søndag, mai 29, 2005

Er det en fugl? Er det et fly?

Nei, det er Jens Stoltenberg. Super-Jens. Og det som blafrer heroisk bak ham er ikke en helte-kappe, men den nye pensjonsreformen.

Pensjonsreformen ja. Hva skjedde egentlig der? Fikk du det med deg? Jeg forsøkte å få med meg innholdet i denne avtalen da den kom - hva den faktisk betydde i tekst og tall. Men det var ikke enkelt. Avisene var mest opptatt av Jens, og hans store enkeltprestasjon. "Noen sier at Jens Stoltenbergs tale på LO-kongressen kan måle seg med Eirik Raudes tale til medbrakte bønder ved ankomsten til Grønland," skriver Dagbladet. Snakk om kritisk journalistikk. Kan noen gi meg litt av det de røykte?

Fikk du øye på avtalens innhold i skyggen av Jens, Gerd-Liv og blitzlampenes blendende lys? Jeg lot meg et øyeblikk lure til å tro det var en reform med sosial profil. Men når jeg så Høyres parlamentariske leder si "Vi er alle vinnere i kveld," med et glis du kunne oljet et sykkelkjede med, skjønte jeg at det var mer komplisert enn som så.

Fakta er nemlig at dette er en sparereform. Det dreier seg om å kutte "statlige utgiftsposter" langt inn i fremtiden. Lurer på hva ordet "utgiftsposter" betyr? Det betyr "mennesker". Vi har en skremmende svak venstreside i norsk politikk, det innser jeg. Politikk har blitt en var som skal selges gjennom sjarmerende smil på TV og i avisene.

Kjøpte du pensjonsreformen Jens solgte oss? Eller var det omvendt? Var det vi velgere som ble solgt av kjøpmannen Stoltenberg til en glisende høyreside?

Vi snakkes mer om dette i 2050 over en pulverkaffe og hjemmebakt fyrstekake. Hvis pensjonen vår rekker så langt.

fredag, mai 27, 2005

Nytt om nytt

Debatten går friskt her på Tåkesinn, samt en rekke andre blogger, om krisen hos de store løssalgsavisene. Samtidig skjer det mye nytt i Dagbladet. En gigant i krise har gitt 89 medarbeidere fyken, og forsøker seg på en ny profil. Hva det innholdsmessige resultatet blir, gjenstår å se.

En undersøkelse gjennomført av InFact viser at 66 prosent av den norske befolkningen mener avisene har blitt mer "kommersielle" de siste tiåret - 57 prosent mener dette svekker journalismen. Disse tallene bekrefter at tåkepratet mitt for en gangs skyld er "i takt med folket" (dette gjør meg vel ikke til populist? Please?). Samtidig skulle jeg likt å se en lignende undersøkelse gjennomført blant journalister og redaktører. Kanskje det trenges flere utskiftninger på portvaktnivå?

Den samme undersøkelsen viser også at bare 17 prosent er positive til at avisene stilles overfor et avkastningskrav fra sine eiere. 66 prosent er positive til pressestøtten - og tallene tyder på at folk ønsker en mer aktiv mediepolitikk fra parlamentarisk nivå. En konklusjon kan altså være at kapitalen har spilt fallitt i det norske mediespillet. Profitt er ikke en målestokk for kvalitet, og en blind tro på markedskreftene er ikke nok til å produsere gode nok aviser. (Dagbladet gikk med solid overskudd i fjor, men blåste de pengene bort på utbytte til sine korpulente aksjonærer).

Helge Øgrim, redaksjonssjef i sjokk-krise-avisen Dagbladet bidrar til debatten med følgende kommentar: "Men det virker interessant at medienes kritikere er så fjerne fra innsikt i marked. Ikke noe moralsk galt idet. Men: Markedet er et vibrende community der "kunden" på en måte alltid har rett. Vi "stemmer" ved å velge og er ikke mindre verdige i markedet enn ved urnen."

