitet. Forskerne fant her en klar kausal sammenheng: nemlig at uønskede barn statistisk sett har en mye større sannsynlighet for å bli kriminelle enn resten av befolkningen.

Det hadde vært interessant med seriøst forskningsarbeid rundt hypotesen "mer porno, færre voldtekter". Utvilsomt vil svaret ikke være enkelt, det er det aldri i samfunnsforskning. Det vil aldri være slik at porno på blå resept kan helbrede unge menn med skrudd og usunn seksualitet. Men kanskje vil det være sunt for oss å la den konservative moralisten holde kjeft en stund (som i tilfellet legalisert abort), slik at vi kan lete etter løsninger der vi minst venter det.

Kanskje kan mer åpenhet og friere lovgivning rundt pornografi bidra (blant flere tiltak) til en sunnere seksualitet og et samfunn med færre voldtekter? Kanskje kan legalisering av heroin bidra til nedgang i narkotikakriminalitet, et verdigere liv for misbrukere og færre overdosedødsfall? Kanskje kan lovlige aborter være en viktig sikkerhetsventil for et samfunn uten at vi mister etisk fotfeste?

Religionsboblen som sprakk

2008-11-24T20:39:00.005+01:00

På verdens spirituelle marked råder den totale panikk. Trosmeglerne har vært hjelpeløse vitner til flere måneders fritt fall for tro, håp og kristelige verdier. Ingen er lenger i tvil om at religionsboblen, som har gitt prester og spiritualitetsspekulanter et luksuriøst liv i 2000 år, nå har sprukket.

Også i dag opplevde de troende i Oslo Domkirke, i likhet med trosbørsene verden rundt, en helsvart dag. Antall homohatere har falt med 22 prosent siden i fjor, den største nedgangen siden Blomster-Finn røk ut av Skal vi danse. Kristenhyklerindeksen falt denne uken under 200 selvmotsigelser, noe som slo knockout på den tidligere rekorden fra da Nietzsche erklærte Gud A/S bankerott i 1882.

Samtidig har de store kirkeselskapene høstet sterk kritikk for nivået på biskoplønninger. Administrerende Pave i VaticanCorp Josef Nazinger har nektet å kommentere kritiske spørsmål rundt sin luksuriøse privatvilla i Roma, og stadig flere spør seg om det ikke er stormannsgalskap for et religiøst firma å ha sin egen stat.

I trosmeglerforbundet Den Norske Kirke forventes det nå langvarige nedgangstider og økende arbeidsledighet blant prester, proster, patere og prostata. Mange frykter langvarige permitteringer, mens andre håper kompetansen deres skal bli etterspurt i lignende næringer som bruktbilsalg, prostitusjon og våpenindustri.

Religionskrisens årsaker er sammensatt. I lengre tid har frelsen vært sterkt overpriset, og prisen på evig liv for en småbarnsfamilie i indre Oslo har doblet bare i løpet av de tre siste årene. Frelsesselgerne har lenge tilbydd lave innskudd for førstegangstroende i etableringsfasen, men mange makter likevel ikke de månedlige avdragene på arvesynden.

Denne blogger følger utviklingen fortløpende, og kommer med oppdateringer så fort en ny frelser blir født.

Det var en gang en finanskrise

2008-11-23T12:42:00.004+01:00

Erkjennelse er ikke noe som faller oss mennesker lett. Vi trives best med å forstå verden rundt oss gjennom ferdige støpeformer, narrativer vi setter på nesetippen som briller for å filtrere virkeligheten. Særlig gjelder dette måter vi forstår politikk og økonomi på. Vi utstyrer oss med et sett eventyr, og fortløpende plasserer vi hendelser og personer som brikker i et mentalt puslespill, inntil vi føler vi har fått et helhetlig bilde.

I Eventyret om det rettferdige samfunnet er helten den vanlige arbeideren. Han sliter seg gjennom en verden av rovdyr og grådige adelsmenn, mens han leter etter veien til Soria Moria slott - der alle mennesker lever i fellesskap som en stor, lykkelig familie som deler alt likt.

I Eventyret om det frie markedet er helten sønn av den ene sanne guddommelige kraften: Markedet. I denne panteistiske myten blir menneskene lovet et evig paradis om de bare bekjemper stat og fellesskapsløsninger for å kjempe seg fram til naturtilstanden laissez-faire, der Markedets usynlige hånd vil lede oss inn i tusenårsriket.

Det finnes flere eventyr, noen mer kompliserte og noen mer bisarre - som for eksempel eventyret om Eurabia. Det de har til felles er selvsagt at de er nettopp eventyr. Du begynner med konklusjonen, et låst verdensbilde, og så tvinges alle hendelser og fakta inn i dette mønsteret. Slik blir staten helt i det ene eventyret og troll i det andre.

Eventyrene er forførende, for de gir en hurtig følelse av forståelse - et slags fast-food-virkelighetsbilde. Dessuten er mange av mytene bygget på vitenskaplig solide økonomiske modeller, noe som gir eventyrene et alibi av rasjonalitet.

Nå som verdens finansmarked har kollapset har eventyrene nådd et kritisk punkt i handlingen. Askeladden er innesperret og trollet vokter den eneste veien ut. I den ene sidens eventyr har Staten rollen som trollet, mens den andre siden ser Det Utemmede Markedet som uhyret.

Hvem har rett?

Svaret er selvsagt: ingen av dem.

Vi kan benytte oss av narrativer og metaforer for å føle oss frem, prøve å sette fenomener inn i et system. Problemet oppstår når vi velger oss én eksklusiv myte som vi bruker til alle anledninger. Vi kan ikke begynne med konklusjonen og tvinge virkeligheten inn i de trange metaforene våre. Vi må begynne i den andre enden. Ikke i den enden der statlig regulering påkaller hysteriske rop om "Sosialisme!" når Trollet gjør det; mens det kalles kløktig strategi når Espen Aksjeladd gjør det samme.

Begynn heller med å sette den røde eller blå evetyrsamlingen tilbake i bokhylla, før du setter deg godt til rette og leser Kåre Willochs kronikk i Aftenposten i dag.

(PS. Jeg har plassert min blogg i Trondheim på bloggportalen Bloggurat.)

A strange and bitter crop

2008-11-10T19:45:00.004+01:00

1937: Abel Meeropol, en jødisk lærer fra Bronx, skriver et dikt etter å ha sett et fotografi av to lynsjede afro-amerikanere. Diktet publiseres under tittelen Strange Fruit i et lærertidsskrift i New York.

1939: Jazzsangerinnen Billie Holiday spiller inn sin versjon av Strange Fruit på det ukjente plateselskapet Vocalian Records. Holidays egentlige plateselskap Columbia takker nei av frykt for boikott og hevnaksjoner.

1964: En koalisjon mellom demokrater og republikanere i nordstatene får endelig avskaffet Jim Crow-lovene.

1999: Time Magazine kårer Strange Fruit til song of the century.

2008: Barack Obama blir den første afro-amerikaner som vinner det amerikanske presidentvalget.

Southern trees bear strange fruit,
Blood on the leaves and blood at the root,
Black bodies swinging in the southern breeze,
Strange fruit hanging from the poplar trees.

Pastoral scene of the gallant south,
The bulging eyes and the twisted mouth,
Scent of magnolias, sweet and fresh,
Then the sudden smell of burning flesh.

Here is fruit for the crows to pluck,
For the rain to gather, for the wind to suck,
For the sun to rot, for the trees to drop,
Here is a strange and bitter crop.

Remember Wayne Morse

2008-11-07T23:26:00.000+01:00

Lynkurs i logikk

2008-11-07T21:49:00.003+01:00

If Barack Obama wants to show he meant what he said about bridging the blue state-red state divide, there's an easy way do it: Ask the best of President Bush's appointees to stay on and adopt some of Sen. John McCain's better ideas.
- USA Today på lederplass

Og logikken i argumentet er som følger: Hvis Obama virkelig mente det han sa, så burde han ikke gjøre de tingene har sagt, og gjøre de tingene McCain sa i stedet.

The Moon is a Harsh Mistress

2008-11-07T18:57:00.001+01:00

Amerikabrevet (vennlig hilsen Jesus Kristus)

2008-11-02T15:46:00.003+01:00

Kjære USA,

Det har kommet meg for øre at dere har presidentvalg om et par dager. Jeg vet mange av dere har forsøkt å få tak i meg i lang tid. Jeg kan bare beklage, på vegne av meg selv, faderen og den hellige ånd, at vi ikke har hatt tid til å svare på alle henvendelsene. Vi regnet med at jeg hadde lagt igjen tydelige instrukser sist jeg besøkte dere. Apostlene mine lovte å ta notater og samle beskjedene i et slags nytt testamente, som et appendiks til de gamle lovene.

Did you not get the memo?

Saken er nemlig den at jeg vandret jorden som en palestinsk opprører. Jeg arrangerte stadig møter mellom opprørere, og spredte mine idéer om å hjelpe de fattige, og spre rikdommen rettferdig. Kjære USA, jeg er Jesus Kristus, og jeg er en palestinsk sosialist. Må jeg virkelig servere det med teskje?

Jeg har fått med meg at dere kaller dere en kristen nasjon, og at det står "In God We Trust" på pengesedlene deres. Derfor kan dere kanskje skjønne at jeg blir en smule muggen i skjegget når den ene presidenten sier at det er uamerikansk å "spread the wealth around"? Her legger jeg igjen helt klare instrukser for hva som er lov og hva som er fy-fy - og når dere endelig blir hjemme alene røsker dere bare fram spriten og hagla og herjer vilt?

Er det min feil? Har jeg gitt dere en dårlig oppdragelse?

Så et spørsmål til de mest religiøse av dere: homofili og abort? Var det virkelig det beste dere kom på å kjempe mot? Tror dere Gud er en republikaner? Tror dere jeg glemte å nevne aksjemeglere og investeringsbanker i Bergprekenen bare fordi jeg var litt bakfull den dagen? Hvorfor står det så lite om skattelette og økte forsvarsbudsjetter i evangeliene?

Uansett hvem som ender opp som president 4. november, så trenger vi å ta en skikkelig prat. I mellomtiden håper jeg at dere kan skumme gjennom biografien min, og særlig merke dere at jeg (Jesus) ikke på noe vis er:
- hvit
- heterofil
- kapitalist
- velstående (jeg eier faktisk ingenting)

Vi snakkes snart. Bare husk: jeg var en opprørsk, palestinsk sosialist. Det burde være alt dere trenger å vite akkurat nå.

Utålmodig hilsen,
Jesus Kristus

PS: bønner er like avleggs som fax. Jeg sjekker gmailen ganske jevnlig: saviour33@gmail.com.

Retten til ikke å bli kritisert

2008-11-01T21:36:00.005+01:00

Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.

- First Amendment to the United States Constitution

Visepresidentkandidat Sarah Palin uttalte nylig i et radiointervju at hennes first amendment rights ble truet av medier som kritiserte hennes kampanjemetoder. I følge Palins eksentriske tolkning av grunnlovstillegget bør altså pressen bare holde kjeft og sitere henne i rikt monn, når hun forsøker å spre usannheter om at motstanderen hennes vanker med terrorister og USA-hatere.

Palin er ikke den første som feiltolker det første grunnlovstillegget. Legg merke til de fem første ordene i teksten: "Congress shall make no law..." Det første grunnlovstillegget er en rettesnor for lovmakere og rettsvesen, og slår fast at disse borgerrettighetene skal ikke begrenses av lovgivning og -håndheving.

Dermed har Palin oppfattet the 1st amendment nøyaktig motsatt av dets egentlige betydning. Det finnes ingen lover som beskytter deg fra kritikk og nærgående spørsmål. Heldigvis.

Ikke nok med det. Samme lovtillegg skal garantere the right of the people peaceably to assemble. Dette kalles "right of association", og skal sørge for at ingen blir lovfelt eller diskriminert på grunnlag av hvem de omgås. At Obama skulle være uskikket som folkevalgt på grunnlag av at han har hatt samtaler med en påstått terrorist (den ikke lovfelte William Ayers), vil faktisk være i strid med the 1st amendment.

Det later til at pitbuller med leppestift ikke har særlig innsikt i juridiske emner.

You're all Joe the Plumber

2008-11-01T10:55:00.005+01:00

4. november er det klart for finalen i denne runden av American President. Et par av sirkushestene har sikret framtiden om ikke seerne skulle stemme dem helt til det hvite hus. Sarah Palin skal få sitt eget talkshow, og Joe the Plumber håper på platekontrakt.

McCain selv har planer om å kaste seg på Dancing With the Stars.

Vote Democrat, and the Democrat will kill you

2008-10-22T23:37:00.005+02:00

Republikanernes kandidat John McCain ligger kraftig bak Barack Obama på meningsmålingene, og tiden begynner å bli knapp. Dermed har taktikken også endret seg. De er villige til å prøve å vinne med stygge knep. Tidligere har de angrepet demokratenes kandidat ved å argumentere: "Vote Democrat, and terrorists will kill you, because Democrats are soft on terrorism."

Det nye argumentet er: "Vote Democrat, and the Democrat will kill you."

Senator Obama påstås nemlig å være både sosialist og terrorist. Og publikum ved republikanernes valgmøter lar seg fyre opp. McCain og Palin løftes opp av heiarop og en brølende mobb som roper "terrorist" og "kill him!" når Obama omtales. Dette er publikumet republikanerne kaller sin "base". Tilfeldigvis er det arabiske ordet for "base" al-qaida. Jeg bare nevner det.

På et nylig valgmøte fikk en gammel dame mikrofonen av McCain, og sa at hun fryktet Obama - fordi "han er en araber". McCain svarer: "No, ma'm. He's a decent family man."

For du kan jo ikke være begge deler.

Synechdoche, New York

2008-10-22T20:11:00.004+02:00

På fredag har filmen Synechdoche, New York verdenspremiére på et begrenset antall kinoer i USA. Manusforfatteren Charlie Kaufman debuterer som regissør med denne filmen, som han også har skrevet. Hovedrollen spilles av den glimrende Philip Seymour Hoffman, som i denne filmen gestalter teaterregissøren Caden Cotard.

Og hva betyr synekdoke? Som retorikk-nerd og ubeseiret i Trivial Pursuit er jeg en av de skrudde individene som faktisk går rundt og bruker slike ord. En synekdoke er en språklig figur, beslektet med metaforen og en undergruppe av metonymien, som bruker en del for å benevne en helhet (eller omvendt, helhet for del). Et eksempel kan være frasen "mange munner å mette" - der en munn språklig representerer sultne mennesker. Et annet eksempel, som vi sjelden tenker over, er å si "pressen" og med det mene nyhetsmedia som helhet. Uansett, nok ordkløyveri - her er traileren.

Fildeling og fremtiden

2008-10-22T18:59:00.003+02:00

Film- og musikkbransjen har sendt sine horder av grå forretningsadvokater ut på en lang og utmattende svømmetur. Strømmen de svømmer mot er sterk og stri. Vi snakker selvsagt om bit torrents og fildeling. Striden er allerede noen år gammel nå, men posisjonene er like steile. Bransjen opplever salgstall i fritt fall, og sliter med å tilpasse seg ny teknologi. Debatten er fastlåst, pirater mot bransje, de snakker ikke med hverandre.

Den som kan sin teknologihistorie vet at bransjeadvokatene kjemper mot vindmøller. Skal strategien være å saksøke brukere og sabotere torrent-sider er kampen tapt på forhånd. Dette er ikke tiden for å ri på rettighetsprinsipper. De må tilpasse seg eller dø ut.

Første steg på veien for bransjen, og for artistene de distribuerer, er å gå inn i en rasjonell debatt. Hvordan kan nye artister etablere seg og skape inntekter i mp3-verdenen? Kan platebransjen overleve i sin nåværende form, eller må de legge ned sine store distribusjonsavdelinger og omstrukturere driften?

Organisasjonen FriBit har startet et prisverdig initiativ rundt fildelingens fremtid. FriBit skriver på nettsidene sine at de vil jobbe for bedre informasjon om hva fildeling faktisk er (dette er det mange som ennå ikke forstår, kanskje spesielt innen dagspressen). De ønsker dessuten å få i gang en løsningsorientert debatt om hvordan bransje og artister kan komme overens med fildelingen uten å angripe og fremmedgjøre sitt publikum.