Øgrim tar feil. Mediekritikerne har god innsikt i hvordan markedet fungerer. Vi ser nemlig det Øgrim (med "blodrød" fortid, kongeblå nåtid) ikke ser - at markedet ikke er ufeilbarlig, og at det finnes alternativer til blind profittorientering.

torsdag, mai 26, 2005

Sosialistiske journalister, impotent journalistikk

Hele 65 prosent av norske journalister støtter AP eller SV. Blant velgere generelt er tallet omkring 44 %. FrP som har ca. 20 prosent velgeroppslutning har taket på kun tre prosent av journalistene.

Skribentene er altså solid i utakt med folket, med en sterk overbalanse til politisk babord. Men dette er en ikke-sak i norske medier. I likhet med mange andre viktige politiske saker.

Som venstreorientert burde jeg altså være overlykkelig over å ha den norske journalisthorden på min side. Men det er jeg altså ikke. Dette er fordi mediene lider av den samme mangelsykdommen som partipolitikken. En slags blodfattig narcissisme.

Hvis dere unnskylder en litt platt metafor: debatter må være fruktbare. De må møtes til hett samkvem og formere seg. Vi har et impotent media som ikke klarer å prestere politisk, og en sterilisert politikk som stadig har hodepine. Et havarert ekteskap.

Kan bloggosfæren tilføre litt viagra?

Bøker jeg har spist

Det går en litterær utfordring gjennom den norske bloggosfæren for tiden, og gbang på gjemmestedet kastet hansken i min retning. Jeg takker for utfordringen - her er mine svar:

1. Hvor mange bøker eier du?
Omkring 200.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?
In the Company of Men - av Neil LaBute. Manuset til filmen av samme navn.

3. Hvilken bok var den siste du leste?
I likhet med mange andre leser jeg alltid flere bøker i slengen. Sist ute er Gode Reklamefilmer? av Kathrine Skretting, Neverwhere av Neil Gaiman og Når vi døde våkner av Henrik Ibsen.

4. Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.
Å lese bøker flere ganger har jeg dessverre sluttet med. Så her må jeg hente frem bøker fra barndommen og nerde-perioden i ungdomstida. Ringenes Herre kommer ikke som noen bombe (har lest den åtte ganger). Neuromancer av William Gibson, Dune av Frank Herbert, The Catcher in the Rye av J.D. Salinger og Onde Fabler av Pär Lagerkvist følger tett på.

5. Oppfordre fem personer til å fylle ut disse spørsmålene i bloggen sin
Okay. Jeg er ikke så lommekjent i bloggenorge, men la meg forsøke. [Lyden av Palode som klikker seg rundt på blogger han kjenner til]. Det ser ut til at de fleste har fått utfordringen - kjeden nærmer seg kanskje slutten? Oppdager også at minst to andre har utfordret meg. Men hvis Ingvild på den veldesignede bloggen inspirasjon.net leser dette, og ikke har fått utfordringen, så vil jeg gjerne høre om hennes bokverden.

søndag, mai 22, 2005

Å blogge med venstre hånd

Det har vært mye skriverier rundt politiske blogger, og mange på venstresiden bekymrer seg for at bloggosfæren domineres av den politiske høyresiden. Bekymring er en ufruktbar idrett. La oss tenke progressivt.

Før jeg går videre, en avklaring: jeg spiller et sted ute på venstrevingen. Partipolitisk har jeg problemer med å plassere meg, men ligger nok nærmest SV. Min viktigste politiske fanesak er at demokratiets betingelser er truet i Norge, fordi den politiske debatten er satt ut av funksjon av avpolitiserte, overflatiske medier. Det er en sak jeg tror mange kan enes om, uavhengig av hvilken politisk flanke de tilhører.

I denne sammenhengen ser jeg et rikt potensiale i bloggingen. Jeg nærer ingen naive pipedrømmer om at weblogging kan redde verden, men jeg mener bestemt at den kan berike den offentlige meningsbrytningen, og bli et viktig alternativ til en forkrøplet dagspresse.

Politisk debatt er ikke krig, selv om vi bruker språklige metaforer som kan tyde på nettopp dette. Vi snakker om ”motstandere” i diskusjoner som kan ”vinnes” og ”tapes”. Min oppfatning er at blogging innbyr til en annen, og mer dynamisk oppfatning av politisk meningsbrytning. Hvordan blogge politisk? La meg komme med noen forslag:

Les et bredt spekter av blogger. Demokratiet må være multiperspektivisk (klønete begrep) for å fungere. Å kun lese synspunkter du er enig i er ikke debatt – det er nærmere religion. Blogger du med venstre hånd, les mange høyrehåndsblogger.

Blogger skal ikke bare leses – de skal også brukes. Legg igjen kommentarer og lenker. Skriv innlegg på din egen blogg som svar på andres artikler.

Uenighet er bra. Du trenger ikke gå i forsvars- eller angrepsposisjon, for debatt er ikke krig. Skill person fra sak. Hold skjellsordene for deg selv.

Det er lov å spekulere og tenke høyt. Gode medbloggere vil ikke bite hodet av deg når du våger å stikke hodet frem. Men husk å si fra i klartekst om du føler du er på trygg grunn, eller på tynn is.

Leserne dine vet mer enn deg. Teksten din er klokere enn deg. Den viktige erkjennelsen er ikke noe enkeltpersoner sitter på (det kalles nemlig baken), men noe som oppstår i kommunikasjonen mellom mennesker.

Summen av en politisk spredning i bloggosfæren, med skribenter som utfordrer hverandre og våger å ta tak i følsomme spørsmål, kan i beste fall bli en ”borgerlig offentlighet” Habermas ville glist av. I beste fall.

Men vi kommer ingen vei, om vi ikke går noen vei. Blogg i vei, enten du taster med høyre, venstre eller begge hender! Jeg lover å stikke innom og kommentere.

lørdag, mai 21, 2005

Speil reflekterer speil

Må avisene skrive om idol?

Dagbladets sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen mener definitivt ja. "Hvis ikke Dagbladet og Aftenposten kan skrive om det som samler en fjerdedel av befolkningen rundt tv-skjermene i kveld, da blir vi kjedelige."

Men hvilke konsekvenser har en slik journalistikk? Medier omtaler medier, selvrefererende stoff fortrenger annet stoff. TV2 skaper sine egne "nyheter" som tabloidene kjører på forsidene. Eneggede tvillinger siterer hverandre. Speil reflekterer speil. Innholdsløst. Tomt.

Kjedelig.

torsdag, mai 19, 2005

Akademikertyper

Når man sitter opp til ørene i hjemmeeksamen er det nødvendig med litt atspredelse innimellom. Her kommer en gammel slager:

Av og til er det gøy å klassifisere, gi ting merkelapper. For en som har vanket på universitetet i en del år kjennes det på høy tid å få klarhet i ulike typer akademikere.

En kjent variant er skrivebordsakademikeren. Han/hun sitter og synser trygt innelåst i instituttets trygge livmor. Han liker å kritisere andres arbeid, særlig de som faktisk har kontakt med andre levende mennesker. Denne personen er aldri opphavet til en genuint ny tanke eller idé - men trives best med å klippe og lime i andres teorier. En slik type på mitt fakultet krevde 80% oppmøte for studentene, mens han, som var fagansvarlig, kom kun på det første orienteringsmøtet. Han understreket at det var strengt forbudt for studentene å ta kontakt med ham - spør først foreleser, så læringsassistent, så instituttkontor. Om han likevel måtte involveres skulle beskjeder inn og ut gå gjennom instituttet. Var han på forskningsreise, tror du? Nei han satt på det jævla kontoret sitt hele jævla semesteret.

En mer sympatisk variant er gutteromsakademikeren. Denne finner en barnslig glede i vitenskapen og kombinerer gjerne en faglig debatt med en runde Playstation 2 på kontoret. Han liker å menge seg med studentene og skriver gjerne faglige artikler om ting han elsket når han var i puberteten ("En Jungiansk lesning av Star Trek").