Rasjonell debatt er dessverre en skjør, sårbar og sjelden fugl i den norske offentligheten. Derfor skal FriBit ha lykke til med initiativet, og forsøket på å debattere rasjonelt med konflikthungrige kulturjournalister og paranoide plateselskapsfolk med dødsangst.

Cancer Homo Sapiens

2008-10-04T11:49:00.002+02:00

Kreft oppstår når celler i en organisme vokser eller deler seg ukontrollert. Etter hvert som de syke cellene vokser danner det seg en svulst. Er svulsten ondartet vil veksten bare fortsette, og snart gjøre skade på vev og organer i nærheten.

Menneskehjernen er en type kreft. En håndfull millioner år tilbake skjedde det noe i hodet på en apelignende primat. Utenpå den fullendte lille hjernen denne primaten hadde, begynte celler å dele seg og vokse. Apen formerte seg, og overførte sykdommen sin til barna sine. En kjedereaksjon startet, og kreften vokste for hver generasjon. Den bygget en ondartet hjerne utenpå den sunne hjernen. Denne nye hjernen var en grotesk og absurd skapning - den ligner ikke noe annet i dette universet. Primatene, som før var perfekt tilpasset med sine primitive hjerner, fikk store problemer med sin nye hjernetilvekst. Den vokste stadig og overdøvet signalene og impulsene til den sunne hjerne, med nye perverse lyster og impulser.

Noen millioner år passerte. Planeten Jorden fikk sakte men sikkert symptomer på sin sykdom. Primatene gikk nå oppreist, og de gikk løs på omgivelsene rundt seg, konstruerte sin egne strukturer av dødt materiale, som snart fortrengte alt liv som hadde vært der fra før. En hver kreftsvulst vil metastasere, spre seg rundt i organismen via blodomløpet. Slik også med menneskene. De dekket kloden med milliarder av syke hjerner. Og kreften etset løs på alt levende vev rundt seg.

I kreftens siste stadier går sykdomsforløpet svært raskt. Organismens immunforsvar er så svekket at selv en liten infeksjon gir lammende sykdom. Feberen blir stadig høyere, klimaet vakler under vekten av kreftsvulstens avfallsstoffer. Ved hjelp av smertestillende og palliativ behandling kan de fleste terminale kreftpasienter dø en relativt smertefri og verdig død.

[Fritt etter Arthur Koestler.]

Rovmuslimen

2008-10-01T20:56:00.003+02:00

[Dagens gjesteblogger ønsker å være anonym, og representerer foreningen Ulv! Ulv!]

Det bobler av opprør og misnøye i utkant-Norge. Folk flest har sett seg lei på at myndighetene i Oslo bestemmer at Norge skal ha en levedyktig muslimstamme. De virkelighetsfjerne byfolka kan sitte der med frappuccinoen sin og bable om at en tilflyt av fremmede kulturer beriker Norge Men de har ikke kjent frykten bygdefolket erfarer når familien Hussein og Mansour lusker rundt fjøshjørnet. Vi tør ikke lenger sende sauene på beite, av frykt for at de skal ende opp i lammeragu og rullekebab. Vi tør ikke engang sende barna i barnehagen lenger, av frykt for at tantene skal snikinnføre sharia og gifte bort fireåringene våre før vi rekker å hente dem etter arbeid.

Det gis ikke lenger fellingstillatelse på vokseneksemplarer av muslimen her i Norge. Men tida har nå kommet for å pusse støvet av bessfar sin mauser og forsvare verdiene vi lever for: biffsnadder, ikke kebab; bunad, ikke burka; Herbjørg Wassmo, ikke Koranen; pedofil prest, ikke pedofil imam. Vi vil skyte muslimen for å bevare bygdenorge som det alltid har vært: paranoid, innavlet og furet værbitt.

Men la oss ikke selge hijaben før Fatima er skutt.

Fremstående forskere og nasjonalhelter som brødrene Anfindsen advarer oss om at muslimen føder store kull med valper hvert år. De formerer seg som varmt hvetebrød, og i nær fremtid vil rovdyra få flertall her i landet. Det ser mørkt ut for oss. Og kultureliten på Grünerløkka fråder i kommunistbartene og kaller oss rasister. Jeg skal ha meg frabedt å bli kalt rasist bare fordi jeg har et intenst hat mot alle utenfor den germanske rase.

What one Dick said to the other

2008-09-23T23:59:00.004+02:00

I opptakten til Irak-krigen, tilbake i 2003, jobbet visepresident Dick Cheney hardt for å få støtte for invasjonsplanene. Det var ikke lett, siden all etterretning viste at Irak hverken hadde bånd til al-Qaida eller massødeleggelsesvåpen av noe slag. Cheney lot seg selvsagt ikke stanse av fakta.

En av de som fikk smake Cheneys egen spesielle brand of intelligence var republikanernes House Majority Leader Dick Armey. En mann som i alle fall i teorien burde være trygt plantet på Cheneys side fra før. Men Dick nummer en hadde et problem: Dick nummer to (Armey) var ikke overbevist av Colins PowellPoint og andre Curveballs Bushadministrasjonen serverte verden på den tiden. Dermed dro Cheney med seg Dick inn på kontoret for noen alvorsord. Heldigvis lot Cheney hagla ligge denne gangen.

Inne på kontoret drar Cheney fram en masse dokumenter og mapper som han slenger på bordet. "La meg forklare deg hva som egentlig foregår," sier Dick 1 til Dick 2. "Saddam er mye farligere enn det vi forteller offentlig." Cheney forteller så at Saddam og hans familie har nære og direkte bånd til al-Qaida. Ikke nok med det. Irak er også på nippet til å ha ferdigutviklet atomvåpen i minyatyr, små nok til å bære i kofferter.

Dick Armey gikk fra Cheneys kontor, og stemte for krigen mens han gråt. I ettertid har det vist seg at alt Chenys menn foret oss med var løgn.

Nylig fortalte Armey om denne hendelsen for første gang til Washingtons Posts journalist Barton Gellman, i forbindelse med boka Angler: The Cheney Vice Presidency. Dick nummer to er fremdeles sinna:

I deserved better than to be bullshitted by the vice president.

Helt riktig, Dick. Du og alle oss andre. Selv de som likte å bli lurt, og fremdeles holder løgnen kjær. Slik som VGs Olav Versto.

Kjære Dagbladet

2008-09-20T16:25:00.003+02:00

Jeg vet dere sliter. Hver dag går jeg forbi forsiden deres ved kassa i butikken. Før brukte jeg og mange andre å plukke med oss et eksemplar. Slik er det ikke lenger.

Kjære Dagbladet. Jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at jeg har en løsning på alle problemene deres. Den dårlige nyheten er at dere ikke kommer til å like det.

Situasjonen er dyster, og utviklingen peker bare en vei. Stadig flere lesere forlater Dagbladet. Avisen kutter og sparer så mye de kan, men mest strammer de inn i forhold til journalistene sine. Papiravisen Dagbladet lider en langsom død, og mange mener den ikke kan reddes.

Men det kan den. Her er løsningen:

Dagbladet kjører forsiden: "Hvor gikk det galt?" I to ukers tid domineres avisen av temaet "Hva har skjedd med Dagbladet," på bekostning av alt kjendisstoff og lettvint forbrukerjournalistikk. Domenet kjendis.no selges umiddelbart til høystbydende, og Dagbladet ber sine tidligere lesere om unnskyldning for å ha sviktet dem. Redaksjonen inviterer og intervjuer vanlige lesere, forskere, forfattere, politikere for å kartlegge hva Dagbladet har potensiale til å være, om de gjorde alt riktig. Etter disse to ukene kan leserne stemme inn punkter i en ny prinsipperklæring for Dagbladet, som eierskapet og redaktørene forplikter seg til å drifte etter.

Etter disse ukene vil Dagbladets gjennomsnittlige salg per dag ha steget med minst 100.000 eksemplarer.

Etterhvert som økonomien blir sunnere skal avisen bruke disse nye midlene til å styrke journaliststallen, og gjøre investeringer som skal sørge for at de ikke sklir tilbake til dagens sørgelige tilstand.

Det var den gode nyheten. Den dårlige nyheten er som nevnt at Dagbladets ledelse neppe liker løsningen. Da foretrekker de en stille og pinlig død.

It's all man-made you see

2008-09-16T12:56:00.005+02:00

Verdensøkonomien har gelé i knærne. Det frie markedet vakler, og griper fortvilet etter greiner som kan holde dem flytende i elva, på kanten av fossefallet. Sist ute er investeringsbanken Lehman Brothers. Tidligere har boliglånstvillingene Fannie Mae og Freddie Mac brukket ryggen. Amerikanske myndigheter har grepet inn for å redde stumpene, som en omsorgsfull mor verner sine villfarne barn. Slik er det altså, gang på gang. Markedsliberalerne freser og skyter rygg, ber Store Stygge Staten om å holde seg unna. Men når de faller og får skrubbsår på knærne, løper de hjem til mor for å få trøst og plaster på såret.

Vil det vrange barnet noen gang lære?

Tvilsomt. Overmotet er kronisk. Forklaringen når ting går til helvete er ofte "det frie markedet er ikke fritt nok."

To ting er grunnleggende sykt i det globale markedet. Det første er overgangen til det vi kan kalle finansialismen. Det andre er opphøyningen av markedsliberalismen til en religion.

Finansialismen er det økonomiske systemet som vokser ut av en ukontrollert kapitalisme, der den verdiskapende sektoren underordnes et virtuelt finansspill. Penger blir ikke lenger et mål på verdier, eiendom og arbeid, men et mål i seg selv, som får sin egen sektor av finansakrobater som handler med virtuelle penger (gearing, hedge-funds osv.). Dette systemet styres av en grunnleggende irrasjonalitet, der frykt og angst bestemmer om aksjemarkedet øker eller synker.

For det andre har børs blitt katedral. Markedsliberalismens kirkefedre, som Pinochet-medløperen Milton Friedman, har samlet sine dogmer om guddommen i bibler som forteller om det frie markedets mirakler ("miraklet i Chile"), og om det lovede tusenårsriket der markedsengler vokter over et økonomisk paradis av rosa tilbud og dunmyk etterspørsel. De har adoptert de nyfrelstes språkbruk, og syn på verden. Hos dem er aksjemarkedet en urkraft, ja selve naturtilstanden til mennesket er å kjøpe, selge, låne og spekulere.

Ingen har vel oppsummert problemstillingen bedre enn Stephen Fry og Hugh Laurie:

Hugh
The question is this. Either you believe in market forces or
you don't.

Stephen
Well actually, I'm afraid to say I don't.

Hugh
You don't?

Stephen
No. I used to of course, when I was a child, but
like everyone else, I discovered as I grew older that
it was all made up.

Hugh
Made up?

Stephen
Yes. I can still remember the exact moment. It
was Christmas Eve. I can't have been more
than about thirty years old. I couldn't sleep, so I
crept downstairs and heard my parents laughing
about market forces, and saying that they'd have
to break it to me sooner or later. Bit of a blow,
I can tell you. And then two years after that, I
discovered there was no such thing as Father
Christmas either.

Hugh
You're kidding?

Stephen
Oh sorry, did you ... ?

Hugh
Yes I did. Tscch.

Stephen
Oh dear.

Hugh
Growing up, eh?

This is not a message of war. This is a message of future.

2008-09-15T19:42:00.005+02:00

Den 11. september kjørte SVT direktesendt debatt, der en av gjestene var Peter Sunde, pressetalsmann for The Pirate Bay. Foranledningen var den stadig pågående debatten om fildeling i Sverige, som hadde fått ny aktualitet etter en nylig hendelse der obduksjonsbilder av to barn ble gjort tilgjengelig via Pirate Bay. Etter svensk lov er slike dokumenter offentlige, og dermed var det heller ikke ulovlig å legge bildene ut på nettet. Videre er det også slik at The Pirate Bay ikke legger ut filmer, filer og dokumenter på sine nettsider. De tilbyr en katalog over bittorrents, som gjør at nettbrukere kan dele filer seg i mellom, ved hjelp av såkalte torrentklienter.

Her hadde svenskene nok en gang mulighet til å ta en viktig debatt. Behøves en lovendring i forhold til offentliggjøring av materiale i kriminalsaker? Men media svikter som vanlig sine seriøse og rasjonelle alternativer. I stedet går de for patos: frykt og forargelse.

The Pirate Bay har publicerat bilder på döda barn på sin hemsida.

Når løgnkarusellen nok en gang går, er Sunde selvsagt skeptisk når SVT ber ham stille opp i debatt. Han får lovnader om seriøs diskusjon på forhånd, og stiller opp siden han velger å stole på vanligvis etterettelige SVT. Forutsetningen var enkel: faren til de drepte barna på de omtalte obduksjonsbildene skulle ikke delta.

Slik gikk det ikke. Også SVT valgte å ikke gå for rasjonell debatt. De kjører fiksjonen "sørgende pappa mot hensynsløse nettpirater". Storyen i svenske medier går: Husker du de profittelskende nettpiratene som legger ut musikk og filmer som ikke tilhører dem? Nå har de lagt ut bilder av døde barn!

Og det svenske folket lar seg opprøre. De svarer med hat og drapstrusler. Piratbyråns fiender gnir seg i hendene. Om vi ikke klarer å ta dem med lovboka eller rasjonell diskusjon, kan vi knekke dem via god gammel løgn og heksejakt.

Men ikke alle svensker har mistet hodet. Journalist Anders Mildner har et råd til sine mediekolleger:

Aksepter aldri en journalistikk som velger å se teknikk som noe vanskelig og moral som noe enkelt. Virkeligheten er nemlig stikk motsatt.

The Pirate Bay kutter nå all kontakt med media. Noe som er helt naturlig ettersom de har vist seg totalt inkompetent og ignorerer sitt ansvar som arena for rasjonell demokratisk debatt.

Ekteskap er ikke for homoer og pyser

2006-08-18T20:06:00.001+02:00

Ekteskapet mellom mann og kvinne er en hellig institusjon. ”Satan elsker homofili,” påpekte Martin i en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen. Martin er tydeligvis skikkelig ivrig på å forklare homoer hvor avskyelig deres livsførsel er. Jeg tenkte jeg skulle tre litt støttende til, siden Bibelen ofte er ei tvedtydig lita lefse når det kommer til moral. Derfor:

Bibelens urokkelige ekteskapsprinsipper

1. Ekteskap er et hellig bånd mellom en mann og en eller flere kvinner. (1. Mosebok 29:17-28; 2. Samuelsbok 3:2-5)

2. Ekteskapet skal ikke begrense mannens rettigheter til å ha elskerinner i tillegg til sin(e) kone(r). (2. Samuelsbok 5:13; 1. Kongebok 11:3; 2. Krønikebok 11:21)

3. Ekteskapet skal kun kjennes gyldig om bruden er jomfru. Har hun ikke jomfruhinnen intakt, skal hun henrettes ved å steines i hjel. (5. Mosebok 22:13-21).

4. Ekteskap mellom en troende og en ikke-troende er forbudt. (1. Mosebok 24:3; Esra 9:12; Nehemja 10:30).

5. Ingen lover kan heve seg over Guds bud: dermed må skilsmisse være forbudt under alle omstendigheter. (Markus 10:9; 5. Mosebok 22:19).

6. Om en gift mann dør uten å etterlate seg barn, skal broren hans gifte seg med enken. Om han nekter å gifte seg med sin brors enke, eller lar være å befrukte henne med overlegg, skal han betale en bot, i form av én sko. Han skal også spyttes i ansiktet. (1. Mosebok 38:6-10; 5. Mosebok 25:5-10).

7. For kvinner: klarer du ikke å finne deg en ektemann, skal du skjenke faren din full og ha sex med ham (selv om han tidligere han lånt deg ut som sexleketøy til fremmede menn). Har du søstre skal de delta i gruppesexen. (1. Mosebok 19:31-36).

(Illustrasjon: Lot og hans datter)

Forfatterens død?

2006-08-17T18:00:00.000+02:00

Forleden hadde Mihoe et innlegg med tittelen 'Romanens død?' her på Leseglede. Det har blitt argumentert at Romanen fikk et banesår 11. september 2001, da World Trade Center falt i grus. Virkeligheten trumfet fiksjonen, og dikterne har ingenting å svare med. Tilbake står faglitteraturen - dokumentar- og faktabøker gjenstår som den eneste litteraturen som holder tritt med verdensomveltningen.