Har du flere varianter?

mandag, mai 16, 2005

Your art imitates crime

Gong reflekterte forleden over kunst og imitasjon på sin utmerkede blogg. Jeg er ingen kunstner, og kjennskapen jeg har til eksempelvis billedkunst er sterkt begrenset. Teater er derimot noe jeg har drevet med lenge, mest som skribent og regissør. Teater er vel strengt tatt en kunstart, men det har aldri føltes slik – det føles mer som håndtverk når du står midt oppe i produksjonen. Betyr det at mine oppsetninger ikke har vært kunst? Og i så fall: innebærer det et dårlig teater?

Grunnelementene i teatret bør og skal være den fysiske situasjon og den intellektuelle tanke, i følge Jens Bjørneboe. Jeg er både enig og uenig med Bjørneboes teatersyn. Gamle Jens hadde det meste av sine teatertanker fra den gamle verfremdungs-mesteren Bertolt Brecht. Man skal by på politiske sannheter, uten illusjoner. Publikum skal ikke leve seg for mye inn i stykkets handling, eller få for sterke følelser for karakterene. Det skal være en bevisst distanse mellom publikum og handling – teateret skal forelese om politikk og historie, ved hjelp av episk dramatikk.

Mitt utgangspunkt er, som nevnt, litt annerledes. Jeg vil ikke at teatret skal ta avgjørelser som bør ligge hos publikum. En karakter skal ikke spilles som verken ond eller god, en handling skal ikke fremstilles som gal eller riktig. Om vi gjør det lager vi en fortelling full av fordommer – i den forstand at vi har dømt mellom riktig og galt på forhånd. Dette er publikums jobb.

Jeg ønsker et teater som tar opp aktuelle problemstillinger og spissformulerer dem i dramatisk form. En slik dramatikk stiller mange spørsmål, provoserer og engasjerer publikum til refleksjon, til å tenke selv. Men vi gir ingen svar.

Eksempelvis satte jeg nylig opp A Clockwork Orange her i Trondheim. Stykket handler om fri vilje, og drar spørsmålet til ytterste konsekvens: hva om den frie viljen brukes til å skade andre? I vår oppsetning dømte vi ikke på forhånd, og vi ga ingen klar moralsk pekefinger. Vi fortalte en historie med karakterer og situasjoner vi ikke satte i bås på forhånd. Stykket ble godt mottatt av publikum, og skapte mange diskusjoner og debatter. Men Bjørneboe hadde utvilsomt hatt mye å utsette på hvordan vi løste det. Vi hadde et kor bestående av førti jenter som omringet publikum, masse lys, musikere på scenen – ting Bjørneboe oppfattet som degenererende staffasje. Jens og jeg er altså ikke helt enige.


Fra A Clockwork Orange

Men jeg er enig at teatret skal være viktig i samfunnsmessig forstand. Det skal ikke bare være pynt og paljetter uten tanke og innhold bak. Vi trenger et teater som imiterer kriminalitet (dette er en spissformulering). Drama som tøyer grenser, bryter seg inn i lukkede rom, stjeler det fastgrodde og setter det inn i nye sammenhenger. Et teater som ikke forsvarer, men angriper. Vi trenger teater om pyramidespill, gyldne fallskjermer, næringslivets beleiring av universitetene. Ibsen og Shakespeare var flotte fyrer, ingen tvil om det. Men de var viktigst i sin egen tid. Vi har andre ting som trenger teatrets skarpe blikk nå. Dessverre har vi ikke dramatikere som følger opp.

Hadde det ikke vært fint med et farlig teater?

søndag, mai 15, 2005

Må jeg mene noe om Islam?