[Les hele innlegget på leseglede.net]

Satan tar avstand fra homofil praksis

2006-08-08T23:05:00.001+02:00

Satan tok i dag en kort pause fra sine travle forberedelser til Armageddon i Midt-Østen, for å komme med en kort pressemelding:

”I lang tid nå har homofilt samvær blitt omtalt som syndig, og i strid med Guds vilje. De fleste slike aktiviteter forbindes med meg og mitt foretakende, og vanligvis ville jeg stolt ta æren for alt som er syndig og skittent. Stort mer feil går det ikke an å ta.

”Min onde vilje involverer en absolutt tilgrumsing av menneskesjelen, smerte, flammer og evig pine – men absolutt ikke at unge mennesker av samme kjønn finner kjærligheten og stifter familie i en trivelig treroms med utsikt til parken. Bare tanken på at disse velkledde, Grand Prix-elskende menneskene inviterer venner til grilling i hagen, og hjelper hverandre med fiffige interiør-tips, gjør meg kvalm.

”Jeg har gjort mine fremstøt for å korrumpere de homofile, ved å lokke dem ut i hemningsløse orgier av anonym sex og designerdop, aktiviteter jeg med stolthet tar æren for. Men så begynner de å møte homsen i sitt liv, flytter sammen, inngår partnerskap, kjøper nusselige små valper, og deretter er de helt tapt for min makt. På vegne av hele min organisasjon og stab ønsker jeg å ta klar avstand fra enhver form for homofilt samliv.”

Satan rakk å svare på utvalgte spørsmål fra pressen, før han måtte haste videre til en lunsjavtale med Jostein Gaarder. Der gjorde han det helt klart at Mørkets Makter ikke ville finne seg i at homofile par skulle få rett til å adoptere barn, på lik linje med heterofile. ”Som i så mange andre spørsmål, stiller vi oss her bak kravene fra Kristen-Norge og den gammeltestamentlige Gud. Vi har hatt våre uenigheter opp gjennom tidene, men her står Jahve og jeg i samlet front mot all kjærlighetspropagandaen sønnen hans spredde om seg. Han var langhåret, single og gikk alltid i moteriktige sandaler. Trenger jeg si mer?”

Satan avsluttet seansen med å påpeke at de eneste handlingene han kunne helhjertet støtte i denne sammenhengen var de som fremmet hat, frykt og fordommer – særlig slike som fordømmer unge homofile og driver dem til selvmord.

Den skallede mannen og myggen

2006-08-08T21:26:00.000+02:00

En skallet mann satt i sola med et duggende glass is-te og dagens avis. En mygg kom flygende forbi, og fikk øye på den blanke issen som glinset i sola.

”Der finner jeg sikkert blod,” tenkte myggen, og endret kurs. ”Akkurat det jeg trenger i varmen.”

Myggen surret rundt den skallede mannens hode en liten stund, og lette etter en passende blodåre. Den snuste seg frem til en som luktet ekstra søtt, og satte seg for å stikke. Mannen merket stikket, og viftet bort myggen med hånden, men ikke før myggen hadde fått seg en saftig munnfull av blodet. Den skallede mannen vendte oppmerksomheten tilbake til avisen, mens myggen surret rundt på trygg avstand.

”Jeg er fremdeles tørst,” tenkte den for seg selv. ”Og blodet smakte så søtt av is-te med ferskensmak. Jeg får ta risikoen på en smak til.”

I mellomtiden hadde myggstikket begynt å klø og svi. Mannen krafset seg irritert på issen, og viftet truende i løse lufta med avisen. Myggen ventet tålmodig på at kysten igjen skulle bli klar.

Når mannen igjen satt oppslukt av avisen, landet myggen varsomt på omtrent samme sted på det hårløse hodet. Forsiktig snek den snabelen gjennom huden og ned i den honningsøte blodåren, og begynte å drikke. Myggen var så varsom at mannen ikke merket det nye stikket.

Myggen drakk og drakk, slurpet seg utørst på blod med ferskensmak. Kanskje ble den litt beruset – i alle fall litt overivrig, for den trakk til seg snabelen litt for fort. Og det merket mannen, en stikkende følelse han kjente så altfor godt.

Mannen brølte til, og krøllet sammen avisen. Med en bukett av skjellsord fiket han til seg selv med avisen så godt han kunne, og slo seg i hodet med gjentatte klask. Men myggen var for rask for ham, selv om den var drukken av blodet den hadde fråtset i. Den fikk manøvrert seg unna de sinte avisslagene, og når mannen hørte summingen fra de små myggvingene, mistet han besinnelsen totalt. Han grep glasset med is-te og kastet innholdet over det hårløse hodet sitt, så isbitene haglet. Men myggen så også dette angrepet komme, og smatt enkelt og smidig unna.

Så satt mannen der, dryppende av kald leskedrikk, og ildrød på hodet etter sine egne sinte avisangrep – så rød at myggstikkene faktisk var helt usynlige.

Myggen fløy foran den skallede mannen, på trygg avstand fra avisens rekkevidde, og sa: ”Hvor underlig, denne hevnlysten din! Her skader du deg selv i iveren etter å straffe et stikk fra et lite insekt, og påfører deg selv ydmykelse som langt overgår forbrytelsen.

Mannen var fremdeles rasende, og tørket is-te bort fra øynene med håndbaken, for å forsøke å se sin lille fiende. Han svarte: ”Jeg kan alltids slutte fred med meg selv, siden jeg vet at intensjonen ikke var å ramme mitt eget hode. Jeg retter sinnet mitt mot deg – et mannevondt og foraktelig insekt, som nyter å suge menneskeblod. Jeg skulle gladelig ha betalt med større smerte, om jeg bare hadde fått drept deg!”

”Ja, du får bytte ut papirutgaven med en nettavis på laptopen neste gang,” svarte myggen, og fløy sin vei.

I stedet for å diskutere Gaarder

2006-08-08T17:42:00.000+02:00

[idiotBOX]

Stopp slaktingen av SS Norway

2006-08-02T22:11:00.000+02:00

Når store laste- eller passasjerskip ikke lenger er like profitable for verdens skipsindustri, sendes de til Alang i India. Rederne stapper skrappengene i lomma, klare til å bygge nye skip, mens arbeiderne i Alang begynner å plukke fra hverandre skipene, bit for bit. Omtrent førti tusen arbeider på skipskirkegården i Alang, og gjenomsnittlig omkommer én av dem per skip som slaktes. Flere tusen omkommer hvert år. Antallet skadde og kvestede er antakelig sørgelig høyt. Senskadene i fremtiden kan vi bare ha mareritt om.

Cruiseskipet SS Norway har nå utspilt sin rolle for eierne i Norwegian Cruise Line og Star Cruises, og er på vei til Alang for å slaktes. Dette til tross for at flere investorer ønsket å kjøpe skipet for å bruke det som et flytende luksushotell, blant annet i Dubai. Men rederiet valgte det som gav størst profitt, med en total forakt for konsekvenser for liv, helse og miljø.

Hvert år skapes tusen nye enker i Alang. SS Norway kan bidra med 1200 tonn asbest, PCB, tungmetaller, lakk, olje og bunnstoff. Alang ligger på andre siden av jorda, og vi kjenner ingen av de som arbeider og dør der. Rettslig sett har verken vi eller rederiet noe ansvar etter at skipet er solgt som vrakgods. Derfor kan vi bare lene oss tilbake i Enjoy Capitalism-t-skjorta og toe våre hender. Outsourcing til India er bra for businessen. Og dessuten skaper vi viktige arbeidplasser i et trengende land, ikke sant?

Markedets usynlige hånd trenger en alvorlig smekk på lanken. Eller helst et håndjern inntil vi lærer oss folkeskikk og etikk.

En perle i kommentarfeltet

2006-07-23T13:32:00.000+02:00

Tenkte jeg skulle bryte inn i soltilbedelsen og ferieørska med ei lita perle som dukket opp i kommentarfeltet på denne posten. Innlegget omhandlet saken der amerikanske soldater hadde voldtatt ei ung, irakisk jente, før de satte fyr på henne og drepte familien hennes.

Snodig denne saken om disse amerikanske soldatene.

Skulle ikke forbause meg om disse "amerikanske" soldatene har spesiell tilhørighet til området, enten i form av religion eller etnisitet, eller helst begge deler ...

Synes jeg kjenner lusa på gangen her, med gjeng-voldtekt og å sette fyr på kvinner ...

Hilsen mistenksom drage Lun.

Så forfriskende. Så vakkert. Så poetisk. Kjære Lun, vi er takknemlige for at du kaster dine visdomsperler for oss venstrevridde, islamofile svin - men hva med å opprette en egen blogg? Så får vi samlet all konfekten på ett sted?

Og Lun, én ting til: møt menig Steven Green. Like bleik, kristen og høyrevridd som en hvilken som helst norsk antipsykopat.

Brannsjokk for skandaleblogger

2006-07-04T13:29:00.000+02:00

Ville sikkert overskriften være i VG. Om de brydde seg med slik.

Uansett, i morges begynte drømmene mine å ta en merkelig vri. De ble invadert av bråk og støy. Lyden av knust dyttet meg over i våken tilstand. Jeg setter meg opp i senga, og det lukter svidd.

Jeg hører mer glass som knuses og løper ut i stua. Røyklukta er verre her. Jeg trekker opp persiennene for å se ut. Alt jeg ser er flammer. Nabohuset er i full brann. Jeg får lukket vinduene, selv om haspene er skikkelig varme. Får kastet på meg noen klær, røsket med meg katta (som er ganske hysterisk på dette punktet) og kommer meg ut på gata.

Når brannbilene kommer fem minutter senere står flammene skummelt nær stueveggen vår. Jeg er ganske utålmodig på at de skal begynne å slukke, for å si det slik. Etter en halvtime slukking og action er faren over for spredning over til oss. Og katta begynner å roe seg.

Antydning til lynsjestemning blant enkelte naboer. Brannen startet nemlig i ei leilighet der det bor et par junkies. Før jul var det politirazzia der, og de fant en putrende liten amfetaminfabrikk. Det kom ikke som noen bombe at det huset brant ned, for å si det slik. Politiet og pressen løper rundt her og mesker seg på rykter og sinte naboer. Jeg sa bare "ingen kommentar" (og følte meg som en klam politiker) og gikk for å finne ut hvor vi skal sove i natt.

Adressa.no:
- To sendt til sykehus
- Ni beboere evakuert
- Butikk måtte stenge
- Inga måtte evakuere
- Flammer i morgentimene
- TV-Adressa

Hun ba om det

2006-07-01T18:07:00.000+02:00

Tenk deg følgende:
Ei jente blir voldtatt. Hun anmelder overgriperen til politiet, som begynner etterforskningen. Offeret forklarer at hun møtte voldtektsmannen på byen, ble med på nachspiel. Når han begynte å bli for nærgående satte hun seg til motverge og sa tydelig nei.

Den påståtte overgriperen har en annen versjon. Jenta var tydelig lysten. Han opplevde det aldri som hun ikke ville ha sex med ham.

Vitner som så de to sammen støtter guttens versjon. Jenta kledde seg utfordrende. Hun flørtet med flere gutter i løpet av kvelden. Hun var full. Dessuten har hun et visst rykte for å være lett på tråden. De har vanskelig for å tro at hun ble voldtatt.

På grunnlag av forklaringene henlegger politiet saken. Ren rutine.

Slik tenking ligger dypt inngrodd hos oss: lettkledde jenter bærer selv et ansvar om de blir voldtatt. En lignende feilslutning finner vi også i politisk sammenheng. Jeg sammenligner ikke ei nachspielvoldtekt direkte med krigsovergrep. Det er bortforklaringene og den absurde etikken tilfellene har felles. Men likevel: Å invadere og okkupere et land med millitærmakt er å voldta et helt folk. Når amerikanske soldater voldtar ei irakisk jente foran øynene på familien hennes, før de tømmer tennvæske over henne og tenner på, er dette et trist symbol på hele den såkalte krigen mot terror.

Terror er galt. Terror må bekjempes. Men å kollektivt avstraffe et helt folk, og rive samfunnet deres i fillebiter, er ikke en akseptabel reaksjon. At ei jente går i miniskjørt betyr ikke at det er fritt frem å forsyne seg. Når ekstremister i Palestina og Irak dreper uskyldige gir ikke det et fripass til å voldta døtrene deres, rive husene deres med bulldosere og kidnappe regjeringen deres.

Ikke la disse løgnene leve. Gå dem i møte hver gang du hører dem. Hver gang du leser dem på Document.no, Vampus og andre blogger. Stille resignasjon er den enkle utveien. Voldtektsofrene trenger oss, at vi hever stemmen og blir hørt.

Farvel til våpnene

2006-06-14T12:53:00.000+02:00

Om ti dager starter FNs conference on small arms. Delegater fra hele verden samles i New York, og temaet er altså håndvåpnene - verdens mest unyttige verktøy. Det frie markedets usynlige hånd er ingen trøst når den retter en .22 mot panna di med en finger på avtrekkeren. Håndvåpen er milliardindustri. Laissez Faire will put a bullet in your head.

Konferansens mål er å utarbeide en internasjonal Arms Trade Treaty, som kan legge bånd på den skitne våpenindustrien. I den forbindelsen har Amnesty, Iansa og Oxfam startet en kampanje kalt Control Arms. På kampanjens hjemmeside kjører de en kampanje der de forsøker å samle en million ansikter - en underskriftskampanje for å kreve en verdensomspennende avtale om begrensinger på våpenhandelen.

Legg ditt ansikt til en million andre, og send oppfordringen videre. Så lenge det ikke er hvile finnes det håp.

06.06.06.

2006-06-06T00:04:00.000+02:00

Onde bøker
[Innlegget er også publisert på Leseglede.net]

Så har dagen kommet. 06.06.06. Beistets dag. Antikrists egen dato i følge Bibelens berusede Johannesåpenbaring. I den anledning ville jeg gjerne skrive litt om onde bøker. Få vet vel mer om ondskap enn de som tror intenst på konseptet, og liker å stemple sine motstandere som onde: de mørkeblå konservative.

Jeg klikket meg frem til nettavisen Human Events Online: The National Conservative Weekly. Selvfølgelig amerikansk. Foruten å pushe høyrevrengte klovner som Ann Coulter og T-skjorter påtrykket ”Imagine no liberals”, skilter de hjertevarme sjarmørene med en liste over ”The Ten Most Harmful Books of the 19th and 20th Centuries”.

Førsteplassen innehar selvsagt Marx’ og Engels Kommunistiske Manifest. Sikkert med himmelvid margin til resten. Andre bøker som er verdt å merke seg på lista er The Kinsey Report (snakke om sex? Slikt gjør ikke konservative), John Deweys Democracy and Education (demokrati er bare slitsomt) og Betty Friedans The Feminine Mystique (fordi den ville løslate kvinner fra kjøkkenbenken). Av utfordrere som nesten nådde opp kan vi nevne
Simone de Beauvoirs Second Sex, Freuds Introduction to Psychoanalysis og Darwins The Origin of Species.

Leseglede kan selvsagt varmt anbefale alle bøkene på lista. Vi liker onde bøker vi. Vi liker til og med konservative skruer som setter Mein Kampf og Simone de Beauvoir på samme liste. De får oss i alle fall til å le.

(Innlegget er illustrert med et stykke konservativ kunst. Noe jeg trodde ikke fantes.)

Bokblogg igjen!

2006-05-26T20:22:00.000+02:00

Først og fremst: takk for all responsen og de gode innspillene på forrige bokblogginnlegg! Med utgangspunkt i forslagene deres har jeg lekt litt med en mulig design, som ligger her foreløpig.

Sidene har:
- gode muligheter for blogginnlegg fra flere skribenter
- et oversiktlig debattforum
- et fungerende system av rettigheter fra administrator, til redaktører, debattordstyrere, brukere og til slutt gjester. Registreringen skal også være enkel og grei.
- pluss en del andre ting som kan være nyttige.

Sidene har foreløpig ikke:
- en tittel
- grafikk som gir den særpreg
- et eget domene (tittel må vel komme først)

Og den trenger:
- "redaktør"
- noen til å fikse en rss-feed som hanker inn bokstoff
- ordstyrere til forumet (haster sikkert ikke)

Umiddelbart tenker jeg at om siden fikk omtrent hundre faste lesere vil bloggen være liv laga. Så lenge disse er flittige til å kommentere og spre det gode ord. Uansett, dette var bare kjappe tanker før jeg setter meg ned og flikker videre på bokbloggen. Ta en tur over, registrer deg gjerne som bruker og slå av en prat i replikkboksen! Velkommen skal dere være!

Bokblogg!

2006-05-23T16:44:00.000+02:00

Det har blitt snakket litt om gruppeblogger i det siste. Mange har ytret et ønske om en blogg for bokelskere. Det er mange bibliofile i den norske bloggebyen, og kanskje hadde det vært en idé å samle disse som bidragsytere til en felles gruppebokblogg?

Dette er en invitasjon til en liten idédugnad. Jeg har ennå ingen konkrete planer for hvordan en slik blogg kunne ta form, og det er vel heller tvilsomt om jeg har tid til å administrere en slik blogg alene (masteroppgave, innlevering i november, grøss). Den smarteste tiden for å starte en slik blogg er nok uansett til høsten, når sommerferiens sløvhet har lagt seg, og bokhøsten nærmer seg. I mellomtiden har jeg altså lyst til å invitere leseglade bloggere til å komme med idéer og løse tanker:

- Hvordan skal bloggen se ut?
- Fast redaksjon, eller åpent for alle skribenter?
- Temauker (sci-fi, norsk bokhøst, debutanter, nøkkelromaner osv.)?
- Tillegsfunksjoner (debattforum e.l.)?
- Og så videre...

Selv kunne jeg tenke meg skribenter som la vekt på leseglede, og et usnobbete innhold, altså at vi ikke deler inn i kategorier av høy- og lavkultur.

Å slenge ut tanker og idéer er selvsagt helt uformelt. Og skulle du kjenne behovet for å være fast skribent, eller kanskje til og med administrator, så er det bare å rope ut.

Sett i gang! Kommentarfeltet er ditt. Og skulle du kjenne til skriveføre som hadde egnet seg, tips dem om idémyldringen!

Noe mer meningsfylt

2006-05-19T20:53:00.000+02:00

Om du er en av de forvillede sjelene som har funnet veien hit til Tåkesinn via Hablogs ravende misforståtte link hit: bli litt! Velkommen skal du være, selv om du antakelig ikke finner en meningsfelle til å holde deg med selskap der ute på neocon-høyrefløyen.

Jeg har nemlig et forslag til deg. Noe mer meningsfylt å gjøre på enn å sutre over at ikke alle vil ha to sett med moral: ett for Israel, og et annet for resten av Midtøsten. Og bare så vi har avklart en liten ting: du tror ikke seriøst at jeg støtter drap og terror mot verker jøder eller andre? Fint, da kan du fortsettte å lese.

Den utmerkede bloggen Vox Populi forteller nemlig om Kinas fengsling av "oppvigleren" Yang Tianshui. Han har også lagt ut en underskriftskampanje mot fengslingen på opprop.no.

Jeg oppfordrer alle til å skrive under oppropet, og sende følgende mail til den kinesiske ambassaden (mailadresse: counsellor@chinese-embassy.no):

To Ambassador Mrs. Chen Naiqing, Peoples Republic of China

Norwegian webloggers are protesting against the sentence on Yang Tianshui to 12 years in jail for subversion on May 16th.

It is not possible for us to understand and accept your verdict based on his “crime” was to post essays on the internet supporting a movement by exiles to hold free elections. He was freely expressing his opinion and posed no threat to state security. We argue that his actions were entirely within the Constitution.

We are concerned about the fact that Peoples republic of China is not supporting the freedom of expression, but withholds sensorship on the internet.

We urge you to bring our protest forward to your government.

Og om du støtter oppropet, send gjerne utfordringen videre!

Atlas Wanked

2006-05-19T17:44:00.000+02:00

[Et utdrag fra den kommende håndboken Bevingede Tanker, Berusede Ord: en guide til promillediskusjoner og nattlige enetaler.]

Natt-til-17. mai-tale (eller Palode parodierer seg selv)

Kjære individer!

Sosialister liker dere å kalle oss. Vi som mobba stakkars John Fredriksen ut av landet. Og det vi ønsker, tydeligvis, er å hindre folk i å være nyskapende og kreative. Vi vil at alle skal være like fattige. Og at alle skal falle på kne og tilbe den allmektige staten.

Ikke rart Jan Petersen er så jævla redd hele tiden.

Den store fronten her går mellom individualistene og kollektivistene. Jeg er på mange måter å regne som kollektivist, men ikke en fanatisk sådan. Jeg har sterke prinsipper rundt privatlivets fred. Frihet til å velge, til å uttrykke seg, til å være i fred. Men når den verste hormonstormen etter puberteten ga seg forsto jeg at mennesker oppnår mest når de samarbeider.

Rendyrket individualisme er ord. Men ord har liten verdi uten et språk. Et språk har liten verdi om du ikke har noen å snakke med.

Rendyrket individualisme er masturbasjon. Og onani kan sikkert være både godt og fint. Men det er ikke særlig fruktbart. Skal det bli noe av oss må vi ha et samleie i ny og ne.

Så, til den som konstant sitter og napper løken til en flekkete Ayn Rand-roman: åpn opp vinduet og luft litt! Det begynner å bli ganske klamt og innestengt der du sitter og rir abstrakte prinsipper.

Sammenlignet jeg Ayns forvirrede prosa med snuskeblader? Jepp, det gjorde jeg. Alltid parringsklare individualister, proppfulle av viagra og silikon, som er klare til å harve over hele verden på jakt etter ti sekunder nytelse. Mye av det samme i pornoen. Både i pornoen og hos Rand er det lett å merke en total mangel på kontakt med virkeligheten.

Jeg kan trygt anbefale individualisme i litt mindre fanatiske former. Første steg er å innse at Ayn Rand er bare en Margit Sandemo som later som hun er filosof. Existence exists? Wow, den lukter det ikke nobelpris av. Ayn skulle vel hørt litt mer på for eksempel Gandhi. Om det bor en liten Rand-kultist i magen din, trenger du en liten dose korreksjon. For deres del avslutter vi med et lite Mahatma-sitat:

I do not want my house to be walled in on all sides and my windows to be stuffed. I want the cultures of all lands to be blown about my houses as freely as possible. But I refuse to be blown off my feet by any.

Fordømmer norsk terroristfortid

2006-05-11T18:01:00.000+02:00

Israel, Frankrike og Irland kom i dag med en felles uttalelse angående den diplomatiske isolasjonen av Norge. De nevnte landene nekter fremdeles å møte norske representanter på embetsmannsnivå.

- Jeg registrerer påstandene om at de har demokrati der oppe nå. Men de har ennå ikke tatt avstand fra sin lange fortid som internasjonale terrorister, sier den irske ministeren for Berettiget Harme Paddy O’Rightythen.
- Vi åpner ikke for samtaler med et folk som brente våre nonner og voldtok våre klostre.

Den israelske Utenriksattachégeneralsekretæren har selv besøkt Norge, og ble sjokkert over det han opplevde:

- De dyrker fremdeles Sigurd Jorsalfar og andre blodtørstige terroristledere. Vi må ikke glemme at de hadde aksjoner så langt unna sitt hjemland som her i Jerusalem.

En representant for United States of Halliburton var raskt ute for å støtte anti-Viking-initiativet:

- Om ikke nordmennene umiddelbart forkaster sin fortid, og slikker den frie verdens millitærstøvler, ser vi ikke annet alternativ enn en væpnet operasjon. Vi kan tilfeldigvis begynne med å sikre oljeressursene, bombe litt infrastruktur og selge kontraktene for gjenoppbygging til oss selv. Sånn for eksempel.

Om gruppeblogger (del 1)

2006-05-09T14:17:00.000+02:00

Det er forskjell på blogger. Heldigvis. Det er med blogger som det er med samtaler og diskusjoner. Noen er personlige og sårbare, og passer best mellom to mennesker ved et kafébord. Andre blogger minner mer om de diskusjonene som bryter løs i en lystig kompisgjeng på vorspiel; andre igjen har et snev av flørtende nachspielmelankoli. Livlige diskusjoner i filmklubben etter sommerens blockbusterpremiérer trenger også sine blogger. Andre debatter trenger en større arena – viktige politiske og aktuelle temaer, flere deltakere, flere kommentatorer.

Vi trenger hele spekteret. Men ikke alt fungerer like godt. Vi trenger kanskje større sjangerbevissthet? Blogging er et skriftlig medium, og her kan bloggebyen hente lærdom fra andre skrivesjangre. Er bloggen din som:
- en dagbok?
- et personlig brev?
- et leserinnlegg i lokalavisen?
- artikler i et fagblad (film, musikk, hekling etc.)?
- Se og Hør?
- en politisk kommentar i The Economist?
- og så bortetter...

Standard bloggeformat er godt egnet til dagbokskriving, eller ”kaféblogging”. Her i Norge finnes et vell av slike blogger, mange er svært lesbare og verdifulle. Mer fagrelatert blogging har middels gode kår. Det finnes gode filmblogger, teknoblogger og akademiske blogger; mens jeg i alle fall savner en god musikkblogg og bokblogg.

Men Bloggebyen er for uoversiktlig – det er for langt mellom de gode debattene. Det er vanskelig å følge med, siden det er så mange som skriver så godt om så mye. Og skal du finne frem til perlene må du faktisk bruke ganske lang tid foran skjermen. Virkelig vanskelig å følge med blir det gjerne når perlene kommer i kommentarfeltet på en ellers middelmådig bloggepost.

Jeg ønsker meg en turistinformasjon i bloggebyen. Og jeg ønsker meg flere gruppeblogger.
Turistinformasjon har vi for så vidt fått: både Sonitus og Depesjer gir en fin og kjapp orientering om lesverdigheter. Men gode gruppeblogger er det få av.

Gruppeblogger kan omtrentlig deles inn i to kategorier:
1) Temablogger (film, teknologi, feminisme, dvask blåmumling)
2) Kollegieblogger (klønete ord)

Sistnevnte vil fungere mer som en nettavis, med en liten redaksjon og et knippe faste skribenter. En slik blogg kan romme ulike temaer, men kan med fordel ha en kjerne av felles politisk ståsted/mål eller lignende.

Hovedårsaken til at jeg ønsker meg flere gruppeblogger er altså ganske enkel. Det kan potensielt gjøre det lettere å finne frem til godt lesestoff, og det vil gi skribentene tilgang til flere lesere og kommentatorer.

Okay, det var noen vage tanker til å begynne med. Her er noen spørsmål å gruble på: Hvilke bakdeler har gruppeblogging? Tar jeg feil? Er bloggebyen fin nok som den er? Hvilke gruppeblogger hadde du gjerne sett?

To års Tåkeprat

2006-05-06T18:56:00.000+02:00

Bloggen min fyller år. I disse dager er det to år siden jeg begynte å blogge. Det siste året har Tåkesinn vært å finne på Blogspot, året før der lå den på Diary-X (alle tekstene derfra sank med moderskipet, dessverre).

Har jeg oppnådd det jeg ville med å blogge? På mange måter, ja. Jeg ville ha litt jevnlig aerobic for skrivemusklene. Trene meg selv i å reflektere over aktuelle saker, og uttrykke meningene mine verbalt. Jeg ville utforske litt ulike sjangre: rene artikler, kommentarer, allegorier, satiriske tekster ogsåbortetter.

Jeg har ikke vært bloggebyens mest flittige på oppdateringer. Mest fordi jeg prioriterer mange ting høyere enn denne bloggen, men også fordi jeg skriver på en annen, fagrelatert blogg.

Vil jeg fortsette å blogge? Tja. Jeg merker at jeg ønsker meg to ting for å gi bloggemotivasjonen et løft:
1) Flere lesere og kommentatorer
2) Å bli del av en større sammenheng: en gruppeblogg, et nettmagasin eller lignende.

Å tiltrekke seg mange lesere er ikke så veldig vanskelig. Her er de tre kjappeste løsningene:
1) Blogg om islam.
2) Bruk tabloide titler på postene dine.
3) Gå til krig mot en populær blogger.

I løpet av det siste året har Tåkesinn hatt temmelig nøyaktig ti tusen klikk. Tre tusen av dem kom den første uka i februar. Anledningen var selvsagt oppstyret rundt Mohamed-karikaturene, og mange fant veien for å lese om da jeg reddet ytringsfriheten.

Så kan du jo spørre meg: "Om du ønsker deg flere lesere, kan du ikke bare fortsette å skrive om islam?"

Da svarer jeg, tabloid, provoserende og usaklig: "Om du ønsker deg mer penger, kan du ikke bare stjele dem? Om du ønsker deg mer sex, kan du ikke bare tvinge deg til det?"

Per Sandbergs Vise

2006-05-03T13:59:00.000+02:00

[melodi: "Ellinors Vise" av Sverre Kjeldsberg]

Ka e det som æ drømme om.
At æ en dag ska våkne opp og vite
at ulike kultura e segregert
å brunt sjer æ bærre når æ drite

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om Siv Jensens tid
der fattige itj plage de rike

Æ drømme om at alle dæm
som luske rundt i burka eller turban
ska hoill sæ langt vækk fra dem
som på løkka drekk latte og e urban

Æ drømme at vi får en vår
da innvandringa te Norge stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og vi møtes på Krekars grav for å danse

Tåkeskolen: Hvem er Jan Petersen?

2006-05-02T16:27:00.000+02:00

Velkommen til andre del av Tåkeskolens introduksjonskurs Internasjonal Politikk 101.

I dag skal vi lære noe totalt unyttig: nemlig hvem er Jan Petersen? Husker du ikke, sier du? Navnet sier deg ingenting?

Her er første spor: han har vært utenriksminister i Norge. For Høyre. Ble du overrasket nå? Joda, Høyre har faktisk sittet i regjering, men den var ledet av det som nå er Stortingets minste parti, KrF. Lenge siden nå, nesten litt som personsøkere og bilmerket Datsun. Det er ikke lett å huske ting som er overflødige.

Grunnen til at vi skal lære om Jan Petersen i dag er at NRK har lett ham opp og intervjuet ham, sikkert mest for nostalgiens skyld. Anledningen var at den amerikanske presidenten ikke vil møte den norske statsministeren. En skøyer i NRK fikk en lys idé: "Hva om vi spør Jan Petersen hva han mener om dette?"

Hva sa Petersen?

- Jeg er nok redd for at telefonsamtalen Stoltenberg hadde med Bush i høst, som amerikanerne oppfattet helt annerledes enn hva som ble redegjort for her hjemme, kan ha satt sine spor.

Petersen har altså ikke forandret seg særlig. Han er redd. Det har han vel alltid vært. "Sshhh, vi må være stille! Onkel kan høre oss."

En annen morsom skrue heter Janne Haaland Matlary. Hva sier hun?

- Mine kontakter i NATO og Washington sier Norge var i den aller innerste gruppen i NATO, at vi var en selvsagt partner i denne indre sirkelen sammen med amerikanerne. Nå opplyser disse kontaktene at det er vi ikke lenger.

Å jaså? Har du kontakter både i NATO og Washington, sier du? Da må vi være musestille og høre etter, folkens!

Og hva har vi lært i dag?
- De som er opptatt av å spre demokrati og frihet liker dårlig at folk er uenige med dem.
- Hvordan takler vi uenighet? Jo, vi isolerer alle som mener noe annet enn oss.
- Norge er ute av den innerste kozesirkelen. Nå er vi ute i kulda sammen med Iran og Hamas.
- Ikke ring Bush. Send heller en SMS til Haaland Matlary. Da får du sikkert en hyggelig (men litt frådende) kronikk i Dagbladet til svar.
- Jan Petersen er redd.
- Jan hvem, sa du?

En profeti

2006-04-29T13:25:00.000+02:00

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Blogger lurte TV2

2006-04-27T21:10:00.000+02:00

Å bruke en blogg som kilde er neppe god journalistikk - få kanaler er vel mer uberegnelige. Blogger er et fint sted for diskusjon og meningsutveksling, men å kjøre nyhetsoppslag basert på bloggekommentarer er omtrent på linje med å bruke stemmene inne i hodet ditt som kilde.