Noen emner har jeg lyst til å holde meg unna. Det finnes mange ting jeg har lyst til å lukke øynene for, gjøre meg usynlig for, unngå å ha meninger om. Det er eksempelvis lett for meg å kritisere turbokapitalister, rasister, USAs okkupasjon av Irak og Israels apartheid-politikk. En ting jeg, og hele den norske venstresiden holder kjeft om er Islam.

Må jeg mene noe om Islam? Jeg vil helst slippe.

Jeg er relativt oppegående, håper jeg. Jeg vet at menneskeverd har ingenting med rase og hudfarge å gjøre. Jeg er heller ikke religiøs - den ene skriftreligionen er like grumsete som den andre, slik jeg ser det.

Men hva skal jeg si når muslimske innvandrere gjengvoldtar ei norsk jente? Hva skal jeg si når dette gjentar seg, gang på gang?

Må jeg si noe? Vel. Det har ingenting med arv, gener og rase og gjøre. Men det har alt å gjøre med kultur og miljø. Disse menneskene har mye grums de må rydde opp i. Kan de gruppevoldta kurdiske jenter like lett som norske? Eller er de norske jentene fritt vilt fordi de er vantro og mennesker av mindre verdi? Hvis det er riktig, skal jeg finne meg i det? Hva gjør jeg om voldtektsofferet en dag er min egen søster? Tør jeg mene noe om Islam da?

Kan jeg nekte på at Islam har et groteskt kvinnesyn, bare for å slippe å komme i trøbbel? Er slike voldtekter og økende gjengkriminalitet en pris vi plikter å betale i toleransens navn? Kort sagt: kan voldtekt være en bivirkning av det å være muslim?

Svaret på det er nei! Jeg sier ikke dette for å være politisk korrekt, eller for å unngå en fatwa på mitt uvitende hode. Hvite protestanter (akkurat som oss) invaderte og okkuperte Irak. Siden okkupasjonen har det blitt avdekket i overkant av tusen seksuelle overgrep utført av amerikanere.

Her er en hypotese: Hvite, kristne menn som kommer til land med andre kulturer blir statistisk sett oftere seksuelle overgripere, enn tilfellet er med arabiske, muslimske menn som kommer til vestlige land. En hypotese til: det har ingenting med religion å gjøre, men det har alt å gjøre med kulturkollisjoner og fremmedgjøring.

Før du hisser deg for mye opp: det er bare to hypoteser, jeg vet ingenting helt sikkert. Jeg har heller ikke sett noe statistikk eller forskning på dette.

Men hva mener jeg om æresdrap blant muslimske innvandrere? Eller hva med norske menn som henretter kona med barna som øyenvitner? Eller hvite, norske, kristne menn som utsletter seg selv og hele sin familie? Hva er det med oss menn (både muslimske og kristne) som gjør at vi voldtar og dreper?

Må jeg mene noe om familietragedier og æresdrap? Jeg vil helst slippe.

fredag, mai 13, 2005

Vi vil ikke være nyhetsforbrukere!

Takk til journalisten Ine for hennes innspill på Tåkesinns punktplan for bedre avisinnhold. Jeg vil kort kommentere hennes synspunkter, før jeg tar min ginflaske fatt og drar på bursdagsfest. Jeg siterer Ine:

”Økonomisk sett kan jeg dog si meg enig. Men lønnsomhet på bunnlinjen er et absolutt eierkrav, som i alle andre moderne bedrifter.”


Om jeg tolker dette riktig er kjendisstoff og overflatisk journalistikk altså et resultat av eiernes lønnsomhetskrav. Da er det på tide at eierne våkner opp og lukter den nykokte kaffen: salget av løssalgsaviser går sterkt ned. Jeg vil foreslå at avisfolket tolker dette på denne måten: vi vil ha bedre aviser! Nyheter er ikke en forbruksvare - konsekvensene av det er farlige (hvem vil være katastrofeforbruker?).

”Ved å konkretisere en sak gjennom en konflikt er det lettere å gjøre den forståelig for folk, så den er nok uungåelig. Det samme er forenkling. Aviser er ikke særoppgaver. Det er ikke uten grunn at det heter massemedier, men forenkling er ikke nødvendigvis det samme som fordumming.”