Dette fikk TV2-sporten og Nettavisen surt erfare i går. Først kjørte de en sak om at "store deler" av Fredrikstadsupporterne ønsker spilleren Raymond Kvisvik bort fra klubben (jepp, det handler om fotball for den som undret). Denne informasjonen hadde de rett og slett plukket fra komentarfeltet på en fotballblogg.

Supporterklubben og Kvisvik likte oppslaget dårlig, og bestemte seg for å teste TV2s kildekritikk ytterligere. De iscenesatte og filmet en gjeng supportere som gikk løs på Kvisviks hus for å rive det. Videosnutten la de ut på nett - og TV2 bet ivrig på agnet. Saken ble kjørt på TV2-sporten, med kommentar fra Kvisvik, som la inn en sterk Oscar-søknad.

Når TV2 senere oppdaget at de ble lurt trill rundt tok de det ikke med fatning. TV2-sportens vaktsjef Håvard Myklebust mente at "vi har gjort en skikkelig journalistisk jobb," og at "jeg mener det er en lav form for humor."

Myklebust kan fortsette å surmule mens resten av oss ler. Og kanskje har enda noen illusjoner om bloggingens fortreffelighet fordampet for solen.

Tåkeskolen: oralsex eller krig

2006-04-23T22:52:00.000+02:00

Velkommen til første seminar i Tåkeskolens introduksjonskurs. Her stiller vi de spørsmålene som er så overmodne at de stiller gravitasjonen i et dårlig lys.

Dagens leksjon: norske liberalisters syn på oralsex.

Vi har følgende premisser:
- USAs forrige president ble stilt for riksrett av republikanerne. Årsak: han hadde fått en blowjob, og nektet for det etterpå.
- Republikanernes nåværende president og hans administrasjon løy til og svindlet sitt eget folk for å gå til krig mot Irak. Uten å bli stilt for riksrett når dette ble avslørt.
- Dermed kan vi fastslå at republikanerne anser oralsex utenfor ekteskapet som å være en grovere forbrytelse.
- Norske bloggende liberalister gir sin ivrige støtte til republikanerne og deres president. Ingen tør å mumle om riksrett for krigshissing.

Av dette kan følge to alternative konklusjoner:
- Norske liberalister synes oralsex er jævlig kjipt.
eller:
- Norske liberalister har to ulike sett moral: en for sine meningsfeller, og en for røkla. Onde tunger har kalt dette dobbeltmoral.

Personlig tror jeg det var avsugningen som var tung å svelge.

Class dismissed.

Les og bli klokere

2006-04-22T14:06:00.000+02:00

Vox Populis blogg har mye interessant lesestoff, og spesielt vil jeg anbefalt dette innlegget om Palestina-konflikten. Den mest balanserte og informative norske teksten jeg har lest om situasjonen etter Hamas vant valget. Mye bedre lesestoff enn på dvaske document.no eller politisk.no.

Klokere og mer lattermild blir jeg også hver gang jeg leser et nytt innlegg hos mitt bysbarn Saccarina. Hva med en dinosaur som arvtaker til Bjørn Dæhlie?

Metablogging er litt utslitt for tiden, men jeg ville bare si fra at det ikke finnes bedre norskblogger akkurat nå. Løp og les!

Begrepsbegravelse

2006-04-20T18:58:00.000+02:00

Nekrolog:

Begrepet Politisk Korrekthet sovnet stille inn på begynnelsen av nittitallet, etter kort tids sykeleie. Begrepet slet med store slitasjeskader, og svært upresis medisinering. Til de pårørendes store sorg ble liket dessverre ikke begravet eller kremert, men balsamert.

I 2002 ble liket stjålet av en bande sinte, unge høyrepolitkere, som drasset med seg liket rundt i debatter på fjernsyn og i aviser. Etter bloggemoten satte sine klamme skinker over Norge begynte det herjede liket å gå i oppløsning. Likdeler ble slynget i raseri, og mange viktige debatter ble kvalt av en PK-fot i ballene, eller en PK-finger i øynene.

Men nå har tiden kommet for det endelige farvel. Begrepet legges til hvile i en ukjent grav. De pårørende ønsker ingen blomster. Donasjoner kan gjøres til media og de politiske partiene, øremerket opplæring i saklig debatteknikk.

Hvil i fred, og hjemsøk oss ikke mer.

Jeg, en blåblogger

2006-04-18T23:21:00.000+02:00

Liberalisten Palode var aktiv i FpU på nittitallet. Når partiledelsen rensket ut den liberalistiske klikken, meldte Palode seg ut. Han valgte å melde seg inn i Høyre, og har holdt seg der siden.

Liberalisten Palode har tro på individets frihet og rett til å forme sitt eget liv etter sine egne valg, som det sentrale politiske prinsipp.

Liberalisten Palode forakter velferdsstaten, et tungt og upraktisk system som gjør mer i retning av å begrense individuell valgfrihet, enn å hjelpe de som virkelig trenger det.

Liberalisten Palode er for fri innvandring, null formuesskatt og et fritt og blomstrende marked.

Når noen kritiserer USAs myndigheter gjennomskuer Palode dette som Amerika-hat: de siste krampetrekningene fra en venstreside som ennå ikke skjønner at sosialismen er død - og som ikke har ryddet opp i en fortid der de forgudet Stalin, Mao og Pol Pot.

Liberalisten Palode trodde terrorangrepene 11. september 2001 ble gjennomført av en bande arabere kun bevæpnet med tapetkniver og en håndfull flytimer. Han tror World Trade Centers tårn 1, 2 og 7 falt i grus på grunn av flammene fra flybensinen. Han tror et passasjerfly styrtet i Pentagon.

Han trodde disse terroristene var Al Quaida-medlemmer, med direkte ordre fra Osama Bin Laden, og økonomisk støtte og trening fra Iraks diktator Saddam Hussein. Liberalisten Palode trodde også at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen klare til bruk på 45-minutters varsel.

Når det viste seg at Irak ikke hadde WMD eller ansvar for terrorhandlingene 11. september, ble ikke Liberalisten Palode skuffet. Noen hvite løgner var absolutt akseptabelt for å bli kvitt diktatoren Hussein. Han tror også at demokratiet har kommet til Irak for å bli. Situasjonen er spent, men langt unna borgerkrig.

Liberalisten Palode tror David Kelly tok sitt eget liv i skam.

Liberalisten Palode ser ikke noe paradoks i å helhjertet støtte USAs neokonservative i deres utenrikspolitikk. Denne er fullt forenlig med hans liberalistiske overbevisning. Dette passer han på å understreke både i sin egen blogg, og i andres kommentarfelt jevnlig.

Liberalisten Palode vet at hvis du føler deg lurt, er du ikke lurt trill rundt - ellers ville du jo ikke hatt denne følelsen. Det samme gjelder det å føle seg dum. Om du føler deg dum, er du faktisk ikke totalt idiot - du har jo selvinnsikt nok til å stille spørsmålstegn ved din egen situasjon.

Liberalisten Palode føler seg ikke dum.

Vampus/Berlusconi

2006-04-07T14:28:00.000+02:00

Ingen er perfekte. En god venninne av meg er Høyre-kvinne. Det er alltid sunt å omgås reflekterte, intelligente mennesker som har andre politiske oppfatninger enn deg. Det vaksinerer deg mot forenklinger, og å gå i rundt med den troen at alle ”på den andre siden” er idioter.

Min blå venninne sa forleden dag noe interessant: ”Vampus står for alt som er galt med Høyre for tiden”.

Dette overrasket meg. Mitt inntrykk var at de fleste unge på høyresiden, som har litt kjennskap til bloggosfæren, hadde sansen for Vampus. Så forklarte hun meg hvorfor hun mente dette. Jeg skal forsøke å oppsummere argumentene hennes:

- Årsakene til velgerflukten fra Høyre er mange, men den viktigste er språk. Høyre-politikere har siden ca. 2001 i større grad begynt å omtale motstandere som sosialister – i betydningen idiot, bolsjevik, farlig menneske som ønsker å kontrollere alt du gjør. Men den reflekterte Høyre-velger vet at dette er løgn. De er uenige med venstresidens politikk, men gidder ikke late som motstanderne er totalitære.
- Høyre bruker for mye tid på å konstruere fiendebilder. De er ikke lenger stolte av sin egen politikk. Faktisk virker det som om sentrale politikere har mistet troen på styrken i egen ideologi.
- Høyre hadde tre ministere som utmerket seg som de mest inkompetente og latterlige i moderne tid: Victor Norman, Kristin Krohn Devold og Jan Petersen. De mer dyktige, som Børge Brende og Kristin Clemet klarte ikke alene å rette opp inntrykket av at Høyre ikke hadde taket på regjeringsposisjonen.
- Vampus er en representant for ”Berlusconi-tendensen”. Høyresiden i Italia vakler, og statsministeren raver om kommunister, politisk korrekthet og nyttige idioter på venstresiden.

Min kommentar til alt dette var: ”Jøss, der gav du meg faktisk et par grunner til å like Vampus’ blogg. Det hadde jeg aldri trodd.”

Postdiskusjonalismen

2006-03-13T18:58:00.000+01:00

(Artikkel fra Tåkesinns Filosofihistorie:)
Hverdagsfilosofisk standpunkt med pragmatisk fokus. Postdiskusjonalismen oppstod blant beduggede gutteromsakakademikere i Trondheim vinteren 2006. For tilhengere av denne retningen er faglig diskusjon best egnet som brekkmiddel. Postdiskusjonalistene tar særlig et oppgjør med diskusjoner av typen ”Hva er postmodernisme?” og det årvisse, kvalmende spøkelset som hjemsøker den offentlige debatten i Norge – nemlig ”kom så prøver vi å ta rotta på de gamle AKP-ml’erne. Igjen. Og igjen. Og igjen.”

Postdiskusjonalistene oppfordrer til varsom omgang med ”seriøse debatter”, siden pompøse runder med begrepsonani og fotnotefetisjisme ofte medfører anemi, impotens, edruskap, religion – og kanskje aller verst: blogging.

Finn Jarle Sæle

2006-02-15T22:40:00.000+01:00

Redaktøren for avisa Norge i Dag, Finn Jarle Sæle, vil nå trykke faksimiler av mohamed-karikaturene - drøye fire måneder etter den opprinnelige publiseringen i Danmark. Også han påberoper seg å kjempe tappert for ytringsfrihet.

- Hvis det blir krig, kan ikke vi intellektuelle ta ansvar for ekstremistenes handlinger, sier Sæle til Dagbladet.no.

Denne intellektuelle mannen har også stor tro på å brenne Harry Potter-bøker.

Han reagerte med harme på at Valgerd Svarstad Haugland fikk en uskyldig nuss av en annen kvinne.

Han ytrer gjerne at homofili er en syndig sykdom.

Han mener også at alle som ikke bekjenner seg til hans tro er fordømt til evig fortapelse.

Han mener muslimer ikke kan blande politikk og religion, men det er helt greit at kristne gjør det.

Han ville sensurere Torsdagsklubben på TV2 fordi "de hånte en kristen, kvinnelig politiker som står på Bibelens grunn." (kona hans, Anita.)

Det er helt glimrende at Sæle kaster seg på hypen, for en mann med hans fortid klargjør en del ting rundt en ganske kaotisk sak:
- Ytringsfriheten er omfattende og udiskutabel
- Derfor kan man gjemme den skitten, feit dobbeltmoral bak den - og slippe unna kritikk
- For ellers intelligente mennesker kan ledes til å tro at ytringsfriheten i Norge er truet, og dermed kaster de seg frem i debatten som nyttige idioter for det laveste grums
- Man kan også gjemme irrasjonelt og intenst hat mot muslimer bak frihetens veldreide bak
- Rasisme er på vei til å bli den nye "politiske korrektheten"

Friheten tilhører også de marginale, hatefulle og forvirrede. Vårt eneste ansvar er å ikke forby deres ytringer. Vi trenger ikke å forsvare dem. Og vi har en plikt til å kritisere dem, og til og med drite dem ut.

Vi vil ikke forby Finn Jarle Sæle å trykke verken blodige, aborterte fostre, eller karikaturer av Mohamed.

Men du trenger ikke kjøpe deg inn i pyramide-spillet hans av den grunn.

Ingen bedriftsfotball for Ivers

2006-02-08T19:04:00.000+01:00

Steffen Iversen er fremdeles klubbløs, og hans jakt på ny hjemmebane begynner å få desperate dimensjoner. I dag troppet han opp på treningsfeltet til bedriftslaget Børres Karosseri & Grill i Florø. Litj-Ivers forsøkte å imponere, men de bedagelige gutta fra vestlandet ble den trettifjerde klubben som takket nei til Ivers siden han forlot Vålerenga for noen måneder siden.

- Han har ikke de måljeger-egenskapene vi er på jakt etter, uttaler oppmann Arne Hjorth Johansen til en lokalavis ingen egentlig har hørt om. - Vi satser heller på onkelen til Sivert. Når gikta slipper taket har han et fryktet høyrebein.

Iversens agent og Club4-general Tom Ketil Krogstad kommer med et hjertesukk:
- Det ser ikke ut til at jeg blir kvitt ham. Jeg har rådet gutten til å henge nede på kaia med treningstøyet klart, i tilfelle noen sjømenn skulle være interessert i tjenestene hans.

Djevelen har tatt bolig i en søt kanin

2006-02-08T14:38:00.000+01:00

Det er sjelden jeg ler så tårene triller. Men i går kveld brøt jeg sammen da jeg klikket meg inn på nettsidene til Angry Alien Productions. Her gjenforteller en trupp av animerte kaniner en rekke kjente filmer på tredve sekunder. Sjekk for eksempel ut Eksorsisten, Pulp Fiction eller Star Wars.

Morsomt? Eller er det bare jeg som er lettpåvirkelig i forkjølet feberørske?

Håper forresten de gjør Gudfaren snart (Gudharen?). Eller Døden på Oslo S. Akk ja, den får vi nok aldri.

Emner jeg ikke blogger om

2006-02-06T21:32:00.000+01:00

Veldig mange har klikket seg innom Tåkesinn de siste dagene, selvsagt knyttet til innleggene jeg hadde om ytringsfrihetens hvite riddere. Det er veldig kjekt med kommentarer også, men jeg tror det kan være nyttig å presisere at jeg ikke blogger om disse to temaene:
- islam
- dikotomier av typen høyre/venstre, kapitalist/sosialist

Jeg diskuterer jeg gjerne disse temaene "live", men altså ikke på blogg. Det er for viktige emner til å la dem drukne i støy og skjellsord. Den dagen jeg bestemte meg for å droppe å spille rollen som "sosialist" her i bloggville stod følgende innlegg på dagbladet.no:

Sosialister fortjener å få kniver stukket i seg

Skrevet av: Leif Leifsen , 25.11.2005 kl. 10:39

Sosialisme er drap. Det finnes uungåelige kausale sammenhenger mellom sosialisme og enorm lidelse og død. Forsøker du å fremme eller forsvare sosialisme bidrar du altså til å fremme lidelse og død, i nåtiden og i fremtiden. Det betinger skyld og ansvar - du er ansvarlig for den skade du på fører andre. Når antallet ghettoer i Sverige har økt fra 3 til 200 de siste årene er det sosialisters direkte skyld at alle som lever i disse får jævlige liv, og når antallet voldtekter i Oslo har økt enormt er det sosialisters skyld. Og det er enormt urettferdig, det mest urettferdige og uetiske og gale av alle ting, at sosialistene selv skal slippe unna - at sosialister skal kunne påføre andre en lidelse de selv skal slippe. Erik Solheim dro fra Oslo fordi han ikke ville sønnen skulle vokse opp blant innvandrere - men det er en evig synd overfor alle de småbarnsforeldre _ikke har råd til_ å flytte vekk fra miljøet sosialistene har skapt.

Derfor fortjener sosialister å få kniver og glødende metall stukket i seg, sosialistiske jenter fortjener å voldtaes, og all mulig lidelse bør havne på deres skuldre. Nettopp fordi de selv er skyld, kausalt, i at dette oppleves av andre - den som selv er årsak til at noen voldtaes, som sosialister er, fortjener selv å voldtas. Jeg har ingen sympati for sosialistiske undermennesker, undermennesker i betydning at de med hånden på sitt hjerte tar livet av folk og er ansvarlig for død og smerte, og jevnt over fortjener de alt vondt som straff for sin skyld.

Jeg kunne selvsagt lært meg å ignorere de som støyer, truer og spyr ut slike ting, men jeg innså at det er for mange av dem. De tar for stor plass. Og jeg har ikke evnen til å la være å bry meg. Jeg er teit sånn. Jeg mister nattesøvnen, blir kvalm, tar ting altfor alvorlig.

Så jeg vil bare si: lykke til dere som blogger om slike ting, og ikke lar grumset forstyrre dere! Det er fint dere holder debatten i live - men de temaene er altså off-topic herfra og til evigheten på denne bloggen.

Nå med ekstramateriale!

2006-02-03T22:34:00.000+01:00

Ekstramateriale på DVDer har ofte ymse kvalitet. Her kommer denne bloggens lille bolk med Deleted Scenes. Da jeg forleden skrev "Den natten jeg reddet ytringsfriheten", hadde jeg også en alternativ historie. Den la jeg aldri ut, for den var altfor lang, og muligens ikke så bra. Den gikk noe i denne duren:

Lederen for Svolvær Historielag hadde kalt inn til pressekonferanse. De siste dagene hadde bloggeres aksjon for å redde ytringsfriheten vært et hett tema i mediene. Historielaget var svært inspirert. Tiden var nå inne for å ta aksjonen inn i neste etappe.

I festsalen på samfunnshuset hadde de satt ut bord med vafler og syltetøy til journalistene. Eimen av nytraktet kaffe lå tungt over lokalet. Oppmøtet var slett ikke verst – en skribent og en fotograf fra lokalavisa hadde allerede syltetøy på kinnet. I tillegg fikk Lederen for Laget øye på en journalist fra Bodø og en radioreporter fra NRK i Tromsø. Byfolk. Han slo på scenelyset og rettet seg opp i ryggen før han gikk frem og grep mikrofonen. Verdens øyne var rettet mot ham.

”Kjære forsamling, takk for oppmøtet. De siste dagene har frihetselskende nordmenn sittet foran laptopene sine og kjempet for å bringe ytringsfrihet til verdens undertrykte. Ved å publisere scannede kopier av danske karikaturtegninger har de heroisk våget sine egne liv i sympati med sine arabiske medsøsken. For dette gjelder også Norges fremtid.”

Han passet på å prate tydelig og høyt inn i mikrofonene, og teksten hadde han memorert perfekt. Radiojournalisten tok en vaffel til. En klatt rømme dryppet på gulvet.

”Nå mener vi i Svolvær Historielag...” han tok seg god tid når han uttalte navnet, så journalistene fikk nedskrevet det korrekt. ”...at tiden er inne for videre aksjon. Et enda mer grunnleggende menneskelig behov enn det å fritt få ytre sine meninger er...” han lente seg frem og slo på overhead-maskinen. En transparent som viste en pyramide lyste opp lerretet bak ham. ”...behovet for mat og drikke – som vi ser her av Maslows behovspyramide.”
Han pekte til lerretet. Han hadde vært påpasselig med å skrive på tittelen på sosiologi-boka han hadde kopiert fra. For å unngå trøbbel med åndsverksloven.

”Det Lederen for Historielaget har bestemt at vi skal gjøre i dag,” han omtalte alltid seg selv i tredje person i offentlige sammenhenger, ”er til støtte for alle som er rammet av sultkatastrofer og matmangel i den tredje verden.” Så nikket han mot kjøkkendøren, og straks kom en rekke med forkle-kledde koner og døtre trillende inn med overdådige matfat. Historielagets menn hadde øyne som lyste av stolthet da de satte seg ved bordet og lot seg servere. Det blitzet i et ensomt kamera.

På fatene lå store berg av røkelaks, kaviar, spekeskinke, brunost og alle de former for norskprodusert kvalitetsmat du kan tenke deg. Historielaget nølte ikke, men gjøv straks løs på maten med glupsk appetitt.

”For å støtte de som mangler ytringsfrihet har djerve bloggere fråtset i sin egen. Slik vil vi også aksjonere for de som aldri får spise seg mette. Vi har en spiseaksjon.”
”Er det det motsatte av en sultestreik?” kom det fra NRK-reporteren, brått interessert.
”Kan du godt si,” svarte Lederen mens han skylte ned et stykke flesk med en drabelig slurk Norlandspils. ”Vi vil nå spise så mye vi klarer i en ukes tid, og mellom måltidene vil vi bruke tiden på å snakke om hvor tapre og idealistiske vi er. Raaap. Unnskyld. Så håper jeg dere i pressen sørger for at sultofrene i Afrika får vite om aksjonen vår – jeg tror den støtten vil varme, selv om den ikke metter.”

Så mesket Historielaget seg på det overdådige måltidet, mens journalistene skriblet og slikket klissete syltetøyfingre. Konene og døtrene fikk også delta i Spisestreiken. Men siden mennene foretrakk at de ikke skulle legge på seg fikk de gå på toalettet med jevne mellomrom og stikke fingrene i halsen.

Dagen etter, et sted i Etiopia: En enslig, solbrent reporter går ut av drosjen foran Helsestasjonen. Utenfor døra sitter noen mørke mennesker som ser fryktelig sultne ut. Perfekt.
”Excuse me, are you starving?” spør reporteren. De bare ser på ham med triste øyne, og nikker så det klaprer i tennene. ”Can you please hold this Norwegian flag and this lighter while I take a picture of you?”

Muhammad-aksjonen

2006-02-02T14:55:00.000+01:00

Publisere bilder av Muhammad?

Bloggere kan lære mye av legenden Muhammad Ali.
- Å velge sine kamper med omhu.
- Å slåss én mot én.
- Å danse som en sommerfugl og stikke som en bie.
- Å ha en varm form for humor og selvironi.
- Å ikke dilte i flokk.

Men, ok jeg innrømmer det. Denne gangen diltet jeg etter Hjorten. Jeg antar det er greit å følge en gullblogg-vinner :-)

Den natten jeg reddet ytringsfriheten

2006-02-01T20:05:00.000+01:00

Det var en mørk og stormfull natt, og hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget. Med Photoshop klippet jeg ut deres søte, uskyldige ansikter, for så å lime dem inn i hardpornografiske bilder. Det ante meg at mine trangsynte naboer ville bli sinte om de så disse bildene. Jeg humret godt for meg selv, svært stolt av den noble oppgaven jeg hadde påtatt meg. Friheten til å kunne ytre det man ønsker.

Så skrev jeg ut bildene, i farger på glanset fotopapir. I tillegg laminerte jeg arkene, så ikke regnet skulle gjøre dem utydelige. Med bildene i en mappe under armen beveget jeg meg ut i gatene. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle dra hetten over hodet for å skjule ansiktet, men jeg lot være. Grensen mellom en anonym, pervers provokatør og en edel ridder av demokratiske prinsipper er ofte vanskelig å trekke opp. Heldigvis visste jeg forskjellen. Ingen hette.

Jeg stiftet opp bildene på lyktestolper og husvegger over hele kvartalet. Området jeg bodde i var perfekt egnet for min lille demonstrasjon. Jentene på bildene kom fra lavtlønnede familier, foreldrene deres hadde ikke høyere utdannelse, mange av dem kom fra de mer usiviliserte strøkene av landet: Kautokeino, Førde. De ville garantert protestere, bli rasende og såret – for hva visste vel de om frihetens prinsipper? Jeg kunne selvsagt valgt de finere strøkene av byen, der de velstående og intellektuelle bor – men det turte jeg selvsagt ikke. De hadde for dyktige advokater, og dessuten svir det mer å bli boikottet av millionærer enn av arbeidsledige og trygdemottakere.

Senere satt jeg ved vinduet og ventet på morgengry. Snart ville naboene våkne til et stykke politisk kunst jeg var svært stolt av. For når de hastet på vei til jobben, og sjokkert fikk øye på et bilde av deres smilende datter nådeløst penetrert av tre svette menn, var det ikke pornografi de så. Ikke mobbing. Ikke en støtende og kriminell forfalsking. De de ville se, stiftet til lyktestolpene, var selve friheten.

De burde takke meg.

Popcorn og politikk

2005-12-06T14:16:00.000+01:00

2005 har vært et dårlig år for Hollywood, i følge et nokså unisont filmkritikerkorps. Det kan godt hende, om kriteriene er billettsalg og liter champagne per premiérefest. Men film er mer enn Hollywood. Og min påstand er at 2005 har vært et svært godt filmår.

For det første: asiatisk film har de siste årene etablert seg som det mest spennende arnestedet for stilmessig og fortellermessig utvikling. Koreansk film har vært 2000-tallets mest fengende refreng så langt, og i stedet for å forsøke å svare på sine egne premisser har dessverre Hollywood bare diltet etter med svake remakes, eller annenrangs etterligninger.

For det andre: i år har vi sett en tendens til mer seriøst meninginnhold, også i storfilmene. Det er ingenting galt med popcorn, men det kan ikke spises til frokost, middag og kvelds. I tillegg til rene underholdningsfilmer trenger vi filmer som har et budskap, som er kritiske og stiller viktige spørsmål.

Warner Independent Pictures er inne i en spennende stim. George Clooney har laget Good Night, And Good Luck om 50-tallets kommunistparanoia og senator McCarthys heksejakter; Paradise Now følger to desperate palestinske menn som har vervet seg som selvmordsbombere; I Looking for Comedy in the Muslim World drar en komiker til India og Pakistan, på oppdrag fra amerikanske myndigheter, for å finne ut hva som får muslimer til å le.

Spennende er også filmene fra Participate Productions, ledet av e-Bay-milliardær Jeff Skoll. Syriana graver i den korrupte oljeindustrien i Midtøsten, mens North Country er feminismens comeback til kinolerretet.

Den store Oscar-grossisten blir nok uansett Steven Spielberg som er i ferd med å ferdigstille Munich, der Mossad-agenter er på jakt etter hevn i etterkant av drapene på 11 israelske deltakere i München-olympiaden.

I mellomtiden er filmverdens to kjedeligste land for tiden Storbritannia og Norge. Britene er låst fast i en håpløs fetisj for dårlige skuespillere (Keira Nightly, Orlando Bloom etc.), mens vi her på berget har tilløp til gode idéer, uten at vi tør å tråkke til og "dytte på konvolutten" (forvrengt frase).

Lost – gjerrig på fremdrift

2005-12-03T17:14:00.000+01:00

TV-serier på DVD er den beste nyvinningen siden brødskiven. Du slipper reklamepauser og du velger helt selv når du er klar for neste episode. Dessuten er prisene slett ikke ille, Platekompaniet kjører ofte fine tilbud på serie-bokser. Hvem kan for eksempel motstå første sesongen av Twin Peaks til 249 kroner?

Den amerikanske serien Lost har gått på TV-Norge, og har gitt en ellers stusselig fjernsynskanal oppsiktsvekkende seertall. Jeg har sørget for å ligge unna serien mens jeg har ventet på DVD-utgivelsen. I november kom den endelig, og nå har jeg sett gjennom førstesesongens 25 episoder. Hva er så dommen?

Positivt:
+ En fullstendig glimrende pilot-episode.
+ Fokus på mystikk og ubesvarte spørsmål.
+ Interessante karakterer.
+ De viktigste karakterene får hver sin episode, der bakgrunnshistorien deres rulles opp i flashback. Velfungerende grep.
+ Serien ser veldig bra ut, veldig bra filming og klipp.
+ Bra musikk og lydmix. Anbefales varmt i 5.1-lyd!

Negativt:
- Mange svake skuespillere. Dominic Monaghan, mest kjent som Merry i Ringenes Herre-filmene, er et hederlig unntak, sammen med Terry O’Quinn som spiller John Locke.
- Serien har en tiltakende mangel på fremdrift. Den mister momentum.

Konklusjon: Lost er absolutt severdig, glimrende julegaveidé. Men jeg har mine bekymringer for sesong to. Et mysterium som Lost er basert på å plante nok hemmeligheter, at seerne stiller seg spørsmål. Men samtidig må noen av disse spørsmålene besvares, og gjerne erstattes med nye mysterier. Lost er dessverre litt for gjerrig med fremdriften – grensen mellom fascinerende og irriterende er snublende nær. Her kunne serieskaperne tatt litt lærdom fra HBO, kanskje spesielt seriene Carnivàle og Rome.

Ytringsfrihet

2005-11-15T00:23:00.000+01:00

Morten som blogger på Morbus Norvegicus har gitt den norske bloggosfæren en liten utfordring:

I svensk høyesterett pågår for tiden en ankesak der pastor Åke Green står tiltalt for "hets mot folkegruppe" (homofile). Jeg synes denne saken er svært interessant, både i seg selv, og i særdeleshet med de prinsipielle spørsmål den reiser, om grensene for ytringsfriheten.

Her hjemme førte saken om nynazisten Terje Sjølie til debatt om det samme for noen år siden.

Spørsmålene jeg vil utfordre dere på er derfor: Bør ytringer som Greens og Sjølies være straffbare? Hvor bør grensene for ytringsfriheten gå?

Både Hjorthen, Tonje og Inkognito har skrevet sine innlegg om saken, og Fjordman har ravet om islam, som vanlig. Jeg synes utfordringen er viktig - her er mitt syn:

Skal Greens og Sjølies ytringer være straffbare? Nei, jeg synes ikke det.

Men likevel synes jeg alle slike saker bør gjennom hele rettsystemet, helt opp til høyesterett hver gang. Samtidig bør media og pressen dekke sakene nøye og kjøre kontinuerlig debatt. Bloggere bør blogge, folk bør snakke.

Nynazisten Sjølie er en enkel mann: han hater mørkhudede mennesker. Green er ikke særlig mer komplisert: han takler ikke at folk av samme kjønn kan bli glade i hverandre. Men disse enkle sjelene har en rolle å spille - de tvinger oss til å ta stilling til enkelte grunnleggende spørsmål. Slik kan ironisk nok hatske og løgnaktige ytringer få en opplysende effekt. For å si det litt banalt: opp av møkka Green sprer om seg kan det vokse blomster.

Moro med google

2005-10-31T14:47:00.000+01:00

Ok, prøv denne:

1) Gå til googles søkeside.
2) Skriv inn "failure" i søkefeltet.
3) Trykk på "Jeg prøver lykken"-knappen.

Hva venter du på?

Norge i revers

2005-10-19T22:46:00.000+02:00

Etter at den frihetselskende Bondevik-2-regjeringen måtte gi fra seg nøklene til regjeringsminibaren til de rød-grønne, har det blitt erklært retningsskifte i norsk politikk. Særlig de siste årenes forsøk på å avskaffe alle trafikkregler, det høyresiden kalte ”privatisering av trafikk-etikken”, står for fall.

- De rødgrønne setter Norge i revers, raser FrPs Siv Jensen.

Og på debattsidene til Vredens Gnag går debatten friskt:

Hvorfor skal staten fortelle oss hvordan vi skal kjøre i trafikken? Ansvaret må ligge hos hver enkelt bilist! Det er vel sånn at folk har ansvar for egne liv her i landet, er det ikke? Nå må politikerne slutte å detaljstyre livene til folk, vi ønsker ikke å være en Sovjetstat.
Skrevet av Dull Bull — 19 Okt 2005, 10:42

Personlig synes jeg statsmakten blander seg inn i ALTFOR mye av mitt privatliv som det er. Om en mørkhudet, ikke-vestlig og antakelig kriminell muslim skulle bli truffet av bilen min, får det være hans ansvar. Man velger selv om man vil delta i trafikken eller ikke. Staten skal ikke passe på alt og alle!
Skrevet av Bloggehelten Vikingman — 19 Okt 2005, 11:02

Drittlei av å få ei stor nisselue dratt over trynet av politikerne. Ingen skal bestemme hvordan jeg skal kjøre. Norge var i ferd med å bli et ganske fritt land med den forrige regjering. Det skal bli farlig spennende og se hva de vil gjøre med oss nå!!! Heia Kristin
Skrevet av Lars Kristian — 19 Okt 2005, 11:08

Lars Sponheim maler fanden på veggen. Og nok en gang ligner fanden mistenkelig på Gerd-Liv Valla. Dagfinn Høybråten frykter på sin side at familiepolitikken blir skadelidende:
- Skal veien fra Soria Moria være full av vikepliktskilt og trafikkontroller? Jeg hadde håpet på litt mer fokus på barna, altså de som er fruktene av et kirkelig inngått heterofilt forhold.