Helt uenig. Bak begrepet ”massemedie” ligger det et syn på på publikum som passive mottakere, som trenger ferdigfordøyd informasjon. Hvis forutsetningen for journalistgjerningen er: ”leserne skjønner ingenting hvis jeg skriver godt og går i dybden – så derfor forenkler jeg og konstruerer konflikter” må det være noe grunnleggende galt. Mange journalister trives dårlig med denne utviklingen. De ansatte i Dagbladet mener eksempelvis at avisen "har blitt mindre viktig", og at journalistikken glemmes bak all forretningsdriften.

”Enig i at dette [sex og frykt] er overfokusert, men livet består av både seksualisering, sjokk, vantro og mye mer. Det skulle da også bare mangle om ikke dette også speiles i mediene.”


Hvor mange sexsjokk får man i løpet av et vanlig liv? En overfokusering er en fordreining – en fordreining er en form for løgn. Dermed speiler ikke et sex- og fryktfokusert media samfunnet slik vi opplever det. ”Problemet er rett og slett at kjedelige ting ikke selger,” skriver Ine. At noe selger er ikke godt nok argument for å kjøre på. Sex selger – det vet både VG og trafficking-industrien, som på hver sine måter søker å profittere på det. Dette betyr ikke at det skal være fritt frem.

Avissalget svikter altså, først og fremst hos ungdommen. Avisene forsøker å fenge ungdommen, og ender opp med å undervurdere dem ved å kjøre på med overflatisk kjendismas. Jeg vil påstå at det er noe grunnleggende galt i å betrakte en avisartikkel som en vare som skal selges til en forbruker. Avisenes funksjoner bør først og fremst være innen politikk, informasjon og meningsbrytning.

En annen ting: å kritisere mediene bør være grunnleggende progressivt og ikke et konservativt prosjekt. Alt var ikke mye bedre før. Men jeg har stor tro på at ting kan bli bedre i fremtiden, bare vi diskuterer, grubler og ytrer meningene våre. Det er kommersialiseringen og overflatiskheten som har blitt gammeldags og avleggs. Sexsjokk-avisene er moden for plukking.

PS: Rett etter jeg publiserte dette innlegget, poppet dette opp på dagbladet.no... Snakk om aktuell debatt hehe...

torsdag, mai 12, 2005

Bedre aviser! Nå!

Etter å ha kommet hjem fra to eksamener og et obligatorisk forelegg, er det ikke lett å være krativ. Heldigvis har min gode venn Gong tatt opp utfordringen fra i går. Her kommer en kort oppsummering av Gongs forslag for å bedre avisjournalistikken:

1. Gi journalistene bedre tid til å gjøre jobben sin.
2. Denne tiden kan de benytte til å skrive flere featureartikler og gå i dybden på saker.
3. Kjendisstoffet ut av dagsavisene.
4. Dyrke frem bedre journalister – både skrivemessig, menneskelig, journalistfaglig og allmenkunnskaplig.
5. Rette et kritisk blikk på pressens forhold til kapitalmakt og politisk makt. Er den frie pressen virkelig fri?
6. En vridning bort fra virkemidler som bygger opp konfliktlinjer og overforenkler.
7. Bedre den faglige innsikten hos skribentene. Bort med synsingen!
8. Rydde plass for, og hente inn nye, dyktige skribenter fra utenfor mediesfæren.
9. Vinklinger som seksualiserer eller spiller på sjokk og frykt må ryddes bort.
10. En journalistikk som aktiviserer leseren, til å tenke, mene og skrive selv. Provoserende, engasjerende og kritisk – ikke ferdigfordøyde nyheter.


Jeg tok meg den friheten å ha ”min egen lesning” av Gongs forslag – og jeg fant faktisk nøyaktig ti konkrete punkter helt uten å jukse…

Er det flere som har gode forslag er det bare å pøse på – jeg vil oppdatere ”tipunktsplanen” fortløpende.