Nobelprisen til Pinter

2005-10-13T14:18:00.000+02:00

Svenska Akademien fikk mye tyn i fjor for å ha gitt litteraturprisen til Elfriede Jelinek. Hvis noen gir dem tyn for årets pris skal jeg erklære kritikerne bitter krig. Aldri har en pris vært mer fortjent.

For i år gikk den til Harold Pinter.

Pinters dramatikk fra debuten i 1957 frem til hans nyeste korttekst Press Conference fra 2003, står i en egen klasse - ingen andre samtidige dramatikere er i nærheten av hans språkkunst, rytme, tematikk og humor. Jon Fosse kan ta seg en bolle.

[Kva sa du?
Ein bolle
Kva?
Bolle
Kvifor?

Lang stille

Berre om du spanderar]

Jeg har selv satt opp Pinters Elskeren og Kjøkkenheisen. Neste år skal vi sette opp One for the Road. Å jobbe med Pinter-tekster det mest givende jeg vet om.

Så her er en oppfordring: unn deg en Pinter i dag! Gå på biblioteket, gå til P-hylla og finn fram (eksempelvis:) No Man's Land, Moonlight eller The Caretaker.

Eller sjekk ut Pinters hjemmeside.

Og les i alle fall Svenska Akademiens notis om Pinter.

Powells skam

2005-09-09T18:43:00.000+02:00

Husker du februar 2003?

Det gjør Colin Powell. Han var USAs utenriksminister den gangen, og foran FNs sikkerhetsråd og hele verden la han frem beviser for at Irak hadde mengder av masseødeleggelsesvåpen klar til bruk. Mange trodde på Powell - han er en dyktig politiker og lett å ha tillit til.

Men Powell løy.

Kanskje visste han det ikke selv. Men innerst inne hadde nok Colin en nagende mistanke om at alt bevismaterialet CIA hadde utstyrt ham med var diktning og tankespinn.

Det vet han nå. Det vet hele verden nå. Powell skammer seg:

- "Den talen er en skamplett på rullebladet mitt. Jeg var den som presenterte dette til verden på vegne av USA, og dette vil alltid være en del av mitt rulleblad."

Kanskje andre også hadde hatt godt av å si dette høyt? Trodde du på Powells tale? Trodde Kristin Krohn Devold på USAs bevis? Når noen fører deg bak lyset, lyver deg opp i ansiktet, og bruker den løgnen til å gå til krig: hvordan reagerer du? Trekker du bare på skuldrene, legger fra deg avisa og glemmer hele greia?

Du er ikke alene. Hele verden er med deg. Vi har kort hukommelse, og tilgir det meste. Som ei mishandlet kone som alltid tar sin voldelige løgner av en ektemann i forsvar.

Ros til Dagbladet

2005-09-07T17:44:00.000+02:00

Men først litt ris...

Den 21. mai skrev jeg et innlegg om en uttalelse fra Dagbladets sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen. Spørsmålet var om Dagbladet måtte vie førstesider og lange artikler på Idol-konkurransen, og Eriksens svar var: "Hvis ikke Dagbladet og Aftenposten kan skrive om det som samler en fjerdedel av befolkningen rundt tv-skjermene i kveld, da blir vi kjedelige."

Vel, kjære sjefsredaktør: fasiten har kommet inn. I dag ble det nemlig kjent at "Dagbladet hadde sin dårligste salgsdag i år med førstesideoppslaget "Jentene avgjør Idol". Det solgte i 111.000 eksemplarer."

Vi vil nok ikke ha Idol og kjendisstoff i Dagbladet. Vi vil ha mer innhold og bedre journalistikk.

Så, endelig, kommer litt ros: Dagbladets Mina Hauge Nærland har involvert seg aktivt i bloggosfæren, og skrevet denne artikkelen. Hun har tatt pulsen på debatten rundt ikke-vestlig innvandring på norske blogger - i likhet med mitt innlegg forleden. Nærlands artikkel er godt skrevet, basert på originale metoder - rett og slett god journalistikk.

Problemet med nettdebatt

2005-09-04T18:33:00.000+02:00

Det er viktig å debattere USAs rolle i internasjonal politikk. Men det er nesten umulig. Det er viktig å debattere ikke-vestlig innvandring knyttet til kriminalitet. Men det fungerer rett og slett ikke.

For hver intelligente, velartikulerte blogger som debatterer pro USA og/eller kontra ikke-vestlig innvandring (og hvorfor skal de to alltid henge sammen?), finnes et par hundre individer med degenererte, rasistiske og menneskefiendtlige synspunkter. Og på nettet roper som kjent alle like høyt.

Kjære "pro-USA-kontra-innvandring-blogger":
Hvordan føles det å få små Goebbels-papegøyer på skuldrene til enhver tid, som hyler og bærer seg, og driter på skuldrene dine med slike innlegg (fra db.no):

dine billige sv teorier
Skrevet av anonym 04.09.05 13:21

holder ikke vann. Dere sosser, skal alltid hakke på USA, og synes synd på negrene. Sannheten, er a negrene i USA, har samme mulighet som alle andre, hvite, gule eller røde. At så mange av dem, blir hengende i sumpa, har helt klart , rasemessige årsaker. Alle raser, er ikke like bra . Det er mange muslimer blant negrene, da islam ser ut til å ha en viss gjennomslagskraft i det svarte miljøet der borte. Islam , er som vi vet, en meget destruktiv religion, og kan ha bidratt til å øke problemene i forbindelse med orkanen. Muslimenes konspirasjoner, kjenner ingen grense, og blandingen islam og negre, er eksplosiv.

Beklager, men dere virker nemlig ikke så ukomfortable med det halehenget dere har fått. Dere får lassevis med lesere og kommentatorer - og brorparten av dem er bleike, sinte menn i blodtåka. Og vet dere hva, kjære "pro-USA-kontra-innvandring-bloggere"? Dere utstyrer disse sinnsforvirrede menneskene med argumenter. De leser deres velartikulerte og etterettelige innlegg, tygger det, og kaster det opp igjen rundt om i bloggosfæren, med de samme gamle refrengene (og dette er bare de snilleste):

- Det finnes en "politisk korrekt mafia", styrt av SV
- Alle muslimers ypperste mål er å ha et sugerør i statskassa, inntil de sprenger seg selv i lufta
- Aha, men først etter de har gjort Norge til en islamsk nasjon
- Og skriv for helvete ikke islam med stor -i
- Hadde det ikke vært for USA, hadde vi alle snakket tysk nå
- Ha ha, vi ler av all kritikk mot USA og Bush - så naive og PK dere er haha

OK, tankeeksperiment: la oss si at jeg hadde like mange lesere som eks. politikkbloggen på dagbladet.no. De aller fleste svar på dette innlegget ville antakelig vært fra de nevnte Himmler-papegøyer som hadde slengt skjellsord og drøvtygde argumenter skjult bak mye orddeling og kjip grammatikk. Men så hadde det kommet et par velformulerte, rasjonelle svar fra høytaktede "pro-USA-kontra-innvandring-bloggere" - som kanskje hadde svart noe i denne retning:
- Venstresiden har også svin på skogen
- Ytringsfriheten må gjelde også de upopulære ytringene
- Osv.

Beklager, men slik jeg ser det fremtrer dere mer som et rasjonelt alibi for frådende ekstremisme, enn som reelle deltakere i en samfunnsnyttig debatt. Ikke fordi dere ikke har menings rett. Ikke fordi debatten om USA og om ikke-vestlig innvandring ikke er viktig. Først og fremst fordi dere nekter å feie for egen dør.

Nå kommer sosialistene og tar deg...

2005-08-28T19:43:00.000+02:00

Valget nærmer seg som en løpsk dampveivals med kurs mot en barnehage for døvstumme barn med koordinasjonsvansker. I den forbindelsen kjører Adresseavisen et velgerpanel, der utvalgte Trondheimsborgere lufter sine politiske oppfatninger. Det er ikke pent å henge ut folk, men den godeste Nikolas Adam i Adressas velgerpanel får ha meg tilgitt. Han kunne jo valgt å holde kjeft.

Innlegget hans bærer tittelen ”Høyere skatt er dårlig.” Javel. Greit, tittelen skjemmer ingen. Men sjekk hvordan Adam følger opp (direkte sitat, men ikke mobb grammatikken, han er gresk):

”Jeg er lei av å høre sosialistene, med SV i spissen, si at regjeringen gir skattelette til de som har mye fra før. De fleste som har fått skattelettelse i de siste årene er de som har en vanlig inntekt. Hva er forslaget fra sosialistene? Å øke skattenivået i Norge. Hvem skal først merke dette? De vanlige lønnsmottakere!”

Hvem er disse sosialistene det snakkes om i valgkampen? De er visst nok veldig skumle, ute etter å rasere alt som er fint og glimrer av gull her i Norge. Kanskje ”sosialist” er synonymt med ”muslim”? De tillegges mange av de samme destruktive egenskapene, i tabloide fora. Kanskje vår kjære Nikolas kan gi oss flere spor?

”Sosialistene vil skape et samfunn hvor alle er like, men da blir alle like fattig! Politikere fra sosialistisk sida vil at de skal bestemme for hva folk vil gjre med sine penger, de vil ha en hånd inn i folkets lommepenger og forsyner seg fritt!”

Okay, sosialistene vil altså at alle skal være fattige – og de vil ha hånda si inne i lommepengene dine. Ble vi klokere? Vel, heldigvis gir Nikolas oss flere kjennetegn for å kunne kjenne igjen denne rare og sjeldne fuglen. Sosialistene vil:
- at det skal være ulønnsomt å jobbe.
- at ingen skal orke å skape nye arbeidsplasser.
- at alle skal være ansatt i offentlig sektor.
- at vi skal stenge oss inne i Norge og tro at vi klarer alt selv.

Takk for informasjonen, Nikolas Adam. Som sagt, det er ikke meningen å henge deg ut. Det klarer du fint selv.

Grenser for toleranse III

2005-08-23T22:02:00.000+02:00

Egil Svartdahl
Kristin Krohn Devil (sic)
Måker
Oliven på pizzaen
Trance-musikk
Folk som prater på kino, midt under filmen
Australske dramaserier
Greske servietter (en murstein absorberer bedre)
Ord deling

"Bøh!"

Alt dette selvsagt i tillegg til ballett og astrologi.

Dagens anbefaling

2005-08-21T12:03:00.000+02:00

For alle som er interessert i film vil jeg gjerne anbefale å ta en titt på denne bloggen. Det finnes sørgelig få nettsider som er genuint interessante og lesbare, i alle fall her i filmverdenens bakgård, Norge. Gjemmestedet, som bloggen heter, skrives av to filmentusiaster som holder seg herlig oppdatert på det meste som rører seg rundt det hvite lerretet. De har jevnlige filmanmeldelser, lenker til nye trailere og generelle diskusjoner rundt det som rører seg i filmverdenen.

Sidene oppdateres dessuten flittig - ikke minst listene over hvilke filmer de har myst på. Det mest interessante, for min del, er selvsagt å finne ut hvilke punkter jeg er uenig i. Gjemmestedets gbang mener for eksempel at Two Towers "blir nok stående som den sterkeste av de tre," (av filmene i LotR-trilogien), mens jeg mener den var uengasjerende og full av Philippa Boyens' irriterende screenwriting-for-dummies-teknikker. Sekvensen med data-wargene kunne jo ta matlysten fra enhver filmfan.

Uansett, klikk deg over på Gjemmestedet, og hold deg oppdatert på filmnytt! Og hvis gutta bak bloggen noen gang fikk tid og mulighet, hadde de godt kunne startet et norsk diskusjonsforum for film. De som allerede finnes funker heller dårlig.

"Voldtektsmannen stemte Fremskrittspartiet"

2005-08-16T18:31:00.000+02:00

[Valgkampbrosjyre fra KrF. Bildet på fremsiden viser en blekfet mann med cowboyhatt, spritflaske, åpen smekk og svensk rullings i brystlomma.]

Dette er en spade. Det er på tide å kalle den for en spade, og ikke, for eksempel, en neger.

Det er dessverre en kjensgjerning at Fremskrittspartiets velgere er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken. Det viser Statistisk sentralbyrås statistikk. Spesielt er det sedeligheten og moralen som lider. Unge jenter er fritt vilt. Hjemmebrent, svensk flesk og rulletobakk florerer.

Hvor ofte, kjære "folk-flest", har vi ikke sett avisoverskrifter som:
- 15-årig jente sex-misbrukt på FrP-møte.
- FrP-leder kaster miljøfarlig avfall i naboens rosebusker.
- Homofil FrP-prest hadde samleie med 15-årig jentes nusselige kaniner.

I enkelte FrP-styrte kommuner hersker nå nesten lovløse tilstander. Moralske mennesker som DEG og MEG tør ikke lenger bevege seg fritt i gatene. Redselen er stor for å bli voldtatt, påkjørt, eller spurt om du har en røyk å bomme bort.

Det er opp til deg å ta tryggheten tilbake! KrF vil bygge opp et mer tolerant/kristelig/moralsk/trygt (stryk det som ikke passer) samfunn. Bare gi oss din stemme, og vi vil sørge for resten. Du vil aldri trenge å bekymre deg mer, noensinne.

[Med liten skrift:] Merk: enkelte, få, unntaksvise FrP-velgere kan muligens være delvis lovlydige. Eller stemt FrP ved en tilgivelig feiltakelse. Gud tilgir det meste, også for dem.

Plastikkbryllup

2005-08-15T21:15:00.000+02:00

I forbindelse med jobben har jeg, i år som i fjor, vært sjokkert øyevitne til en del bryllup i sommer. Ikke at jeg er fiendtlig innstilt til ringutvekslelse sånn i utgangspunktet. Til tross for skilsmisseraten og "the unclear family" er jeg faktisk litt romantiker. Det er jo fantastisk om noen presterer å elske og være hverandre hengivne livet gjennom. Og selve seremonien burde jo være viktig - overgangsritualer har en uvurderlig funksjon i samfunns- og identitetsbyggingen vår.

Men brylluper er jævlige. De stinker. Vanligvis oppegående, unge mennesker utsetter seg for hysteriske tanter og psykopatiske onkler, mens den lokale landsbyidioten får voldta "Wonderful Tonight" på trekkspill og whiskystemme. Og på hver plass ligger et rosa hefte fullt av obskønt dårlig lyrikk, som liksom skal være "sanger til brudeparet" - tilpasset dødelige melodier som "Jeg er havren" og lignende.

Hvem har bestemt at norske bryllup skal være upersonlige, smakløse og tonesatt av heismusikkens onde tvillingbror?

Svar utbedes.

Grenser for toleranse II

2005-08-12T21:23:00.000+02:00

Jeg er, som tidligere nevnt, en tolerant mann. Vel, sånn passe i alle
fall. Men det finnes grenser for alt (unntatt Israel). I denne
føljetongen forsøker jeg å trekke opp hvor mine toleransegrenser går.
Hva skal jeg hakke løs på denne gangen?

Astrologi.

Stjernetegn og horoskop. Platt husmorokkultisme. Hvis du går rundt og
tror du er en vannmann og helst ikke bør flørte med en Tvilling mens
månen er i det syvende huset, Skytten gallopperer i vinkel og Venus
blotter seg ved Uranus, så har jeg kun ett budskap til deg:

Ta medisinen din, din skroting!

Hørte jeg noen mumle: "Åh, stakkars bloggemannen. Tenk så trist å ikke
tro at det finnes mer mellom himmel og jord enn luftfuktighet og
tabloidaviser."

Hør her: det finnes ikke noen plan på stjernehimmelen, ingen skjebnekart
skrevet i dyrekretsen. Livet er kaotisk, meningsløst og absurd inntil
det mannevonde. Trenger du bevis? Gå og se en tretimers ballettforestilling -

and all will be revealed to you...

Kortspillet debatt

2005-08-03T21:51:00.000+02:00

Visste du at debatt var et kortspill? Ikke?