Bjørn Stærk diskuterer dette emnet på Dagbladets politikkblogg.

onsdag, mai 11, 2005

En utfordring

Morten er en del av sekskløveret bak Morbus Norvegicus – en blogg som mener alvor når det kommer til å reflektere over ”de store spørsmålene”. En stund tilbake hadde han et mediekritisk innlegg jeg gjerne vil kommentere.

Mortens hovedpoeng er at de store mediene er breddfullt med fordummende innhold. Overflatiske artikler om popstjerner, kjendissladder, ”selvutvikling” osv. fortrenger et fokus på viktigere ting. Og her er det min hodepine ligger. Hva vil jeg egentlig at tabloidene skal skrive om? Hva er disse viktige tingene?

Jeg er helt enig med Morten i hans utgangspunkt. Mye av mediestoffet er ren tidsslukende bedøvelse – fylt av uvesentligheter og kjendisdyrkelse. Men et problem vi medie- og samfunnskritiske ofte støter på (og her ligger vår store svakhet) er at vi er flinke å peke ut hva vi ikke vil ha – mindre flinke til å komme med alternativer. Vi plukker fra hverandre og gjennomskuer mediene, kapitalismen, internasjonal politikk – you name it – og vi finner alltid symptomene på det vi oppfatter som en samfunnssykdom. Men hva er kuren?

Roland Barthes kalte dette for ”verken/eller”-kritikken. Vi liker verken aspekt A eller aspekt B, men kommer sjelden med løsninger. Stakkars Roland gjennomskuet seg selv og sine meningsfeller. Vi kritikere er flinke til å plukke fra hverandre, men mindre flinke til å sette noe sammen, å bygge opp noe.

Morten kommer heller ikke med spesifikke hentydninger til hva han ønsker mediene skal være. Men det hadde vært veldig interessant å høre hva han tenker om emnet. Så Morten (og alle andre som måtte lese dette), her er utfordringen: klarer vi å samle sammen en tipunkts-liste for bedre medieinnhold? Jeg tror de aller fleste vet hva vi synes er galt med mediene – la oss prøve å formulere helt konkret hva vi ville synes var riktig.

tirsdag, mai 10, 2005

Denne debatten virker ikke. Kan jeg få en ny?

Det er stortingsvalg i år. Så å si alle norges stemmeberettigede leser aviser og ser fjernsyn hver dag. Dette er vår offentlighet, der skal vi få informasjon om, og mulighet til å debattere det som berører demokratiet Norge. Problemet er at medienes politiske funksjon er i ustand. Den er i stykker, havarert, i vranglås, kaputt.

Hva kan vi gjøre?

Tåkesinns første forslag er: BLOGG til folket! Blogging er åpent, demokratisk og kan gå i dybden uten å bekymre seg for salgstall og seer-ratinger. Blogg-floraen er selvsagt av varierende kvalitet, akkurat som avisutvalget – men de gode bloggene finnes. Problemet er at de leses av relativt få, kanskje bare 100 per blogg per dag, om vi er heldige.

Tåkesinns andre forslag er dermed: vi møtes på Torget (i den byen/bygda der du bor) og går i samlet flokk til avisredaksjonen. Der slenger vi blekka på bordet og utøver forbrukermakta vår: ”Denne debatten virker ikke. Kan jeg få en ny?”

Stortingets egen makt- og demokratiutredning har konkludert med at Norges representative demokrati fungerer heller dårlig. Valgdeltakelsen er lav og stadig synkende. Regjeringspolitikk dreier seg om hestehandel bak lukkede dører – Stortinget minner mer om et privateid konsern enn en demokratisk institusjon. Mye av problemet ligger i at politikk har tapt for underholdning og trynefaktor i mediene våre. Det er vanskelig å engasjere seg i en politikk som oppleves som overflatisk og intetsigende.

Det er valg-år i år. Jeg lurer også på om det er lemen-år. Noen ganger er det vanskelig å skille de fenomenene fra hverandre. Lemen og politikere har det med enten å sprekke av sinne, eller lede alle som følger dem utenfor stupet.

Les mer hos Fredrik.

mandag, mai 09, 2005

Nyere forskning

Nyere forskning viser at du ikke kan leve av vitaminpiller alene. Nyere forskning viser at forskere slår alarm oftere enn de forsker. Nyere forskning viser at forsøket med å destillere lykke til pilleform endte i tenners gnissel. Tenners gnissel er ikke bra for emaljen, for hvis emaljen slites bort trenger bakterier inn i tanna, smyger seg innpå nerven i ly av natten og slår til som en snikende tiger med et dødelig slag, før den etser seg inn i tannkjøttet, finner blodåreveien sørover til pumpesentralen, og da dør du av karies på hjertet. Viser nyere forskning.

Nyere forskning viser også at:
Hvis de trettiåtte prosentene av befolkningen som har søvnproblemer blir overvektige som en følge av insomnia – kan de bare kaste badevekten, så blir helsa deres bedre.
Tre glass vin innabords er sunt, før du skal spørre mor og far hvilke sykdommer de har overført til deg.

Jeg har faktisk også forsket litt. Nylig. Med google. Og nyere forskning viser at vitenskaplige resultater ikke lar seg oversette til tabloidspråket. Faktisk er det til stor fordel å være en kanin, siden tabloidmedia skriver for vesener som har bare to tilstander i sitt følelsesregister: enten laidback, søt og klar for sex, eller på vill flukt i sanseløs panikk.

Om denne bloggen


Etter å ha øveblogget i nesten et år, på et sjelden oppdatert og ganske famlende hjørne av verdensveven, skal jeg nå prøve meg på nytt. Den som tør lese må regne med både humor og satire så vel som sinne og selvhøytidelighet. For jeg har nemlig ikke tenkt å sensurere meg selv i særlig grad. Men jeg blogger ikke for å få fiender, så om du føler behovet for å slenge skjellsord og starte en vendetta ber jeg deg innstendig: vurder å bli lokalpolitiker.

Hva skal jeg skrive om? Refleksjoner over ting som jeg snubler over på mitt fagfelt: medievitenskapen. Altså ting som måtte dukke opp i aviser og fjernsyn, pluss bøker, filmer og musikk.I tillegg til masterstudiene driver jeg et produksjonsselskap, og jeg sysler med teater og tekster. Kanskje blogger jeg om det også.

Hva finner dere ikke på denne bloggen? Dikt, bilder av katta, treningsdagbok, sladder eller intime betroelser. Slike ting plager jeg vennene mine med.

søndag, mai 08, 2005

Anbefalt lesning

Jeg skal prøve å ligge unna selvfølgelighetene så godt jeg kan...

Skjønnlitteratur
Frank Herbert: Dune - en rik kombinasjon av økologi, diplomati og språkkunst.
Harold Pinter: skuespillene The Dumb Waiter, No Man's Land og
One for the Road.

Anthony Burgess: A Clockwork Orange - utmanøvrerer banaliteten og klisjeene som hindrer språket i å håndtere voldsbruk.

Faglitteratur
Roland Barthes: Mytologier - avdekker samtidsmytene vi møter i hverdagen og i media.
Douglas Kellner: Media Culture
Marshal Berman: All that is Solid Melts into Air
Pierre Bourdieu: Distinksjonen
Judith Weston: Directing Actors

Film og Musikk

Skal prøve å unngå det opplagte, og heller gå for det interessante. Listen vil vokse etter hvert.

FILM OG TV
Carnivàle - tv-serie på HBO.
Ingmar Bergman: Stillheten, Persona, Det Syvende Innseglet, Fanny og Alexander.
Abbot og Achbar: The Corporation
Riget I og II - TV-serie av Lars von Trier.

MUSIKK
Mr Bungle: "California"
Portishead: "Dummy" og "Portishead"
Renaud Garcia-Fons: "Oriental Bass"