Rent metaforisk omtaler vi diskusjon og debatt som krig. Du vinner en diskusjon - du leverende knusende motargumenter - tvinger motstanderen på defensiven og så videre. Filosofene og språkforskerne George Lakoff og Mark Johnson gir en rik beskrivelse av disse fenomenene i boka Metaphors we live by. Men å forstå debatt som et slag som kan vinnes og tapes skaper mange problemer. Det finnes ikke rom for reell empati og forsøk på å forstå din såkalte motpart.

Derfor min litt alternative forståelse: debatt er et kortspill.

Ta for eksempel bloggeren Jan Hauglands innlegg om Kåre Willoch på dagbladets politikkblogg. Det interessante i vår sammenheng er ikke nødvendigvis Hauglands misnøye med den gamle Høyre-demagogen. Det fascinerende skjer først i meningsbrytningen i kommentarfeltet. Noen sier seg uenige med Hauglands innlegg, og kortspillet er i gang.

Her er nemlig argumenter og "fakta" kort som debattantene slenger på bordet. En Bush-motstander spiller det såkalte "Korstog-kortet", og som i vri-åtter er fargen på spillet nå bestemt: vi spiller om temaet "religion i amerikansk politikk".

Problemet i Kortspillet Debatt er ofte at ingen er helt enige om styrkeforholdene på kortene. Når noen spiller "WMD-kortet" (som innebærer argumentet: invasjonen av Irak var begrunnet med WMD. Men Saddam hadde ingen likevel. Ergo: krig på falske premisser) er nok de fleste enige om at det er et sterkt kort. Men enkelte på den politiske høyresiden mener de har en trumf: å bli kvitt Saddam var verdt noen "hvite løgner". Her er det spillet blir forvirrende. Alle spiller med sine egne regler, og tillegger kortene egne valører.

For et godt eksempel på slik forvirring, ta en kikk på kommentarene til Hauglands innlegg. En motstander av Haugland spiller "Øst-Timor kortet". Dårlig trekk. Haugland er overbevist om at han sitter på en trumf. Samtidig spiller han i blinde "Chomsky er en dust-kortet". Det faller på stengrunn. Motspilleren har nemlig ikke lest Chomsky, og lar seg ikke provosere.

Her kan vi analysere spillet, nesten som i avisenes Bridgespalter. Haugland blir overivrig når han skal svare på Øst-Timor-utspillet, og slenger utpå en uoverveid anti-Chomsky. Han er overmodig og havner snart på defensiven.

Haugland viser seg også som en litt uerfaren Debatt-spiller når han gjør følgende utspill:

Ellers må jeg påpeke at når du kommer trekkende med "krig for olje"-argumentet, så har du egentlig markert deg selv som en useriøs og uvitende debattant.

Han mener altså at "Krig for olje-kortet" er verdiløst, og spiller noe klønete et "jaha-og-du-er-en-dust-kort". Beklager, Haugland, det går nok mot tap i dette partiet.

Men, for all del: Haugland kan ha en lysende fremtid i Debatt-spillet. Han spiller brukbart i de første stikkene, men når han oppdager at motspilleren har et par trumfer mister han hodet, og svarer med sine dårligste kort. Her kan det være mye å lære av Bjørn Stærk, som også har en gjesteopptreden i nevnte parti. Stærk er en lur rev, venter tålmodig, lar motspilleren spille sine sterke kort uten å selv få panikk.

Hva med deg? Har du sterke kort på hånda?

Overstått festival

2005-07-26T19:18:00.000+02:00

Moldejazz er overstått, og etter bilturen hjem rakk jeg såvidt å stikke
snuten innom heimen før jeg måtte på jobb igjen. Sommeren er alltid den
mest hektiske årstiden. Note to self: prøv å fikse rom for sløving og
ørkesløshet til neste sommer.

Fikk vi med oss noen bra konserter på festivalen, spør du? Joda, her er
en kort oversikt:

Scorch Trio/The Thing fikk jorda til å riste på Kulturhusets scene
tirsdag kveld. Jazzmenigheta var begeistra over den energiske blandinga
av Jimi Hendrix og frijazz. En fotograf var sterkt imponert over
samspillet som var utstudert fraværende, og kom med følgende kommentar:
"Har dem aldri møtt hverandre før, eller?"

Forvirret? Ok, i et nøtteskall: mange mente det var festivalens beste
konsert. Jeg syntes det var helt greit.

Mitt personlige høydepunkt kom under konserten med Kimmo Pohjonen og
Kronos Quartet i Bjørnsonhuset på onsdag. Den finske
trekkspillpsykopaten Kimmo har skrevet stykket Uniko, som kommer i
plate- turnéform til neste år. I år ble det kun fremført på Moldejazz,
og jeg tok selvsagt turen, sammen med min gode venn, bloggfantomet
Gong.

Musikken var pompøs og mektig, overraskende melodisk. Scenen var
velddesignet og visuelt var konserten svært vakker, med kameraer på
scenen og bilder som ble projisert på skjermer bak musikerne. Det
luktet stadionrock og dramatisk filmmusikk lang vei - og jeg storkoste
meg. Gong påpekte etter konserten at fyren med elektronikken og
sampleren var litt overflødig, men ellers tror jeg han likte spetaklet.
Kjæresten min sovna.

På torsdag varma Ralph Myerz opp for Lauryn Hill på Romsdalsmuseets
utescene. Det var kjedelig og uengasjerende. Hopalong Knut, senere på
kvelden, var minst tre ganger så moro.

På fredag tok vi første akevitt tidlig på formiddagen, og resten av
dagen ligger i tåke.

På lørdag gikk turen igjen til museet hvor Moldes egen Ane Brun ventet
med sine snikende viser. Selv om Ane var litt stille og sjenert var
konserten koselig - en fin måte å avslutte festivalen på.

Jaga Jazzist gikk på scenen etter frøken Brun, men vi gikk etter halve
konserten. Jaga hører hjemme i et tett klubblokale, litt malplassert på
et folkemuseum.

Festivaltid

2005-07-16T16:07:00.000+02:00

Så er jeg vel ankommet årets Moldejazz. Trygt plassert i et provisorisk kontor omgitt av tusenvis av liter Ringnes skal jeg gjøre papirarbeid for festivalen uken til ende. Men blogge kan man jo også gjøre. Skal prøve å legge ut daglige rapporter om konserter og folkeliv.

Verdt å merke seg er at årets festival satser tungt på økologisk mat. Jeg er spent på å se hvordan det fungerer. Det blir i alle fall skyflet innpå enorme mengder mat og drikke i løpet av jazzuka, og om festivalen når sin målsetning om at 30% av sulamitten skal være økologisk, så er det faktisk ingenting å kimse av.

Jeg kimser ikke. Kimser du? Hva er egentlig kimsing?

Den lokale brusfabrikken har produsert økologisk brus. I praksis betyr det at de har benyttet økologisk sukker. Tre smaker: sitron, tranebær og fersken. Godt? Vel, det funker som blandevann.

Den frie pressen legges i lenker

2005-07-07T16:43:00.000+02:00

I går ble journalisten Judith Miller fengslet i den amerikanske hovedstaden for å ha nektet å oppgi navnet til en konfidensiell kilde. Miller, som jobber for NY Times, stenges inne på ubestemt tid, eller inntil hun oppgir kilden sin til myndighetene. Med denne dommen sender myndighetene et klart budskap: den frie pressen er maktesløs overfor myndighetene. Storebror krever å få se og vite alt.

Mens bombene smeller i London er altså konfidensielle kilder fritt vilt i Washington. Situasjonen vil bli mye verre før den forbedrer seg. Dette var Millers kommentar fra fengselet i dag:

"They put shackles on my hands and my feet. They put you in the back of this car. I passed the Capitol and all the office buildings I used to cover. And I thought, 'My God, how did it come to this?'"

Pass deg for trafikken

2005-07-02T12:42:00.000+02:00

Det er ferie i bloggosfæren. Innleggene kommer i bedagelig tempo -
kanskje vil agurktiden prege bloggerne også?

Jeg benyttet et par fridager til å få med meg barndomsheltene Iron
Maiden i Oslo Spektrum. Konserten var stas, og det var kjekt å besøke
hovedstaden igjen. Men den 100 mil lange kjøreturen tur-retur kunne
fått selv Gandhi il å miste troen på menneskeheten. Grusomme
forbikjøringer, skammelige toaletter og jordbærkurver med stivere pris
enn heroin. Et bredt utvalg av Norges rike fauna lå med innvollene
spredt utover asfalten med jevne intervaller. Katt, rev, grevling, hare
- noen helt uidentifiserbare.

På vei sørover på E6 prøvde føreren av bilen foran å sove og kjøre bil
samtidig. Det gikk ikke særlig bra. Bilen skar ut i grøfta, traff en
stor stein og lettet fra bakken som en to-tonns spurv. Etter å ha
snurret rundt tre ganger landet bilen på hjulene igjen, ganske så
smadret. 20 sekunder senere er jeg på tråden med 113. Problemet er at
jeg ikke vet hvor jeg er. Skau og bergknauser er alt som er å se -
ingen skilt eller landemerker. "Det har vært en bilulykke. Jeg vet ikke
hvor. Dere får bare sende en ambulanse ut på leting."

Uansett, det gikk bra. Ambulansen fant oss etter ti minutter - vi var
omtrent en mil nord for Minnesund. Føreren av bilen var ikke hardt
skadet, men satt fast i bilen - men det fikset brannvesenet raskt når
de kom med sine duppeditter. Jeg begynte snart, i god George
Costanza-stil, å bekymre meg mer for om jeg rakk konserten. Det samlet
seg en saftig kø på et par kilometer i begge retninger. Heldigvis fikk
vi lov til å snike oss avgårde etter en halvtime - med et godt
forsprang på køen.

Konserten rakk vi fint - vi rakk til og med et par pils på Galway først.
Og dagen etterpå hadde jeg et hyggelig gjensyn med Gong - vi har ikke
møttes siden forrige århundre. Vi gikk på kafé og ble utsatt for en
utrolig eksentrisk og upålitelig (men blid) serveringsdame.

Ah, ok. Det er varmt, jeg er på jobb. Det var egentlig alt jeg ville si.
Og husk på hva morra di pleier å si:

Pass deg for trafikken!

Sensur?

2005-06-22T14:04:00.000+02:00

De siste dagene har vi i kunnet lese om nettsteder som tjener store penger på lettkledde tenåringer. På deiligst.no sender hundretusener av norsk barn og ungdom inn bilder av seg selv, mange av dem med lite tekstiler og mye hud.

Mye moralsk forargelse er ute og går. Selv synes jeg det er trist og etisk tvilsomt at det å vise seg frem på nettet er en populær hobby blant barn, og at det finnes gründere som tjener millioner på dette. Men kan vi egentlig stoppe det? Om disse nettstedene ikke faktisk bryter norsk lov, kan vi egentlig gjøre noe mer enn å akke og bære oss?

En kan ikke forby og sensurere alt en ikke liker.

Men jeg gruer meg fælt til jeg får tenåringsbarn.

Twin Peaks og INLAND EMPIRE

2005-06-19T23:32:00.000+02:00

Ventetiden har vært lang for oss som lengter etter at sesong to av Twin Peaks skal slippes på DVD. Artisan, som sitter på rettighetene, mente at salgstallene for førstesesongen var for lave til å gi ut sesong to. Men i september går rettighetene tilbake til Paramount, og de har heldigvis bestemt seg for utgivelse. De har fått med seg Lynch selv for å kvalitetssikre overføringen til DVD, og forhåpentligvis blir den seende like lekker ut som sesong en. Men vi må smøre oss med tålmodighet - herligheten kommer ikke ut før til våren neste år.

I mellomtiden kan vi kose oss med andre TV-godbiter: sesong fire av Seinfeld har kommet i butikkene, og andresesongen av Carnivàle er nervepirrende og vakker. Den er forresten ikke utgitt... It fell off the back of a truck...

Apropos Lynch så er han også i gang med en ny spillefilm. Den får tittelen INLAND EMPIRE (ja, med store bokstaver), og på rollelisten står navn som Laura Dern, Justin Theroux, Harry Dean Stanton og Jeremy Irons. Lynch har også blitt DV-frelst: "For me, there's no way back to film. I'm done with it."

Hva handler filmen om? "It's about a woman in trouble, and it's a mystery, and that's about all I want to say about it." Hmmm, høres kjent ut.

Erlend Loe og norsk film

2005-06-16T18:11:00.000+02:00

Forfatteren Erlend Loe gir seg etter flere år som vokter av den norske filmpengesekken. Han konkluderer med at det skrives for dårlige manus, at folk i bransjen er for lite sjenerøse og sliter med å forme langvarige samarbeidsrelasjoner. Han mener norsk film har mye uforløst potensiale.

Hva mener tåkesinn?

For det første er det et stort problem at filmskaperne løper i flokk. Norske spillefilmer er smale og snevre i forhold til stil og historiefortelling. Her hjemme på berget klarer vi å skille mellom Elling og Buddy, Monstertorsdag og Kvinnen i Mitt Liv – men når vi sender dem utenlands faller de på steingrunn. Filmene er for like.

Det skrives skammelig dårlige manus. Et meget grymt eksempel var utvilsomt Kvinnen i mitt liv, som hadde et krampaktig forsøk på å skrive en romantisk komedie i stilen Love Actually/Fire bryllup og en gravferd. Et hederlig unntak var Hawaii, Oslo - selv om resultatet ikke ble så fantastisk som mange filmkritikere ville ha det til.

Norske filmskapere våger for lite. For mye nærhet og kos. Vi trenger filmer som sparker litt rumpe, og vi trenger større sjangerspredning. Sats på det særnorske – ikke prøv å etterligne amerikanske/britiske/danske filmsuksesser. Hva med en norsk Hero/Flyvende Dolker basert på norske sagn om hulder og underjordiske? Hva med en real grøsser (nei, Mørkets Øy teller ikke)? Hva med en screwball-komedie? Hva med en serie episke filmer basert på Snorres kongesagaer? Sikt litt høyt!

Man kan si mye rart om Liv Ullmann, men når hun vil lage en svær film i Norge og har med seg navn som John Cusack og Kate Winslet på laget, så må vi kaste penger etter henne! Men hva gikk pengene til? Svidd Neger og 37 ½.

Takk og farvel, Erlend Loe. Du bidro ikke med mye, selv om du prøvde ditt beste.

Sitater

2005-06-10T21:44:00.000+02:00

I think that this is a very hard choice, but the price - we think the price is worth it.
- Madeleine Albright, as US Secretary of State, on the 60 Minutes TV programme, 12 May, 1996.

(Dette var Albrights kommentar til FNs FAO-rapport som viste at ca. 567000 irakiske barn under fem år hadde dødd som en følge av internasjonale sanksjoner.)

These so-called ill-treatments and torturing in concentration camps, stories of which were spread everywhere amongst the people, and particularly by detainees who were liberated by the occupying armies, were not, as assumed, inflicted methodically, but by individual leaders, sub-leaders, and men who laid violent hands on them.
- Rudolf Höss, kommandant for Auschwitz frem til 1943.

To occupy Iraq would instantly shatter our coalition, turning the whole Arab world against us and make a broken tyrant into a latter-day hero ... assigning young soldiers to a fruitless hunt for a securely entrenched dictator and condemning them to fight in what would be an un-winnable urban guerilla war. It could only plunge that part of the world into even greater instability.
- George Bush Snr, i A World Transformed, 1998

Grenser for toleranse

2005-06-10T21:11:00.000+02:00

Man skal jo være flink gutt, høre på Kants kategoriske imperativer og leve lenge i landet. Men det finnes grenser for alt. Unntatt Israel.

En av mine grenser går ved ballett.

Har du prøvd å se en ballettforestilling? Døvstumme mennesker i strømpebukser som frenetisk tripper på syre. Jeg har en god venninne som sier at hun "føler det er lettere å uttrykke seg gjennom dans enn med ord." Med all respekt: danse kan man gjøre når man er for full til å vite bedre. Når man har noe å si er ord ofte mer effektive enn tre-timer-med-tåtripping-og-hysterisk-veiving-med-armene.

[Intern spøk: Lurer på om jeg hadde klikket om noen hadde skrevet ballett med stor B?]